27. nov. 2017

Resten av dagen (The Remains of the Day) av Kazuo Ishiguro



«Hva kan vi, når det kommer til stykket, få ut av alltid å se tilbake og klandre oss selv hvis livet ikke er blitt slik vi kunne ønske?...Hvilken hensikt har det å spekulere for meget på hva man kunne eller ikke kunne ha gjort for å styre den kurs livet slo inn på?»

Forfatteren Kazuo Ishiguro var totalt ukjent for meg inntil han fikk Nobelprisen i litteratur i 2017.  Det var også ukjent for meg at en av mine favorittfilmer «all time», The Remains of the Day (1993), har sitt grunnlag i en bok han har skrevet. Jeg har filmen flere ganger og nå er den kjøpt.

Boken ble utgitt i 1988 står det i utgaven jeg har lest. En pocketutgave lånt av biblioteket med knøttliten skrift; det var det eneste negative ved å lese den. I det store og hele er boken slik jeg husker filmen. Hele tiden så jeg for meg Anthony Hopkins og Emma Thompson. Jeg gleder meg til å se filmen etter å ha lest boken.

Kazuo Ishiguros bok Never Let Me Go er også filmatisert. Filmen så jeg på Netflix for en uke siden. Selv om filmen isolert sett ikke var dårlig, kommer jeg ikke til å lese boken. Handlingen er ikke en sjanger som jeg liker.  

The Remain of the Day har en helt annerledes handling enn Never Let Me Go. Jeg overlater til forlaget  Cappelen Damm til å beskrive innholdet:

«Butleren Stevens har så å si gått i arv på lord Darlingtons gods. Faren hans var butler før ham og tjente lorden på samme selvutslettende og inntil døden lojale måte. Nå har en amerikaner, overtatt godset, og tilbyr Stevens noen dagers ferie. Målløs tar ham imot tilbudet og legger ut i retning Miss Kenton, den gamle husholdersken som hadde forlatt dem så brått. Mens han kjører, tenker han tilbake på sitt butlerliv. Det hadde aldri falt ham inn å stille spørsmål ved tilværelsens prinsipper; hans kall var å pusse og polere, og administrere andres lydløse, knirkefrie og spørsmålsløse flid. Ut av bokens lavmælte, fortettede handlingsløp, stiger et bilde av imperiet England fram. Båret opp av klasseskiller, maktbrynde og pene manerer styrte det mot forfall og oppsmuldring.


Mens Steven begynner å tvile på sin egen uklanderlige holdningsløshet, nærmer han seg gjensynet med Miss Kenton, og samtidig trenger plagsomme tanker seg på: lojalitet, verdighet, plikttroskap... ligger det likevel noe annet i begrepene enn han alltid har forestilt seg? Og kanskje han likevel ikke skulle ha avvist Miss Kentons forsiktige tilnærmelse en gang for lenge siden.» 

25. nov. 2017

Min venn Sigrid Undset av Nini Roll Anker


«Det annet jeg minnes var et selskap Svarstads holdt på Sinsen på nyåret 1919. Collett Vogt og Johan Ellefsen var der blandt andre — den store spisestuen og lille dagligstuen var festlige med lamper og mange lys, sammen med julematen og vinen skapte de stemning og samtalen gikk fra første stund i friske bølger. Som alltid blev fru Charlotte Undset midtpunktet og mennene moret sig kongelig over de treffsikre, vittige replikkene hennes — nydelig var hun også å se på med det sølvgrå håret høit på det lille hodet og med de lysende øinene; likevel gjorde Sigrid Undsets stille nærvær det blivende inn trykk på oss alle — hennes rolige, ofte sarkastiske innlegg i diskusjonen, hennes kjærlige omsorg som vertinne for oss, det dype, blanke blikket som stadig hvilte på moren med en pussig blanding av underfundig glede og ømhet.

Da vi gikk nedover mot trikken om natten, husker jeg at Johan Ellefsen stanset og rettet op den spede skikkelsen sin som for en innskytelse — han pekte op mot himmelen og sa: «En av disse stjernene er Sigrid Undsets, slik vil hennes genius komme til å stå en gang, lysende over Norden.» — Han fikk rett.»

Sitatet over er fra boken Min venn Sigrid Undset av Nini Roll Anker utgitt i 1946. Nini Roll Anker skriver at forbindelsen mellom dem startet ved at Sigrid Undset skrev et brev til henne fra «Rom» i 1910 etter at hun hadde lest boken til Roll Anker: Benedicte Stendal. Fra 1911 begynte de å brevveksle og treffe hverandre.



«Sigrid Undsets skikkelse og vesen gjorde fra første øieblikk et sterkt inntrykk på mig — inntrykk av et menneske så helt utenfor det almindelige; alt hos henne satte fantasien i bevegelse: de store øinene med det merkelige blikket, som syntes å se like meget innover som utover, men som likevel fanget hver småting i omgivelsene med det skarpsynet bøkene hennes røper; de nydelige, smale hendene, som en sjelden gang rørte sig fulle av uttrykk når samtalen tok henne; den dovne, enstonige røsten med et aldri så lite dansk tonefall på enkelte ord. Hun var også på fallende vakker, slank som en gutt, noe klassisk over hodet, som hun nesten ikke beveget, noe litt søvngjengeraktig over den forsiktige, trippende gangen. Men hele hennes fysikk lot også ane den legemlige kraft og utholdenhet hun siden i livet fikk så god bruk for.»

Da de ble kjent, bodde Sigrid Undset fortsatt sammen med sin mor og to søstre. Hun forteller at mottakelsen av romanen Jenny i 1911skulle det «rygg til å bære». Det ble rast over den i avisene. Under et møte i en kvinneklubb Undset og hun var blitt invitert til haglet angrepene mot Undset.

«Den eneste som bevarte sin ro urokket hele kvelden var Sigrid Undset. Hun satt stille med et lite smil, og da klubbens formann, fru Pylle Horst, spurte henne om hun var forarget og skuffet, svarte hun med sitt uutgrunneligste blikk: «Nei, tvertimot, jeg hadde ikke ventet mig noe annet.»

«Jenny» fikk en ilddåp. Men motstandere som beundrere visste efter denne bokens fremkomst at Norge hadde fått en kvinnelig forfatter vi herefter vilde komme til å regne med blandt de store.»

I 1912 giftet Sigrid Undset seg med maleren Anders Svarstad. De reiste fra Norge og oppholdt seg blant annet i London. Brevene forteller om en sorgløs tid. Ferden gikk videre reiste paret til Roma og i 1913 reiste hun tilbake til Norge med sønnen Anders – noe som mest sannsynlig reddet sønnens liv. Vi følger Sigrid Undset videre i livet, oppturer og nedturer, fortalt av Ninni Roll Anker med sitater fra brev og møter. Selv om jeg har lest mye om Sigrid Undset tidligere, var det mye som var ukjent for meg. Litt morsomt at når den arbeidsomme Sigrid Undset skulle «hvile» da hun bodde på Bjerkebæk, leste hun detektivromaner. Men hvile gjorde hun nok sjelden – her fra da Sigrid Undset ennå bodde i Oslo:

«Jeg husker en aprildag, jeg var oppe hos dem; Svarstad var da bortreist og Sigrid Undset satt med hushjelp og barn ved spisebordet, i et stort, lyst forklæ; på fanget hadde hun vesle Mosse, pyntet med røde perler; klar av tretthet, men stille og verdig som alltid svarte hun på barnespørsmålene, sørget for alle, hadde sigaretter og vin til mig. På skrivebordet hennes lå mange ark dekket med den fine, sirlige skriften — kladden hennes så alltid ut som det ferdigste manuskript. Og på bordet ved vinduet et halvferdig heklearbeide, på stolen ved siden av mange strømper til stopping.»

Boken skrevet av Ninni Roll Anker er på 77 sider og jeg har lest den på Nasjonalbiblioteket.no. En siste smakebit fra boken:

«Vi som har oplevd hennes ubegrensede gjestfrihet, har ofte delt forlagets bekymring: hvordan tid og helse skulde strekke til for henne? Og vi har ikke hatt vanskelig for å protesterte når vi har møtt den vel kjente beskyldningen, bl. a. fra journalisthold, at Sigrid Undset er det uelskverdigste, hovmodigste og utilnærmeligste menneske en kan komme ut for. Hun kan være det også; men vi som vet hvor hun har vært overrent og plaget av intervjuere, bestirret og genert av turister, og til og med har måttet se en privat samtale offentliggjort av en smart journalist — vi forstår at det ikke bare er hjemmet på Bjerkebækk hun er nødt til å verne med sinte bikkjer og piggtråd.


Til å begynne med åpnet hun både døren og sig selv elskverdig for farende folk. Men de misvisende «intervjuene» som fulgte, skremte henne for bestandig — hun er sikkert idag en av de forfattere som er vanskeligst å få i tale av avisfolk — liksom hun fremdeles er den mest fortryllende vertinne for slekt og venner.»

21. nov. 2017

Nortons filosofiske memoarer av Håkan Nesser



I boken Nortons filosofiske memoarer gir Håkon Nesser fortellerstemmen til hunden han hadde i årene 2004 – 2014. En Rhodesian Ridgeback. Jeg liker hunder, er hundeeier og synes det var en fornøyelig bok. Den er annerledes sammenlignet med tidligere bøker jeg har lest av Håkan Nesser. 

Lesere som har lest Håkan Nessers bøker kan gjenkjenne stedene de bodde sammen i bøker han har utgitt: Uppsala, New York, London, Exmoor, Gotland og Stockholm. I den siste boken jeg har lest av Nesser før boken om Norton, og som jeg skrev om i innlegget:

har hovedpersonen en Rhodesian Ridgeback, Castor, en rolle i handlingen.

Nortons filosofiske memoarer er på 96 sider inklusive illustrasjoner av Karin Hagen. Å finne boken på biblioteket minnet meg på at det er mange bøker av Nesser jeg ikke har lest.

Boken ble utgitt i 2017 og på norsk samme år. Gyldendal som har utgitt boken på norsk beskriver innholdet slik:

«Norton er en av Sveriges mest bereiste hunder. Han har lekt med ball i Central Park, tigget kjøttboller i Stockholm, spanet på tisper i Kensington Gardens og reddet en kvinne i nød på Gotland. Alt under oppsyn av husfar Håkan Nesser. Til sammen fikk de elleve år med eventyr og vennskap.

I denne boken forteller (hunde)filosofen Norton Kierkegaard om sine tallrike reiser, sine beste tips for livsnytelse og andre innsikter han har fått gjennom livet sammen med tobeinte.

Med kjærlighet og underfundig humor har Håkan Nesser skrevet en ettertenksom bok, som hyllest til sin elskede hund Norton. En bok som passer for alle hundeelskere, og for alle som noen gang har lurt på hvordan menneskelig oppførsel ter seg for en hund.»

17. nov. 2017

Terrasse du café le soir (Vincent van Gogh)



«Sommeren 1888 malte van Gogh mange nattbilder hvor både det kunstige lyset fra gasslyktene og den klare nattehimmelen interesserte ham. Den intime stemningen på nattkafeer og bordeller hadde han gjengitt i interiørbilder (side 37), hvor figurene synes å gå i ett med rommene i det gule lampelyset. Nå dro han dem ut i den varme sommernatten for å fange inn spesielle naturinntrykk under den blå stjernehimmelen. Om natten satte han opp staffeliet sitt på Place du Forum for å male terrassen til Grand Café clu Forum i sentrum av byen. Ved små runde bord sitter anonyme, mørke figurer under gasslampene på kafeens terrasse. Det kunstige lyset får veggene til å lyse i sjatteringer fra gult og oransje til fiolett og brer seg utover brolegningen i brune og oransje fargetoner. Rue du Palais går forbi kafeen og inn i mørket i bakgrunnen, hvor bare noen få vinduer er svakt opplyst. Som en kontrast over det hele ligger den klare, nattblå himmelen med stjerner som synes å eksplodere som i et fyrverkeri. «

Sitatet over er fra Dieter Beaujeans bok som på norsk har fått tittelen Vincent van Gogh Liv og virke. En bok jeg nettopp har kjøpt. Årsaken til at jeg kjøpte den, var at jeg fant igjen et sitat fra biografien om Kafka av Ernst Pawel, og kom til å tenke på bildet til van Gogh, Terrasse du café le soir, som jeg har et papirtrykk av på kjøkkenveggen.



Ideer til bøker kan komme på de merkeligste måter. Både van Gogh og Kafka hadde problemer med sine autoritære fedre, og uttrykte det i brev.  

Franz Kafka trivdes med å gå på kafé: 

«Kafeen var en helt annerledes og betydelig eldre institusjon enn Lesehalle. Kafkas eventyr om kafeens opphav, som han senere fortalte til Baum, men sannsynligvis aldri fikk ned på papiret, forteller hvor glad han var for dette «forsøk på å overvinne menneskenes ensomhet», ved å la dem «komme sammen uten å være formelt invitert, bare for å treffe andre, snakke med dem, observere dem uten å bli innblandet i noe nært forhold. Enhver kan komme og gå som han vil, uten forpliktelser, og likevel føler han seg velkommen, uten det minste hykleri».







“Starry

Starry night
Paint your palette blue and grey

Look out on a summer's day
With eyes that know the
Darkness in my soul.
Shadows on the hills
Sketch the trees and the daffodils

Catch the breeze and the winter chills

In colors on the snowy linen land.
And now I understand what you tried to say to me...


16. nov. 2017

Moster Sigrid - Et familieportrett av Sigrid Undset - av Charlotte Blindheim




«For et par år siden ble jeg under et opphold i London bedt om å holde et foredrag i Anglo-Norse Society om «Sigrid Undset – slik jeg kjente henne.» Jeg sa ja til det. Mens jeg holdt på med tilretteleggelsen av manuskriptet, ble jeg klar over at mine to søstre Sigrid Braatøy, Signe Ollendorff og jeg sitter inne med stoff som belyser en side av Sigrid Undset, som bare de færreste kjenner: hennes utfoldelse i familiekretsen. Der var hun like åpen og spontan som hun i sitt utadvendte liv var tilknappet, utilnærmelig.

Ut fra dette kom jeg til at det kunne være riktig også å la familiens røst bli hørt ved 100-årsjubileet for hennes fødsel.

Det jeg søker å tegne i denne lille erindringsboken er altså et billede av Sigrid Undset som familie-menneske. Hun var familiekjær og slektsrotet i en uvanlig grad. Derfor øste hun våkent og interessert, men så forsiktig at vi først i voksen alder fullt ut forsto det, over oss av sitt svimlende rike intellekt, sitt enorme kunnskapsforråd og sitt brennende varme hjerte.

Hva vi suget inn under disse dagliglivets samvær med henne - det vil vi aldri kunne måle. Og vi fikk aldri takket henne for det, ---«

Sigrid Undset var tante til Charlotte Blindheim, forfatteren av boken Moster Sigrid – et familieportrett av Sigrid Undset. Charlotte Blindheim var datteren til Sigrid Undsets søster Signe. I boken står det at på spørsmål fra Charlotte Blindheim om hvordan Kristin Lavransdatter så ut, svarte Undset: «Som din mor da hun var ung, tenker jeg.»
Boken ble utgitt i 1982. Jeg fikk den av en kollega for noen år siden. Hun hadde kjøpt den i et antikvariat eller loppemarked. Den er på ca 100 sider og inneholder mange bilder. Det som har inspirert meg til å lese den nå, er boken jeg skrev om i innlegget:

Mye av det som fortelles i boken til Charlotte Blindheim, har jeg lest i biografier om Sigrid Undset. Men boken til Blindheim har naturlig nok en annen vinkling. Ikke fordi boken til Blindheim er en skjønnmaling av Sigrid Undset. Sigrid Undset var raus mot familien. Men hun var også krevende. Jeg tenker at den hun krevde mest av, var seg selv.
Om den sterkt handicappede datteren Maren Charlotte (Mosse) som døde i 1939:
«Bare til mor åpnet hun seg for denne tragedien. Bare mor kom opp da Mosse sovnet inn i januar 1939. Hun lå så vakker, hvitkledd i peisestuen den siste natten. Og de to søstre satt sammen hos henne. At hun var gått bort da krigen kom til oss i 1940, så vi alle som en styrelse.»Nå har hun banet vei for meg til Amerika, sa moster Sigrid selv. I et brev umiddelbart etter Mosses begravelse, sier hun: ---Jeg savner henne svært, men på en måte er jeg glad også fordi jeg vet nu kommer hun aldrig til å bli overlatt til fremmede.» Og så legger hun til»--det var for dette pikebarnets skyld jeg aldrig var vel til mode når jeg var hjemmefra og alltid lei meg når en reise trakk ut for lenge.»

Det jeg ikke husket å ha lest om tidligere, er at Sigrid Undset ga størsteparten av pengene hun fikk av Nobelprisen til de handicappedes sak.

Om Bjerkebæk, som i dag er åpent for publikum, skriver Charlotte Blindheim bl a dette:   
«Derfor er Bjerkebæk uten Sigrid Undset bare et tomt skall, som aldri kan fylles. Men som rammen om en stor dikters og et stort menneskes liv har det kanskje sin interesse å bevare det, fordi det i så uvanlig sterk grad var preget av henne som levet der fra 1919 til sin død i 1949. Men hun har aldri selv ønsket at det skulle bevares. «Efter meg skal det aldri komme glanere»; sa hun.

Lurer på hva Sigrid Undseth hadde tenkt om «glaningen» vi kan bedrive ved å lese biografier mv om hennes liv. Charlotte Blindheim skriver:
«Det at vi oppfatter hennes bøker som så realistiske, så skrevet ut fra noe selvopplevet eller selviakttatt, gjør at vi som har kjent henne, leser bøkene hennes på en egen måte, vi leter hele tiden etter henne bak personene. Det som forbauser oss er at de fleste Undset-forskere fortrinnsvis er opptatt av hennes romaner og fortellinger, men det essayistiske forfatterskap så ofte blir oversett. «
Interessant er det å lese morens (søsteren til Sigrid Undset) reaksjoner på hvordan deres mor ble beskrevet i boken Elleve år, Sigrid Undsets barndomserindringer fra oppveksten i Kristiania. Uten sammenligning for øvrig; søstrene Sigrid og Signe hadde et godt og nært forhold; reaksjonen som beskrives her, fikk meg til å tenke virkelighetslitteratur-debatten som har rast pga boken til Vigdis Hjorth, og ulike oppfatninger i en familie om hva som er sannhet:

«På det ytre plan var mors reaksjon (mormor levet ennå da boken kom ut): «Gud bevare alle litteraturhistoriens mødre.»

Hennes egentlige reaksjon, som svarer til vår egen, kommer frem i et brev lenge etter mormors død:

«Den fortegning av barndomshjemmet, nærmere bestemt vår 'myndige og rådelystne' mors rolle, som er gått over i historien, er jo helt og holdent regisert av Sigrid selv. Jeg kan vanskelig tenke meg noen annen mor som i samme grad hadde evnet å forholde seg passivt iakttagende og forsiktig overfor et så eiendommelig og vanskelig barn. Ikke vanskelig i betydning slem - men i betydning 'anderledes', og totalt uimottagelig for motforestillinger. Følge opp når hun ville snakke - svært meget av hva jeg kan og vet har jeg lært av å høre på de to's diskusjoner om historie og litteratur og annet - og så respektere hennes timelange taushet når hun sa at det var slik hun trengte det nå. Tie stille og skjule sin angst når dette rare halvvoksne barnet gikk ut om morgenen uten å si hvorhen, og kom hjem mot kveld med den grønne botaniserkassen full av alt mulig rart. Særlig husker jeg en diger huggorm hun hadde slått, og henrykt kastet bort på sengen til mama som lå i influenza, og forlangte at vi andre skulle beundre dens vidunderlige og fullkomne kroppsbygning og tannset. Og så mamas og vår alles angst og kvide da hun fikk de første manuskriptene refusert, og vi spurte oss selv: kan hun bære det, hvis dette ikke går? Så gikk det jo, hun fikk success og fikk luft under vingerne, og alt så lyst og godt ut - og så kom hun hjem og fortalte at hun ville gifte seg med en mann som var gått fra kone og tre barn, men enda ikke var lovlig skilt, og som var meget eldre, og hadde en lunge. Og mama knydde ikke, sa ikke engang til oss andre hva hun følte, enda hun vel som mor var fortvilet. Bare tok smilende og elskverdig imot svigersønnen. Hun ble forresten meget snart personlig gla i ham, og han elsket og beundret henne, akkurat som hennes andre svigersønner. Vennskapet mellom henne og Svarstad, og mellom meg og Svarstad ble jo livsvarig, enda vi så at som ektemann var han umulig fordi han intet forsto av sin kone, og at hun ville gå til grunne om det skulle fortsatt. Det høres vel rart og selvmotsigende ut, men slik var det nå. Og for barna betydde det meget at det var et nøytralt felt hvor de kunne møte sin far. Det var vi klar over. Og Sigrid vel også.»


Det var noen smakebiter fra boken. Etter NRK-programmet i går, Brenners bokhylle, der Gro Nylander snakker om sitt forhold til bøkene Kristin Lavransdatter, tenker jeg at det er flere enn meg som ønsker å lese trilogien om igjen.  

12. nov. 2017

Jeg har har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. av Kristin Brandtsegg Johansen





«Hele denne sommeren har jeg sittet på Bjerkebæk og lest og skrevet, men mest lest, mens jeg har grunnet over den enorme kraften i det omfangsrike forfatterskapet hun etterlot seg...Dette skulle jo ikke bli en lang og omfattende bok, og det var vanskelig å skrive kort om det store forfatterskapet. Men det var det som var mandatet, å skrive kort om noe som er så omfangsrikt. Så mye stoff måtte jeg la ligge, mens jeg strengt prioriterte enkelte innganger og dypere dykk. Både for leser som ikke kjenner forfatterskapet så godt og for lesere som kjenner det godt fra før.»

Sitatet over er fra etterordet i boken Jeg har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. Boken er skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen og handler om Sigrid Undsets forfatterskap. 

Jeg har lest boken på eBokBib. Papirutgaven er på 190 sider og boken ble utgitt i 2017 på Kagge Forlag. Bokklubben har kategorisert boken under Litteraturvitenskap. Jeg likte boken, veldig, veldig godt.

Boken til Kristin Brandtsegg Johansen er for meg en «teaser» - jeg får lyst til forkaste alle planer om bøker jeg skal lese, og kaste meg over biografiene om Sigrid Undset som står i bokhylla – både leste og uleste. Lese bøkene Sigrid Undset har skrevet. I første omgang romanene som står i bokhylla, Jenny og Våren, som jeg har lest flere ganger. Jeg har lånt og lest trilogien om Kristina Lavransdatter og Fru Marta Oulie år tilbake, og før jeg startet med bokbloggen. Den eneste boken som jeg har lest og skrevet om på bloggen, en bok som indirekte handler om Undset, er boken om mannen hun var gift med og skilte seg fra:

Jeg likte boken til Slapgard, og ble kjempebegeistret over boken til Kristin Brandtsegg Johansen. Ser ikke bort i fra at jeg kjøper den. Jeg velger å avslutte omtalen med et sitat fra boken til Brandtsegg knyttet til romanen Jenny;

«Etter at Jenny kommer ut, blir hun invitert til å delta i en spalte om hva forfattere mener om sine egne bøker. Sigrid Undset takker ja, men tar forbehold om at hun ikke vil svare på anmodningen om å komme med en anvisning for hvordan boken bør leses. Hun tilføyer ganske skarpt at hvis en forfatter ikke har lyktes med å skrive inn de tankene hun som kunstner ønsker å dele med leseren, så er boken mislykket, og da hjelper det ikke å komme med tillegg og fortolkninger. Hvis en bok blir misforstått, ikke fordi den er uklar, men fordi leseren er fremmed for bokens forestillingsverden, nytter det ikke at forfatteren løper etter og forklarer, utenfor boken ramme, for å komme til forståelse med leseren. Bokens forestillingsverden er forfatterens, og han eller hun kan bare tale ut fra den.

Likevel vil hun si noe om den følelsen boken er skrevet ut fra, og det var en følelse av «at det er en deilig og farlig tid vi lever i. De bånd som tidligere tiders sosiale vedtekter, nedarvede religiøse forestillinger og offisielle moral la på det enkelte individ, er redusert til et minimum.» Så gjentar hun den samme devisen: »Man kan i alle fall vanskelig skyte skylden for sine ulykker på dem, og hvert menneske bærer i vår tid selv ansvaret for sitt liv, dets ære og dets skam, i så høy grad som ikke har været tilfelle i mange generasjoner.»


Hva er det med Kristin Lavransdatter som aldri slipper taket i oss? Og hva er det som gjør at en amerikansk kulturjournalist utroper Sigrid Undset til den nye Elena Ferrante? Med denne boka introduserer Kristin B. Johansen oss til Undsets liv og forfatterskap med en egen lekenhet og letthet som vil åpne forfatterskapet for et bredt publikum.  

Med utgangspunkt i den unge Undsets søken etter den store kjærligheten tar boka oss inn i Undsets vidunderlige og kraftfulle verden, og leder leseren gjennom romaner og romanser, besettelser, seirer, kamper og tap. Jeg har levd i dette landet i tusen år er både en introduksjon, en veiviser og en kjærlighetserklæring til en forfatter og et forfatterskap.

Kristin Brandtsegg Johansen er forfatter og sitter i styret for Sigrid Undset Selskapet, hvor hun også er redaktør for tidskriftet Gymnadenia. Kristin Brandtsegg Johansen har utgitt bøkene Hvis kvinner ville være kvinner – Sigrid Undset, hennes samtid og kvinnespørsmålet (1998) og Maria Magdalena – disippelen Jesus elsket (2014). Hun har tidligere jobbet som redaktør og sjefredaktør i Kagge Forlag.

11. nov. 2017

Du grøne, glitrande - ei hyllest til juletreet - av Oddgeir Bruaset


Jeg tenker av og til på hvordan den mørke årstiden hadde vært uten at vi feiret jul her oppe i nord. Det jeg hadde savnet aller mest, er alle lysene på trær og inne i husene. For når januar kommer og lysene forsvinner, synes jeg det blir stusselig.  Det syntes jeg også da jeg var barn – derfor forhandlet jeg meg frem til at juletreet ikke skulle tas ned før i midten av januar. Selv om jeg fortsatt synes at juletreet er en flott tradisjon, hadde det enda større betydning der jeg vokste opp – et sted det ikke fantes trær og der det var mørketid.

Oddgeir Bruaset, kjent fra NRK-programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, har skrevet en bok som jeg tror mange vil ha glede av å lese: Du Grøne, glitrande – ei hyllest til juletreet.

Fra bokens forord:

«Juletreet er ikkje gammalt. Likevel er det blitt vart mest samlande julesymbol. Tradisjonen oppstod i grenselandet mellom Tyskland og Frankrike tidleg på 1500-talet, og til oss kom det først for knapt 200 år tilbake. No lyser det i alle stover, i alle hagar og alle tun. Frå tidleg i november fyller det handlegatene og kjøpesentera. Det ville ikkje ha blitt ei retteleg jul utan juletreet.

Men korleis begynte det? Kvar vart den første grana reist, og kvifor skjedde det? Korleis vart treet teke imot da det kryssa grensa til Noreg? Og korleis har det fått den posisjonen det har i dag? Det er slike spørsmål denne boka prøver å gje svar på. Og lat det vere sagt, historia om juletreet er spennande og full av overraskingar.»

Jeg er helt enig – en jul uten juletre hadde vært stusselige greier. Og denne boken gir oss historien om juletreet. I tillegg får vi mange gode historier i kjent Bruaset-stil. En av historiene er om da Shetlands-gjengen var hjemme i Norge og hentet juletre til Kong Haakon da han oppholdt seg i London under 2. verdenskrig:

«Historia om juletreet, kongegåva frå vest, har noko å seie oss. Ho fortel om eit folk som heldt kongen sin høgt, og om ein konge som elska folket og landet sitt. Men ho fortel også noko anna. Ho fortel at alt under krigen var juletreet blitt vårt kjæraste, mest håpefulle og samlande julesymbol. Et halvt hundre år tidligare visste ikkje alle nordmenn kva eit juletre rettelig var. «

Boken er illustrert med masse flotte bilder. Den kan være en fin julepresang. For meg har det å lese denne boken fått meg til å sette enda mer pris på juletre-tradisjonen.



«Det første juletreet vart reist og pynta i Alsace på 1500-talet, og for knapt to hundre år sidan kom tradisjonen til Noreg. Mange opplevde synet av juletreet som eit vedunder - medan andre såg på det som avgudsdyrking.

Boka syner at treet, med røter heilt tilbake til heidendommen, vart det fremste kristne julesymbolet. Korleis vart denne skikken så utruleg populær? Kva er meininga bak pynten? Kva gjorde dei som ikkje hadde tilgang på skog eller råd til juletre?

Bli med Oddgeir Bruaset på ei stemningsfull vandring gjennom juletreskogen, til juletrefestar som samla heile bygder, og til folk som fortel om juletreet dei aldri gløymer.»

5. nov. 2017

Vendela - Alt jeg ikke har fortalt - skrevet av Vendela Kirsebom og Anne Gunn Halvorsen


«Jeg gikk inn med et åpent sinn, og så ble jeg værende. Selv med TV-kameraer rundt en føler man seg isolert, som i en boble. Man rives med, og det blir med ett veldig viktig å bli værende på gården. Jeg klarte å gjøre mye jeg ikke trodde jeg kunne, jeg matet kopplam, hogget trær, fløtet tømmer og laget mat over åpen ild. Jeg elsket hvert sekund. Det ga en utrolig mestringsfølelse. Da programmet ble vist vinteren 2017, merket jeg det med en gang. Folk på Instagram, Facebook og i matbutikken begynte å henvende seg til meg. Det virket som om hele Norge satt klistret til skjermen tre ganger i uken, folk rullet ned vinduene på bilen og hilste når de kjørte forbi. Plutselig ville alle strikke mormors flotte Haukeligenser.

- Vi håper du vinner, sa folk. - Vi heier på deg!

Det var en så enorm og ensidig positiv respons. Mange virket også genuint overrasket. «Tenk at du, av alle, kunne være så ... grei!» Det virker som mange liker meg bedre nå. For hadde de fleste bare sett meg i glamorøse settinger og på stillbilder og tenkt sitt. På Farmen gjorde jeg noe praktisk, og dessuten snakket jeg. Følelsen av å bli likt, alle koselige meldinger og håndskrevne brev gjør at alt skinner litt ekstra dette halvåret. Kremene og brillene selger bedre enn noen gang, og jeg får mange jobbtilbud. Følelsen av at jeg igjen står trygt, at butikken går bra, gjør at jeg slapper av og tør å kjenne på følelsene mine igjen...»

Det var Vendelas deltakelse på Farmen, eller Farmen Kjendis som det også kalles, og som ble vist våren 2017, som er årsaken til at jeg bestemte meg for å boken Vendela Alt jeg ikke har fortalt. 

Vendela Kirsebom har skrevet boken i samarbeid med Anne Gunn Halvorsen. 
Medforfatteren er ikke så kjent som Vendela Kirsebom; forlaget Vigmostad og Bjørke, beskriver henne slik:

«Anne Gunn Halvorsen (f. 1984) har 13 års erfaring som journalist, blant annet i Dagbladet Magasinet og Dagens Næringsliv. I februar 2017 debuterte hun som sakprosaforfatter på Samlaget med boken Livet og korleis leva det, til strålende kritikker.»

Vendela beskrives som modell og gründer, men det er det første hun er mest kjent som. Selv om jeg har lest litt om henne og sett henne på TV noen ganger, var det meste hun forteller om i boken ukjent for meg. At hun kan mer enn å smile pent og ta seg godt ut viste hun i Farmen. Som hun skriver om i sitatet innledningsvis, ble jeg positivt overrasket hvordan hun fremstod. Ingen diva, men veldig arbeidsom og jordnær. Hun viste også frem at hun er et følelsesmenneske. Streng var hun av og til – så streng at en av deltakerne kalte henne «obersten». Men intrigemaker ga hun ikke inntrykk av å være. 

Om Vendela gikk inn i Farmen med et åpent sinn, gjorde jeg det samme da jeg begynte å lese boken. Jeg ble ikke skuffet. Boken er lettlest og oversiktlig. I boken starter hun med å fortelle om bakgrunnen for at hun har norske aner. Om mormoren som var tysk og under et opphold i England møtte en norsk ingeniør, og giftet seg med han etter fem dager. I England ble moren Ingi og onkelen til Vendela født. Familien flyttet til Norge, men etter 2. verdenskrig flyttet de til Sverige. 

Vendela blir født i 1967. Vendela skal først møte faren som er tyrkisk langt opp i voksen alder. Moren Ingi er alenemor. Hun gir Vendela mye frihet – er opptatt av at Vendela tidlig skal bli selvstendig. Det skal komme godt med når Vendela starter sin modellkarriere. Hun blir oppdaget helt tilfeldig som 13. åring:

«- Er mamma der?

Jeg sier det bare sånn, som om det bare er en mamma som jobber hos Rikskonsertene. Hun kommer ut med to lunsjkuponger i lommen. En sånn kupong gir oss lunsj til 25 kroner på utvalgte restauranter. I vår lille familie bruker vi alle frynsegoder vi har. Denne dagen går vi til Stora Nygatan 1, en hjørnekafe med rødrutede duker og lyseblå vegger. Fremdeles er det helt uforståelig for meg, det som snart skal skje, for der sitter vi, min mor og jeg, en 13 år gammel, lang, tynn og kvisete jente. Jeg er ikke en av de populære i klassen, jeg er en musikk, dans og drama-jente som bor i en syttitallsleilighet i forstaden.

Det bryr hun seg ikke om, kvinnen som stopper ved bordet vårt.

- Do you want to make a million dollar? spør hun.

Hun fortsetter å se på meg mens hun snakker med mamma, som rynker skeptisk på nesen og til slutt tar imot et visittkort.

Hjemme ringer hun en venninne som arbeider som mannekeng i Paris.

Hun gisper.

- Eileen Ford! Da er hun i gode hender.»

Jeg tror mange vil like å lese boken – også unge lesere. I boken forteller hun med egne ord om oppturer og nedturer i arbeidet som modell og i livet forøvrig. Om byen i hennes hjerte: New York. Hvem drømmer ikke om å kunne bo og jobbe der... Mange unge drømmer om å kunne leve av utseendet sitt. I boken kan de lese om en som har gjort det, og fortsatt gjør det. Vendelas modellagent forteller hva hun tror som er årsaken til at Vendela har lykkes og sier:

«- Du forsov deg ikke, mistet ikke flyet, oppførte deg ordentlig. Det skjer veldig ofte at jenter ikke dukker opp på jobben. Du var punktlig, en arbeidshest som aldri laget problemer, sier Mika.»

Men, som Vendela skriver, det er også egenskaper som får henne til å være unødvendige lenge i dumme situasjoner - hun finner seg i for mye. 



«Jeg er et resultat av plutselig kjærlighet. Forelskelse har alltid herjet i slekten min. Det er som om vår familie er disponert for å bli rammet av plutselig, omveltende og ofte helt ulogisk forelskelse.»

For første gang forteller Vendela Kirsebom om syttitallsjenta fra Stockholm som mot alle odds klatret til toppen av moteverdenen og inn blant a-kjendisene i USA.

Hun forteller om lange dager og ulønnet arbeid. Om millionkontrakter og utro menn, om gaffatape på brystene og bomber i postkassen. Om å spise middag i Det hvite hus og rømme fra et hotell på Ibiza.

Dette er også en varm historie om klassereiser og kulturforskjeller, om likestilling og småbarnsliv. Om å gi slipp på drømmen om kjernefamilien og finne røtter i et fremmed land.

Og ikke minst er det en historie om kjærlighet. Den gode, vonde, altoppslukende og plutselige kjærligheten. «

2. nov. 2017

Den svovegule himmelen (Den svavelgula himlen) av Kjell Westö

«Vi sier at det finnes en uskyldens tid: barndommen. Og når mennesket forlater barndommen, mister det uskylden. Men det finnes mørke og motstridende følelser i manges barndom, det er ikke en uskyldig tid for alle.

Da jeg var barn, var jeg ikke sikker på hva jeg følte for mor eller far. De var gode foreldre som gjorde sitt beste, men de var vesensforskjellige, ikke bare fra hverandre, men også fra meg. Med resten av slektningene mine føltes det enda sterkere. Jeg følte meg fremmed overfor mine egne, men kunne ikke forklare dem hvem jeg var. Det fikk meg til å føle meg ensom.»

Første kapittel i romanen Den svovelgule himmelen av Kjell Westö, utgitt i 2017 og på norsk samme år av Pax Forlag, leste jeg midt på natten. Jeg våknet og fikk ikke sove, boken lå på nattbordet og jeg tenkte at jeg kunne lese litt for å sovne igjen. Jeg ble bare mer våken av å lese i den. Nå er romanen på 458 sider lest, og den skuffet ikke. Tvert imot. 

Jeg synes Kjell Westö har et flott språk og fortellingen bare flyter avgårde. Den svovelgule himmelen var virkelig verdt å bruke lesetimer på. Jeg har underveis tenkt at romanen kan være grunnlag for en film eller TV-serie. 

Romanen er en episk fortelling som strekker seg fra 1960 - årene og frem til i dag. Handlingen foregår i Helsingfors og området rundt byen.I begynnelsen av romanen møter vi fortellerstemmen, en mann, i nåtid.

«En lørdagskveld i oktober jobbet jeg sent. Jeg skrev om latinamerikansk litteratur, jeg hadde lovet å skrive et essay for et tidsskrift. Arbeidstittelen var «Fra Borges til Bolano», jeg ville trekke paralleller mellom de to, men hadde lest for lite av Bolano til at tankene ville komme. Jeg lot albuene hvile på skrivebordsplaten, støttet haken på de knyttede hendene mine og kjente hvor hul jeg var. Jeg leste og jeg skrev - det var slik jeg levde livet mitt - men likevel visste jeg ikke stort og hadde fint lite å melde. I bunn og grunn visste jeg ikke engang hvem jeg var, jeg visste ikke om det jeg husket var mine virkelige minner.»

Han oppdager en mann bak noen busker i nærheten av huset. Han blir redd og går ut på verandaen og veiver med en lommelykt. Han ser en person med en veske reise seg bak buskene og lister seg vekk. To uker etter får han vite at Alex Rabell er blitt knivstukket på gaten. Flere måneder etterpå får han vite av politiet at gjerningsmannen er den sammen mannen som hadde gjemt seg i buskene, og at vedkommende hadde hatt et gevær med seg. Han forsøker å glemme alt sammen:

«Men jeg visste allerede at det ikke ville være mulig, at jeg var knyttet til alt som hadde hendt, ikke bare det som hadde hendt i nået, men også alt som hadde utspilt seg i årenes og tiårenes løp, som hadde leder frem til det punktet hvor jeg nå sto. Et punkt der jeg, som så mange andre, følte jeg sto og stirret inn i et tetnende mørke hvor volden og de kommende krigene beveget seg som flakkende skygger.»

Så blir leseren tatt med til barndommen til fortelleren. Han vokser opp som enebarn sammen med moren og faren – en familie som tilhører nedre middelklasse. Troen på fremtiden var lys og det var samforståelsen mellom han og faren selv om verden var nedsyltet i kriger, sammensvergelser og terrorisme som alltid.

«Og enda bedre tider var i vente, for verden og vår lille familie. Min og fars tiltro til fremtiden var absolutt, vi kunne ikke rammes av ulykker og ikke beseires. Og allerede da, selv om jeg bare var rundt ti år, visste jeg at vi var annerledes enn familien Rabell. Men den gangen tenkte jeg bare på at Rabellene var så mye finere enn oss. Det sto en gyllen glans rundt Alex Rabell og hele familien hans, de var uten plett og lyte og skulle så være. Far og jeg var uovervinnelige på vår måte, men mot familien Rabell kom vi til kort.»

I 1969 – en av somrene han tilbringer med foreldrene på et skogstorp – møter han rikmannssønnen Alex Rabell. Familien Rabell blir kalt hovmodige og sære og eier en herskapsbolig ikke langt fra torpet. Han treffer Alex og søsteren Stella ved butikken og inviteres hjem til dem på Ramsvik Gård. Han oppdager at bak fasaden er det en dysterhet som all verdens penger ikke er botemiddel mot. Til tross for klassemotsetninger skal relasjonen til familien Rabell følge han gjennom livet. Men det er Rabell-familien som bestemmer vilkårene.  

«Det lå en tidlig glans over de tidlige årene med Alex og Stella. Dype skygger fantes også, jeg var blant de få som hadde sett dem, men så lenge jeg var barn og tenåring, snudde jeg meg bort og prøvde å holde blikket festet på alt som var lyst og vakkert. Nå har disse somrene fått en svart ramme omkring seg, og jeg vet at rammen var der allerede fra begynnelsen. Jeg så den bare ikke. Da jeg var elleve år og kjørte gjennom Dianasparkens sjakt og inn i Ulrikasborg, var jeg for liten til å forstå hva som gjør fortellinger gripende: at i enhver fortelling verdt navnet, finnes det et brådypt mørke, og dette mørket kommer fra fortiden.»

For meg viser fortellingen bl a hvor brutal barne- og ungdomstiden kan være. Hvor livsviktig det kan være å være en del av et fellesskap når man er ung. En skal ha sterk ryggrad for å ta avstand. Det er ikke lekkert å lese hvordan fortelleren lukker øynene for hvordan den maktsyke Alex raljerer.

Kjell Westö har skrevet en bok med en fortelling og karakterer som jeg tror  vil engasjere mange lesere. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar. Pax Forlag beskriver her innholdet slik:

«I 1960- og 70-årenes Helsingfors vokser en ung gutt opp i skyggen av den velstående Rabell-familien, som har et staselig sommersted i nærheten av hans egen families enkle feriehytte. Han blir venn med den jevngamle Alex, men oppdager snart at det ligger mye under Rabell-familiens vellykkede overflate. Etter hvert vokser det fram et sterkt, men opprivende kjærlighetsforhold mellom ham og Alex’ lillesøster Stella. Gjennom årtiene fortsetter de to å kretse rundt hverandre, uten å klare verken å velge eller å velge bort kjærligheten.

