«Hos Statsarkivet i Kongsberg står
restene etter jakten på utenlandsformuen til en av norgeshistoriens aller største
skipsredere og mest beryktede skatteunnasluntrere, Anders Jahre. Her finner vi
nesten 150 hyllemeter med dokumentmapper. Det vil si rundt 500 000 dokumenter
som oppsummerer hvordan en formue på rundt 90 millioner dollar ble gjemt - og
funnet igjen. Det er et viktig stykke norsk økonomisk historie Dette er de
opprinnelige Panama-papirene. Ved å følge papirsporet rundt omkring i verden,
klarte en pågående journalist, og deretter noen utrettelige advokater i
Jahre-saken, å bekrefte eksistensen av og å spore opp en skjult formue i
utlandet, plassert i skatteparadisenes skattevennlige havner.
Jahre var ikke den eneste.
Bergensrederen Hilmar Reksten bedrev samme praksis, og metoden var den samme:
Ved hjelp av stråmenn og stråselskaper gjemte han en betydelig formue i utenlandske
skatteparadis for å unndra beskatning i Norge - ogved hjelp av samme metode
avdekket journalister og advokater som jaktet på formuen det samme mønsteret.
Dokumentmengden var også her enorm. Rundt 100 000 dokumenter avslørte på den ene
siden hvordan Reksten-familien gjemte pengene sine, og også hvilke brikker som
hjalp advokatene i jakten på pengene til å pusle sammen et bilde av hvor og
hvordan pengene var gjemt.»
Sitatet
over er fra kapittelet Introduksjon i
boken Penger i paradis – Historien om
Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer av Trond Gram. Boken
handler om hvordan rederne opparbeidet og skjulte formuen i utlandet. Men aller mest
jakten på formuen som foregikk lenge etter at de var død. De som bidro til å
skjule formuen var banker i utlandet og advokater. Et kobbel av hvitsnippforbrytere.
I Rekstens tilfeller fikk han hjelp av deler av familien. I Jahres tilfelle som
ikke hadde barn, begynte hvitsnippforbryterne å «spise av lasset» etter at han
var død.
Boken på
271 sider inkl. register som ble utgitt i 2017 av Pax forlag er spennende; for
meg mer spennende enn en krimbok. Jeg kjente ikke til detaljene slik de
fremstilles i boken, og det er hoderystende å lese hvor langt mange gikk for å
skjulte sannheten og å lyve. Dette gjelder særlig etter at rederne var døde. Grådigheten
synes ikke å ha grenser for mange av dem.
Jahre og
Reksten ønsket selv å bestemme hvor mye skatt de ville betale. Å plassere
formue i utlandet var også en måte å forsikre seg mot kriser som kunne komme.
Reserver til dårlige tider. Jeg lurer på hva de hadde tenkt om de hadde fått
opplevd hva etterkommere og medhjelpere gjorde med formuen etter at de var
døde.
Boken
omfatter deler av redernes liv. To redere som har betydd mye for det norske
samfunnet. To sterke personligheter. Det er viktig å ha med seg når en leser
boken. Denne historien kan sikkert fortelles på flere ulike måter. Trond Gram
har fortalt den på sin måte. En god og spennende bok var min leseopplevelse.
«To av landets mest legendariske
skipsredere var også to av landets mest beryktede skatteunndragere. Jakten på
de skjulte formuene til Anders Jahre og Hilmar Reksten har gått som føljetonger
i norsk media i flere tiår. De to var på mange måter pionerer i å skjule sine
inntekter for norske myndigheter ved å opprette selskaper i skatteparadiser,
deriblant Panama. Sakene har nå fått en endelig slutt i rettssystemet, og kan
fortelles i sin helhet, selv om det gjenstår ubesvarte spørsmål: Fant man alt?
Er det deler av formuene som ikke ble hentet hjem?
I denne boken gir Trond Gram en
velskrevet, spennende og opplysende fremstilling av kampen mellom skipsrederne
og de norske myndighetene i et økonomisk, politisk og juridisk spill av enorme
dimensjoner. Det var en jakt som kostet flere hundre millioner kroner, men som
la grunnlaget for norske myndigheters arbeid med å avdekke bruken av
skatteparadiser. Historien er tidvis fortalt som en thriller, og gir en unik
inngang til å forstå det globale systemet av pengetransaksjoner som de nylige
avsløringene av Panamapapirene har lagt for dagen.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar