Sjakk under vulkanen av Håkan Nesser

 

Romanen Sjakk under vulkanen av Håkan Nesser ble for meg en kjedelig leseopplevelse. Om det er det modus jeg er i hva angår krim eller handlingen, eller at boken er skrevet under pandemien, er ikke lett å si. Sjakk under vulkanen ble utgitt i 2021 og på norsk i 2022.

Håkan Nessers bøker om Barbarotti er en mix mellom hans privatliv og sakene han jobber med. Denne gangen starter boken med at Barbarottis nåværende kjæreste og kollega Eva er i Australia i et familieanliggende. I løpet av oppholdet uttrykker hun tvil om deres forhold. I april 2020 er hun tilbake uten at dette er noe tema. Hvordan løste dette seg, det kunne vært et interessant tema for leseren. På politihuset i Kymlinge skjer det lite. Når etterforskningen skjer med sneglefart og lite skjer, ble denne boken for kjedelig for meg.

 Forlagets omtale av romanen:

«Herr Franzén, jeg har nettopp lest en bok der De beskriver et perfekt drap. Og vet De hva, jeg fikk nesten en følelse av at De har utført det. Er det en riktig antagelse?»

 Slik begynner forfatter John Leander Franzéns verste mareritt. Han er invitert til bokkveld på et bibliotek på et lite sted i Midt-Sverige, da en kvinne reiser seg og stiller nettopp dette spørsmålet. Etter nok et bibliotekbesøk, i Kymlinge, forsvinner forfatteren sporløst. Et par dager i forveien har han sendt et uferdig manus til forleggeren sin i Stockholm, En litterats siste dager og død.

 Ettersom forsvinningen skjer i Kymlinge, er det Gunnar Barbarotti som får i oppdrag å samarbeide med Stockholmspolitiet om å oppklare saken.

 Sjakk under vulkanen er den syvende boken om politietterforsker Gunnar Barbarotti – en stemningsfull spenningsroman."

 

Den sørgmodige bussjåføren fra Alster av Håkan Nesser

 

Sist jeg var innom biblioteket tok jeg med meg tre bøker av Håkan Nesser. Den første jeg har lest er Den sørgmodige bussjåføren fra Alster.

 

Det er lenge siden jeg har lest bøker skrevet av Håkan Nesser. Bøkene hans kategoriseres som krim. Det er ikke krim med høyt spenningsnivå. Politietterforskerne løper ikke rundt i sko med høye hæler eller fine dresser. Det er ikke bøker der sjefene benytter enhver mulighet til å irettesette «fotfolket». 

Realismen gjør derfor til at det er perioder der jeg opplever at boken er litt kjedelig, og at faktum ble gjentatt litt for ofte. Men som i tidligere bøker drives jeg fremover. Jeg gjetter og gjetter på hva som blir løsningen. Også i denne boken er løsningen på Håkan Nessers krimgåte ikke slik jeg gjettet.

 

Forlagets beskrivelse av romanen utgitt i 2020:

 

«Gunnar Barbarotti og Eva Backman er begge politietterforskere i Kymlinge. De er også blitt et par. Etter en skyteepisode under en politiaksjon bestemmer Barbarotti og Backman seg for å ta permisjon et par måneder og får låne et hus på Gotland. De går turer i det flotte landskapet, drikker vin, spiser gode middager og leser bøker.

 

Alt er fryd og gammen til de under en spasertur møter en mann på en rød sykkel. Mannen hilser kort før han sykler videre. Gunnar Barbarotti synes han kjenner ham igjen, syklisten ligner veldig på bussjåføren Albin Runge, som ble koblet til en politisak for mange år siden. Problemet med Runge er at han er antatt død etter å ha blitt kastet av Gotlandsfergen på åpent hav – men kroppen ble aldri funnet.»

Teppet faller (Curtain. Poirot's Last Case) – utgitt i 1975 – en bok Agatha Christie skrev allerede i 1940

 

«Manuskriptet til denne boken skrev Agatha Christie allerede i 1940, i over 35 år har det vært deponert hos hennes engelske forlegger.

Da boken endelig utkom på engelsk høsten 1975, skapte den sensasjon.

Hercule Poirot og hans gamle venn kaptein Hastings møtes igjen på herregården Styles, åstedet for handlingen i Agatha Christies debutbok. Den belgiske mesterdetektiv er nå en syk gammel mann, men hans åndsevner er fremdeles på topp, noe han får rik anledning til å demonstrere i sin siste sak. Ringen er sluttet .”

Sitatet over er fra bokomslaget til romanen Den fjerde rytter som er den tiende og siste boken jeg leser i mitt Agatha Christie-prosjekt inspirerte av dette TV programmet Agatha Christie - hundre blodige år.

Janet Morgan skriver i sin biografi om denne boken og tiden den ble skrevet:

«Agatha begynte på to andre bøker i 1940. Den ene var en Poirot-bok, som ble utgitt først 35 år senere, med tittelen Curtain (Teppet faller). Den andre, med Miss Marple, hadde arbeidstittelen Cover Her Face (Dekk ansiktet hennes), som er en del av et sitat fra The Duchess of Malfi: «Cover her Face, mine eyes dazzle, She died young…

Ingen av de to bøkene Agatha Christie skrev i 1940 ble utgitt med det samme. Agatha var opptatt av å bygge opp en reserve, i tilfelle hun skulle bli ute av stand til å skrive — hvis det for eksempel skulle tilstøte Max eller Rosalind noe. Dessuten ble Poirot-boken skrevet i en periode da Agatha syntes hennes belgiske detektiv var «ulidelig». Det ender med at han dør. Siden han var Agathas viktigste inntektskilde, var det ikke til å unngå at boken havnet på kjølelageret. Miss Marple-boken ble utgitt først i 1976, med tittelen Sleeping Myrder (Miss Marples siste sak).

Kopier av alle viktige manuskripter ble under krigen straks sendt til New York. Kontoret i Fleet Street 40 hadde fått bombetreff. Harold Obers reaksjon var at «Mrs. Mallowan må ha vært i en fortvilet tilstand da hun bestemte seg for å kverke Poirot». Agatha hadde faktisk allverdens grunner til å føle seg nedtrykt. Hun kunne ikke lenger ta tilflukt i noen av sine egne hus. Både Greenway, Winterbrook og Cresswell Place var bortleid, og i Sheffield place var det ikke trygt. Rosalind oppholdt seg i Nord-lrland sammen med Hubert. Max tok sikte på tjeneste i utlandet. Aller verst var savnet av Carlo. Agatha hadde gitt henne et hus i Ladbroke Terrace Mews, og traff henne inniblant. Men Carlo arbeidet nå i krigsindustrien. Alt dette plaget Agatha mer enn de finansielle problemene, enda de var alvorlige nok. Ved utgangen av januar 1941, da skattehøringen på ny var blitt utsatt og britiske skattemyndigheter presset på for å få sine andeler, skrev Cork på ny til Ober: «Situasjonen er temmelig desperat uten innbetalinger Det er vanskelig å fatte at Christie må finne penger til inntektsskatt på penger hun ennå ikke har mottatt. Det skal ikke stor fantasi til å forstå hvilket mareritt dette har skapt for vår mest verdifulle klient . . .»

I romanen Teppet faller er Poirot en skygge av seg. Her fra der Hastings og Poirot møtes på den Styles som de nye eierne har gjort om til et pensjonat. Som i romanen Styles mysteriet er det Hastings som er fortellerstemmen: 

«Etter min mening finnes det ikke noe så tragisk som alderdommens herjinger.

Min stakkars venn. Hvor ofte har jeg ikke beskrevet ham. Og så nå å skulle forsøke å forklare dere den forandringen som var inntruffet. Forkrøplet av leddgikt trillet han seg omkring i rullestol. Hans engang så velnærte korpus var sunket sammen. Nå var han en tynn liten mann. Ansiktet var furet og rynket. Riktignok hadde mustasjen og håret hans fremdeles sin ravnsvarte farge, men oppriktig talt — skjønt jeg ville ikke for alt i verden finne på å såre hans følelser ved å si det til ham — det burde de ikke hatt. Det kommer en tid da det bare er altfor pinlig påfallende at man farger håret. En gang for lenge siden var jeg blitt overrasket da jeg fant ut at Poirots svarte hårfarge kom fra en flaske. Men nå virket det bare teatralsk, og gav inntrykk av at han brukte parykk og prydet sin overleppe for å more små barn.

Bare øynene hans var som de alltid hadde vært, skarpe og med et humoristisk glimt, og nå — ja, det kunne ikke være tvil om det — hadde de et kjærlig og beveget uttrykk:

«ah, mon ami Hastings — mon ami Hastings.”

 Poirot har invitert Hastings til Styles fordi han er der for å fakke en morder. Men i dette tilfellet vet han ikke hvem offeret er. Han vil at Hastings skal være hans øyne og ører. Men Poirot ønsker ikke å fortelle Hastings hvem denne X er:

”Tøv. Hvorfor ikke

Det kom et humoristisk glimt i Poirots øyne. «Fordi, mon Cher, du er fremdeles den samme gamle Hastings. Du har fremdeles ikke noe pokerfjes. Du skjønner, jeg vil ikke risikere at du skulle komme til å sitte og stirre med åpen munn på X med et uttrykk i ansiktet som tydelig sa: 'Denne — denne person jeg sitter og ser på — er en morder'.» 

«Du kunne godt tiltro meg en smule forstillelsesevne i et knipetak.»

«Når du forsøker å forstille deg, er det enda verre. Nei, nei, mon ami, vi må ikke gi oss til kjenne, verken du eller jeg. Og når vi først slår til, skal det gjøres effektivt.»

«A, du, din stabeis av en gammel jævel,» sa jeg. «Jeg kunne ha god lyst til å …»

Hastings datter bor også på pensjonatet. Hun jobbet som sekretær for en lege som drev forskningsarbeid i forbindelse med tropiske sykdommer:

«Jeg stoppet da det banket på døren. Poirot ropte «kom inn», og der stod min datter Judith i døren.

Jeg skulle gjerne beskrevet Judith, men jeg har alltid hatt vanskelig for å finne ord for slikt.

Judith er høy og rank, med jevne, mørke øyenbryn; kinnenes konturer er så vakre — også den strenge kjevelinjen. Hun er alvorlig, kanskje med et anstrøk av spott eller overlegenhet, og jeg har alltid hatt en svak følelse av at det hviler noe tragisk over henne.

Judith kom ikke bort og kysset meg — hun er ikke den typen. Hun bare smilte til meg og sa: «Hallo, far.»

Det var et forlegent og litt brydd smil, men det fikk meg til å føle at hun var glad over å se meg, trass i den reserverte holdningen.

«Jaja,» sa jeg og følte meg tåpelig, som jeg så ofte gjorde når jeg var sammen med den yngre generasjon, «nå er jeg kommet da.»

 Romanene jeg tidligere har lest og skrevet om er Styles-mysteriet (The Mysterious Affair at Styles) – 1920,  Doktoren mister en pasient (The Murder of Roger Ackroyd) – 1926, Mordet i prestegården (The Murder at the Vicarage) – 1930, Mord på Orientekspressen (Murder on the Orient Express) – 1934,  Mord på Nilen (Death on the Nile) – 1937,  Til små negerbarn (Ten Little Niggers) – 1939, Fem små griser (Five Little Pigs) – 1942, Invitasjon til mord (A Murder Is Announced) – 1950,  Den fjerde rytter (The Pale Horse) – 1961.

Jeg hadde stor nytte av er å lese er biografien Janet Morgan har skrevet om Agatha Christie. Livet hennes er like interessant som bøkene hun skrev. 

Den fjerde rytter (The Pale Horse) - av Agatha Christie - 1961

 

«Til tross for at jeg bodde i Chelsea — det vil si, jeg hadde leiet møblert her i tre måneder — følte jeg meg fullstendig som  fremmed. Jeg skulle skrive en bok om gammel indisk arkitektur og kunne for den saks skyld like gjerne ha søkt tilflukt i Hampstead eller Bloomsbury eller Streatham som i Chelsea. Omgivelsene var meg ganske likegyldig, jeg levde i min egen verden.

Men akkurat denne kvelden var jeg blitt grepet av akutt —sky for mitt skrivearbeid, en erfaring visstnok alle forfattere Rundom gjør.»

I romanen Den fjerde rytter utgitt i 1961 har Agatha Christie flyttet seg til mer urbane strøk og verken Poirot eller Miss Marple har rolle i fortellingen. Fortellerstemmen er gitt til forfatteren Mark Easterbrook, og vi møter han første gang på en kaffebar i Chelsea:

«Kaffebaren var sparsomt opplyst, men så vidt jeg kunne se var nesten alle gjestene helt unge mennesker, mer eller mindre verdige betegnelsen beatnik. Pikene så ustelte ut — som alle unge piker nå til dags, tenkte jeg — og måtte være altfor varmt kledd. Jeg mintes den tyve år gamle piken jeg hadde hatt til bords da jeg var ute med noen venner et par uker tidligere. Det var riktig varmt i restauranten, men hun hadde hatt på seg en tykk, gul ullgenser, sort skjørt og sorte ullstrømper, og svetten rant nedover ansiktet hennes under hele måltidet. Lukten av svettedampende ull hadde nesten utkonkurrert lukten av det uvaskede håret. Ifølge mine venner vasset hun i lengtende tilbedere. Ufattelig. Hos meg hadde hun iallfall ikke vekket annet enn en jevnt voksende lengsel etter å hive henne i et varmt bad eller aller helst en vaskemaskin. Men dette viste antagelig bare i hvilken grad jeg var uten kontakt med tiden. Det kom kanskje av at jeg hadde bodd så meget i utlandet. Jeg tenkte med vemod på kvinnene i India med sitt vakkert oppsatte, kullsorte hår, sarier i kraftige farger og svøpt i grasiøse folder, rytmen i kroppen når de gikk .»

Romanen Den fjerde rytter er den niende av ti bøker mitt Agatha Christie-prosjekt. Jeg synes boken er god og forskjellig fra andre bøker jeg har lest av Agatha Christie.

Janet Morgan skriver dette i sin biografi om Agatha Christie:

«I august 1961 opplyste UNESCO at Agatha var den mestselgende engelsk-språklige forfatter i verden. Hennes bøker ble solgt i 102 land, dobbelt så mange som for nestemann, Graham Greene. Den uavbrutte flommen av brev til hennes agenter Hughes Massie og Harold Ober Associates gjorde dette lett å forstå. Beundrere var skuffet over ikke å kunne bli mottatt av Agatha, over at hun ikke fortsatte lange brevvekslinger med dem, 0g over at hun ikke ville redigere manuskripter for dem og gi dem råd om skriving. De tenkte ikke på at hun var travelt opptatt med sitt eget liv og arbeid, og at slike henvendelser nå løp opp i flere dusin hver uke. En afrikaner som hadde valgt Agatha som sin mor foreslo at han skulle komme og hente henne. En italiener spurte om hvor han kunne få tak i Lapsang Souchong. Et fransk magasin ville ha artikler om «les grands sujets féminins» («lntet jeg hatet mer!»). Hun ble bedt om å bidra til å redde templene i Nubia (hun sendte en sjekk) og en sololieprodusent anla injuriesak fordi hun hadde nevnt merket i Death in the Air (Døden i luften). «Det var bare en spøk blant folk, ikke noen hentydning til et bestemt merke!» forklarte hun Cork i desperasjon: «Ta deg av det vedlagte ved å si at jeg er i utlandet!"

Skiermet på Winterbrook slet Agatha med boken CoIlins skulle utgi i 1961, en bisarr beretning der hun mintes farmasøyten som hadde gitt henne den første praktiske opplæringen. Tittelen var hentet fra Johannes' åpenbaring: «Og jeg så, og se, en gul hest, og han som satt på den, hans navn var døden, og dødsriket fulgte med ham.» The Pale Horse (Den fjerde rytter) kombinerte to ideer. Den første, med arbeidstittelen «Thallium-mysteriet», tenkte hun å «starte på en eller annen måte med en navneliste. alle døde». Den andre trakk inn igjen Agathas tidligere tanker om «voodoo etc., hvite haner, arsenikk? Barnslige greier — virker på sinnet og hva kan loven gjøre med deg? Elskovsdrikker og dødsdrikker — afrodisiakum og koppen med gift. I dag vet vi bedre — suggesion.»

 

Det er laget TV-serie av boken som ble vist som påskekrim på TV2 i 2020, filmen omtales her på VG.no. Filmatiseringen, som jeg ikke kan huske å ha sett, avviker mye med handlingen i boken. Det kan jeg lese ut ifra VG-anmeldelsen og traileren. Det synes jeg er synd.

