Stakkar av Matias Faldbakken – første del av romanen var best

 

«Man kan bruke hele livet på å ta avskjed fra familie, venner, folk, steder. Men når man skal si adjø til seg selv, kommer de fleste til kort. «

Jeg er forundret over hvor godt jeg liker bøkene som Matias Faldbakken har utgitt. Jeg liker at romaner med handling og karakterer som får meg til å le, og det er nok en av årsakene til at romanen til Matias Faldbakken faller i smak. I tillegg er handlingen i romanene uforutsigbar. Til tider ellevill. Slik er det også i Stakkar, romanen som ble utgitt i 2022. Hovedpersonen er Oscar:

«Det som er verd å nevne fra Oskars forhistorie, uten at man skal drive og fråtse i slike ting, er at han kom fra en situasjon med stusslig stell. Stellet i løpet av Oskars første år hadde vært til de grader skralt at det var risikabelt, ja, bent frem farlig for en ung gutt å vokse opp i. Såpass trasig hadde situasjonen vært at Oskar måtte omplasseres til en annen familie, det vil si Blums. Det hadde vært en usunn og knusende atmosfære i barndomshjemmet. Derfor hadde Oskar havnet her, omplassert, på Blums bruk, i en alder av tolv, og nå var han nitten. På bruket fikk han kost og losji pluss relativ stabilitet og en ukentlig pengeseddel i bytte mot de manntimene han la ned ved hjelp av sin unge, smidige kropp.» 

Forlaget omtaler romanen slik:

«Den ensomme fostergutten Oskar jobber for kost og losji på bruket til Aud og Olav Blum. En dag oppdager Oskar et barn i skogen, en utemmet unge, som han fanger og tar med seg hjem. Ungen lider av veksthemming og er nesten helt uten språk. Men under Oskars forpleining begynner den å utvikle seg i en rasende fart.»

Det er lett å tenke at romanen har likhet med romanen Vi er fem som ble utgitt i 2019, når man leser forlagets omtale. Men det er ingen sammenheng mellom romanene. Jeg synes første del av romanen var best, når handlingen foregår på «bøgda». Herlige karakterer. Når handlingen flyttes til Oslo synes jeg den mister det som jeg liker godt med hans romaner, humoren. Da sniker det seg inn noe mørkt i handlingen.

Svaner blir ikke skilt av Auður Ava Ólafsdóttir - bipersonen Perla ble høydepunktet i romanen

 

Romanen Svaner blir ikke skilt av Auður Ava Ólafsdóttir, som ble utgitt i 2012 og på norsk i 2022,  ble en liten nedtur sammenlignet med tidligere romaner jeg har lest av den islandske forfatteren. Det var siste del av romanen som trakk ned.

 Forlagets omtale av romanen:

 

«På nyttårsaften, mens champagnen sprettes, sier Flóki, mannen til Maria gjennom elleve år, at han i virkeligheten er homofil og akter å gå fra henne for å flytte sammen med elskeren sin. Maria, som ikke vet opp-ned på seg selv i sjokket, søker trøst og råd hos Perla i kjelleretasjen, en kortvokst kvinne, terapeut og etter sigende ghostwriter av krimromaner. Og midt i denne krisen dukker Marias biologiske far plutselig opp.

 

«Svaner blir ikke skilt» er en sorgmunter, tankevekkende og humoristisk roman om en kvinne som våkner brått og innser at livet hennes ikke ble slik hun hadde sett for seg.»

For meg ble bipersonen Perla det beste ved romanen, her er slik hun beskrives i begynnelsen av boken:

 

«Nabokona i kjelleren dukket plutselig opp for to år siden etter et langtidsopphold i utlandet. En kveld vi var på vei ut, så vi et menneske som ikke var mer enn godt og vel én meter høy, dette mennesket sto på en aluminiumstige og holdt på å male kjøkkenskapene lyserøde. Og selv om vi daglig på et eller annet vis er oppmerksomme på denne nabokona vår, er det en god del uklarheter når det gjelder hennes personlige forhold, og da særlig og spesielt denne fortiden hennes med mange år i utlandet. Hun sier at hun dog i det minste kan forsikre oss om at hun ikke har jobbet på sirkus. Perla har fortalt at hun jobber hjemme og at hun deler døgnet sitt mellom rådgiverjobben om dagen og forfattervirksomheten om natten og at hun trenger utrolig lite søvn. Selv om hun snakker om pasienter har vi ikke lagt merke til noen trafikk av mennesker i kjelleren, så vidt vi forstår har hun spesialisert seg på skriftlig parterapi via datamaskin.»

Perlas betraktning av livet til Maria - slik oppsummerer jeg min leseopplevelse:

 

«— Dersom livet ditt hadde vært en roman, ville en slik samling av dramatiske begivenheter ikke virket særlig overende, hører jeg henne si fra kjøkkendøren.

  Mens vannet koker, lager hun et kort sammendrag av det hun kaller en hel bråte med uforutsette hendelser i livet mitt. 

— Det begynner med at ektemannen din kommer ut av skapet  forlater deg, i kjølvannet dukker en utenlandsk biologisk far opp og dør på uforklarlig vis på et hotellrom, så å si på startstreken   av bekjentskapet, etter at dere tidligere på dagen har spist stekt breiflabb og kake med blåbær-skyr sammen. Og sist, men ikke minst, dersom jeg har forstått deg riktig; han overlater til deg å ordne opp med både asken sin og arvegodset på en fjern kyst. Dersom dette var skrevet av min forfatter, ville jeg strøket halvparten.»

 

Lyst (en forfatters selvbiografi) av Tomas Espedal – en roman (?) i to deler

 

Jeg har satt spørsmålstegn ved roman i overskriften. Roman er det forlaget her skriver at bøkene Lyst (en forfatters selvbiografi) fra 2022 er, som er I: Fruktene av et arbeid og II Lesefrukter. Høyst forvirrende som det han skriver om også er innimellom. Men Tomas Espedals bøker er tidvis forvirrende hva angår hvilken kategori de kan settes i.

Forlaget siterer hva anmelderne har skrevet om bøkene. Men de har unngått å sitere fra denne kraftsalven i Aftenposten:

«Det er smått i denne romanen. Tanker og vyer har veket plass for Tomas Espedal, Tomas Espedal og Tomas Espedal.

 

Forfattere og foreldre, venner og uvenner, kjærester og reiser og byer og hotellrom er mest av alt statister eller landskap for Espedals roman og livsutfoldelse.

 

Det er ikke godt å si hva forskjellene består i, men hverken romankarakteren eller romanforfatteren kommer godt ut av det i denne boken.

 

Men det vil han da ikke heller. Han liker seg selv slik han er. Han vil ikke endre seg. Ikke bøye seg for annet enn kunstambisjoner og kunstmyter. Han liker seg selv som outsider.

 

Espedal dyrker seg selv som den frekke arbeiderklassegutten. Han som kommer fra ingensteds. Det vil si boligblokken i Skytterveien i Bergen. Han som fra samme ingenplass har mottatt skrivekunsten i gave.»

 

Det er harde ord. Vet ikke om det er fortjent, det er mye han skriver om som jeg synes er bra. Jeg har lest en del av bøkene han tidligere har utgitt. Men den eneste jeg har kjøpt og som står i bokhylla, er fotoboken Mitt privatliv som ble utgitt i 2014. Bildet over er fra fotoboka, skrivebordet i vinduet i Hotel Baudin, et hotell i Paris, med denne teksten:

 

«Henri Michaux skriver at forfatteren er en sengeliggende idrettsmann. Det er ikke helt nøyaktig, i min verden er forfatteren en sengeliggende arbeider.»

 

Lyst (en forfatters selvbiografi) har jeg kjøpt, og i Lesefrukter skriver han:

 

«Når man skriver, når man lever av å skrive, er man avhengig av å finne gode skrivesteder. Det er en del av skrivejobben; å finne de stedene hvor man skriver bedre enn man ellers ville gjort. Man leter stadig etter steder, etter skrivesteder, steder som utløser tekster og språk som ikke ville blitt skrevet på andre, svakere steder, mindre egnete steder. Man leter etter dette spesielle stedet, og helt uforvarende, på en reise, i løpet av en gåtur i utkanten av byen, på en høyde, med utsikt over sjøen, finner man kanskje dette stedet og man leter etter et rom til leie, og i løpet av noen intense dager og uker skriver man bedre enn det man trodde man var i stand til; og dette er stedets betydning for skrivingen. Jeg kan skrive hvor som helst og når som helst, men kanskje skriver jeg bedre et annet sted enn her, i kjelleren hjemme, ved arbeidsbordet. «

 

Forlaget omtaler Lyst (en forfatters selvbiografi) slik:

 

«Lyst er en roman om å lese og skrive. Om glemsel og erindring.

 

Om reiser og kjærlighetsforhold.

 

Om stedets betydning for det å skrive. Om byer. Om skriveår i København.

 

Om å finne de ideelle skrivestedene, arbeidstidene. Om å skrive om natten. Om å skrive for hånd. Om andre forfattere. Om vennskap.

 

Om penger og god og dårlig økonomi.

 

Hvordan blir man forfatter? Er det mulig å gjøre det å skrive til et yrke? Kan man leve av det? Og hvilket liv blir det?»

 

Til slutt en smakebit om det å være gift – her får fiffen i Bergen gjennomgå:

«Jeg skrev ikke et eneste ord i de årene jeg var gift. Jeg brukte det jeg hadde av tid og krefter på ekteskapet, på å holde det sammen, holde det gående; det var et enormt sløseri, av skjønnhet og egenskaper; min kones og mine. Og hvor skulle jeg skrive; jeg fikk aldri et eget rom. Vi fant aldri plass til skrivearbeidet mitt. Og var det egentlig et arbeid, det å skrive, det var ingen i min kones familie som mente det; og nok en gang dukket dette gamle spøkelset opp, dette fryktelige spøkelset som snakket gjennom alle familiers munner: Var det ikke på tide å finne seg et ordentlig arbeid? Du ser plutselig et ansikt, det skiller seg ut, du forelsker deg; hun står i et enestående lys, og du tenker ikke på at hun har et vedheng, en familie, to foreldre. De skal etter hvert bli dine svigerforeldre, og de rykker — på tross av at du ikke har valgt dem, og at du ikke har noe som helst til felles med dem, annet enn deres datter — nærmere inn på livet ditt, ja, de skal etter hvert få en sentral og nærmest hovedplass i livet ditt, dine svigerforeldre. De er dine nærmeste, disse livsgjerrige og livsfiendtlige personene som nå fyller tiden og tankene dine og som stjeler energien og livsmotet ditt, som ødelegger arbeidet og livet ditt fullstendig, disse svigerforeldrene som med sine venner og sin omgangskrets brått slår ring om deg og kjæresten din og fyller dagene dine med besøk og middagsselskaper og disse uendelige og fullstendig åndesløse samtalene om kunst og kunstnere og penger og politikk og kjendisvrøvl og hvem er hvem og hvem er gift med hvem og den stadige oppramsinga av etternavn, av gamle, ærverdige etternavn, av betydningsfulle etternavn, av etternavn som er viktige i denne borgerlige og småborgerlige navneverden som du forakter og som du avskyr mer enn noe annet; og som du nå er en del av, du har giftet deg inn i den. Dagene og kveldene dine fylles med svada og etternavn, du har aldri før hørt så mye idiotisk og åndssløvt som i denne kretsen som nå er din egen familiekrets med venner. Du er forsvarsløs overfor dine svigerforeldre, og de går med all sin dumhet og hele sitt vesen av livsfiendtlighet til angrep på deg og arbeidet ditt. Og hva skal du skrive når din kone forlanger å være din første leser! Du skal altså stadig vise din kone det du skriver! Og hvordan skriver du når din nærmeste er din første leser, din største begrensning? Jeg måtte enten gi opp skrivingen, eller jeg måtte si opp ekteskapet. Jeg sa opp ekteskapet. Etter fem, seks år i et altoppslukende ekteskap var jeg brått alene. Jeg var fri fra kone og svigerforeldre. Etter seks år uten skrivearbeid, uten å skrive noe av betydning: Kunne jeg fremdeles skrive? Måtte jeg lære å skrive på nytt? Som om det å skrive er det samme som å være en evig nybegynner: Det er bare å begynne på nytt, igjen og igjen, som om det å skrive alltid er å lære seg å skrive på nytt, leve på nytt; en ny begynnelse, et nytt liv, en ny bok?

Dikt: Det beste arbeid hender kan gjere av Kjell Oskar Selman - Fra diktsamlingen Draumen å danse på vatnet (1978)

Det beste arbeid hender kan gjere

Det beste arbeid

Hender kan gjere

Er å ta i eit menneske

 

Ingen kan ta

I eit menneske

Med knytta neve

 

Ingen kan ta

I eit menneske

Med folda hender

 

Det beste arbeid

Hender kan gjere

Er å opne seg

 

Ingen ting er sterkare

Enn ei knytta neve

Som opnar seg

 

Ta i eit menneske

 

Folda hender

Som opnar seg

Kan gjere eit under

 

Ta i eit menneske

Det er det beste arbeid

                     Hender kan gjere