Mars; det ble tre faktabøker om sjøfart. Så gode faktabøker gjør at det
ble en nedtur da jeg skulle gå over til fiksjon. Resultat: to bøker lånt av
biblioteket ble levert tilbake etter å ha lest noen sider. Fenger ikke de første
sidene i en bok, gidder jeg ikke bruke lesetid på den. Heldigvis er det bedre
treff med romanen Jeg heter Lucy Barton av Elisabeth Strout som jeg leser nå.
I tillegg leser jeg flere bøker. Prøysen-boka, her er jeg kommet over
halvveis. I tillegg leser jeg en fotobok og en biografi om Olav H. Hauge. Også disse bøkene må jeg ta inn i «små porsjoner».
Link til bøkene jeg leste ferdig i mars og har skrevet innlegg:
Kortnovellen Om katter fra
28. juli 1962 - novellen starter slik:
«Katter er fine dyr. V i hadde ei
gåte om katta. Kæin du skrive «lævandes musefelle» med fire bokstaver. Det var
KATT sjølsagt. Men ei katte kæin brukes tel mye mer
enn å fange mus. Je trur forsørje meg itte det er så mange katter som fange
mus, je! Vi hadde katte heme støtt når je var smågutt, men fange mus? Det
gjorde æiller katta.
Hu var familiemedlem, hu hadde såmma
rettigheter som vi andre, og slik var det itte bære heme. I andre stuguer var
det og katter, dom satt late og gode og vaske seg og brau seg søtten om at ei
mus pilte forbi snuten doms. Forresten var det itte så mye mus i husmæinnsstuguom.
Vi åt opp skorpa og æsle itte att noe.
Det var en gong en liten gutt som
skulle skrive stil om katta. Hæin gikk bære i andre klasse, og så fæinn lærinna
på at onga skulle prøve seg på å skrive stil.
- Katter kjinne vi æille, sa lærinna, - og nå ska vi skrive det
vi veit om katta.
Og onga skreiv så godt dom kunne at
«Katten er et rovdyr i slekt med løven og den ernærer seg ved å fange mus, og
den har øyne som lyser i mørke».
Men så var
det den vesle gutten om je tala på i stad da. Veit du å hæin skreiv?
Jo.
«Katta våres er glad i fiskeboller
og søt mjølk og ligg i sengen med meg om natta.»
Så skulle frøken læsa opp stilen da.
Og hu
stusse nok litt da hu fekk sjå å hæin hadde skrivi.
-Nei, men kæin det vara riktig detti
da, Jon? Sa hu blidt. –Katta skal vara ute om natta, den, da ska katta gå på
jakt den, hvis du vil låne ei bok med mange kattebilder, og der ser du åssen
katta ska vara.-Katta våres kæin itte læsa hu, sa gutten, og så måtte’n sitta
att for hæin hadde vørig obsternasig. Men hæin hadde forsvart et lite liv som
itte oppførte seg etter videnskapens iakttgelser...»
«Hos Statsarkivet i Kongsberg står
restene etter jakten på utenlandsformuen til en av norgeshistoriens aller største
skipsredere og mest beryktede skatteunnasluntrere, Anders Jahre. Her finner vi
nesten 150 hyllemeter med dokumentmapper. Det vil si rundt 500 000 dokumenter
som oppsummerer hvordan en formue på rundt 90 millioner dollar ble gjemt - og
funnet igjen. Det er et viktig stykke norsk økonomisk historie Dette er de
opprinnelige Panama-papirene. Ved å følge papirsporet rundt omkring i verden,
klarte en pågående journalist, og deretter noen utrettelige advokater i
Jahre-saken, å bekrefte eksistensen av og å spore opp en skjult formue i
utlandet, plassert i skatteparadisenes skattevennlige havner.
Jahre var ikke den eneste.
Bergensrederen Hilmar Reksten bedrev samme praksis, og metoden var den samme:
Ved hjelp av stråmenn og stråselskaper gjemte han en betydelig formue i utenlandske
skatteparadis for å unndra beskatning i Norge - ogved hjelp av samme metode
avdekket journalister og advokater som jaktet på formuen det samme mønsteret.
Dokumentmengden var også her enorm. Rundt 100 000 dokumenter avslørte på den ene
siden hvordan Reksten-familien gjemte pengene sine, og også hvilke brikker som
hjalp advokatene i jakten på pengene til å pusle sammen et bilde av hvor og
hvordan pengene var gjemt.»
Sitatet
over er fra kapittelet Introduksjon i
boken Penger i paradis – Historien om
Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer av Trond Gram. Boken
handler om hvordan rederne opparbeidet og skjulte formuen i utlandet. Men aller mest
jakten på formuen som foregikk lenge etter at de var død. De som bidro til å
skjule formuen var banker i utlandet og advokater. Et kobbel av hvitsnippforbrytere.
I Rekstens tilfeller fikk han hjelp av deler av familien. I Jahres tilfelle som
ikke hadde barn, begynte hvitsnippforbryterne å «spise av lasset» etter at han
var død.
Boken på
271 sider inkl. register som ble utgitt i 2017 av Pax forlag er spennende; for
meg mer spennende enn en krimbok. Jeg kjente ikke til detaljene slik de
fremstilles i boken, og det er hoderystende å lese hvor langt mange gikk for å
skjulte sannheten og å lyve. Dette gjelder særlig etter at rederne var døde. Grådigheten
synes ikke å ha grenser for mange av dem.
Jahre og
Reksten ønsket selv å bestemme hvor mye skatt de ville betale. Å plassere
formue i utlandet var også en måte å forsikre seg mot kriser som kunne komme.
Reserver til dårlige tider. Jeg lurer på hva de hadde tenkt om de hadde fått
opplevd hva etterkommere og medhjelpere gjorde med formuen etter at de var
døde.
Boken
omfatter deler av redernes liv. To redere som har betydd mye for det norske
samfunnet. To sterke personligheter. Det er viktig å ha med seg når en leser
boken. Denne historien kan sikkert fortelles på flere ulike måter. Trond Gram
har fortalt den på sin måte. En god og spennende bok var min leseopplevelse.
«To av landets mest legendariske
skipsredere var også to av landets mest beryktede skatteunndragere. Jakten på
de skjulte formuene til Anders Jahre og Hilmar Reksten har gått som føljetonger
i norsk media i flere tiår. De to var på mange måter pionerer i å skjule sine
inntekter for norske myndigheter ved å opprette selskaper i skatteparadiser,
deriblant Panama. Sakene har nå fått en endelig slutt i rettssystemet, og kan
fortelles i sin helhet, selv om det gjenstår ubesvarte spørsmål: Fant man alt?
Er det deler av formuene som ikke ble hentet hjem?
I denne boken gir Trond Gram en
velskrevet, spennende og opplysende fremstilling av kampen mellom skipsrederne
og de norske myndighetene i et økonomisk, politisk og juridisk spill av enorme
dimensjoner. Det var en jakt som kostet flere hundre millioner kroner, men som
la grunnlaget for norske myndigheters arbeid med å avdekke bruken av
skatteparadiser. Historien er tidvis fortalt som en thriller, og gir en unik
inngang til å forstå det globale systemet av pengetransaksjoner som de nylige
avsløringene av Panamapapirene har lagt for dagen.»
Nå ligger jeg foran planen, som er et år pr uke, denne uken har jeg lest kortnoveller som ble utgitt i 1960 og 1961. Jeg har så mange «leseprosjekt»
foran meg at jeg bare må gasse på.
I 1961 ble det utgitt 20 kortnoveller. Mer om boken i innlegget:
I boken
Skipsfartseventyret står det at de første norske charterturistene lettet fra Fornebu til Mallorca i 1959. Kortnovellen
Opplevelsen fra 21. januar 1961 har
sydenreise som tema:
«Nå har’n far utvide horisonten! Det
ska je bære fortælje deg! Nå har 'n vøri på Mallorca (uttales Maljorka. – Itte for
å vara overlegen, men det skade itte med litt opplysning, som reiseleder'n sa).
Og turen var billig.
Og onga var med. Dom bade i
Middelhavet fysstedag jul og plukke appelsiner rett ifra treet, hu mor hadde med
seg fargefotografiapparat.
Og så var dom i dryppsteinshuler.
Og så var dom i katerdralen om
julkvelden.
Og så var dom i et kloster der dom
fekk kjøpt rosenkræinser og der sto tolv munker og sang «Glade jul».
Og så fekk dom kjøpt prospektkort ifra
hotellet.
Og så fekk dom sjå en sigøynerleir
der folk hadde det mye verre enn i Norge...
Og så plukke dom mimosa ... og
mandelblomster...
Og på gata sto hestedrosjen ferdig
med raue hjull og kusk og svøpe hele tia.
Og når guten kom på skulen etter juleferia ropte'n så det ljoma over hele skulen:
-Nå har je gjort noe som itte dekk
ha gjort! Je har kjørt med hæst!»
«I denne boken har vi samlet bilder av livet på
havet fra 1875 til 1975, og satt dem sammen til en historie om den perioden som
kan kalles gullalderen i norsk skipsfart. Til tross for mange større og mindre
kriser var det i disse årene Norge utviklet seg til en av verdens største
skipsfartsnasjoner, og antallet norske sjøfolk var på sitt høyeste. Samtidig
var det i andre halvdel av 1800-tallet at fotografering begynte å bli vanlig,
og utover i etterkrigstiden ble fotoapparatet allemannseie i norske hjem. Ideen
fikk vi da vi arbeidet med et prosjekt om Sjømannskirken - Norsk kirke i
utlandet sin historie. Under dette arbeidet fikk vi innblikk i det mangfoldige
fotomaterialet som er bevart fra norsk skipsfart og sjømannsliv, både i Sjømannskirkens
arkiver, ved maritime museer og i privat eie. Bildene fra det som fortonet seg
som en fjern og fascinerende fortid på de syv hav, gjorde oss nysgjerrige, og
vi ønsket å bruke fotografiene til å få mer kunnskap om fortidens sjømannsliv.»
«Silje Een de Amoriza (f. 1983)
og Ingrid Myrstad (f. 1985) er historikere. Sammen driver de
bedriften Historikarverksemda, og har skrevet flere bøker. I Skipsfartseventyret forener
de sin interesse for historiske fotografier og skipsfartshistorie.»
Boken er
midt i blinken for meg. Jeg er interessert i fotografi og historie. I tillegg
har jeg de siste årene hatt arbeidsoppgaver som retter seg inn mot
skipsfartsnæringen. Boken som ble utgitt i 2015 har jeg kjøpt for noen uker
siden på mammut-utsalg. Jeg tenker at
dette må være en bok å gi i gave til de som har interesse for bokens innhold. Å
finne en slik bok jeg ikke var klar over eksisterte, oppleves som et scoop.
I
innledningen beskrives utviklingen innen skipsfarten og fotografiets utvikling i
korte trekk og innledningen begynner slik:
«Det moderne norske
skipsfartseventyret» er historien om hvordan et lite, fattig land langt mot
nord vokste fram som en global leverandør av frakttjenester og ble en av
verdens aller største sjøfartsnasjoner. Norske skipseiere gikk inn på nye
fraktmarkeder i tiårene etter 1850, og den norske handelsflåten rykket opp fra åttende
til tredje største på verdensbasis, regnet etter tonnasje. I norsk sjøfartshistorie
har ordet eventyr blitt brukt for å skildre næringens og flåtens utrolige
utvikling på denne tiden og i det følgende århundret. Men «det moderne norske
skipsfartseventyret» var jo først og fremst sjøfolkenes eventyr.»
Det er det
denne omhandler: livet til sjøfolkene. Bilder med tekst til. Om forsidebildet
står det:
«M/S Temeraire har lagt til kai i en
asiatisk havneby en gang i 1958. Det finnes mange fotografier av sjøfolk som står
ved skipsrekka og kikker ned på livet i havnen de er ankommet, men her har sjømannen
Thomas Egli-Zehnder valgt et annet perspektiv. Han har gått av skipet og rettet
linsen mot sine egne arbeidskamerater, sett fra lokalbefolkningens synsvinkel.
Egli-Zehnder hadde teft for gode
motiver. Her kan det virke som om han har latt seg inspirere av fransk eller
amerikansk street photography – en sjanger der fotografene er opptatt av å
dokumentere det virkelige livet. Slike bilder er ofte tatt på offentlige steder
som her på havnen, og uten at de som er avbildet, er klar over at de blir
fotografert.
Bildet får fram kontrasten mellom to
verdener. Hva tenkte menneskene på kaien om de unge sjøfolkene på det nyankomne
skipet? Og motsatt, hvordan betraktet sjøfolkene samfunnet de var kommet til?»
En smakebit
til fra boken – fotografen på bildet under er ukjent:
«Mannskapet på fullriggeren Manx
King Samlet seg på baugspydet og klyverbommen for å bli fotografert en gang i
1917. De danner en fin komposisjon mot horisonten. I alt var nitten mann om
bord på den store fullriggeren. Tyskland hadde erklært uinnskrenket ubåtkrig,
og «Manx King» kunne når som helst bli senket - av en drivende mine eller et ubåtangrep.
8. juli 1918 ble de angrepet.
Fullriggeren var på vei fra New York til Rio de Janeiro med lasterommet fullt
av jern, bomull, soda og olje da de plutselig ble beskutt av en tysk ubåt i
Nord-Atlanteren. Tyske soldater bordet skipet, hugget opp lukene og plasserte
bomber i lasterommet. Skipperen og mannskapet fikk ordre om å gå i redningsbåtene
og ro vekk. Det var disig og høy sjø, og mannskapet så aldri skipet synke.
Etter 27 timer i livbåtene ble de plukket opp av et britisk seilskip og brakt i
land i New York.»
Fabelaktige Fiff og Fam er en dokumentar som jeg så på NRK
for noen år siden og som jeg så igjen på Filmbib. Den ligger også ute på
internett.
Filmen ble
produsert i 2009, er på under 30 minutter og innholdet er:
«En skikkelig feelgood-dokumentar om
to venner på 90 år som har kjent hverandre siden de var fem. En fin historie om
å være mye eldre på utsiden enn innsiden.»
Jeg synes
det er en vidunderlig film – en film som gjør meg optimistisk. Fiff og Fam
reiser til et sted som de tydeligvis er hvert år, Hotell Borge.
Fiff og Fam
er ulike personligheter, har levd og lever forskjellige liv. Allikevel er de
fortsatt venner. De samtaler, men kan også være stille sammen. De snakker om
livet i dag, fortiden og fremtiden. Hvordan de oppfattes av yngre mennesker,
hvordan livet har vært og døden er noe av temaene. De nyter livet. Det oser
sommer av filmen, ikke bare sol, men det vidunderlige sommerregnet. Ordet «venner»
får en verdi ved denne filmen.
Til slutt
leser den ene diktet som betyr mye for meg og som jeg har skrevet om i
innlegget – et dikt som får en ekstra dimensjon ved å se filmen:
Da tenker jeg på komposisjonen. At det er flere hverdagshistorier
med link til hverandre ved at en biperson, nesten ikke det engang, i en
fortelling, blir hovedperson i neste fortelling. Den første historien omhandler
livet til Ragnhild, i nåtid, med tilbakeblikk på livet før ektefellen valgte å
legge seg inn på avrusingsklinikk. I neste historie er hovedpersonen svigersønnen
Kristian. Jeg syntes det funket veldig
bra, og synes Norsk sokkel var en god roman. 293 sider og boken har jeg kjøpt.
«På et hotell i Skien sitter en
familiefar og forsøker å glede seg over at han ikke har kreft. Tretti mil
lenger nord, på Lillehammer, forsøker svigermoren hans å finne ut av hvem hun
skal bli nå som hennes alkoholiserte ektemann omsider har bestemt seg for å
slutte å drikke. I Sogndal prøver en voksen sønn å få plass til mora si på
sykehjem. I Trondheim strever en sju år gammel jente med å finne seg til rette
i et nytt fosterhjem. Et gravid par på Jessheim får et rutinemessig tilbud om
fosterdiagnostikk, mens en NAV-arbeider på tur til Kreta ikke klarer å nyte
ferien fordi hun synes så synd på alle.»
Her er
utdrag fra kortnovellen Forsinket
reportasje fra 14. mai 1960:
«Så du ikke brølløpet?
Så synd
Det var virkelig noe å se på, det får
'n si. Om vi har fått fjernsyn? Er du gæln du a, nei vi var hos Andersen, og
det var virkelig noe å se på. Men tenk at han gikk foran henne inn i bilen da
dom skulle hjem fra kjerkja, jo da, det gjorde’, og det er blitt kritisert i flere
aviser har jeg sett i Publikums røst og sånn. Og du verden som a Elizabeth hadde
tapt seg du, hu gråt, det gjorde a, hu tenkte nok ikke på at det var fjernsyn.»
Det er ikke et hvilket som helst
bryllup de ser på:
«Han Philip? Jo da, vi så’n da, det
var han som førte a Margaret oppover golvet da, han var like stiv som han
bruker å væra han, stram kar bevares, men han ser litt mellomfornøyd ut synes
jeg, det æ’kke noe sus over’n. Jeg synes han kunne væra gla tel jeg, han går
der og gjør ikke det skapte grann, det er hu som jobber! Nei, jeg må le a’n
Olaf, han dreiv og reparerte mopeden sin og så kom’n inn etter ei pussefille akkurat
da biskopen spurte brudgommen.
-Sett deg og se litt på du óg nå
Olaf, sa jeg og la ei avis i sofaen. – Ville du hatt a Margaret du a Olaf, sa
jeg sånn på gøy, og veit du å’n svarte?- Jeg ville ikke hatt a over ryggen min
for ei regnskur, sa’n og dura ut igjen...»
Glade jul av Rune Johansen er en liten
fotobok om den norske julen. Julen vi alle har et forhold til på en eller annen måte. En bok jeg fikk da jeg tegnet ett
års abonnement på magasinet Fotografi.
«Glade jul var en stor suksess
da den kom ut i november 2010. Rune Johansens julealbum dokumenterte den norske
juletradisjonen på en varm og personlig måte – og ble en gavebok som lå under
veldig mange juletrær det året.
Førsteopplaget solgte ut raskt, og dette har ført til at Rune ønsker å
gjøre Glade jul til en gave for enda flere. Boken blir derfor nå
relansert i en ny utgave. I nytt og mindre format, med postkort i klaffene og
nye bilder.»
Boken er et
eksempel på at med litt kreativitet og et kamera kan man få til mye.
Nå er den
noen måneder siden jula ble satt opp på loftet her i huset. Men; det var en
nisse som var planlagt for søpla, i beste fall for loppemarkedet. Så har det
vært slik at hver gang jeg har tenkt å ta den ut i dunken, får jeg dårlig
samvittighet. Den ser så gruelig stygt på meg...Inntil videre står den i rotkroken. Mulig den vinner og havner opp på loftet sammen med det andre
julestæsjet og kommer ned igjen i desember...
Her er
utdrag fra kortnovellen Debatt fra 13. juni 1959:
«Tredjeklassingen følje godt med i avisen. I dag sitt han og læs et innlegg
om kvinnelige prester.
- Je lyt flire, sier'n . – Nåvil kvinnfolka
bli prester! Å da skulle je fryde meg!
- Det ska vara likt for både kvinnfolk
og mæinnfolk, sier a mor.-Kvinnfolka kæin gjøra arbe like godt som mæinnfolk
det har du da sett mange gonger.
- Å ner da?
-Tja, du kæin bære tenkje på a tante
Ernma. Hu kæin både å mure grunnmur og bygge hus hu.
- Men hu kæin
itte å laga mat , det har du sagt mange gonger.
- Hu behøv itte
a laga mat hu som om arbe ått andre. Og tenkj på æille jiinten som æ drosjesjåffører og
trikkekonduktører. Når
dom kæin det, sa kæin dom da likesåvel bli prester.»
Diskusjonen fortsetter og mor blir
irritert på poden, men poden får det siste ordet:
«-Åssen e det
du tala da gutt?
-Hå hå, Det
sku je fryde meg, hu ha glømt no der a tante Emma om hu æ æiller så klok og ha søtti
i æiller så mange komiteer.
-Men åssen?
-Men trur du a
tante Emma og slike som henni vil gå i fotsid kjole slik som presten du da? Æiller
i væl’n. Det tør dom itte. «
Gode bøker
fortjener gode omtaler. Derfor opplever jeg det som mer krevende å omtale bøker
jeg liker ekstra godt. Som boken til Eskil Engdal og Kjetil Sæter: Jakten på Thunder.
For meg er
boken midt i blinken: interessant, lærerik, spennende, nedslående og
sjokkerende lesning. Samtidig ligger det et håp i det jeg leser. At det finnes mange engasjerte og flinke mennesker som jobber mot miljøkriminalitet. Mennesker av typen «leve
Toten, skit i Norge» må holdes utenfor maktapparatet. For å bekjempe miljøkriminalitet
av denne typen må det et internasjonalt samarbeid til. I det samarbeidet må
også miljøorganisasjoner inn. Jeg håper mange, mange leser denne boken. Utgaven
jeg har lest er et leseeksemplar.
Jakten på Thunder er en faktabok utgitt i 2017 av forlaget
Vigmostad & Bjørke. Den handler om ulovlig fiske som grådige redere står
bak. Som utnytter smutthull i lovverket. Som får hjelp av at de kan flagge
skipene i røverstater, gjemmer eierselskapene i skatteparadiser. Får hjelp av skipsagenter, havnemyndigheter, banker og forsikringsselskaper. Store deler av den enorme
profitten holdes utenfor beskatning. I hjemlandet brukes profitten til å bygge
opp forretningsimperium som i tillegg subsidieres av EU og spanske myndigheter.
Det er mafiatilstander som er skremmende å lese om.
Thunder var
et av seks piratskip kalt «The bandit 6» ble jaktet på i fire måneder blant annet av Sea
Shepherd. Skipet ble brukt til ulovlig fiske av patagonisk tannfisk i Antarktisk.
Hoveddelen av boken handler om jakten på fartøyet som endte med at rederen, som
ikke var enkel å oppspore, ved hjelp av offiserene ombord i skipet valgte å senke skipet for å skjule den ulovlige lasten.
Men boken gir også et helhetsbilde av problemområdet.
Slik var
starten for skipet:
«Den 23. mars 1969. Det var en håpefull
vårdag i Ulsteinvik på den norske vestkysten.
Ved utskipningskaien på Hatlo
Mekaniske Verksted lå en skinnende nybygd hekktråler med det siste innen
filetmaskiner, avskinningsmaskiner, et veldig fryserom og innredning for et mannskap
på 47. Skipet hadde også aircondition, som skulle gjøre det svalt selv i
tropiske farvann.
Det var den mest avanserte fabrikktråleren
som noen gang var bygd i den tradisjonsrike verftsbygda. Fartøyet skulle til Færøyene,
der det skulle lede færøysk fiskeri inn i den moderne tid.
«Voner du navnet høyt vil bære. Vesturvon
skal navnet ditt være», leste gudmoren før hun lot champagneflasken smelle inn i
siden på skipet som mange år senere skal bli kjent som Thunder. Deretter ba
verftets disponent gudmoren om å følge båten med gode tanker resten av sin
levetid.
På Færøyene ble tråleren mottatt av
et hornorkester og en jublende folkemasse.Den første skipperen, den tause og
myndige Davor Poulsen, holdt andakt i salongen hver søndag, uansett hvor godt
fisket var. I flere år fisket de på bankene rundt Grønland, to ganger fikk
skipet et motorhavari og måtte slepes sørover. Men Vesturvon var en overlever,
mens stormen blåste takene av husene på Færøyene og slepetrossen røyk, kom tråleren
seg mirakuløst til et verft i Danmark.
Etter 17 års tjeneste i torskefisket
rundt Grønland og Færøyene ble Vesturvon solgt til det tradisjonsrike engelske
familierederiet Boyd Line. Da skipet i 1986 seilte inn til den engelske
havnebyen Hull, fikk det navnet Arctic Ranger.»
Som det
står i boken, under navnet Thunder skulle skipet etterhvert forsvinne «inn i en malstrøm av
fordekte eierselskaper, bisarre skipsregistre og lyssky ekspedisjoner.»
Skipet fikk
en tragisk slutt – her er det som mannskapet på skipet til Sea Shepherd, Bob Barker, som
observerer at skipet synker 6. april 2015 – kjenner at jeg bare blir trist av å
lese dette:
«Så kommer mannskapet opp på broen
for å ta et siste farvel med skipet de har fulgt i 110 døgn. Klokken 12.52
legger Thunder seg ned i havet. Det er akkurat som om skroget steiler. Først
flommer vannet over bakerste del av akterdekket, snart slår det inn mot rutene
på styrbord side av styrehuset, kjølen reiser seg 80, så 90 grader. Ikke lenge
etter er bare de to ankerklyssene synlig som to øyne som tar en siste titt på
himmelen for de takker av etter 46 års tjeneste. Luften som presses ut av
skipets indre, reiser en flere meter høy vannsøyle, som en geysir. Idet den
forreste delen av baugen slukes, farges sjøen turkis. Så lukker havet seg
stiller rundt Thunder og forsegler skipets 3,8 kilometer lange reise i graven.»
Her er en
video på You Tube fra der skipet går ned:
Her er novellen
Konversasjon fra 1. november 1958:
«Hu Eva sitt ved bordet og et meddagsmat.
- Du ska itte sitta og bøye deg
framover når du et, sier mor hennes. - For det fysste så æ det stygt, og for
det andre så e du såpass vaksin at du kæin sitta rett i rygga, og for det
tredje kæin du få brøstsjukdom. Du såg åssen det gikk med a Gunvor.
- Ja, det var hu det, sier a Eva.
- Og så slik som du svara mor din. Du
tru visst du kainn gjøra som du vil nå du har fått en skarve jobb og tene penger
sjøl. Je veit nok
åssen du flyg på idrettsplassen og skrik og dæinse rock. Såg
du det sto i avisen at det var noen ungdommer som hadde vørti helt tulleruske på
Gjøvikmarten?
- Ja, det var der det, sier a Eva.
- Det kunne fell likegodt ha vori
andre stann óg det. Og så denna stygge motorsykkelkjøringa.
- Je har nå fell ingen motorsykkel?
- Nei, men je kjæm nok hau åssen du
satt på bak på denna Bakkomsgutten hår kveld i hele fjorsammar.
- Ja, det var da det. Og det vart da
slutt.
- Ja, takk og lov for det. Je trudde
du skulle ha lært je, da du såg assen hæin bar seg at.
- Ja, det var hæin det.
- Å dom æ ittno likare dom andre. Je kjæm haug meg sjøl, je i din æilder. Det var itte å
flyge etter gutttom om kvelda. Je greide avdrag på både symaskin og
livsforsikring, je før je fylte tjue.
- Ja, det
var du det.
- Men du må
da væta å du vil du óg, Eva?
- Je vil
vara meg sjøl. Og så vil jeg ha litt
sjokoladepudding. «
Romanen Hjertet er en ensom jeger (The Heart is
a Lonely Hunter) av Carson McCuller (f. 1917 – d.1967) ble utgitt i 1940.
Første gang utgitt på norsk i 1945, igjen i 1971 og utgaven jeg har lest ble utgitt
i 2016. Jeg lånte boken av biblioteket, først som papirutgave og deretter på
eBokBib.
«Døvstumme Singer blir en slags
skriftefar, eller klagemur, for en fargerik samling mennesker i en liten
sørstatsby på 1930-tallet. Alle som én betror de seg til han: Ungpiken som
elsker musikk, den sorte doktor Copeland, den godhjertede barkeeperen og den krakilske
kommunisten. Singer er der for alle, mens han lengter intenst etter sin greske
venn Antonapulos som ble lagt inn på asylet i en annen by.»
Handlingen
som strekker seg over et år gjorde inntrykk. Selv om flere av hovedpersonene i
handlingen ikke er av de aller fattigste i samfunnet, er det kort vei før de
også er der. Fattigdommen og raseskillet; det er ikke fritt for at jeg tenker
på dagens USA. Ordet frihet; et fint ord for de som har frihet. Fattigdom er
ufrihet, særlig når det er få muligheter for å komme seg ut av fattigdommen. Hjertet er en ensom jeger er en bok jeg
ikke kommer til å glemme. Tankevekkende på mange måter.