På kaffebaren er Mark Easterbrook vitne til en slåsskamp mellom to jenter. Etter at jentene har forlatt kaffebaren beskriver Luigi, mannen bak disken, en av jentene slik:

«Jøss ja, hu vanker jo her nesten hver kveld. Tuckerton heter’a, Thomasina Tuckerton, for å være korrekt. Men alle her kaller henne bare Tommy Tucker. Svømmer i gryn, gjør hu også. Gammer'n etterlot henne en formue, men hva tru'ru hu gjorde? Slo seg ned her i Chelsea, på et møkkete rom i ei rønne oppe ved Wandsworth Bridge, og driver dank med en gjeng andre av samma sorten. Det er'ke til å forstå, men  halv gjengen er rikinger. Kunne ha fått alt de pekte på, og gjerne bodd på Ritz. Men de liker det visst best sånn som de har det nå. Nei, det er'ke til å forstå.»

Jeg spurte hva krangelen hadde dreiet seg om.

«A, Tommy hadde lurka til seg kjærsten til den andre. Jeg kan bare ikke skjønne at han er noe å slåss om.»

Jeg reiste meg for å gå. «Forbitrelsen hos den frastjålne var visst ekte nok.»

«Ja, Lou stakkar, hu er jo så romantisk av seg, hu,» sa Luigi tolerant.

Jeg hadde en annen oppfatning av ordet romantisk, men det sa jeg ikke.

En uke senere finner Mark Easterbrook dødsannonsen til Thomasine Tuckerton i The Times.

Navnet Tuckerton dukker opp på en liste med navn som Fader Gorman skrev etter å snakket med Mrs. Davis på dødsleiet, hun stønner ut av seg om ondskap hun har vært delaktig i. På vei hjem blir presten drept og listen som legen finner i skoen til presten overleveres til politiet. Tilsynelatende er det ikke noe mistenkelig med dødsfallet til Tuckerton eller andre på listen. Men det er når den tidligere puben Den Gule Hest og kvinnene som bor der og som driver med okkultisme blir et tema, at Mark Easterbrook begynner å stille spørsmål ved dødsfallene.

Invitasjon til mord (A Murder Is Announced) av Agatha Christie- 1950

 

 

«OGSÅ I LITTLE PADDOCKS spiste de frokost. Husets eierinne, den vel seksti år gamle Miss Blacklock, satt for enden av bordet. Hun var enkelt kledd i tweed, men hadde på noe overraskende vis staset seg til med et stramt flerradet halskjede av store, uekte perler. Hun leste en av spaltistene i Daily Mail. Julia Simmons bladde uinteressert i Daily Telegraph, og Patrick Simmons løste kryssordoppgaven i The Times. Miss Dora Bunner satt fordypet i lokalavisen. Det var hun som brøt stillheten — med et forskrekket hikst.

«Letty, har du sett hva som står her?»

«Noe galt, Dora?»

  «Jeg har aldri sett maken til annonse. Og det står Little Paddocks, det er ikke til å ta feil av. . . » «La meg få se.»

Miss Bunner rakte lydig avisen til Miss Blacklock, mens hun pekte på annonsen med en skjelvende pekefinger. Miss Blacklock leste, og hevet øyebrynene. Hun kastet et undersøkende blikk rundt bordet, og leste så høyt: «Et mord vil finne sted fredag 29. oktober kl. 18:30 i Little Paddocks. Det er vel din idé dette, Patrick?» tilføyet hun skarpt.»

30 år etter at Agatha Christie etter at hun ga ut sin første roman ble romanen Invitasjon til mord utgitt, bok nr. 8 i mitt leseprosjekt inspirert av dette TV-programmet Hundre blodige år.  

Janet Morgan skriver i sin biografi om Agathe Christie om denne boken:

«Hun begynte også å arbeide med en kriminalroman i full lengde, A Murder is Announced (Invitasjon til mord). Allerede høsten før hadde Agatha begynt å tenke på detaljer i intrigen, og hadde foretatt undersøkelser ved hjelp av naboene i Wallingford, familien Severn. «Jeg vil gjerne at dere spiller det for meg,» sa hun til gamle Mrs. Severn og hennes to voksne sønner en kveld. De ble sendt ut av stuen mens hun flyttet på møblene. Så fikk de beskjed om å komme inn med en lommelykt. Etterpå spurte hun dem om hva de hadde sett. Først da boken ble utgitt skjønte Guy Severn hva prøven hadde vist: Hva de ikke hadde lagt merke til.»

Hvor er hendelsene i romanen lagt – fra politiets samtale:

«Hva slags sted er Chipping Cleghorn?»

«En stor og rotet, men ganske sjarmerende landsby. Med slakter, baker, kolonial, to kafeer og en meget brukbar antikvitetsforretning. Ganske populært som turiststed. Legger særlig an på bilturister. Mange pene og velholdte beboelseshus, de fleste i viktoriansk stil. Og pensjonister fra alle kanter formelig slåss om hyttene hvor forpakterne bodde før i tiden. Hyttene bygges om, og blir ønskesteder for folk som vil nyte livskvelden i fred og ro.»

Sir Henry nikket. «Gamle tanter og pensjonerte oberster. Jo, en slik annonse fikk nok dem til å troppe opp presis halv syv for å se hva som ville skje. Skulle ønske min egen 'gamle tante' hadde bodd der. Dette ville vært en lekkerbisken for henne.»

«Jeg visste ikke at du hadde noen tante, Henry?»

«Nei, hun er bare en bekjent. Men jeg skulle ønske hun hadde vært tanten min.» Han sukket. «Hun er det fineste detektivtalent jeg noensinne har vært borti.» Han snudde seg mot Craddock. «Stell pent med de 'gamle tantene' i landsbyen, gutten min. Hvis dette mot formodning skulle utvikle seg til et virkelig mysterium, så husk at en gammel jomfru som strikker og steller i haven har milelangt forsprang på en hvilken som helst kriminalbetjent. Hun kan fortelle deg både hva som kunne ha hendt og hva som burde ha hendt, ja, til og med hva som faktisk hendte. Og hvorfor.»

«Tanten» er Miss Marple som beskriver seg selv slik:

«Sir Henry snudde seg mot Rydesdale. «George, ville det stride svært mot reglementet om Miss Marple fikk kikke litt på Craddocks rapport fra Chipping Cleghorn?»

«Neida, jeg tror ikke det. Selv kunne jeg ha stor interesse av å høre hennes mening.»

Miss Marple ble litt flau over all vennligheten. «Jeg er redd De har hørt litt for meget på Sir Henry. Han kan jo ikke la være å skryte av den minste lille iakttagelse jeg slumper til å gjøre. Jeg er i det hele tatt ikke noe flink til å trekke slutninger og slikt, jeg har bare lagt meg opp en smule menneskekunnskap. Det har slått meg at folk flest er altfor troskyldige. Jeg har lett for alltid å tro det verste. Ikke noe tiltalende trekk, er jeg redd. Men det er trist å se hvor ofte min mistro er berettiget.»

Rydesdale la rapporten foran henne. «De kan kikke igjennom den med det samme. Det skulle ikke ta lang tid.»

 

Romanen omtales slik på bokomslaget:

«Invitasjon til mord regnes som et av høydepunktene i Agatha Christies omfattende forfatterskap. Den kom ut i 1950 under tittelen A Murder is Announced.

Vi befinner oss i den lille landsbyen Chipping Cleghorn. Dette er en landsby der innbyggerne gjør seg flid med å følge med på hverandres gjøren og laden. Et viktig punkt i den forbindelse er å lese lokalavisen, The Gazette, grundig når den hver fredag dumper ned i postkassen. En dag i oktober får samtlige innbyggere kaffen i vrangstrupen: Et mord blir nemlig annonsert under "bekjentgjørelser". Annonsen lyder: Et mord vil finne sted fredag 29. oktober kl. 18:30 i Little Paddock. En slik invitasjon kan verken naboer, mystiske ukjente eller morderen motstå...

Miss Marple, som er uhelbredelig nysgjerrig, men bare har gode hensikter, bistår det Iokale politiet med sedvanlig kløkt. Miss Marple er en mesterlig observatør og har evnen til å skaffe seg innpass hos alle og enhver. Ved å trekke paralleller mellom personer og begivenheter i sin egen landsby, løser hun de mest spissfindige mordgåter ut fra tesen om at den menneskelige natur er den samme overalt.»

 

Fem små griser (Five Little Pigs) av Agatha Christie - 1942

 

Fem små griser er den syvende av ti romaner av Agatha Christie jeg har kjøpt og lest, inspirert av dette TV-programmet Hundre blodige år.

 

Fem små griser ble utgitt i 1942. For 16 år siden ble Caroline Crale dømt for å ha drept ektefellen, maleren Amyas Crale. Datteren oppsøker detektiv Hercule Poirot med et brev som moren skrev rett før hun døde, hvor hun bedyrer sin uskyld. Poirot går med på å grave opp fortiden for å finne sannheten, men han advarer datteren med at den kanskje ikke er det hun ønsker å høre.

Dette skriver Janet Morgan i sin biografi om Agatha Christie:

«Agathas idyll begynte å rakne sommeren 1938. Den trofaste Peter døde. Cork tilbød seg å skaffe en ny hund, men foreløpig trodde ikke Agatha at hun orket det. Nesten samtidig varslet Cork bråk fra amerikanske skattemyndigheter. Han måtte engasjere en fremstående skattejurist, som fikk nok å gjøre i ti år fremover. Agatha kunne bare vente — og jobbe. Etter siste innsats i Balikhdalen høsten 1938 dro ikke hun og Max mer til utlandet. Våren 1939 var den politiske situasjon i Europa slik at det var risikabelt å reise, og spesielt å grave i Midtøsten, der europeiske interesser krysset hverandre overalt. Sent i august avsto Max også fra en arkeologisk kongress i Berlin, dit han var blitt invitert sammen med Agatha. Det var fornuftig. I september var Storbritannia i krig med Hitler.

Agatha tok krigserklæringen med stoisk ro. Hun var innstilt på å yte sitt i sykehusarbeid, slik hun hadde gjort under Den første verdenskrig, og hun bekymret seg for dem som ville bli utsatt for fare. Men hennes horisont var begrenset. Hun fortsatte som før.»

Greenway ble rekvirert av den amerikanske marinen under 2. verdenskrig og Agatha bodde i en leilighet i London.

Her fra slutten av romanen;

«Hercule Poirot fortsatte:

— Men det var ikke min sak å godta andres dom. Jeg var nødt til selv å undersøke bevisene, gå gjennom fakta og overbevise meg om at de psykologiske omstendighetene ved saken stemte overens med dem. Derfor gikk jeg omhyggelig igjennom rapportene, og det lyktes meg også å få de fem personene som var til stede, til å skrive ned sitt eget syn på hvordan tragedien fant sted. Disse redegjørelsene var meget verdifulle, for de inneholdt visse ting som politirapportene ikke kunne gi meg - vil si: for det første en del samtaler og tilfeldige hendelser som fra politiets synspunkt falt utenfor saken. For det andre disse personenes egen mening om hva Caroline Crale tenkte og følte de dagene — noe som juridisk sett ikke kunne tillates brukt som bevismiddel. Og for det tredje visse fakta som bevisst var holdt tilbake for politiet.

Jeg var nå i stand til selv å dømme i saken.»

                                              

Omtalen fra bokomslaget:

«Carla Lemarchant vil renvaske morens minne. Da må Hercule Poirot klare det tilsynelatende umulige, nemlig å løse et komplisert 16 år gammelt mord. For 16 år siden ble Amyas Crale, Carlas far, myrdet ved forgiftning. Carlas mor, Caroline Crale, ble anklaget for mordet på Amyas, og dømt til livsvarig fengsel.

Kort tid etter dør Caroline i fengselet, men etterlater seg et brev som Carla får på sin 21 -års dag. Carla vet ut fra brevet at moren var uskyldig og ønsker at Poirot skal finne beviser for det. Poirot finner frem til fem mennesker som hadde nær tilknytning til Amyas og Caroline Crale. Poirot får de «fem små grisene» til å skrive ned en detaljert oversikt over det som skjedde for 16 år siden. Med dette som utgangspunkt finner Poirot litt etter litt ut hva som egentlig foregikk da Amyas Crale døde.»

 

Mord på Orientekspressen (Murder on the Orient Express) – 1934 – av Agatha Christie

 

«Min elskling. For en reise! Startet fra Istanbul i et voldsomt tordenvær. Vi kjørte meget langsomt utover natten, og stanset helt ved 3-tiden. Jeg trodde vi var ved grensen ved 8-tiden. Det virket som en Overdreven pause selv for en nasjon her nede — så jeg sto opp, og oppdaget at vi var midt i ødemarken. Forstyrrede funksjonærer løp fram og tilbake i toget og sa at linjen var rammet av flom forut. «C'est une inondation, Madame — mais nons ne savons nen — mats rien!»

Så fulgte en skravle-frokost i spisevognen. «Vi løfter i flokk»-stemning! Her var en eldre amerikansk dame som skulle med Aquitania fra Cherbourg på den 16. — en morsom liten engelskmann fra Smyrna — en liten geskjeftig mann, men meget interessert i arkeologi — en gammel herre på 85 med en meget fornøyelig hustru på 70 med et stygt, men meget tiltrekkende ansikt — jeg tror de var greske, men de hørte til de rikeste i Istanbul og gubben skulle til en konferanse i Budapest. Sammen med dem satt en ungarsk minister med hustru og alle fire snakket på fransk om meget underholdende diplomatiske skandaler. Her var det også to danske kvinnelige misjonærer som nesten aldri viste seg fordi de hadde lite mat og bare kom til frokost. Her fantes heldigvis også en direktør fra Sovevognselskapet. Uten hans nærvær er jeg redd vi fortsatt hadde vert der! Han var i samme vogn som meg, og alle kom og avla rapport hos ham — slik at jeg alltid hadde «inside»-opplysninger. Jeg pleide å snike meg bort til døren og lytte. «Qui, M. le Directegr. Non, M. le D. On répond qu'on ne sait rien. *

Det ble skrekkelig kaldt etter frokost, og lokomotivføreren ble sendt av sted for å skaffe vann og «chaudron Pour le chauffage». Vi tilbrakte morgenen innpakket i tepper og konduktøren hentet min varme vannflaske og sa at siste gang hadde de stått på dette stedet i tre uker!! Han sa at selvfølgelig var passasjerene blitt lei av det og hadde dratt tilbake til Istanbul. Han sa alt var meget vanskelig fordi linjen var vasket vekk på tre steder — to på gresk jord og ett på tyrkisk — og Spørsmålet om hvem som skulle reparere hva var meget komplisert. Han tilføyde:

C'est un såle pays. Ces gens la ne feront rien..

Mrs. Hilton, den amerikanske damen, var nå full av USA-forvirring. «Men hvorfor gjør de ingenting? I Statene ville de ha kjørt fram noen biler med det samme — ja, de ville ha skaffet fly . . .»

Men så gikk ryktet om at det ville bli bare tolv timers forsinkelse og oppvarmingen virket igjen og vi hadde lunsj på Jugoslavia-kupongen og alle var i bedre humør og så gikk ryktet om at vi skulle fortsette litt med toget og så med bil så alle pakket og tok på seg varme greier.»

Sitatet over er et utdrag fra et brev Agatha Christie skrev til ektemannen Max i 1931. Hun reiste alene hjem med Orientekspressen etter å ha besøkt han i Ur (Irak) der han deltok i arkeologiske utgravninger. Brevet er gjengitt i boken jeg skriver om i innlegget

Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om

 

En av Agatha Christies mest kjente bøker er Mord på Orientekspressen som ble utgitt i 1934 og er en av bøkene jeg har kjøpt og lest i mitt Agatha Christie-prosjekt. Når man leser brevet og det Janet Morgan forteller om Agathas tidligere reiser med Orientekspressen, er det ingen tvil om at hun hentet inspirasjon til romanen fra disse reisene. Handlingen i boken er også basert på en virkelig hendelse. I 1932 ble sønnen til piloten Charles Lindbergh kidnappet og drept.

Hercule Poirot er kalt tilbake til England fra Istanbul. Han reiser Orientekspressen. Calais-vognen er full av ulike mennesker fra prinsesser til handelsreisende. Om bord møter han amerikaneren Mr. Ratchett, som trenger beskyttelse. Ratchett har mottatt drapstrusler, men Poirot avslår oppdraget.

Ratchett blir drept med mange knivstikk. Toget må stoppe på grunn av snø. Ingen kommer seg vekk.. Alle passasjerene får alibi av minst en av de andre passasjerene. En forbløffende løsning på mysteriet som gir Poirot et dilemma. Jeg har sett boken filmatisert flere ganger. Men husket ikke handlingen. Litt av en historie hun har skrevet, ikke underlig at den er filmatisert flere ganger.  

Mord i prestegården (The Murder at the Vicarage) – 1930 – Miss Marple kommer inn på arenaen for første gang

 

Til langt ut i 1927 gikk Agatha Christie til behandling etter hendelsene i 1926 som Janet Morgan skriver om i boken, som sitatene under er fra:

Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om

 Det var stor usikkerhet knyttet til ekteskapet med Archie, hvor hun skulle bo og hvilken innvirkning endringene ville ha på datteren Rosalind. Agatha trodde ennå på at ekteskapet kunne reddes, men gikk til slutt nølende med på skilsmisse. Skilsmisse ble innvilget i april 1928.

«Etter å ha konfrontert seg selv med sine mareritt hadde Agatha våget seg utenfor det velkjente. Trygg i sin suksess som uavhengig yrkeskvinne var hun klar til å utforske nye områder. Høsten 1928 bestemte hun seg for å oppsøke solen i Vestindia. To dager før hun skulle reise spiste hun middag med venner, og møtte et ektepar som nettopp var kommet hjem fra Bagdad. Agatha ble fascinert av deres begeistrede beskrivelse, og iveren steg da hun fikk vite at Bagdad kunne nås ikke bare med skip, også med Orientekspressen. Hun ble også beruset av vage minner fra eventyrene om Aladdin, Sinbad, oljelamper, sultaner og ånder. Også rare navn hadde magisk kraft, særlig når de sto på siden av et tog — dette romantiske fenomen. Her dreiet det seg om Simplon-Orient Express: London — Paris — Lausanne — Milano — Venezia — Trieste — Zagreb — Beograd — Sofia — Istanbul. Og siden, som Taunus-ekspressen, fortsatte den til Aleppo og Beirut.

For Agatha, som for tusener både før og senere, var et tog mirakuløst stemningsskapende. For henne dreiet det seg om damplokomotivet, som raget høyt over perrongen, og overveldet tilskueren med larm og utseende. Bare ved å kjøpe en billett kunne du reise anonymt mot horisonten — et virkelig frihetsløfte. Toget var dessuten så pålitelig og velordnet, fra stemplenes jevne slag og hjulenes rytme til den disiplin både skinner og rutetabeller sørget for. Ikke bare landet toget kjørte gjennom, men også toget selv var som en ny verden. De reisende var tilfeldig ført sammen, og hadde ulike formål, men på toget var de allierte, og måtte tilpasse seg visse konvensjoner, med anviste plasser og spisetider. Hver reisende kategoriserte raskt de andre, ikke bare etter hvilken klasse de reiste på, men etter nasjonalitet og alder, utseende og opptreden. Det som skjedde på en togreise var både forutsigbart og uventet, både trygt og farlig. Et ideelt sted for betroelser mellom fremmede, en forsamling som skal oppløses igjen, og — som Agatha allerede hadde funnet ut — et ideelt sted for en forbrytelse. Mange av hennes mest vellykte mord skulle finne sted og bli oppklart i omhyggelig avgrensede miljøer, og under forhold der man opptrådte litt formelt. I tillegg var kryssing av grenser et gjennomgangstema i britisk kunst og litteratur på den tiden Agatha slo igjennom. Det gjaldt ikke bare geografiske, men også de uklare moralske, emosjonelle og politiske grenser. Toget ga råstoff til fantasien — og mest fantastisk var Orientekspressen. Agatha ilte til reisebyrået og byttet billettene.»

Når man leser om denne reisen, er det ingen tvil om at Agatha fikk svært mye stoff fra den til sine bøker.

«I Bagdad klarte reisefeller å trekke henne inn i en gruppe av fastboende briter. Men Agatha ønsket ikke å være i en britisk-preget utflytter-koloni. Ikke langt fra Bagdad lå dessuten byen Ur og lokket — den sumeriske sivilisasjons vugge. Her oppsto kileskriften, livlig handel og imponerende ingeniørvirksomhet med et nettverk av kanaler som knyttet byer sammen. 1 1922 var utgravninger kommet i gang under ledelse av Leonard Woolley, en begavet arkeolog som før Den første verdenskrig hadde samarbeidet med T. E. Lawrence i Syria og senere i Egypt. Hans innsats gjorde det mulig å kartlegge Urs historie fra starten ca. 4000 år f.Kr. til slutten 200—300 år f. Kr.»

Agatha reiste hjem til England før jul i 1928 og var invitert til et nytt besøk til Irak av ekteparet Woolley to år senere. Det var her hun traff assistenten til Woolley, arkeologen Max Mallowan, som ble hennes nye ektefelle. De giftet seg i Edinburgh i 1930, samme år som romanen Mord i prestegården (The Murder at the Vicarage) ble utgitt.

Mord i prestegården er den tredje romanen som jeg har lest i mitt Agathe Christie-prosjekt. Den beste jeg har lest hittil. Jeg har flere ganger sett den filmatisert, men det blir noe annet å lese boken. I tillegg kommer alt jeg har lest om Agatha Christie i Janet Morgans biografi, og at jeg under lesingen tenker på hvor hun kan han hentet ideene til handling og personligheter fra.

Agatha trengte en ny detektiv, hun var lei av Poirot. I Mord i prestegården er det første gang peppermøen miss Janet Marple blir introdusert:

«Men Miss Marples personlighet har mye til felles med en av Agathas tidligere figurer: Miss Caroline Sheppard i The Murder of Roger Ackroyd. Også hun var en gløgg og observant gammel jomfru, som både ergret og imponerte de nedlatende menn som omga henne ved sin milde allvitenhet. Agatha beskrev henne i selvbiografien som «hjemmets komplette detektivtjeneste». Miss Marples hjemsted St. Mary Mead, som også er åsted for The Murder at the Vicarage (Mord i prestegården), ligner på landsbyer der Agatha bodde som småpike. Miss Marple selv hadde mange trekk fra de eldre damene som kom i kaffeslabberas hos Agathas bestemor i Ealing. Agatha benekter at Auntie-Grannie var hovedmodell «hun er langt mer pedantisk og jomfrunalsk enn bestemor noen gang var»), men de har et fellestrekk: «Enda hun var munter, ventet hun seg alltid det verste av alt og alle, og fikk med nesten skremmende nøyaktighet vanligvis rett." Senere avslørte Miss Marple andre vaner felles med AuntieGrannie: Hun likte å handle i hærens og marinens depoter, og å gå på utsalg for å supplere sine lagre av servietter 0g badehåndklær. Miss Marple var også penere, mer spøkefull og mildere enn Miss Sheppard. «Jeg assosierer henne hovedsakelig med ulldotter,» fortalte Agatha en gang til en beundrer.

Handlingen i boken foregår i landsbyen St. Mary Mead. Fortellerstemmer er presten herr Clemment som bor sammen med din tyve år yngre kone Griselda og nevøen Dennis om er seksten år. I landsbyen har de gamle damene god oversikt over det som skjer, og det meste får de vite gjennom hushjelper som sladrer over en lav sko av det som skjer der de jobber. Fra bokomslaget til boken jeg har kjøpt og lest:

«Oberst Protheroe er landsbyens mest upopulære mann. Til og med presten ønsker liver av han, og det er nettopp i prestegården Protheroe blir funnet myrdet. Miss Marple er straks på saken.

Miss Marple er en elskelig gammel dame med skarp tunge og intellekt. Hun er uforbederlig nysgjerrig og har full oversikt over det som skjer i landsbyen St. Mary Mead. I Mord i prestegården opplever vi for første gang Miss Marples unike evner som amatørdetektiv.

De mistenkte spenner fra oberstens utro kone og hennes elsker, til presten og hans unge kone. Miss Marple viser deg fra en enda mer nysgjerrig side enn i de senere bøkene om henne. Hun kombinerer intuisjon og menneskelig forståelse med en sylskarp hjerne, og i Mord i prestegården pønsker hun ut en usedvanlig frekk plan for å finne morderen.»

 

Doktoren mister en pasient (The Murder of Robert Ackroyd) - boken som gjorde Agatha Christie berømt

 

Romanen The Murder of Roger Ackroyd (Doktoren mister en pasient), som ble utgitt i 1926 , er andre roman jeg leser i mitt Agathe Christie- prosjekt. Den var med å redefinere kriminallitteraturen som genre, og anses om Agathas dristigste mordgåte. Det var ulike meninger om den da den ble utgitt. Det sies at det er ledetråder i hver eneste setning. I denne romanen er Poirot med, men uten Hasting. Hastings har giftet seg og flyttet med kona til Argentina.

Først om det som skjedde i årene før Agatha Christie ga ut romanen.

«Imperiereisen ble et overdådig komisk minne. Det skyldtes ikke bare møtet med spennende, eksotiske steder og mennesker, men enda mer ekspedisjonens sammensetning. Stilen ble preget av lederen, major E. A. Belcher, utrolig temperamentsfull og desorganisert, og med grenseløse krav til omgivelsene. Belcher kunne få fram det verste hos sine medmennesker — og det beste i Agathas fortellerstil. Den morsomme skildringen i selvbiografien gjengir bare en brøkdel av den komikk som avsløres i dagboken fra turen, brev til familien og to digre album med bilder og suvenirer.»

Janet Morgan skriver i biografien: Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om

som sitatene i dette innlegger er fra, at reisen var i forbindelse med Imperieutstillingen som skulle holdes i London i 1924, omtrent som den store utstillingen som ble holdt i 1851. Archie, ektefellen til Agatha, var med som finansiell rådgiver og Agatha var med på turen som gikk til Australia, New Zealand, Canada og deler av Sør-Afrika. Delegasjonen forlot England 22. januar 1922 og de kom tilbake til England 1. desember samme år.  Agatha trivdes under hele oppholdet. Janet Morgan skriver mye om denne turen i biografien.

«I de fem årene som fulgte etter Imperiereisen ble Agatha forvandlet fra en lite kjent bidragsyter til blader og aviser, nærmest for moro skyld, til å bli en profesjonell forfatter som kunne leve av det — og som var så kjent at det plaget henne. Hun tok fra starten av ikke sikte på å bli yrkesforfatter, og ingen oppmuntret henne til det. Det er lettere å forstå hvorfor hun begynte å skrive i det små. Både hennes natur, anlegg og omgivelser styrte henne i den retningen. At hun valgte det som profesjon er vanskeligere å forklare. Hennes praktiske innstilling hadde noe å gjøre med det. Hun hadde oppøvd nyttige ferdigheter — matlaging, hagestell og å arrangere blomster. Det var ingen vits i å skrive fortellinger hvis de bare ble lagt til side. Hun var tilknappet, men generøs, og ga helst uttrykk for sine følelser indirekte, ved en gave, en tjeneste eller en opptreden. Da hun var barn, spøkte familien med at «Agatha gir nødig fra seg opplysningers. Poenget var at hun ikke meddelte seg spontant, men ventet til en passende anledning Det lønnet seg, for da var som regel tilhørerne mer oppmerksomme. Hun likte å ha et publikum og å vise sine ferdigheter.»

Frustrasjonene tiltok i tilværelsen og mellom ektefellene:

«I Unfinished Portrait tegnet Agatha senere et bilde av frustrasjonene i ekteskapet på dette stadium. Skildringen er overdrevet — om kvelden sitter Dermot'ene hjemme og «leser bøker om finans» — men Celias lede og ensomhet ligner hennes egen tilstand i en plagsomt stor del av tiden. Agathas problem var ikke at hun ikke visste hva hun skulle ta seg til. Hun hadde alltid vært flink til å beskjeftige seg selv. Problemet var at hun ikke lenger kunne velge fritt. Hun var den ene part i et ekteskap, og bodde i omgivelser der folk ble invitert og inviterte andre som par. Og Archie foretrakk å slappe av med golf, i beste fall sammen med en tilsvarende fanatisk golfentusiast. Agatha var bundet, uten å ha de fordeler dette pleide å gi tilbake: Kameratskap og samarbeid. Hun var selvfølgelig også i en privilegert stilling, med den gifte kvinnes status og trygghet, med et intelligent og vakkert barn, og et rommelig og vakkert innredet hjem i fredelige omgivelser. Her var det hverken skitt eller støy som i London, eller øde og klamme omgivelser, slik det kunne være på landet. Hun hadde bil, var sikret tilstrekkelig inntekt, og hadde et godt hode. Likevel er det massevis av kvinner som lett går lei under slike forhold. De har skarpe hjerner og opplevelsestrang, men bremses av lojalitet og motvilje mot opprør. I stedet ble de mildt frustrert i sine vakre hus og velstelte hager. De utnytter enhver anledning til å krangle, protesterer mot kolonialregningene, lengter etter å flytte, og avskyr sine egen tilsynelatende uforklarlige oppførsel.

Agatha skrev på romanen som gjorde henne berømt.

«Agatha kunne avreagere med skrivingen. Istedenfor å plage Archie med emosjonelle og intellektuelle spørsmål lot hun sin nysgjerrighet få avløp i lek med romanfigurene. Hun klarte ikke å fange ektemannens oppmerksomhet, men kunne more, utfordre og erte et annet publikum — leserne. Med sin neste bok, The Murder of Roger Ackroyd (Doktoren mister en pasient), skrevet vinteren 1925—26, slo hun seg til ro med det...

…Roger Ackroyd kom ut i 1926, på forlaget til Collins i England, og i USA hos Dodd, Mead, som hadde Overtatt John Lane and Co. i 1922. Agathas oppfinnsomme løsning vakte forundring overalt. 1 1920-årene inngikk kriminalfortellinger i en fast diett for det lesende publikum. Det var ventet at de holdt seg innenfor visse strenge konvensioner, som til slutt ble konkretisert i regler fra The Detection Club. De forbød forfatterne å benytte seg av Himmelske Åpenbaringer, Kvinnelig Intuisjon, Guds Vilje, og lignende som hjelp til avsløring av forbrytelser. Men om Roger Ackroyd skapte sensasjon, var den tydeligvis beskjeden. Noen kritikere skummet — New Chronide skrev at boken var «en smakløs og uheldig skuffelse fra en forfatter vi hadde begynt å beundre". I The Times ble det klaget i et leserbrev. Men Agatha solgte klart mer enn før. Boken ble vendepunktet i hennes karriere. «

 At romanen ble vendepunktet i karrieren som forfatter hadde også å gjøre med forsvinningssaken som skjedde samme år. Forsvinningssaken oppsummeres slik i etterordet til boken jeg har kjøpt og lest:

«Doktoren mister en pasient var nettopp ferdig da problemene tårnet seg opp for Agatha Christie i 1926. Moren døde, ektemannen var utro. En dag i desember 1926 satte hun seg i bilen, kjørte avgårde — og forsvant. Bilen ble gjenfunnet ute på landsbygda dagen etter, der lå Agathas koffert og en del personlige eiendeler. Men etter Agatha selv fantes intet spor.

Forsvinningsnummeret vakte enorm oppmerksomhet. Mer enn 15 000 frivillige hjalp politiet med å gå manngard. Det ble soknet i innsjøer og elver, uten resultat. Archie Christie utlovet en stor belønning til den som kunne finne ut hvor det var blitt av henne. Avisene skrev side opp og side ned om mysteriet. En kriminalforfatterinne var forsvunnet, og det på en måte som gjorde at det var all grunn til å tro at hun var blitt offer for en forbrytelse — en ønskedrøm for enhver avisredaktør.

Men etter elleve dager ble Agatha Christie funnet i beste velgående på et luksushotell i Harrogate. Hun hadde skrevet seg inn som fru Neele — mannens elskerinnes etternavn. Imidlertid ble hun gjenkjent av en hotellmusiker, som varslet politiet.

Det er blitt fremsatt mange teorier omkring Agatha Christies forsvinningsnummer. Kanskje ble det rett og slett for mye for henne, hukommelsestap ble antydet — men senere avvist. Kanskje skulle hun hevne seg på Archie Christie.

Agatha Christies seks første bøker ble utgitt av John Lane. Bøkene solgte ikke dårlig, men salget kunne også ha vært større. Muligens mente forfatteren at John Lane ikke  gjorde nok for å selge bøkene hennes, ihvertfall gikk hun til det lille forlaget Collins med sin syvende bok — Doktoren mister en pasient. Var forsvinningsnummeret — slik samtidige aviser spekulerte i — rett og slett et PR-trick iscenesatt av forlaget i forbindelse med utgivelsen av hennes nye bok?

Politiet etterforsket forsvinningssaken med stor grundighet. Det kom frem under avhørene at hennes kontakter hos Collins hele tiden hadde visst hvor hun var!

Flere Christie-forskere har gitt plausible forklaringer på forsvinningsnummeret, men tvilen gnager: Får vi noengang kunnskap om den hele og fulle sannhet? Sikkert er det ihvertfall at presseomtalen i forbindelse med den forsvundne Agatha førte til en enorm interesse for Doktoren mister en pasient.»

 Vi er i landsbyen King’ s Abott. Fortelleren er Dr. Sheppard:

«Fru Ferrars døde natten til den 17de september – en fredag. Klokken var åtte om morgenen da jeg ble tilkalt. Det var intet å gjøre. Hun hadde allerede vært død i flere timer.»

Legen bor sammen med sin søster Caroline. Hun har allerede fått kjennskap til dødsfallet av stuepiken. Fru Ferrars døde av en overdose sovemedisin. Caroline er klar på at det er selvmord, på sammen måten som hun mener at enken Fru Ferrars forgiftet ektefellen Ashley Ferrars, en brutal alkoholiker, som døde for et år siden.

Hendelsen som romanen spinner rundt, er drapet på godseieren og fabrikkeier Roger Ackroyd. Ryktet er at han har hatt et forhold til Fru Ferrars. På godset bor også hans stesønn Ralph Paton, hans brors enke og datteren hennes Flora, husholdersken frøken Russel, hovemesteren Parker og sekretæren Raymond.  Den kvelden Roger Ackroyd blir funnet drept på sitt kontor har Dr Sheppard vært i middag på godset. Før legen går hjem har Roger Ackroyd fortalt han at dagen før har fått vite av Fru Ferrars at hun forgiftet mannen sin, og at et menneske hadde kjent det hele tiden, og hadde presset henne for penger. Tilfeldigvis er Poirot i landsbyen. Flora Ackroyd ønsker at han skal hjelpe til for å finne morderen. Poirot ønsker å bistå, og finner at det er flere som kan ha motiv for å drepe Roger Ackroyd.

Stylesmysteriet (The Mysterious Affair at Styles) – Agatha Christie debutbok – Poirot, Hastings og Japp entrer scenen

 

«Som 18 åring kjedet Agatha seg da hun måtte holde senger etter influensa, og laget små snurrebasser av fuktet brød, tørket dem i solen og malte dem. Clara syntes dette var et patetisk tidsfordriv, og foreslo at hun kunne forsøke å skrive en fortelling. Madge hadde suksess med det før hun giftet seg, og fikk flere på trykk i Vanity Fair. Etter flere mislykkede innledninger oppdaget Agatha at hun var «skikkelig interessert og skrev i stor fart». Et par dager senere var fortellingen ferdig. «Skjønnhetens hus» var på ca 6 000 ord, eller rundt 30 sider hun maskinskrev manuskriptet på Madges gamle skrivemaskin med lilla fargebånd, og avsluttet med pseudonymet «Mac Miller Esq.» Det var en fantasifull historie, om galskap og drømmer, påvirket av okkulte romaner som Agatha og vennene leste i 1908 – av Edgar Allan Poe og May Sinclair. Agatha kalte dem «medium-fortellinger». Mystisisme og spiritisme var på moten, og en venn av Agatha forsøkte stadig å få henne til å lese fagbøker på området. Men Agatha fant dem kjedelige og lite overbevisende. Likevel var hun interessert i drømmer og den smale grensen mellom virkelighet og fantasi. Hun var både fascinert og følte seg frastøtt av «galskap», et ord viktorianerne brukte for alle typer ustadighet og gjerne trodde var «arvelig».

Dette skriver Janet Morgan i biografien om Agatha Christie som jeg har skrevet om her i et tidligere innlegg. Morgan skriver om fortellingen videre at:

«Helt fra starten av viste Agatha to talenter som ble karakteristiske: Hun var en glimrende forteller, og kunne vekke lesernes innerste drømmesyn. Det fantes også glimt av en ennå ikke fullt utviklet evne – humor.»

En drastisk revidert utgave av fortellingen ble trykket i Sovereign Magazine i januar 1926 under tittelen «Drømmenes hus», dvs etter at Agatha hadde debutert som forfatter. 

Selv om hun ikke fikk publisert fortellingen, fortsatte Agatha å skrive. En nabo som var forfatter, Eden Philpotts, sa seg villig til å lese det hun skrev, oppmuntret henne og avsluttet sin første tilbakemelding i et brev slik:

«Du har en fin sans for dialog. Du bør holde deg til munter, naturlig samtale. Kutt ut moralisering i romanene, du er altfor glad i slikt, og ingenting er mer kjedelig å lese. La figurene i fred, slik at de kan snakket for seg selv, istedenfor å ile til med å fortelle dem hva de burde si, eller forklare for leseren hva de mener med det de sier. Det skal leseren få vurdere selv…»

I senere tilbakemeldinger fra Philpotts skriver han at hun kan nå langt.

«De brevvekslet en gang til. Agatha spurte Philpotts hva hun burde drive med i livet. Bestemt og fornuftig satte han hennes dilemma i perspektiv: «Livet går foran kunsten & hvis du lever nå (vi lever bare i rykk &napp) så glem kunsten helt…»

Agathe levde livet. Hun hadde flere friere hun takket nei til. Like før 1. verdenskrig ble hun kjente med Archie Miller som hun giftet seg med i 1914. Under krigen jobbet Agatha som sykepleier og etter hvert gikk hun over til å jobbe på sykehusets apotek. Ved siden av jobben på apoteket tok hun apotekereksamen.

«Midt under krigen hadde Agatha for første gang forsøkte å skrive en kriminalfortelling. Det virket ikke som en milepæl da det skjedde. Skriving var bare et tidsfordriv ved siden av viktigere ting – krigen, frykt for Archies liv, morens og bestemorens sviktende helse, problemet med å holde Ashfield i gang og vaktene på sykehusapoteket. Clara og Madge hadde skrevet fortellinger, og det hadde hun selv også gjort før. Lenge hadde hun vært interessert i det mystiske og uhyggelige, noe som ble avslørt i et av hennes første dikt, «Down in the Wood» (Nede i skogen).

Apotekerarbeidet hadde lokket frem nye tanker om mord og uaktsomhet, uttrykt i nye vers. Ikke bare apotekets innhold – og den lokale formasøytens betenkelige vaner – hadde innstilt Agatha på å skrive en mordfortelling. Den viktorianske og edvardianske presse hadde alltid siklet etter mysterier. Hver anledning ble brukt til å innvie leseren i detaljene i sensasjonelle mordsaker. Eksperter  spekulerte omkring fantasifulle løsninger, og redaktørene skrev moraliserende kommentarer. Det var dette stoffet Auntie-Grannie likte å få opplest av Agatha. Om Agatha ikke fant alt like underholdende, så var hun opptatt av alle slags problemer og gåter, avvikende oppførsel og årsakene til det.»

Janet Morgan skriver det som la grunnlaget for forfatterskapet, var at Agatha hadde lest bøker som Dickens Bleak House og sammen med Madge leste hun Conan Doyle første Sherlock-fortellinger.

«Madge hadde utfordret Agatha til selv å skrive noe lignende. Dette lå i underbevisstheten da apotekerarbeidet begynte å bli ensformig. Hun valgte en fremgangsmåte som skulle bli vanlig for henne: Først måtte hun finne på en forbrytelse, og en fremgangsmåte som gjorde det vanskelig å oppklare den. Intrigen skulle være dagligdags og forbløffende: -Jeg kunne selvfølgelig ha benyttet et meget uvanlig mord med et meget uvanlig motiv, men det appellerte ikke til meg kunstnerisk.. Hun ville ha en gåte: «Hele poenget var at det måtte dreie seg om en innlysende person, samtidig som du kom til at det ikke var innlysende, at han umulig kunne ha gjort det. Men egentlig hadde han naturligvis det.. Så fant hun fram til persontyper. Hun oppdaget at det var vanskelig å basere oppdiktede personer på folk hun kjente. Ofte kom hun videre først etter å ha sett spesielle typer på trikken. Poenget var ikke at de så rare ut, men mer at de oppførte seg spesielt overfor hverandre, slik som de tre på hotellet i Kairo som hadde vert modell til Snow Upon the Desert.

Neste problem var detektiven. Hun tok sikte på en som Rouletabille, en helt original type detektiv. Hun kom til at han skulle være belgisk flyktning. Torquay var full av belgiske flyktninger, som virret rundt. Men detektiven måtte være dyktig, pertentlig, ha et imponerende navn og vite endel om forbrytelser og forbrytere. Agatha lot Hercule Poirot være en pensjonert belgisk politimann. Som Larsan skulle han være kunstner på sitt felt, og ha høye tanker om seg selv.»

Selv om Agatha synes det var underholdende å skrive på romanen, gikk hun trett halvveis:

«Clara foreslo at hun tok manuskriptet med på en to ukers ferie for å få avsluttet fortellingen. Dermed ble The Mysterious Affair at Styles (Styles-mysteriet) stort sett fullført på Moorland Hotel i Haytor på Dartmoor. Agatha skrev hele morgenen, og spaserte på heden utover formiddagen for å tenke ut neste del av boken. Så spiste hun middag, sov i 12 timer, og satte i gang igjen neste morgen. Med et dusin slike krafttak var hun gjennom det verste. Hun tok med seg råmanuskriptet hjem, finpusset det — og la inn litt romantikk, slik populære detektivromaner pleide å ha. Det ble sendt bort til renskriving, og så til forlaget Hodder and Stoughton. Derfra kom det tilbake. Andre forlag ble forsøkt, blant annet Methuen, med samme resultat. Så ble manuskriptet sendt til John Lane i The Bodley Head, der det tilsynelatende ble sporløst borte.»

Dette var i 1917. Agatha var travelt opptatt og tenkte ikke mer på manuskriptet. Men i 1919, samme år som datteren Rosalind ble født, fikk hun en telefon fra forlaget, og i 1920 ble boken The Mysterious Affair at Styles utgitt, en bok Agatha ikke tjente noe på fordi forlaget utnyttet hennes uerfarenhet til å godta en svært dårlig avtale for henne. 

Stylesmysteriet som den heter på norsk er den første boken jeg har lest i mitt Agatha Christie-prosjekt. Det er over 100 år siden den ble skrevet og utgitt. Slutten som skjer i en salong, ikke i en rettssal, skal bli typisk for genren. Det var forlaget som ville ha det slik, Agatha ville at oppklaringen skulle skje i en rettsal.

Allerede i første roman dukker Poirot opp. Poirot var med i 33 romaner, 3 skuespill og 50 noveller. Hastings er motpolen til Poirot. Fortellerstemmen i romanen er Hastings, eller kaptein Hastings som vi kjenner gjennom filmatiseringene av bøkene og novellene der Poirot er med. Handlingen foregår under 1. verdenskrig:

«Jeg var blitt sendt hjem fra fronten som invalid, og etter noen måneder på et nokså trist rekonvalesenthjem fikk jeg en måneds sykeperm. Venner hadde jeg ikke, og heller ingen nære slektninger. Jeg lurte akkurat på hva jeg skulle finne på, da jeg støtte på John Cavendish. Jeg hadde sett svært lite til John de siste årene. Særlig godt kjente var vi nå ikke. For det første var han over femten år eldre enn meg, selv om ingen ville tatt ham for fem og førti. Men som gutt hadde jeg ofte vært på Styles, hans mors gods i Essex.»

John inviterer Hastings til Styles i ferien. Der han bor sammen med kona Mary, broren Lawrence og stemoren som eier godset. John kan fortelle at stemoren har giftet seg på nytt med en Alfred Inglethorp. Tre dager etter reiser Hastings for å besøke John Cavendish.

«Landsbyen Styles St. Mary lå vel tre kilometer fra den vesle stasjonen, og Styles herregård halvannen kilometer bortenfor landsbyen igjen. Det var en varm og stille dag i begynnelsen av juli. Når jeg så ut over det flate Essex-landskapet som lå der grønt og fredelig i ettermiddagssolen, var det nesten ikke til å tro at en storkrig gikk sin jevne gang ikke så langt borte. Jeg følte det som om jeg plutselig hadde havnet i en annen verden.

Da vi svingte inn hovedporten, sa John: «Jeg er redd du vil synes vi har det svært stille her nede, Hastings.»

«Kjære deg, det er jo nettopp ro og stillhet jeg skal ha.»

I tillegg til Johns familie bor en ung pike på godset, Cynthia, som arbeider på Røde Kors-sykehuset i Tadminster. Hastings har jobbet på Lloyd før krigen. Mary spør han hvilket yrke han ville valgt om det stod han fritt. 

«De ville le hvis jeg fortalte Dem det.»

Hun smilte. «Ja, kanskje.»

«All right. Jeg har alltid i all hemmelighet drømt om å bli detektiv.»

«Ordentlig detektiv? Scotland Yard-mann? Eller Sherlock Holmes?»

«Sherlock Holmes, naturligvis. Det er virkelig sant, jeg har virkelig lyst til det. Jeg traff en kar i Belgia en gang, en meget berømt detektiv, og han vekket lysten i meg. En praktfull liten fyr, som alltid hevdet at en flink detektivs arbeid avhang av metoden. Systemet mitt er bygget på hans, og jeg mener jeg har drevet det enda videre. Han var en festlig liten mann, litt av en playboy, men skarp til tusen.»

Det som viser seg at de fleste unntatt stemoren nærer motvilje til Alfred, herunder tjenerne. Ting tilspisser seg. Etter å ha vært i et lunsjselskap og besøkt Cyntia på sykehuset, møter Hastings den berømte detektivien

«Da vi kjørte gjennom landsbyen, ba jeg om å stanse utenfor posthuset, da jeg ville kjøpe noen frimerker. På veien ut igjen tørnet jeg mot en liten fyr som var for inngående. Jeg gikk til side og unnskyldte meg, da han plutselig satte i et rop og omfavnet meg. «Mon ami Hastings!» ropte han. «Det er virkelig mon ami Hastings! >

«Poirot!» utbrøt jeg. Så snudde jeg meg mot vognen. «Dette var et meget gledelig møte for meg, frøken Cynthia. Her står min gamle venn, monsieur Poirot, som jeg ikke har sett på år og dag. >

               «Å, vi kjenner da monsieur sa Cynthia muntert.

«Men jeg ante ikke at han var en venn av Dem.»

«Visst kjenner jeg mademoiselle   sa Poirot alvorIig. «Det er takket være fru Inglethorps godgjørenhet at jeg er her. Ja, min venn,' fortsatte han da jeg så spørrende på ham. «Hun har vært så vennlig å vise gjestfrihet mot syv av mine landsmenn som dessverre lever i landflyktighet. Vi belgiere vil alltid huske henne med takknemlighet.»

Poirot var en liten mann med et utseende utenom det vanlige. Han var liten av vekst, men førte seg med stor verdighet. Hodet var eggformet, og han skakket alltid på det. Barten strittet krigersk. Han var alltid ytterst korrekt antrukket, og jeg tror et støvfnugg ville ha smertet ham mer enn et skuddsår. Men denne litt latterlige lapsen som haltet sterkt, noe jeg med bedrøvelse slo fast, hadde i sin tid vært et av de mest berømte medlemmer av det belgiske politikorps. Som detektiv hadde han vist en usedvanlig skarp sporsans, og han hadde feiret triumfer ved å kaste lys over noen av tidens mest håpløse mysterier.»

Samme natt skjer det. Fru Ingelthorp dør, og det er mistanke om at  hun er blitt forgiftet av stryknin. Poirot blir koblet til saken. På slutten  av likskuet dukker en annen person som vi kjenner fra bøkene:

«På dette tidspunktet dyttet Poirot til meg og viste meg to menn som satt ved siden av hverandre i nærheten av døren. Den ene var en liten, mørk og rødsprengt mann, den andre var høy og lys. Jeg så spørrende på Poirot, og han hvisket i øret mitt: «Vet du hvem den vesle fyren er?» Jeg ristet på hodet.

«Det er detektivinspektør James Japp fra Scotland Yard. Jimmy Japp. Nå går det unna, mon ami.»

Jeg stirret på de to mennene. Det var ikke noe politimessig over dem. Jeg ville aldri tatt dem for å være embetsmenn.

Jeg satt ennå og stirret, da jeg rykket til og ble kalt tilbake til saken av kjennelsen som falt. Den lød på: «Overlagt mord, begått av én eller flere ukjente personer.»