«Chicago, 1920. Hadley Richardson er
en rolig tjueåtte år gammel kvinne som nærmest har gitt opp håpet om kjærlighet
og lykke – til hun møter Ernest Hemingway.
Etter en feiende romanse, frieri og
bryllup, setter paret kursen mot Paris hvor de blir midtpunkt i en livlig gruppe
kunstnere som inkluderer Gertrude Stein, Ezra Pound, og ekteparet Fitzgerald.
Her skriver Ernest sine første mesterverk, mens det yrer av liv på kafeene,
blant bohemer og aristokrater, poeter og festløver. Fristelsene er mange for en
mann som stadig flere kaller et geni.
Hjertet i Paris er Hadleys gripende beretning om en bemerkelsesverdig tid. En historie om lojalitet og ambisjoner. Om kunst og kjærlighet. Om å ta vare på det beste i seg selv. Og om å ødelegge det fineste man har.»
Hjertet i Paris er Hadleys gripende beretning om en bemerkelsesverdig tid. En historie om lojalitet og ambisjoner. Om kunst og kjærlighet. Om å ta vare på det beste i seg selv. Og om å ødelegge det fineste man har.»
Jeg har
utrolig nok ikke lest bøker skrevet av den amerikanske forfatteren Ernest
Hemingway (1899-1961). Men har mange ganger tenkt at det bør jeg gjøre etter å
ha lest at andre har hatt store leseopplevelser av å lese bøker han har skrevet.
Romanen Hjertet i Paris av Paula McLain ble
utgitt i 2010, på norsk i 2013, er på 380 sider og jeg har lånt den av
biblioteket. Boken omhandler kjærlighetsforholdet mellom Ernest Hemingway og
hans første ektefelle Hadley. De var gift fra 1921 til 1927, og de ble skilt
etter at han forelsket seg i Pauline Pfeiffer som han giftet seg med i 1927.
Slutten av romanen var trist å lese pga det trekantforholdet som oppstod etter
at Pauline okkuperte livet deres. Sønnen til Hadley og Ernest var da tre år.
Største
delen av romanen, som blir fortalt fra Hadleys ståsted, omhandler den tiden
Hadley og Ernest, bodde i Paris, lykkelige og fattige.
«Det var interessante mennesker
overalt på den tiden. Kafeene på Montparnasse trakk dem inn i et åndedrag for å
puste dem ut i neste; franske malere, russiske dansere og amerikanske
forfattere. Hvilken som helst kveld kunne du se Picasso gå fra Saint-Germain
til leiligheten sin i rue des Grands-Augustins, alltid den samme ruten, mens
han rolig betrakter alt og alle omkring seg.»
Under
kilder skriver forfatteren:
«Selv om Hadley Richardson, Ernest
Hemingway og andre personer som virkelig har levd opptrer i denne boken som
fiktive personer, var det viktig for meg å gjengi deres liv så nøyaktig som
mulig og følge den dokumenterte historikken.»
Romanen er
lettlest, men er på ingen måte noen stor litteratur. Men for meg som ikke kunne
noe om Ernest Hemingway er det nok mer interessant å lese en bok han har
skrevet etter å ha lest denne.
Nå er dette
på 1920-tallet. Men allikevel: det som jeg synes er mer enn interessant er
hvordan kvinner klarer å legge livet sitt i hendene på en mann som Hadley gjør.
Hennes mål er å være støtte for forfatteren. Ikke har hun jobb. Lite penger har
de. Ernest må jobbe som journalist for at de skal ha penger å leve for. Men utrolig
nok betaler de for hjelp til å laget mat og vaske i den usle kåken de bor i.
Når sønnen blir født har de også hjelp til å passe han. Ektefellen og alt rundt
han blir livet for Hadley. Hodet må da naturlig nok bli fylt av det den andre part gjør og ikke gjør. Alt står og faller på om hun blir elsket av Ernest. For den andre part må en slik ektefelle en eller annen gang oppleves som en klamp om foten. Særlig for en forfatter som har behov for "alenetid". Som jeg skriver innledningsvis; det er vondt å lese om hvordan hun blir behandlet og lar seg behandle når han innleder et forhold til henne som skal bli hans neste ektefelle.
Jeg kan
ikke unngå å trekke sammenligning til boken jeg leste og skrev om i innlegget:
