28. sep. 2026

Rasputin og Romanov-familiens undergang (Rasputin and The Downfall of the Romanovs) av Antony Beevor

 

«Tsarens offiserskorps var så demoralisert av de overdrevne beretningene om politisk og økonomisk korrupsjon, for ikke å snakke om de direkte usanne historiene om Rasputins utsvevelser med keiserinnen og til og med døtrene hennes, at da februarrevolusjonen brøt ut i 1917, var det knapt noen som løftet en hånd for å forsvare tsaren. Sjelden har én enkeltperson, fra små kår og omspunnet av ville rykter, øvd en så sterk påvirkning på historiens kjede av årsak og virkning. Rasputins betydning gir en fascinerende annerledes vinkling på hypotesen om de store menns innvirkning på historien.

Det er et annet aspekt ved det Teff kalte «myten», som er like fascinerende. Mytene og løgnene han var omgitt med, var den tidens falske nyheter. Rasputin selv hadde delvis skylden for dem, fordi han skrøt av sine forbindelser til tsarfamilien. Likevel avslører konsekvensene et fenomen som altfor ofte blir ignorert av historikerne, nemlig at rykter og konspirasjonsteorier kan ha langt sterkere effekt enn virkeligheten.»

Første gang jeg hørte navnet Rasputin var på slutten av 1970-tallet da sanggruppa Boney M i låten Rasputin sang at han var «Russia's greatest love machine». Etter det har jeg lest bøker om Russland og om de siste Rovanovene som endte med å bli henrettet, men da har Grigorij Jefimovitsj Rasputin (1869 – 1916) hatt en mindre rolle enn i boken jeg nå har lest.

Boken Rasputin og Romanov-familiens undergang av Antony Beevor ble utgitt i 2026, også den norske utgaven. Hendelsene som ledet til at Rovanov- familiens undergang var mange. Derfor er vi på side 100 av 380 sider før vi leser om det første møtet mellom Rasputin, tsaren og tsaritsaen som var i et teselskap i november 1905.

Etter ha født fire døtre fikk tsar Nikolaj II og hans hustru Alexandra en sønn. Han ble født med en blødersykdom. Dette skulle være en hemmelighet for å unngå at tronen ble kuppet av andre. En hendelse sementerte forholdet mellom keiserinnen og Rasputin:

«Den vinteren, da Rasputin var tilbake i St. Petersburg, kom tre år gamle tsarevitsj Aleksej i skade for å falle og skade beinet. Det oppsto indre blødninger, og beinet hovnet opp slik at barnet ble utsatt for intense smerter. Hofflegene konkluderte med at det ikke var noe de kunne gjøre. Keiserinnen ringte Rasputin og tryglet ham om å komme umiddelbart til Tsarskoje Selo. Rasputin ankom og ble ført til Aleksejs soverom, der han begynte å be ved fotenden av sengen. Tsarens søster Olga gikk innom Aleksej neste morgen og ble forbløffet over å finne gutten sittende oppreist i sengen. Feberen var borte og hevelsen hadde gått ned. Før Rasputin reiste igjen, skal han visstnok ha sagt til foreldrene: «Vær bare rolige, sønnen deres vil overleve, og når han blir tjue år, vil sykdommen ha forsvunnet uten å etterlate seg spor.» Hvis han faktisk kom med dette løftet, var det en tragisk upresis spådom. Men den lille guttens spektakulære tilfriskning overbeviste keiserinnen fullt og helt om at Rasputin var en helgen. Han hadde utført et mirakel rett foran øynene på henne.»

Rasputin ble tilkalt flere ganger etter dette og keiserinnen var overbevist om at det var hans evner som fikk Aleksej til å friskne til.

«Tsaritsaen var ikke i tvil. Hun var fullstendig overbevist om at Gud selv hadde grepet personlig inn takket være Rasputins bønner. Én ting var sikkert. «Hjulpet av keiserinnens hang til mystisisme», skrev Mossolov, «hadde Rasputin få vanskeligheter med å gjøre alt han sa, til lov. Og ordene denne kløktige bonden fremsa, var skjebnesvangre.» Fra da av våget staben i palasset bare å nevne hans navn med dempet stemme. Tsaren ba Frederiks, sin mest betrodde rådgiver, om aldri igjen å ta opp spørsmålet om staretsen og hans omdømme.»

Uten sammenligning for øvrig har vi i Norge hatt Snåsamannen som mange hadde tiltro til. Alle som har hatt barn som er mye syk kjenner til hvor fortvilet det kan være. Denne delen av historien er derfor ikke vanskelig for meg å forstå. Det er alt det andre som etter hvert skjer som er uforståelig. Men i dette virvaret av hendelser, blant annet forårsaket av 1. verdenskrig, finnes en inkompetent og konfliktsky tsar som lar ektefellen med Rasputin som rådgiver styre alt ned i avgrunnen. Dette på tross av at advarslene var mange. Slik avslutter forfatteren forordet:

«Vi bør ikke glemme hva den store 1800-tallspoeten Fjodor Tjuttsjev sa om at Russland ikke kan forstås med hjernen alene. Det samme gjelder Rasputin. Han kombinerte åndelig uskyld med ustyrlig begjær, intens religiøsitet med kynisk opportunisme, stolthet med paranoia, instinktiv sjenerøsitet med grådighet, selvinnsikt med fantasi. Han overbeviste seg selv om at han hadde en oppriktig kjærlighet til kvinner, samtidig som han av og til begikk voldtekt. Alle paradoksene i hans personlighet, kombinert med den forbausende historien om hans liv og hans død, strider mot all vanlig logikk.»

Forlagets omtale:

«Hvordan kunne en knapt lese- og skrivekyndig bonde fra Sibir bestemme verdens skjebne? Det hersker liten tvil om at den såkalte «gale munken» Rasputin forhekset tsar Nikolaj II og hans hustru, Aleksandra. Likevel skjuler det merkelige og skandaløse forholdet deres en gåte – en gåte som kaster et fascinerende lys over den omstridte «store menn»-teorien i historien. 

Rasputin var en hengiven monarkist, ikke en revolusjonær. Han hadde ingen offisiell posisjon, ingen styrker under sin kommando. Likevel bidro han mer til Romanov-dynastiets fall enn noen annen enkeltperson. Tsarens offiserskorps ble så demoralisert av rykter om korrupsjon – for ikke å snakke om sladderen om hans utsvevelser med keiserinnen, og til og med hennes døtre – at da februarrevolusjonen brøt ut, ble ikke et eneste sverd løftet til forsvar for regimet.

Akkurat som Rasputin la familien Romanov under sin trolldom, har legenden om ham trollbundet historikerne. Mer enn hundre år senere klarer vi fortsatt ikke fullt ut å forstå sammenbruddet til verdens mektigste enevelde. Var det noe sant i de ville historiene som styrtet imperiet? Eller var hans egentlige ettermæle en urovekkende lærepenge fortellingen og mytens makt til å forme historien?»


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar