Eirik Raude av Øystein Morten – interessant og lærerik oppdagelsesferd

 

«Blant de få tingene alle historikere vet, er at historien aldri gjentar seg, annet enn i søknader om penger der fortidens hendelser må gjøres dagsaktuelle.

Likevel er historie viktig i de fleste samfunn fordi fortellingene om fortiden former fremtiden. Eirik Raude hadde antagelig igjen og igjen blitt fortalt om tippoldefaren sin Okse-Tore, og kanskje enda oftere om broren hans, NaddOdd — han som hadde drevet ut av kurs og oppdaget Island.

Jeg ser for meg hvordan de mante frem denne fortellingen til underholdning og nytte rundt ilden inne i langhuset i de lange vintermånedene på Jæren, om høvdingen Nadd-Odd som ikke fikk være i fred i Norge, som pakket sammen husholdet sitt og satte kursen for Færøyene, ble tatt av vinden og drev av gårde til han så den fremmede øya med is og vulkaner stige opp av havet. Nadd-Odd var en av forfedrene som levde videre i Eirik Raude da han satte av gårde med faren mot Island i 960, og ikke minst da han tjue år senere bestemte seg for å utforske et nytt land han hadde hørt fortellinger om enda lenger mot vest. Senere fulgte sønnen Leiv Eiriksson i det samme kjølvannet og var den første som utforsket Vinland.»

Eirik Raude av Øystein Morten har siden utgivelsen i 2022 stått på «huskelista» som jeg har opprettet over bøker jeg planlegge å lese. I sommer var tidspunktet å lese boken. Den skuffet ikke. Boken var langt bedre enn jeg hadde forestilt meg. På den negative siden synes jeg bokomslaget er kjedelig og jeg hadde ønsket meg flere bilder.

«Sagaen om Eirik Raude er kort, ikke mer enn seksten vanlige boksider, og bare én av disse sidene har Eirik som hovedperson; i resten av sagaen er han en biperson som dukker opp innimellom. Det er altså én side, førti setninger, som forteller historien om en av de mest berømte vikingene noensinne. Disse setningene er blant litteraturhistoriens mest innholdsrike: Det begynner med drap og oppbrudd fra Norge, Eirik tar så land helt nord på Island, gifter seg inn i en legendarisk høvdingefamilie, starter en liten krig, blir dømt fredløs og flykter av gårde og finner Grønland, der han grunnlegger et nybyggersamfunn. Alt sammen trykt inn på én side i sagaen.

Den samme fortellingen om livet til Eirik Raude fra han forlater Norge til han etablerer seg på Grønland, står også i Grønlendingenes saga og i Landnåmabåk. 

Én side, fem minutter, så vet du hva sagakildene forteller.»

Men som boken viser, det skal langt mer jobb til for å skrive boken.

Jeg har vært bombastisk på at Grønland skal jeg aldri reise til. Island kanskje. Færøyene ganske sikkert. Etter å ha lest boken om Eirik Raude er Grønland komme opp som et interessant reisemål. I tillegg, hvorfor ikke reise sjøveien fra Danmark til Island og Færøyene med MS Norøna slik Erik Morten og sønnen gjorde:

«Det er i slutten av februar 2020. Senere på dagen skal vi ta skipet M/S Norrøna til Island via Færøyene. Sigurd er interessert i båter og har de siste årene spurt om vi kunne dra på cruise. Antagelig var det mer Middelhavet enn Nordsjøen han hadde tenkt seg, men M/S Norrøna er i hvert fall like stor som en cruisebåt og har svømmebasseng, utendørs fotballbane, kino, treningsrom og restauranter.»

Om Eirik Raudes farkost mv.;

«Det at han og faren reiste til Island for å ta land der, forteller også mye om hva slags ressurser de hadde, og hva slags mennesker de var.

Til overfarten til Island måtte de bruke en stor knarr, av typen som var rundt 20 meter lang og 6 meter bred, beregnet til last og transport av folk og fe i vikingtiden. Skipene emigrantene reiste til Island med, krevde rundt 25 000 arbeidstimer i byggeprosessen. Skipsseilet hadde ull fra flere tusen sauer, og omtrent 300 timer med veving lå bak det ferdige produktet. Båtene hadde materiale fra rundt 100 store eiketrær, 3 tonn med jernmalm trengtes til de 500 kiloene med nagler, og de måtte skaffe over 1000 meter med rep, helst fra sel- eller hvalrosskinn fraktet fra Sibir. De måtte ha 18 kubikk med fururøtter til tjæren skipet skulle behandles med, og så videre.¹⁴

Det var en slik «millionærfarkost» Eirik og faren Torvald gjorde klar til avreisen til Island. Bare de aller mektigste i samfunnet hadde råd til et slikt skip. Et kvad fra 900-tallet forteller at det å leie en knarr til én kort handelstur kostet over en halv kilo med sølv. Både det å bygge og vedlikeholde et skip krevde store ressurser.

Jeg skriver altså ikke om vanlige folk som måtte flykte. Jeg skriver ikke om en mann som mistet temperamentet i affekt og drepte andre. Jeg skriver om samfunnets rikeste og mest respekterte som følte seg truet av noen innenfor den samme overklassen."

Det var noen smakebiter fra en interessant og lærerik bok.

Forlagets omtale:

«Sagaen om Eirik Raude er kort. Den forteller at han flykter fra Norge til Island etter et drap, gifter seg inn i en høvdingfamilie, innleder en liten krig, utforsker et gedigent land mot vest og kaller det Grønland. Så grunnlegger han et nybyggersamfunn på Grønland før landet kristnes mot hans vilje og sønnene utforsker Amerika. 

På et kvarter har du oversikt over alt vi vet om Eirik Raude. 

Eller kanskje ikke. 

For bak sagaenes fortettede formuleringer skjuler det seg et hav av hendelser og sammenhenger som ennå ikke er oppdaget. I denne boken undersøker Øystein Morten hva Eirik Raude egentlig var ute etter på Grønland, og hva som var bakgrunnen for reisene videre vestover til Vinland.

Bli med på en oppdagelsesferd til norrøne bosetninger i polare strøk!»

Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto) – i boken kan du blant mye annet lese om stedet oldefaren til forfatteren Siri Hustvedt utvandret fra

Hva kan være interessant med gamle sammenraste bygninger, er det lett å tenke når en ser bokomslaget til Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto). Jeg har lest den og kan fortelle at det er masse interessant og lærerikt å lese om i boken. Det at boken er illustrert med bilder, levendegjør forfallet og historien bak dem.

Boken er ingen variant av NRK TV programmet Der Ingen skulle tru at nokon kunne bu. For de ni eiendommene boken forteller om er virkelig forlatt, og det er lite håp om at noen noengang skal bosette seg der igjen. Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot ble utgitt i 2017 og boken har jeg kjøpt.

Fra begynnelsen av bokens forord:

«Begrepet ødegård» brukes gjerne om gårdene som ble liggende fraflyttet etter svartedauden. Men definisjonen er bare «en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet», og ordet er kanskje mer aktuelt enn noensinne. Bare siden 1970 har mer enn 115 000 gårdsbruk blitt lagt ned, og det finnes rundt 30 000 bruk i Norge der ingen bor lenger, omtrent det samme antallet gårder som ble liggende øde i århundrene etter svartedauen.»

Boken hadde ikke vært interessant uten menneskene som bodde der, og de valg de tok bl a på grunnlag av samfunnsutviklingen. Fra fortellingen om gården Hunstad, Nes på Romerike:

«I år 536 forsvant solen bak et grått mørke. Temperaturen sank. Vinteren varte og varte. Det la snøflekker på jordene i juni. Verden stoppet opp. Hvordan vet jeg dette? Flere offentlige tjenestemenn fra det østromerske riket skildrer hvordan solen ble liggende bak en tett dis i årene 536 og 537. Solstrålene nådde dem ikke lenger. Det var så kaldt at ingenting vokste. Lenger nord var det enda verre. I isen på Grønland har forskere funnet et alarmerende høyt svovelinnhold fra disse årene. Undersøkelser av årringer fra Skandinavia antyder at snittemperaturen kan ha sunket med fire grader, noe som er ekstremt. Hva kan ha skjedd? Rapportene om den grå disen foran solen og svovelinnholdet i isen peker mot et enormt vulkanutbrudd et sted på den nordlige halvkule.

Hva tenkte folkene på denne gården? Trodde de jorden var i ferd med å gå under? Trodde de på gudenes vrede?  Det eneste vi vet, er at sporene etter dem opphører. Dette er typisk for hele Skandinavia på midten av 500-tallet. Tusenvis av gårder ble fraflyttet. Hele landbruksstrukturen ble lagt om på bare noen tiår. Det ser ut som de gjenværende gårdene ble mye større. Mange ble nok ufrie gårdsarbeidere. Senere på 500-tallet ble det bygget noen enorme gravhauger, slik som Raknehaugen, 25 kilometer fra Hunstad. Det er naturlig å sette det hele i sammenheng med klimakatastrofen som startet i 536.

Vi kan lage en sannsynlig historie om hvorfor folkene forsvant fra gården. Det ble kaldt, avlingene ble for små, og de måtte søke hjelp hos en høvding i nærheten. De fryktet jordens undergang. Katastrofen førte til store ofringer, de bygget kjempehaugene, skogene erobret del gamle kulturlandskapet, og så videre.

Om tusen år kan arkeologene finne den dramatiske utviklingen i vårt landskap, der hele gårdsstrukturen blir lagt om. Da er det vi som er de fremmede. Arkeologene kan finne rester av enorme korntørker og gigantiske traktorer. Historikerne kan lage teorier om de dramatiske årene 1975 til 2025. Noen vil sikkert også trekke linjer tilbake til den store krigen noen tiår før del igjen. De kan forklare hvorfor gården Hunstad i 2004 igjen ble liggende øde.

Er det slik? Kan den store historien forklare enkeltmenneskers tanker og valg?»

En annen historie er om Vevlen, lystgården på Idd i Østfold. For nåværende eier er den bare en pest og plage, og han ønsker ikke oppmerksomhet om den falleferdige gården. Skallet som er igjen minner meg om bygninger i filmatisering av Jane Austens romaner. Historien om Carl Adolph Dahls eventyrlige prosjekt.

«Men hva gjør Askeladden etter at han har vunnet sin del av kongeriket og fått sin prinsesse? Det forteller aldri eventyrene noe om. For kanskje blir han overmodig og grisk? Kanskje bygger han et altfor stort slott til henne?»

Og hvor fikk byfogd Dahl penger fra, var han korrupt?

I boken er historien om et småbruk i Vesterålen, Vangen. Bruket som ble ryddet i den norske ødemarka støttet av Ny Jord og Stortinget. Ny Jord som skulle demme opp for den store utvandringen til Amerika. Datteren til bureiseren sier blant annet dette:

«Det finnes ikke et romantisk fnugg i meg når jeg tenker på Vangen,» sier Lillian.» Jeg får en kjempebismak i munnen når jeg ser på diss programmene Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Kom ikke her og fortell meg at det er romantisk i det hele tatt. Stakkars de ungene som skal være med for at foreldrene skal leve ut en eller annen drøm på øde steder.»

Det Lillian sier har jeg tenkt på flere ganger når jeg har sett på programmene og der det er unger med på flyttelasset.

I boka Norske ødegårder Historien om stedene vi forlot kan du også lese om en gård forfatteren Siri Hustvedt forfedre kommer fra, hennes beskrivelse av stedet mv.

Forlaget beskriver boken slik:

«Det finnes forlatte gårdsbruk over hele landet. Langsomt har naturen overtatt husene, og sporene etter mennesker holder på å viskes ut. I denne boken oppsøker forfatteren Øystein Morten en rekke slike gårder, og lar dem fortelle sin egen historie.

Noen av gårdene er helt overgrodd, nesten forsvunnet. Andre står omtrent slik de stod da de ble forlatt. Kalenderen henger på veggen, en dukke ligger på en oppredd seng.

I tekst og bilder gir Norske ødegårder uvanlige og gripende glimt av landet vi bor i og av nær og fjern fortid. Fra ruinene av ballsalene på den store embetsgården i Østfold til den lille klyngen forblåste hus oppunder et fjell i Sogn.

«Ødegårder er små museer der tiden synes å stå stille. Ofte lar de seg ikke tolke uten videre. I denne boken prøver jeg å samle noen rester fra fortiden for å forstå dem, før alt blir til mose og jord.»