En ting jeg
ikke var klar over, er at boken er filmatisert. Filmen fra 1968, finner en på
YouTube fordelt i fire deler. Jeg har begynt å se første del. Noe annerledes
handling enn i boken, men Antonapulos
og Singer er slik jeg tenkte de var. Filmen er absolutt verdt å se selv om jeg
vil anbefale at en leser boken først. Her er første del:
Her er en
smakebit fra novellen Minda Menneskje
fra 19. januar 1957:
«- Det er riktig livat her i kveld,
sier a Minda, hu står ved døra og tala ved a Lovise Kaffekoker. – Det er slik
dæinsing så du sku itte tru det.
- Men du dæinse da itte du, sier a
Lovise.
- Nei itte nå, je står og høll væska
hennes Borgny, hu svinge seg så stakken flakse både hit og dit . – Høll veska
mi a, Minda sa a da'n Leif kom og angasjerte a,-det ska bære vara ei lita stund,
sa a, og nå har dom drivi på og dæinse en hælv time, nå ska je erte a godt når
a kjem for å hente veska si. Je sa det når vi kom hit i kveld : - Nå får du nok
dæins me’n Leif, sa je. - Æiller i væl'n, sa a Borgny, dom har vøri uvenner nå
ei stund, men jamen kom 'n og tok a med seg, så nå ska jr erte a godt når hu kjæm
og ska hente veska si.
- Men det
er ittno moro for deg å stå slik hele kvelden, je ska ta veska hennes je, så
får du svingt deg litt du óg.»
Nei, Minda
har både golfjakka hennes Eva og medaljongen til Tora. Men nå
venter hun at de skal komme og hente tingene sine.
«- Du skal gå åleine du nå da? sier
a Lovise. – Nå har di sti her som en klæshenger i hele kveld, og du får itte
takk for det engong. Je synes jamen du kunne fått følje med dom.
- Uff nei,det er da itt no morosamt for dom det, dom vil gå par om par
når dom ska hematt,veit du.
- Men du
ska gå åleine -!
- Je? Åleine? Å langtifra! Je har sparkstøtting je!»
Vips, så var februar over og i dag er vi allerede
4 dager inn i mars. Jeg opplever at dagene bare flyr avgårde i et nærmest
heseblesende tempo. Det er så godt når helga kommer, men den er over før jeg
vet ordet av det.
Det ble fem bøker denne måneden, og når to av
bøkene er fra egen bokhylle er jeg i utgangspunktet fornøyd. Allikevel skulle
jeg ønske det var flere. Det kommer flere inn i bokhylla enn jeg rekker å lese.
Jeg er ikke noen shopper, men når det gjelder bøker er jeg litt for impulsiv. Det
er så enkelt å kjøpe gjennom Bokklubben, det er bare noe tastetrykk og så de på
vei. Hadde det vært et døgns angrefrist, hadde jeg nok slettet en del av
bestillingene. Men å sende en bok i retur er mye mere plunder og heft. Derfor
er det noe jeg sjelden gjør.
Nå leser jeg Hjertet
er en ensom jeger av Carson McCuller i tillegg til at jeg Prøysens stubber
fra 1957. Boken til McCuller lover bra. Her om ensomheten til den døvstumme John
Singer:
«Ingenting annet føltes virkelig enn
de ti årene med Antonapoulos. I halvdrømmene sine så han vennen helt tydelig,
og når han våknet, ble han fylt av en altoverskyggende, verkende ensomhet. Nå
og da sendte han en pakke til Antonapoulos, men han fikk aldri noe svar. Og
slik gikk månedene, tomme og drømmende.»
Men jeg har erfaring med at en bok som jeg har
likt godt i begynnelsen har dabbet av og jeg har avbrutt lesingen. En av dem
var Stoner av John Wlliams. Det bare
stoppet seg for meg. Og da hadde jeg lest over hundre sider. Den er å finne på eBokBib, mulig jeg fortsetter å lese den
der en gang det passer seg slik.
Tror heller ikke jeg rekker å lese ferdig boken
til McCuller før innleveringsfristen 7. mars, da må jeg fortsette å lese den på
eBokBib.
