«Blant de få tingene alle historikere vet, er at
historien aldri gjentar seg, annet enn i søknader om penger der fortidens
hendelser må gjøres dagsaktuelle.
Likevel er historie viktig i de fleste samfunn fordi
fortellingene om fortiden former fremtiden. Eirik Raude hadde antagelig igjen
og igjen blitt fortalt om tippoldefaren sin Okse-Tore, og kanskje enda oftere
om broren hans, NaddOdd — han som hadde drevet ut av kurs og oppdaget Island.
Jeg ser for meg hvordan de mante
frem denne fortellingen til underholdning og nytte rundt ilden inne i langhuset
i de lange vintermånedene på Jæren, om høvdingen Nadd-Odd som ikke fikk være i
fred i Norge, som pakket sammen husholdet sitt og satte kursen for Færøyene,
ble tatt av vinden og drev av gårde til han så den fremmede øya med is og
vulkaner stige opp av havet. Nadd-Odd var en av forfedrene som levde videre i
Eirik Raude da han satte av gårde med faren mot Island i 960, og ikke minst da
han tjue år senere bestemte seg for å utforske et nytt land han hadde hørt
fortellinger om enda lenger mot vest. Senere fulgte sønnen Leiv Eiriksson i det
samme kjølvannet og var den første som utforsket Vinland.»
Eirik Raude av Øystein Morten har siden utgivelsen i
2022 stått på «huskelista» som jeg har opprettet over bøker jeg planlegge å
lese. I sommer var tidspunktet å lese boken. Den skuffet ikke. Boken var langt
bedre enn jeg hadde forestilt meg. På den negative siden synes jeg bokomslaget
er kjedelig og jeg hadde ønsket meg flere bilder.
«Sagaen om Eirik Raude er kort,
ikke mer enn seksten vanlige boksider, og bare én av disse sidene har Eirik som
hovedperson; i resten av sagaen er han en biperson som dukker opp innimellom.
Det er altså én side, førti setninger, som forteller historien om en av de mest
berømte vikingene noensinne. Disse setningene er blant litteraturhistoriens
mest innholdsrike: Det begynner med drap og oppbrudd fra Norge, Eirik tar så
land helt nord på Island, gifter seg inn i en legendarisk høvdingefamilie,
starter en liten krig, blir dømt fredløs og flykter av gårde og finner
Grønland, der han grunnlegger et nybyggersamfunn. Alt sammen trykt inn på én
side i sagaen.
Den samme fortellingen om livet
til Eirik Raude fra han forlater Norge til han etablerer seg på Grønland, står
også i Grønlendingenes saga og i Landnåmabåk.
Én side, fem minutter, så vet du
hva sagakildene forteller.»
Men som boken viser, det skal langt mer jobb til for å
skrive boken.
Jeg har vært bombastisk på at Grønland skal jeg aldri reise
til. Island kanskje. Færøyene ganske sikkert. Etter å ha lest boken om Eirik
Raude er Grønland komme opp som et interessant reisemål. I tillegg, hvorfor
ikke reise sjøveien fra Danmark til Island og Færøyene med MS Norøna slik Erik
Morten og sønnen gjorde:
«Det er i slutten av februar 2020. Senere på dagen skal vi
ta skipet M/S Norrøna til Island via Færøyene. Sigurd er interessert i båter og
har de siste årene spurt om vi kunne dra på cruise. Antagelig var det mer
Middelhavet enn Nordsjøen han hadde tenkt seg, men M/S Norrøna er i hvert fall
like stor som en cruisebåt og har svømmebasseng, utendørs fotballbane, kino,
treningsrom og restauranter.»
Om Eirik Raudes farkost mv.;
«Det at han og faren reiste til Island for å ta land der,
forteller også mye om hva slags ressurser de hadde, og hva slags mennesker de
var.
Til overfarten til Island måtte de bruke en stor knarr, av
typen som var rundt 20 meter lang og 6 meter bred, beregnet til last og
transport av folk og fe i vikingtiden. Skipene emigrantene reiste til Island
med, krevde rundt 25 000 arbeidstimer i byggeprosessen. Skipsseilet hadde ull
fra flere tusen sauer, og omtrent 300 timer med veving lå bak det ferdige
produktet. Båtene hadde materiale fra rundt 100 store eiketrær, 3 tonn med
jernmalm trengtes til de 500 kiloene med nagler, og de måtte skaffe over 1000
meter med rep, helst fra sel- eller hvalrosskinn fraktet fra Sibir. De måtte ha
18 kubikk med fururøtter til tjæren skipet skulle behandles med, og så videre.14
Det var en slik «millionærfarkost» Eirik og faren Torvald
gjorde klar til avreisen til Island. Bare de aller mektigste i samfunnet hadde
råd til et slikt skip. Et kvad fra 900-tallet forteller at det å leie en knarr
til én kort handelstur kostet over en halv kilo med sølv. Både det å bygge og
vedlikeholde et skip krevde store ressurser.
Jeg skriver altså ikke om vanlige folk som måtte flykte.
Jeg skriver ikke om en mann som mistet temperamentet i affekt og drepte andre.
Jeg skriver om samfunnets rikeste og mest respekterte som følte seg truet av
noen innenfor den samme overklassen."
Det var noen smakebiter fra en interessant og lærerik bok.
Forlagets omtale:
«Sagaen om Eirik Raude er kort.
Den forteller at han flykter fra Norge til Island etter et drap, gifter seg inn
i en høvdingfamilie, innleder en liten krig, utforsker et gedigent land mot
vest og kaller det Grønland. Så grunnlegger han et nybyggersamfunn på Grønland
før landet kristnes mot hans vilje og sønnene utforsker Amerika.
På et kvarter har du oversikt
over alt vi vet om Eirik Raude.
Eller kanskje ikke.
For bak sagaenes fortettede
formuleringer skjuler det seg et hav av hendelser og sammenhenger som ennå ikke
er oppdaget. I denne boken undersøker Øystein Morten hva Eirik Raude egentlig
var ute etter på Grønland, og hva som var bakgrunnen for reisene videre
vestover til Vinland.
Bli med på en oppdagelsesferd til
norrøne bosetninger i polare strøk!»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar