Felemakaren av Edvard Hoem – enda en god roman

 

Privat foto

«LENGE ETTER AT Lars Olsen Hoem hadde forlate barndomsheimen, kunne han mana fram synet av eit gardstun på ein bakketopp i Ytre Romsdal og dei som levde der.

Frå haugen der gardstunet låg, kunne dei sjå vesthimmelen som fortalte kva Vér det ville bli neste dag. Vinden kunne vera iskald både vinter og sommar, men landskapet hadde så finstemte linjer at det i opphaldsvér og soldis kunne få ein draumeaktig dåm over seg. På blikstille haustdagar kunne ein oppleva at ikkje eit strå rørte seg, men på etterjulsvinteren kunne stormane få hus til å knaka og store tre til å svaie. Vinterkveldane kunne vera trolske under gneistrande stjernehimlar, og når våren kom, dirra landskapet av grønt. Men sommaren kom med daglyse netter da ingen kunne forstå kvifor det nokon gong hadde falle dei inn at dei skulle leva livet ein annan stad.

Så inderleg knytt som Lars var til dette landskapet når han fortalte om det, verka det underleg at han ikkje hadde slått seg ned der. På spørsmål frå ei av døtrene som besøkte han i alderdommen, sa han at det var ufritt der. Da dottera ville vita kva han la i eit slikt uttrykk, sa han at det var ufritt i heile landet, og så la han til at ikkje alle som reiser ut, finn vegen heim igjen. Det siste hadde samanheng med noko som hende i hans eigen nære familie.»

 

Jeg liker å lese om norsk historie, spesielt historie knyttet til enkeltmennesker. Det er nok derfor bøkene til Edvard Hoem har truffet meg, og at bøkene jeg har lest er kjøpt og er i bokhylla. Når jeg ser hvor mange bøker Edvard Hoem har skrevet, oppdaget jeg han sent. Nå er boken Edvard Hoem har skrevet om Lars Olsen (1782-1852) Felemakaren lest, og igjen synes jeg han har skrevet en god bok.

Det som gjør at historien han har skrevet gjør slikt inntrykk på meg, er kontrasten det var å leve i tida Lars Olsen levde mot dagens Norge. En tid der de fleste i Norge levde fra hånd til munn. Store barnefamilier og mange munner å mette. Krig og matmangel. Selv om det var slik de fleste levde, er det vondt å lese om fattigdom. Hoem skriver slik at det blir som å se en film. Personene i handlingen kommer klart og levende frem. Det ble derfor vemodig å lese slutten.

 Forlagets omtale av romanen utgitt i 2020:

I romanen "Felemakaren" tar Edvard Hoem utgangspunkt i eit dystert familieminne som også er omtalt i romanen "Heimlandet barndom" (1985): Ei ung tenestejente som skal ha barn med Pe, bror til Lars Olsen, som er hovudperson i romanen, blir borte ein kveld, og bygda går manngard i ei veke utan å finne henne. Pe blir mistenkt for drapet, og så frifunnen av retten, men ikkje av folkesnakket og ikkje av Lars. Brørne snakkar ikkje til kvarandre på meir enn femti år.

Lars drøymer om å bli skipper på eiga skute, men krigen og samfunnstilstanden stenger alle utvegar for han. Han blir utskriven til å vera med i slaget på Københavns Red i 1801, og sidan er han krigsfange på eit britisk fangeskip i fem år. Under dette miserable opphaldet møter han ein franskmann som lærer han å bygge fiolinar.

Dermed snur alt. Da han endeleg kjem heim igjen, slår han seg ned som felemakar i Kristiansund, der han lever eit lykkeleg liv i 25 år, med kona Gunnhild og sju døtrer.

Jordmor på jorda Huset under blåhammaren - en svært spesiell og god leseopplevelse ble det å lese Edvard Hoems roman om Marta Kristine

-Tippoldemor di, Marta Kristine, sa far,

- ho gjekk til Christiania for å bli jordmor.

- Og så gjekk ho heim igjen? sa eg. – Ja, så

gjekk ho heim igjen og var jordmor

i minst femti år.

Farens replikk var det eneste Edvard Hoem viste om tippoldemoren Marta Kristina, eller Jordmor-Stina som hun ble kalt, før han begynte å lete etter dokumentariske fakta om henne.

«Det var eit liv. Marta Kristine Andersdatter Nesje hadde levd gjennom fleire tidsaldrar, overlevd sju kongar og tent under fire. Ho var født i kong Christian den sjuandes regjeringstid. Ho vart konfirmert da Frederik den sjette var konge. Ho vart mor første gong like før prins Christian Frederik vart konge. Ho bestemte seg for å bli jordmor da Karl den trettande hadde kongsmakt i Norge, og ho var blitt tilsett som jordmor da Karl Johan vart krona i 1818. Ho hadde drive på med sitt og tok imot meir enn tusen barn under kong Oscar den første, kong Karl den femtande og Oscar den andre.»

Det er disse fakta han har brukt som ramme for romanen Jordmor på jorda Huset under Blåhammaren utgitt i 2018, og som jeg har kjøpt og lest. Romanen er en revidert og utvidet utgave av romanen som ble utgitt i 2008: Fra forordet til 2018- utgaven:

«I 2008 var plassen for knapp og tida for kort. Forteljinga om tippoldemor Marta Kristine vart berre halvvegs fullført. Ti år seinare var det klart for meg at eg måtte gjera romanen ferdig. Den første delen av denne boka er langt på veg identisk med den boka som kom ut under same tittel i 2008, men dei siste to hundre sidene inneheld ei ny forteljing, spesielt om alle vanskane Marta Kristine møtte etter at ho kom heim frå jordmorskulen, i samlivet med Hans og i kampen for tilværet da ho vart enke.»

Jeg har lest mange bøker av Edvard Hoem, og alle jeg har lest har jeg skrevet innlegg om. Du verden så mange gode leseopplevelser jeg har hatt ved å lese hans bøker. For meg var det å lese denne romanen en spesiell og svært god leseopplevelse. Forordet i 2008 utgaven er sitert. På slutten av dette forordet skriver han:

«Dette er ein roman, skriven over dokumentariske fakta. Personane er dikta fram på grunnlag av spinkle enkeltopplysningar. Ingen kan lenger minnast kven dei var.»

Edvard Hoem har diktet om Marta Kristine slik at hun ble levende for meg. Jeg levde meg så inn i livet hennes at jeg gråt da jeg leste de siste sidene, og særlig etter å ha lest det han skriver her:

«Eg hadde det for travelt, tenkte ho, og barna mine var for mange, eg kunne ikkje ta dei alle på fanget. Det var så mykje anna eg skulle utrette. Det var som om livet mitt var ein kort sommardag. Dei sprang ut for å leike seg, og eg ropte etter dei, men så vart eg opptatt av andre gjeremål og sansa meg ikkje for kvelden var komen.»

Jeg har ikke funnet ut om bildet på bokens forside er av henne. Det er det vel neppe, Marta Kristine levde før fotograferingens tidsalder startet. Skulle så gjerne sett et fotografi av denne spesielle kvinnen selv om jeg har laget meg mitt eget bilde av henne. Romanen er utgitt på Forlaget Oktober som omtaler den slik:

«Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren er eit livsdrama og eit mektig kvinneportrett om husmannsdottera som nekta å bøye seg for bygdesnakket.

Edvard Hoems tippoldemor, Marta Kristine Nesje, gjekk i 1821 den lange vegen frå Romsdal til Christiania for å bli jordmor, medan tre barn og mannen hennar, Hans Nesje, venta på henne heime. Etter ni månader på jordmorskule gjekk ho heim igjen, og ho var i livets teneste i meir enn femti år.

Marta Kristine visste kven ho var. Ho stod støtt både når mistrua mot henne som jordmor var sterk, og da mannen fekk utfordringar som var for store for han å bera.

Ut frå få historiske fakta skriv Edvard Hoem fram livet i bygdene ved Romsdalsfjorden med stor dikterisk kraft. Dette er ikkje berre ei forteljing om framveksten av det viktige jordmoryrket, men òg ei påminning om at lykka og tragedien bur nær kvarandre, og at den store kjærleiken kan bli ei tyngande bør.

Med denne romanen har Edvard Hoems slektskrønike, som opnar med Slåttekar i himmelen (2014), fått eit dramatisk forspel. Marta Kristine og Hans Nesje er stammor og stamfar til den store etterslekta vi møter der.

Romanen bygger på Jordmor på jorda (2008), ein roman som blei skriven på oppdrag frå Den norske jordmorforening. Denne romanen, som har fått tittelen Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren (2018), er kraftig revidert og utvida.»

Liv andre har levd av Edvard Hoem - fjerde bok i slektskrøniken

Da var julestæsjet pakket bort og i morgen er det tredje dag på jobben etter fridagene som var nesten i to uker.  Jeg er i gang med et nytt år, og det kjennes godt selv om det selvsagt også er litt trist at nok en jul og et år er slutt. Dagen er enda bare 15 minutter lengre siden solsnu. Jeg lengter etter mere lys. Men sammenlignet med sliterne i fjerde og siste bok i familiekrøniken til Edvard Hoem: Liv andre har levd, har jeg lite å klage over. Boken leste jeg ferdig på tirsdag. Jeg har lest alle fire i serien, skrevet om dem og alle fire står i bokhylla. Litt vemodig, og samtidig godt å bli ferdig.

Det ble av og til litt for mange unødvendige detaljer for denne leser i denne boken. Samtidig har Hoem delt opp historien i kapitler underkapitler slik at de som overhodet ikke er interessant å lese om, kan leseren skumme gjennom. Uansett, å lese bøkene har vært interessant og lærerikt. Edvard Hoem er en forteller av de sjeldne. Og det er mange historier som ikke fortelles, og som jeg tenker kunne vært stoff til egne bøker. F eks døtrene til Eilert Knudtson. Det hadde vært veldig interessant å vite hvordan de opplevde faren og hvorfor de tok sine livsvalg. Skulle jeg ønske meg noe ekstra i boken, er det noen bilder av personene i boken som vi kan lese om ble tatt på slutten av livet til Eilert Knudtson.

Dette ble kort om boken Liv andre har levd. Ser ingen hensikt i å bruker mer tid på omtalen, det finnes nok av gode bokomtaler og anmeldelser å søke opp. I bokhylla står boken Jordmor på jorda Huset under blåhammeren som ble utgitt i 2018 som jeg gleder meg til å lese.

Til slutt Forlagets omtale av boken:

«Eilert Knudtson er komen til Norge for å treffe søskena sine igjen, og for å meistre sorga etter at kona Martha døde frå han og dei åtte barna deira. Året er 1927, og det er trettifire år sidan Eilert sist såg heimlandet.
       

Seksten år gamle Lars Hoem vil bli med onkelen sin Eilert tilbake til Canada. Han seier han må vekk fordi ein stein skygger for sola der han er no. Lars Hoems liv i Canada blir ein mørk tråd som fører fram mot dei nådelause trettiåra.
       

Eilert går inn i ein stri kamp. Da han ikkje kan betale avdraga for tilleggsjord som han kjøpte tidleg på tjuetalet, tvingar styresmaktene han til å bli leiglending. Den aldrande farmaren kjempar mot tørke, haglstormar, grashopper og fallande prisar – for å vinne tilbake det han har tapt.»

Land ingen har sett av Edvard Hoem

Jeg leste bok nummer to i serien så langt tilbake som juli 2016. Allikevel var det rimelig enkelt å ta opp tråden fra de to foregående bøkene Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien. I romanen Landet ingen har sett utgitt i 2016, en bok jeg har kjøpt, fortsetter Edvard Hoem fortellingen om de som reiste over Atlanteren og de som ble i Norge. I denne romanen dør søstrene Gjertine og Serianne, Gjertine i USA og Serianne i Norge.  

«Ho åt nistematen sin og drakk vatn fra den store flaska

ho hadde med seg. Denne reisa var lang, men ingen ting mot

den reisa ho hadde lagt ut på saman med Ole Aas i ungdommen,

da dei forlet Norge den 2. juni 1886 for å finne ein

heim i den nye verda. Det var ho som hadde insistert på at

dei skulle reise, enda det var han som hadde familie i Sør-

Dakota. Ho kunne ikkje lenger minnast kvifor ho ikkje var

i stand til å slå seg til ro på Slutåsen. Det var rett nok langt

til skogs og høgt til fjells, og det var vanskeleg å få kornet

mogent der, anten ein sådde bygg eller havre. Men det var

også fritt, og med eit utsyn mot fjell og fjord og vesthimlar

som var sjeldsynt, sjølv i det vakre Norge. Alle som kom dit,

sa at vakrare utsyn hadde dei ikkje sett.»

Det er Gjertine som er på reise til sønnen Severt som har flyttet sammen med familien sin fra Sør-Dakota til sørlige Alberta i Canada, der de er blitt britiske statsborgere. Det er ikke god jord igjen i Sør-Dakota. Selv om sønnen forsøker å overbevise moren om at det er et bra sted å bo, kan hun se noe annet ved selvsyn:

«Ho stod på ein måte på endestasjonen. Her enda i alle fall draumen for Severt. Dåpen i Vågøy kyrkje den mørke aprildagen i 1882, den gongen det vart aust vatn på han som da heitte Sivert, kom til henne som klare minne i Ravenscrag, da Severt og Clara hadde tent parafinlampene i det vesle skuret og gjekk for å mjølke kyrne. Ho såg for sitt indre blikk syster si Anne-Martha, som den gongen var i slutten av tjueåra, men som no var ei gammal kvinne lik henne sjølv, enke og fattig, og Erik og Anne, som også hadde vore fadrar for Severt, og som no begge nærma seg dei sytti. Den aprildagen i Vågøy kyrkje låg langt tilbake i tida, men Gjertine visste og vedgjekk det som alle hadde forstått: Det var ho som hadde valt på vegner av alle. Ho hadde fått Ole til å gå med på å reise, og barna hadde ho sjølvsagt ikkje spurt, dei tok ikkje del i slike avgjerder, dei måtte bli med på den ferda som foreldra hadde lagt ut på, og den var lang. Det var hennar skuld at Severt var hamna her, og spørsmålet var da enkelt: Hadde ho valt rett? Var det dette ho hadde sett som ei framtid for den eldste son sin?»

Som de andre bøkene jeg har lest av Edvard Hoem, gjorde romanen Landet ingen har sett inntrykk å lese. En roman med en blanding av fakta og fiksjon. Og aller mest inntrykk gjorde historien der Gjertine besøker sønnen sin. Det er da en forstår hvor endelig mange av de valgene emigrantene tok for livet sitt var. Hvor mye slit det var å bygge seg opp en tilværelse av ingenting. 410 sider god leseopplevelse ble romanen for meg, og jeg ser frem til å lese den neste romanen i serien: Liv andre har levd.

Forlaget Oktober beskriver innholdet i Land ingen har levd slik:

Brørne Eilert og Anton Edvard sender brev til kvarandre over Atlanteren eit par gonger i året. Dei arbeider hardt for å bli gjeldfrie. Ute i verda rasar den første verdskrigen, og titusenvis døyr i skyttargravene på vestfronten.

I Romsdal driv Anton Edvard ein gard som er for liten til å dekke utgiftene hans. Om vinteren er han med på fisket frå fiskeværet Bjørnsund, det er eit nådelaust slit som kan gi stor forteneste. På Alberta-prærien blir Eilert tvinga til å dyrke opp eit stadig større område for å auke kveiteproduksjonen da prisane fell ved krigens slutt. Den etter kvart store familien til Eilert blir råka av ei ulykke som snur opp ned på alt.

Den opprørske Gjertine kjem til eit vegskilje i livet og legg ut på si siste store reise til Ravenscrag i Saskatchewan. I Molde blir systera Serianna eit anna menneske på grunn av sorga som mannens død påfører henne. Ho snakkar med slåttekaren som om han framleis var i live.

Land ingen har sett er den tredje romanen i den store krøniken om Knut Hansen Nesje og slekta hans. Med poetisk kraft levandegjer Edvard Hoem historia om dei eventyrlystne menneska som reiste over Atlanteren for å bygge eit nytt samfunn, og dei hardt arbeidande menneska som valde å bli heime for å skapa framgang og betre tider på Norges jord.

Edvard Hoem: Heimlandet. Barndom

Det har vært en «blåsebort-dag» i dag, og således en super dag å sitte inne og lese bøker. Jeg har lest boken til Edvard Hoem: Heimlandet. Barndom. Boken har jeg kjøpt. En roman på 168 sider som ble utgitt i 1985, og er oppfølger til denne boken som jeg leste i februar 2014 og skrev om i innlegget:

Mors og fars historie av Edvard Hoem

Begge bøkene synes jeg er fantastiske bøker, og jeg synes at de er minst like gode som bøkene om Slåttekaren. Det han skriver om gjør sterkt inntrykk på meg. Som leser må jeg gjøre meg refleksjoner underveis. På en lavmælt måte får han frem en skildring av et Norge i endring som påvirker Edvard Hoem og hans familie. 

En kan lese historiebøker om denne tiden, men det er når dette knyttes til mennesker, som i dette tilfellet Edvard Hoem og hans familie, at en virkelig forstår hvor store endringene i samfunnet var. Boken er verken en tristesse eller romantiserer det livet de levde sammenlignet med samfunnet i dag.

Edvard Hoem ble født i 1949, og er eldstesønn og odelsgutt på gården Bakken i Hoem-bygda der han vokste opp. Moren Kristine hadde en datter med seg inn i ekteskapet med Knut Hoem. Boken er en roman der Edvard erindrer hvordan det var å vokse opp på gården og frem til han er 14 år og reiser fra bygda for å gå på realskole: Molde kommunale høgare almennskule.

Faren var legpredikant, eller emissær som det også ble kalt. Han var derfor på reise store deler av året. En av erindringene er da Edvars sammen med søsteren og faren reiser til kirken. Moren er «blitt tjukk igjen» enda veslebroren bare var et år; det skulle komme mange barn etter dette. En ungeskokk som det ikke alltid var like enkelt å mette. Når faren hjelper presten med å kle på deg, slik moren bruker å hjelpe Edvard, tenker Edvard at det er prest han skal bli.

«Da salmesongen tok til, snudde odelsguten seg og såg på menneska. Det var eit opent rom i ryggstøet, og der kunne han halde auge med dei som sat bak. På kvinnesida var det mest kjerringar med skjerande mål. Men mellom kvinnene og dei sat ein mann med ei vorte på nasen. Han forstod det måtte vera Djevelen. For det var i Vågøy kyrkje han lærte djevelen å kjenne. Han hadde ikkje høyrt om den karen før han kom dit. I det blåmåla kjøkkenet vart ikkje djevelen nemnd. Det var noko forferdeleg med djevelen. Han sat der og heldt auga med dei, og det var ikkje råd å koma unna for heile den lange gudstenesta var over.»

Før Edvard begynte på skolen var hans verden i hovedsak foreldrene, søsken og besteforeldrene. Et av dyrene på gården var den vakre hesten Perle som var like gammel som Edvard. Et annet dyr som er en del av erindringene er Bedehuskalven. En av bestefarens mål i livet er at bygda skal få et bedehus. Søsteren blir sendt rundt for å selge lodd med Edvard, «odelspresten», på slep, og den største gjenstanden var en kvit kvigekalv: Håpet som den ble kalt.  

«Systera ville ikkje ha han med, men han trygla og bad så lenge at mora til slutt gav etter, og let han få følgje da Wenche skulle rundt på gardane og samle inn namn i loddbøkene. For odelspresten i Bakken var det ikkje eingong Livets Bok, det var Livets Bøker som skulle sprengast av tallause skarar. Gjennom  sommaren gjekk han og systera frå gard til gard. Når ein selde lodd for bedehuset, var det ikkje vanskeleg å finne ut korleis folk hadde det bak sine mørke kjøkkenruter. Det var systera som førte ordet. Han måtte finne seg i å spela rolla som ein slags kontrollør, men denne oppgåva gjekk han inn i med alvor. Han brukte augo alt han vann for å passe på at dei ikkje vart lurte på pengane. Han var ikkje opplagt til det vennlege tullpratet som møtte dei når dei hadde bore fram ærendet sitt, og systera måtte stå aleine for dei lange og kronglete samtalene som etter landsens skikk måtte førast før folk henta tiøringar i syltetøykrukker i skapet og hestehandlarpungar i bordskuffen under voksduken. På Bortegarden sat eit ektepar ved bordet. Han likte seg ikkje da han kom inn, for det lukta ikkje som heime, og lukta gjorde han kvalm. Den gamle herremannen Edvard Eliassen sat i benken og spytta skrå til sides for seg, da hjelpte det ikkje odelspresten at dei heitte det same, han fann namnefellesskapen berre forferdeleg. Men kva måtte han ikkje gjennom når det galdt å drive inn pengar til bedehuset?»

Odelspresten og moren står på loftet og strigråter når den heldige vinneren henter Håpet.

Gården Bakken blir tilkoblet strøm, en stor begivenhet. Men en annen stor begivenhet skjer:

«Da var det slutt på den ulidelege første barndommen, han skulle endeleg få koma på skulen. Han visste godt at lærerinna på Hoem kjende til kor reint han las i bok, og ho hadde ymta frampå om at odelspresten kunne få koma på skulen når han ville. Men faren trudde ikkje det kom noko godt ut av å skilja han ut, og slo fast at han fekk halde følgje med «dei hine». Odelspresten opponerte ikkje mot dette, men syntest det var lenge å vente. No skulle han endeleg sleppe inn i Eit Nytt Liv i den raudmåla vesle bygningen med torvtak på Indre Hoem, der lærarinna Inga Moen Kvalsnes, eller «ho Moen» som dei sa for å harsellere over at ho tviholdt på jentenamnet sitt, regjerte over åndslivet i Karviland med hard hand. Det hadde ho gjort i snart førti år. Halve bygda hadde glede av å gapast over alt dette kvinnfolkgrevet sa og gjorde, men så snart ho dukka opp i ei forsamling, vart det knystrande stilt. Kvinner helste verdnadsfullt, mannfolk og  gutungar reiv hovudplagga av. Det fanst ikkje eit menneske som var fødd hitanfor Ålesundsbrannen som ikkje hadde hatt henne til lærar, derfor kjende ho verdien på hauet til kvar einskilt, og kunne minne folk om korleis dei hadde gjort det til folkeskule-eksamen dersom enkelte vart for kjepphøge på det.»

Forventningene ble ikke helt innfridde. Selv om læreren forsøkte å legge til rette for at Edvard skulle få nok utfordringer, ble det til tider kjedelig for han. I tillegg gjorde dette til at han for de andre ungene ble Gullungen. Bygdedyret er også til stede i Hoem-bygda.

Etterhvert som Edvard vokser til observerer han hvordan moren setter seg selv og egne behov til side for at ungene skulle ha det bra:

«Ho snakka til eldsteguten som om han var vaksen, men sa ikkje alt som kunne vore sagt. Den eldste gjekk for å vera snill og hjelpsam, og sa sjeldan imot. Man han var opptatt av seg sjølv til å ha nokon omtanke som gjekk lenger enn til augneblinken. Kanskje var ho sjølv skuld i det. Ho klaga aldri, var ikkje fullt fortruleg med andre enn mannen. Ho snakkja med andre bygdefolk anna enn på misjonsmøter og juletrefestar der ho stilte opp med fem gutebarn i heimestrikka jakker, og ei lita jente i kvit strømpebukse på kneet. Barna skulle vera reine, heile, mette og skuleflinke. Svigerfaren skulle vera reinvaska, mett og ikkje ha noko på henne. Mjølka til meieriet skulle vera bakteriefri og ha rett fettprosent, kalvane skulle vera pussa og velstelte, grisen skulle ikkje vera for feit og ikkje for mager. Det skulle slaktast på aukande måne, og kalvane kom på fallande flo. Ho såg etter flovatnet når det kom kalv til gards, og gjekk og la seg når vatnet steig for å stå opp når det fall, og da kom som regel kalven. Var det midt på natta, vekte ho ikkje barna til å hjelpe seg, for dei skulle kanskje på skulen. Når dei vakna om morgonen, var kalven i bingen.

Ho lærte barna til å tru at dei var noko, men dei skulle ikkje skryte av det. Sjølv var ho flink til å teikne og måle, men fordi ho ikkje hadde tid , hadde ho heller ikkje målarsaker i huset. Verkeleg klok på henne kunne eldsteguten ikkje bli.»

Etterhvert som Edvard vokser begynner han å stille spørsmål til seg selv om den rollen han er tiltenkt. Om foreldrenes levemåte. Han ser hvor fattigslig det er på gården. Barna stiller kritiske spørsmål til troen til foreldrene som gjør at de skiller seg ut. Edvard forstår etter hvert at han må velge, og det å velge medfører som alltid at en må velge bort noe.

Heimlandet. Barndom er som romanen Mors og fars historie en bok som fint kan leses flere ganger. 

Edvard Hoem: Bror din på prærien

Romaner som inneholder en historie, der en del av spenningen er hvordan det skal gå med personene i handlingen, forsøker jeg å være forsiktig med hva jeg røper fra handlingen. Slik er det med Bror din på prærien av Edvard Hoem. Jeg overlater til forlaget å beskrive innholdet – se til slutt i innlegget. Romanen er en fortsettelse av romanen jeg skrev om i dette innlegget:

Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem

Bror din på prærien har stått ulest i bokhyllen siden den ble kjøpt i 2015, samme år som den ble utgitt. Ikke fordi jeg ikke trodde jeg skulle like å lese den, men fordi bøker jeg låner av biblioteket alt for ofte blir lest foran bøker jeg har kjøpt. 

De historiske rammer hva angår den tiden handlingen er hentet fra, er ikke ukjente for meg. Men det blir mer levende når Edvard Hoem trekker frem enkeltpersoner som har gjennomlevd denne historien og fyller på med diktning. Han har gjort denne historien levende for meg, romanen gir troverdige bilder.

En ting er historien som fortelles. Som er spennende fordi en ønsker å vite hvordan det går med personene i handlingen. Men i tillegg gir romanen grunnlag for refleksjoner opp mot det norske samfunnet idag. 

Det var mennesker fulle av pågangsmot som utvandret til Amerika.  De hadde ikke noe sikkerhetsnett i form av ytelser fra det offentlige. Verken i Norge eller dit de kom. For de som reiste til Amerika var håpet om en bedre fremtid skapt av de som hadde reist foran og reklame for det forjettede land. Akkurat som foreldrene til Doris Lessing, ble realitetene for mange som reiste noe helt annet. De måtte slite hardt for å livberge seg. Spørsmålet for Eilert blir om han klarer å skape seg en bedre fremtid enn den han ville hatt om han hadde blitt i Norge. Slåttekaren Knut Hansen Nesje alderspensjon er at et av barna vil overta det lille bruket han har slitt og strevet for. Det er hans håp.

Bror din på prærien er en roman, 466 sider, som kommer til å sitte igjen lenge etter at jeg har lest den. Den neste boken av Edvard Hoem som jeg skal lese er Heimlandet. Barndom som er en fortsettelse av en annen god bok av Hoem som jeg skrev om i innlegget: Mors og fars historie av Edvard Hoem

Oktober forlag omtaler handlingen i Bror din på prærien slik:

Eilert Knutsen er berre seksten og eit halvt år gammal da han går om bord i dampskipet S/S Juno i Kristiansund, med kurs for Amerika. På kaia står far hans, slåttekaren Knut Hansen Nesje, sterkt prega av stunda. Seks veker seinare bankar Eilert på døra hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota.

Eilert er ein vakker ung mann, godt over seks fot høg, og jentene i det nye landet set blikket rett på han. Da han kysser den romantiske Rosa Edelblad, er det med både sterk lyst og frykt for å bli bunden. Eilert forsøker å la arbeidet styre han. 

Det skal kome ei stor og gjennomgripande vending i Eilerts liv, som om han har vore på feil spor. Etter tolv år som fri arbeidshand i Sør-Dakota, Minnesota og Wisconsin bryt han opp – slik 50 000 andre nordmenn i si tid gjorde – og startar på den lange reisa til prærien i Canada. Hausten 1905 tar han land ved Eidswold (Donalda), Alberta. 

Heime i Norge ser Nesje at åra går, og han uroar seg for om han skal få sjå sonen sin att i dette livet. 

Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem

«Slåttekaren heitte Knut Hansen Nesje, men folk kalla han bare for Nesje, og jorda han hadde bygsla i lia over småbyen Molde kalla de Nesje-stykket. Nesje var min oldefar, og mykje vart fortalt om han i min barndom, av bestefar min Edvard Hoem, og av far min Knut.

Men sjølv om eg kjenner di viktige årstala i livet hans og har enkelte vitnemål om korleis han levde, var det ikkje nok da eg skulle skrive om han. Eg måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi.»

Da jeg første gang hørte om Edvard Hoems roman  Slåttekar i himmelen utgitt i 2014, som innledes slik jeg har sitert fra over, var det ingen tvil: den vil jeg lese. Særlig etter å ha lest denne gode boken – link til blogginnlegget jeg skrev i februar 2014: Mors og fars historie av Edvard Hoem

Først takk til Oktober forlag som jeg fikk boken av, og her er link til forlaget presentasjon av romanen med utdrag av de gode anmeldelsene den har fått.

Link til andre bokbloggere som har skrevet om boken : 

Tine sin blogg

Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Kleppanrova

Edvard Hoem, på bildet over, er kjent for de fleste som leser bøker. Han har en stor produksjon bak seg, og er en prisbelønt forfatter. Mer om Edvard Hoem kan du lese hos forlaget der jeg har hentet bildet.

Romanen har fått gode anmeldelser. Derfor var det knyttet store forventninger til den. Romanen var så god som jeg forventet. 

Det er mulig forfatteren har diktet Nesje frem av luft og ingenting. Men samfunnsforholdene han levde under er realistisk beskrevet. Og han har valgt gode karakterer til å presentere historien.

Vi møter Nesje i juni 1876 – dagen han fyller 36 år. Han bor alene med sønnen Hans etter at kona døde. Han er plassbonde og husmann. Etter at han er ferdig med slåtten på gården Gørvell, må han slå seks pliktdager på Reknes for den jorden han har bygslet. Utenom slåtten har han andre arbeidsoppgaver for bonden på Gørvell. Når arbeidsdagen er over er det arbeidet på eiendommen han bygsler.  

Denne dagen møter han Serianne, en piperøykende enke. Datteren hennes er død. Serianne skal etterhvert bli kona hans. Nesjes sorg er at sønnen Hans velger å flytte til onkelen, det er et år til han blir konfirmert. Etter det flytter Hans fra bygda, og far og sønn mister kontakten med hverandre.

Den andre hovedpersonen i romanen er Nesjes motsetning: Gjertine som bare er femten år og søsteren til Serianne. Første gangen Nesje er på besøk hos familien til Serianne utfordrer Gjertine han. Gjertine er sterk. Hun er frimodig, både på hva hun sier og hva hun gjør. Gjertine har ikke godtatt sin skjebne som Nesje har. Hun er søkende, stiller spørsmål ved tilværelsen og lengter ut av bygda; hun drømmer om å utvandre til Amerika som mange andre gjør. Etterhvert gifter hun seg med en salmaker, Ole. De får flere barn, men velger etterhvert å utvandre.

Vi følger Nesje og familien, som blir boende i Rekneslia der de sliter og strever. Og vi følger Gjertine og familien på reisen til Amerika, møtet med det nye landet og hva de opplever der de bosetter seg.

At forfatteren har valgt å knytte historien til så ulike karakterer som Nesje og Gjertine synes jeg var et godt valg. Det skaper kontraster. Jeg tror det lettere kan skape engasjement hos leseren. For meg var det enkelt å kjenne meg igjen i karakteren Gjertine. Utferdstrangen. Selv om Nesje forsøker å beholde sin verdighet, er det vondt å lese at han er så økonomisk avhengig av Gjørvell-bonden og hvor ydmyk han er overfor "storkaren". En arbeidskar som har lagt det meste av livet sitt igjen på gården; han har vært med på å skape dette "storfolket" han har så stor respekt for:

Etter sitt fjerde barn har tatt med seg datteren Kristine opp til Gjørvel-gården for å forhøre seg når slåtten skal begynne – da har han vaket rundt på gården en stund før han treffer på bonden - her er en del av denne scenen:

«Adam Gjørvell svarte at dei skulle begynne måndag som fjorten dagar fra no.

-      Ja, nettopp det var nesten som han sjølv hadde tenkt seg det, sa Nesje.

-      Du har vore hos oss i mange år, Nesje, sa Adam Gjørvel. – Kor mange var det i grunnen? ville han vita.

Jo, dette var den tjuande sommaren, sa Nesje. Ellers var han berre ute for å spasere ein tur med jentungen, sidan kona hans hadde sett til verda eit nytt barn no i føremiddag og mora og den nyfødte trong ro.

Kva var det han stod og fortalte? Var han blitt far igjen! Nei, no måtte Adam Gjørvell verkeleg gratulere! Og sanneleg bykste ikkje mannen ut av vogna igjen og kom og tok Nesje i handa. Og som ikkje det var nok, ga han sin trufaste tenar ei krone! Ikkje alle storfolk ville ha brydd seg, det ville Nesje sidan berre ha sagt.»

Nesje forteller om ungeflokken som er blitt fire i løpet noen få år:

« Det var ein heil flokk. Men det var ikkje det som gjorde dagen minneverdig. Det var orda som Adam Gjørvell sa, dei skulle Nesje bera med seg så lenge han levde.

-      Tenk at du har slått hos oss i tyve år! sa Adam Gjørvell.

-      Åra gjekk fort, hadde han svart.

No var han altså tre og førti, og med det var dei beste åra hans gått. Ingen arbeidsgiver ville bry seg med han no, om han skulle finne på å by seg fram. Da han var seks og tredve, var det noko anna, da var han ein mann med livsrøynsle, og i ein viss forstand hadde han dei beste åra fremfor seg da. No halle det nedover, det kom ein ikkje forbi.»

Jeg har lest en del om de harde livsvilkårene folk i Norge levde under i den tiden som er beskrevet i romanen, bl a i fembindsverket til Karsten Alnæs: Historien om Norge. I romanen til Edvard Hoem knyttes de historiske realiteter seg til personer. Da blir det levendegjort på en annen måte selv om han har diktet opp de konkrete hendelsene i denne romanen. En kan enkelt leve seg inn i slitet som var, og kjenne forventningene til de som valgte å forlate Norge. Skuffelsen til Nesje når sønnen Hans snur faren ryggen. Samtidig som jeg godt forstår at sønnen tar dette valget.

Det var ikke uten grunn at så mange emigrerte fra lutfattige Norge der mange var treller under bønder, væreiere og andre «storfolk.» Amerika ble mulighetens land. Muligheter de av ulike årsaker ble nektet der de kom fra. Men primært dro de av økonomiske årsaker. 

Bare i perioden 1825 - 1915 reiste 500 000. Dette tallet opp mot at folketallet i Norge passerte 2 millioner i 1890, viser alvoret. Jeg har lest at så mange som 800 000 emigrerte fra Norge, men noen mener å ha belegg for å si at opptil 1 million mennesker emigrerte frem mot 1975. Antallet tilsier at man vel kan si at folk flyktet fra Norge.

Hit til Ellis Island på Manhattan, som åpnet i 1892 og stengte i 1954, kom mange som reiste på 3. klasse. Det kom mange tanker da vi dro forbi på båtturen rundt Manhattan sommeren 2012. Mange hadde drømmer om et bedre liv enn det livet de levde i Norge. Noen fikk et bedre liv, for andre ble drømmene ikke realisert. 

Mors og fars historie av Edvard Hoem - en bok jeg helt sikkert skal lese flere ganger!

«Mamma, elskar du han pappa? spurte eg mor ein gong i min fjerne ungdom. Vi var i kjøkkenet heime på garden i ei lita bygd på vestkysten av Norge, det var vinterkveld. Veggenet på kjøkkenet var blå, taklampa lyste, det var mørkt utanfor vindauget. Mor skramla med koppar og kar, ho rydda bort etter kveldsmåltidet. I alle år var det på same måten: ved nitida om kvelden var fjøsstellet unnagjort, kyrne var mjølka og hesten hadde fått stell. Mor var komen inn for å avslutte dagen.»

Slik starter romanen Mors og fars historie skrevet av Edvard Hoem og utgitt i 2005 på 207 sider.

Den som spør er forfatteren og han forteller at han var seks år da han stilte moren sin dette spørsmålet. Hadde akkurat lært at det var noe som het å elske og tenkte på hva det kunne være for noe. Edvard Hoem er født i 1949, det vil si at det er i midt på 1950-tallet. 

Dette er hva moren, som han forteller ikke var den som pratet i tide og utide, svarer sønnen:

«Eg var ikkje så glad i far din da eg kom saman med han, men eg vart glad i han, for han var trufast, og truskap er like viktig som kjærleik.

Forfatteren skriver:

«Det var ei dør til det ukjende som opna seg den kvelden. Det var noko i mors og fars liv som det ikkje skulle snakkas om, men no hadde ho innvigd meg i at det fanst.»

Boken omhandler moren og farens historie. Fra de ble født og til de døde. Men spesielt det det ikke skulle snakkes om. Fortalt på en varm, verdig og usentimental måte. Samtidig er dette også en fortelling om deler av norsk historie. Hvordan det var å vokse opp i små kår der en som ungdom hadde få valgmuligheter ved inngangen til voksenlivet.

At moren og faren møttes og senere giftet seg, hadde sin årsak i at moren fikk et barn med en tysk anleggsoldat hun møtte da hun jobbet som kokke på Fåberg pleieheim. Faren Knut Hoem møter moren Kristine i 1945 da han var legpredikant i Gudbrandsdalen. Da bor hun hos en tante og det er her han møter den gravide og triste Kristine. Sveket av sin tyske kjæreste. Som de fleste predikanter bor han privat. Da vertskapet forteller om Kristines skjebne sier Knut: Men eg kan ta henne eg! Men det tar en tid før Knut får hennes tillit og blir med han til gården i Romsdal.

Også Knut har hatt en «historie» før han treffer Kristine. Han var forlovet med en odelsjente fra Gudbrandsdalen. Men måtte bryte den da han som odelsgutt så seg tvunget til å ta over den lille gården i Romsdal.  Her forsøker forfatteren å forstå farmorens voldsomme reaksjon på at sønnen Knut Hoem ville si ifra seg odelen og dermed ødela for hans første kjærlighetsforhold:

«Det var krig, det var alderdom og sjukdom som venta, det var ikkje noko som heitte alderstrygd, og det fantes ingen stad der gamle menneske kunne bu når dei ikkje greidde seg sjølve, anna enn på garden der dei hadde levd all sin dag.»

Romanen er basert på noen episoder foreldrene fortalte om sine ungdomsår, men mest hva andre har fortalt forfatteren og noe er skriftlig materiale. 

Forfatteren skriver:

«Dei aller fleste situasjonane i boka er autentiske, men alt er fortalt med forfatterens stemme og slik han ser det for seg, ut ifra det han har sett og drøymt.»

Det er ikke alltid at jeg synes bøker er verdt den tiden jeg har brukt til å lese dem. Dette er en bok som gir mening å bruke tid på. Som jeg setter tilbake i bokhylla og vet at en eller annen gang skal jeg lese om igjen.