Mors og fars historie av Edvard Hoem - en bok jeg helt sikkert skal lese flere ganger!

«Mamma, elskar du han pappa? spurte eg mor ein gong i min fjerne ungdom. Vi var i kjøkkenet heime på garden i ei lita bygd på vestkysten av Norge, det var vinterkveld. Veggenet på kjøkkenet var blå, taklampa lyste, det var mørkt utanfor vindauget. Mor skramla med koppar og kar, ho rydda bort etter kveldsmåltidet. I alle år var det på same måten: ved nitida om kvelden var fjøsstellet unnagjort, kyrne var mjølka og hesten hadde fått stell. Mor var komen inn for å avslutte dagen.»

Slik starter romanen Mors og fars historie skrevet av Edvard Hoem og utgitt i 2005 på 207 sider.

Den som spør er forfatteren og han forteller at han var seks år da han stilte moren sin dette spørsmålet. Hadde akkurat lært at det var noe som het å elske og tenkte på hva det kunne være for noe. Edvard Hoem er født i 1949, det vil si at det er i midt på 1950-tallet. 

Dette er hva moren, som han forteller ikke var den som pratet i tide og utide, svarer sønnen:

«Eg var ikkje så glad i far din da eg kom saman med han, men eg vart glad i han, for han var trufast, og truskap er like viktig som kjærleik.

Forfatteren skriver:

«Det var ei dør til det ukjende som opna seg den kvelden. Det var noko i mors og fars liv som det ikkje skulle snakkas om, men no hadde ho innvigd meg i at det fanst.»

Boken omhandler moren og farens historie. Fra de ble født og til de døde. Men spesielt det det ikke skulle snakkes om. Fortalt på en varm, verdig og usentimental måte. Samtidig er dette også en fortelling om deler av norsk historie. Hvordan det var å vokse opp i små kår der en som ungdom hadde få valgmuligheter ved inngangen til voksenlivet.

At moren og faren møttes og senere giftet seg, hadde sin årsak i at moren fikk et barn med en tysk anleggsoldat hun møtte da hun jobbet som kokke på Fåberg pleieheim. Faren Knut Hoem møter moren Kristine i 1945 da han var legpredikant i Gudbrandsdalen. Da bor hun hos en tante og det er her han møter den gravide og triste Kristine. Sveket av sin tyske kjæreste. Som de fleste predikanter bor han privat. Da vertskapet forteller om Kristines skjebne sier Knut: Men eg kan ta henne eg! Men det tar en tid før Knut får hennes tillit og blir med han til gården i Romsdal.

Også Knut har hatt en «historie» før han treffer Kristine. Han var forlovet med en odelsjente fra Gudbrandsdalen. Men måtte bryte den da han som odelsgutt så seg tvunget til å ta over den lille gården i Romsdal.  Her forsøker forfatteren å forstå farmorens voldsomme reaksjon på at sønnen Knut Hoem ville si ifra seg odelen og dermed ødela for hans første kjærlighetsforhold:

«Det var krig, det var alderdom og sjukdom som venta, det var ikkje noko som heitte alderstrygd, og det fantes ingen stad der gamle menneske kunne bu når dei ikkje greidde seg sjølve, anna enn på garden der dei hadde levd all sin dag.»

Romanen er basert på noen episoder foreldrene fortalte om sine ungdomsår, men mest hva andre har fortalt forfatteren og noe er skriftlig materiale. 

Forfatteren skriver:

«Dei aller fleste situasjonane i boka er autentiske, men alt er fortalt med forfatterens stemme og slik han ser det for seg, ut ifra det han har sett og drøymt.»

Det er ikke alltid at jeg synes bøker er verdt den tiden jeg har brukt til å lese dem. Dette er en bok som gir mening å bruke tid på. Som jeg setter tilbake i bokhylla og vet at en eller annen gang skal jeg lese om igjen.