Kråketronen av Eva Fretheim – imponerende

 

«Fem ungdommer i en stubbåker. Fotografert på avstand, i fart, på vei mot hverandre eller fra hverandre, bevegelsen visket ut rekkene deres som med en bløt pensel. De var i tidlige tenår, med uferdige kropper, myke konturer. En av dem hadde noe i håret som lignet fjær. Landskapet var nordisk, himmelen blek, klærne i jordfarger, buksene hadde sleng. Fargene var gulnet, nesten skjoldet etter nærmere femti år. Fem barn på et gustent jorde.

Bildet av dem var blitt hentet opp fra beslagsrommet og avfotografert, nå var kopien blåst opp på storskjermen i møterommet, uten at det hjalp. Ansiktene var vage som røyk, bildet var tatt på for stor avstand, i for stor fart. Vigdis kjente frustrasjonen vokse da hun snudde seg mot teamet:

Hvem er disse fem barna? sa hun.»

 Endelig var den siste krimromanen til Eva Freheim ledig på biblioteket. Jeg har gledet meg til å lese boken. Samtidig har jeg vært spent på om Kråketronen som ble utgitt i 2026 ble en like god leseopplevelse som de tre foregående som jeg leste tidligere i år: Dronningland, Fuglekongen og Papirdukkene. Det ble det. Jeg er imponert. 

 Boken starter med at en ung naturverner drukner i et vann ved gården der bygdas ordfører og ektefellen bor. Vigdis Malmstrøm og kollegaen etterforsker er om dette er en ulykke eller har ordføreren og/eller ektefellen eller andre som var i nærheten skyld i drukningen. Men politimesteren vil ha et ord med i laget:

«Lise Sand lyttet taust, uten å avbryte. Da Vigdis var ferdig, sa hun:

Jeg ga deg vel en slags advarsel da vi snakket sammen sist, Vigdis. Om at dette måtte holde vann.

Ja, sa Vigdis, og prøvde å holde stemmen fast. Og det vet vi først når etterforskningen er avsluttet.

Jeg skjønner at du gjerne vil ha mer tid, sa Lise Sand og foldet hendene oppå skrivebordet. Men vi har rett og slett ikke ressurser til å drive dette noe lenger.

Vigdis iakttok de foldede hendene mens politimesteren fortsatte:

Du vet selvsagt hvordan ressurssituasjonen vår er. Nå har du fått to døgn. Dere har gjort tekniske undersøkelser og avhørt vitner. Det er gjort godt arbeid, for all del. Men ut fra det du nå har fortalt, ser jeg ingen ting som tyder på at dette var noe annet enn en ulykke. 

Det vet vi ikke ennå, sa Vigdis lavt. Hun beveget svakt på føttene for å dempe uroen som vokste i henne.

Dere har ikke lagt fram et eneste bevis, fortsatte Sand. Det du nettopp refererte, var et hendelsesforløp, som endte i en tragisk ulykke.

Du må innrømme at det ikke kan utelukkes at det er skjedd noe kriminelt, sa Vigdis desperat. Men det gjorde ikke noe inntrykk på sjefen hennes.

Det kan man nesten aldri, svarte Sand kort og kjølig.

Hvis vi lukker saken nå, vil pågripelsen av ordføreren virke helt absurd. Det setter oss i et dårlig lys, sa Vigdis.

Lise Sand ristet på hodet.

Det får ikke hjelpe. Her må det skjæres igjennom, og det er min oppgave når etterforskningsledelsen ikke klarer det. Vigdis svarte ikke. Hun hadde ikke mer å si.»

 Men så skjer det et drap på en hytte nær gården. I boligen til drapsofferet finner de et gammelt bilde som tilsier at drapet har sammenheng med en hendelse for mange år siden. Under etterforskningen av drapet kommer det frem opplysninger som gjør at saken som politimesteren lukket må gjenåpnes.

Forlagets omtale av Kråketronen:

«Et par egg knuses mot en vindusrute. 

En tenåringsjente går ut på et islagt tjern.

Kvelden den unge kvinnen går gjennom isen, forandrer alt. For tjernet der hun drukner, ligger på ordførerens tomt. Og politietterforsker Vigdis Malmstrøm oppdager etter hvert at dette ikke er første gang et ungt menneske har mistet livet på akkurat denne måten - akkurat her.

Hvilke historier er det vi tviholder på for å overleve? Og hvor langt tilbake må vi gå for å nøste opp i alle løgnene som utgjør et liv?

I Kråketronen er det politiske maktspillet like overskridende som barndommens altoppslukende leker. Og med sin mesterlige psykologiske innsikt viser Eva Fretheim nok en gang hvorfor hun har tatt norske krimlesere med storm.»