Setningsskade av Lajla E. Lorentzen - Bjørn er en god konkurrent til svenske Ove

Da jeg hørte om debutromanen til Lajla E. Lorentzen: Setningsskade utgitt i 2013, tenkte jeg at den må jeg lese. Det har jeg nå gjort og jeg likte romanen veldig godt. 

Bibliotekaren sa at omslaget gjorde henne nysgjerrig. Hun hadde ikke lest den. Jeg er litt redd for at omslaget kan få noen til å la være å lese romanen. Men når du har lest den vil du forstå hvorfor omslaget er valgt. 

Jeg leser at noen tenker på Ingvar Ambjørnsens Elling når de leser romanen. Det er en del år siden jeg leste bøkene om Elling som står i bokhylla mi. Jeg har Per Christian Ellefsens tolkning av Elling i tankene når jeg tenker på Elling. Hvordan jeg ser for meg Bjørn mv, så tenker ikke jeg på Elling. De er begge sære, men det er det jaggu mange mennesker som er. Det er nok å ta av for den som vil skrive bøker. Jeg er glad ikke mine tanker er til gjennomlesning av andre. Skrekk og gru...

Det var P2s Marta Norheim som snakket varmt om romanen i forbindelse med at den var på kortlista til P2 lytternes romanpris. Romanen til Lorentzen er også vinneren av forlaget Margboks romankonkurranse PERIFERI 2013

De andre romanene på kortlista til P2 lytternes romanpris var:

Fugletribunalet av Agnes Ravatn (vinneren)

De usynlige av Roy Jacobsen

Mørke grener av Nikolaj Frobenius

Oppløsningstendenser av Nina Lykke

Vi sees i morgen av Tore Renberg

Jeg lånte romanen som er på 216 sider på biblioteket. Jeg har også lest romanene til Ravatn, Renberg og Lykke og har skrevet innlegg etter at jeg leste dem. Gode romaner. Jeg mener at romanene har et fellestrekk - de handler om det å være menneske når livet går ut av vater. Det er det som bokstavelig skjer for Bjørn som er hovedperson i romanen Setningsskade.

Bjørn er 69 år, pensjonert ingeniør, evig ungkar med sterk binding til moren som døde for noen år siden. Han har en stor besettelse knyttet til huset som ligger i en ås i Asker. Men nå er katastrofen inntruffet:

«Hva er det med huset?

   Jeg måtte vatre. Jeg hadde flere vatre, vatre kan man ikke ha for mange av, de nærmeste lå på garderobehylla i gangen, jeg trengte ikke å leite etter vater.

   Det er altså huset vi snakker om, mitt hus, det jeg har bygd på i trettiseks år. Det er noe med gølvet. Gølvet helte mot høyre, mot nordveggen. Jeg stelte meg på alle fire og plasserte vateret på parketten, og bøyde meg ned for å se.

   Den lille bobla stod ikke der den skulle stå, midt mellom strekene. Den var på vei ut mot midtre feltet og lå og duppa på utsida av den venstre streken, bare litt av bobla var synlig inn mot midtfeltet. Det var skeivt.

   Det kunne ikke være mulig. «

Det er mulig. Huset er bygd på leire og sklir. Scenen der han for første gangen møter representanten for forsikringsselskapet If er fornøyelig å lese. I tillegg til huset som sklir skranter helsa til Bjørn. Det er noe med beinet.

Det er Bjørn som er fortellerstemmen. Hans tanker om nåtid og fortid. Han repeterer. Tankene gir uttrykk for alt som kverner i hodet hans. Romanen er skrevet på en dialekt som Marta Nordheim kaller radikalt bokmål som skal symbolisere at Bjørn vokste opp på Grünerløkka. Jeg syntes som henne at det fungerte godt for denne romanen.

Det er tragikomisk å være med i tankene til Bjørn. Jeg ler og ler. Bilkjøringen er et eksempel – at han bemerker at niesa kjører i femte gir. Han liker best å kjøre i tredje:

«Jeg satt meg inn i bilen og fyrte opp. Bilen rulla sakte ut på veien gjennom slaps og snø, på førstegir. Ved postkassene la jeg giret i andre med et høyt brøl, og fortsatte i andre, nedover hovedveien til senteret, for å unngå for høy fart i den bratte bakken. Jeg veit at jeg presser motoren, jeg veit at det er feil, jeg holder meg i det laveste giret så lenge jeg kan og presser gassen inn, og da kommer brølet. «

Jeg blir uvel over at han ikke vasker hus og klær lenger. Ikke bytter sengetøy. Hvor tafatt han er. Jeg blir trist når han tenker tilbake på barndommen som gir noe av svaret på hvorfor han er blitt så sær. Han utrykker kjærlighet og omsorg for moren. For søsteren Ruth og niesa. Da angrer jeg på at jeg har ledd av han. For i bunn og grunn er han en snill, gammel, innadvendt, sær og ensom gubbe som ikke gjør en flue fortred:

«Om jeg var homo kunne jeg kommet ut av skapet med et jævla brak. Det skulle vært meg en fornøyelse hvis jeg var homo, det ville vært mye enklere enn denne ensomheten...»

Så glemmer jeg at jeg har syntes synd på han og jeg ler igjen av Bjørn som driver ektefellen til niesa til vanvidd når de skal lage sålen til garasjen. At han kommer tidlig hver morgen og sitter i en campingstol utenfor huset til niesa og holder øye med snekkerne. Ler gjør også naboene og snekkerne. Jeg kjenner på irritasjonen til niesa og ektefellen. Som må holde ut med Bjørn en hel sommer. Det blir hans fristed sammenlignet med alt det andre han strir meg og som han ikke forteller om til noen. Han har helt glemt at søsteren Ruth advarte han:

-      «Når må du for all del ikke blande deg oppi dette med garasjebygginga, sa Ruth

-      Nei, sa jeg.

-      Du veit at du kan bli litt intens, sa Ruth, det var en merkelig ting å si.

-      Ja, sa jeg.

-      Det kan bli litt for mye, fortsatte Ruth. – For alle parter.

-      Ja, sa jeg og lurte på hva hu mente med det, jeg hadde bare orda å forholde meg til, det reint konkrete hu sa, det er et problem jeg har, at jeg ikke får med meg alt det andre, særlig kvinner sier så mye annet med øya, ansiktet og stemmen, kvinner er så vanskelige å forstå, selv Ruth, som er søstera mi, kan jeg ha vanskelig for å forstå, selv om jeg gjør mitt beste. «

Det blir for mye Bjørn - t o m snekkerne fra Moss får nok – det er først når niesa snakker hardt til han med øya at han forstår at det er alvor – se innlegget på En smakebit på søndag her

Her er en link til P2 der du kan høre forfatteren lese og fortelle om romanen.

Bilde av forfatteren og presentasjon av forfatteren fra MARGbok.no:

«Lajla E. Lorentzen (f. 1964) er opprinnelig fra Larvik, men har de siste 15 årene bodd i Drøbak. Hun er utdannet litteraturviter fra Universitetet i Oslo og tidligere redaktør for Unika Forlag, Norges Husflidslag. Lorentzen har vært informasjonskonsulent i Statens bibliotektilsyn og redaksjonssekretær i Bok og Bibliotek og hun har i tillegg frilanset for ulike forlag som konsulent, oversetter og korrekturleser. Hun debuterer med romanen Setningsskade.»