Den svovelgule himmelen strekker seg fra barndommens solblekte minner til vår tids voksende mørke. Det er en mesterlig fortelling om hvordan kjærlighet og vennskap oppstår og utvikles over tid, men også om hvordan vi preges av kjønn, klasse og tiden vi fødes inn i – en episk skildring av generasjoner og familiebånd, drømmer og håp, fra vinneren av Nordisk Råds litteraturpris 2014.»


1. nov. 2017

Så mye lengsel på så liten flate - en bok om Edvard Munchs bilder av Karl Ove Knausgård

«Skammen min over noen bilder som kanskje ikke ville bli sett på som gode, og som jeg ikke engang hadde laget selv, men bare valgt ut, og den ryggradsløse angsten et par kritiske stemmer førte til i mitt indre, kan kanskje være en indikator på hvor sterke mekanismene i det sosiale er, hvordan de presser alt inn i konsensusens kanal, og hva det må koste ikke bare å trosse dem, men virke i dem - ikke som kurator, for det er virkelig ingenting, nada, null, nix, men som kunstner, hvilke krefter som er til stede allerede før penselen er løftet.

Det Vanessa Baird kanskje først og fremst gjorde da hun snakket om Munchs bilder, var å avmytologisere dem, og dermed kunsten i sin alminnelighet. Kunst er viktig, men den er ikke noe stort, det er ingen grunn til å opphøye den, gjøre den til noe som befinner seg høyt over oss. Det vesentlige ved Munchs kunst er at vi kjenner den igjen - altså, at den er som oss. Og det vi kjenner igjen, er litt flaut, kanskje nettopp fordi det er så vanlig og ikke helt tåler den kirkeaktige og helliggjørende plasseringen den har fått. Sjalusi er ingen stor følelse, det er en liten og dum og uverdig følelse. Melankoli, dette anstrøket av verdenslede, eksisterer ikke isolert, men sammen med potetene som skrelles og det svakt gule lyset som de fyller oppvaskkummen med når skallet er av, med katten som i vinterpelsen ser ut som en rullende ullball der den løper over plenen, med stemmen på radioen som snakker om noe fullkomment uvesentlig i bakgrunnen, barna som plutselig roper til hverandre et annet sted i huset. Og det sammenbruddet som Skrik representerer, er bare forferdelig, forferdelig.»

Så mye lengsel på så liten flate er boken Karl Ove Knausgård han har skrevet om Edvard Munchs bilder og som sitatet over er hentet fra.

Måtte Knausgård aldri slutte å skrive slik han gjør. Det kunne kanskje blitt slik har jeg av og til tenkt – at kritikken han fikk i forbindelse med Min Kamp-debattene hadde endret litteraturen som er hans kjennetegn.

Boken ble utgitt i 2017 i forbindelse med Knausgårds samarbeid med Munchmuseet om utstillingen Mot skogen – Knausgård om Munch. Eksemplaret jeg har lest har jeg kjøpt.


«Hva vil det si å være en av verdens største kunstnere? Hva var det med Munch som skilte ham ut fra hans samtidige, og som gjør at vi fortsatt ser på hans kunst og snakker om den? Karl Ove Knausgård nærmer seg Munchs bilder i et forsøk på å finne ut hva som stod på spill i dem, og på hvilke måter de lever videre i kulturen. Han oppsøker noen av Munchs steder, og han snakker om Munch med kunstnere og kunstkjennere, men først og fremst skriver han om sitt eget forhold til Munch, aldri langt unna det like grunnleggende som naive spørsmålet om hva kunst er og hva vi egentlig skal med den.»

Omgitt av sykdom og død i familien ble Munch et menneske som var så redd for å miste at han tok hånd om det ved ikke å skaffe. Det ble hans livstrategi å unngå å gå inn dit hvor det kunne gjøre vondt skriver Knausgård.
«Hvor viktig er denne informasjonen når vi ser på bildene hans? Det er det avgjørende spørsmål når det gjelder Munchs kunst, men også når det gjelder kunst i sin alminnelighet. Det er opplagt at det finnes en forbindelse mellom kunstneres personlige erfaringer og deres verk, men det er ikke like opplagt hva den forbindelsen skulle bestå i.»

Knausgård skriver at et kunstverk er som et punkt i et system med tre koordinatorer: det bestemte stedet, den bestemte tiden, og det bestemte mennesket.

«Jo lengre tid som har gått fra et verk kom til, desto tydeligere blir det at det individuelles betydning, det bestemte menneskets erfaringer og psykologi, spiller mindre rolle enn den kulturen det uttrykte seg i...Edvard Munchs tid er fortsatt så nær oss at biografien hans ennå ikke har forsvunnet inn i bildene, slik at vi fortsatt søker begrunnelsen for det idiosynkratiske, det som gjorde at han kunne bryte med samtidens kunst, i hans personlighet og egne erfaringer. Han mistet sin mor og sin søster da han var liten, og han var eksepsjonelt følsom, det var derfor han malte Skrik.

I boken stiller Knausgård mange spørsmål:

«Med en slik verden, så full av farger som spiller mot hverandre og som fremstår på en ny måte for hver dag, noen ganger ubegripelig vakker, full av gåter man kan grunne på et helt liv, kan man spørre seg hva vi skal med kunst. Kunst er selv en del av verden, selvfølgelig, slik alt vi lager er det, men kunsten skiller seg fra tingene ved alltid å være mer enn dem, ved at den foruten å være et objekt i virkeligheten også skaper en virkelighet i seg selv, på siden av eller over den vi vanligvis ser og er i.

Hva er egentlig det for et fenomen? Hva slags brukt har vi for det?»

Innimellom å skrive om Munch, hans liv og kunst, kunst og kunstnere generelt, er han tilbake til det vi kjenner han fra andre bøker – som Min Kamp-serien. Boken er delt i tre deler – her er fra begynnelsen på del to:

«Den 11. september satt jeg som jeg sitter nå, bak skrivebordet, og så på den snødekte plenen utenfor, himmelen over trærne oppe ved kirkegården, mens lyset langsomt begynte å tone ut. Jeg husker datoen så nøyaktig fordi jeg neste dag skulle holde en tale i kulturhuset i Elverum i forbindelse med at det var 150 år siden Edvard Munch ble født, i nabokommunen Løten. Og så skrev jeg en dagbok den gangen.

Det var bare noen timer igjen til jeg måtte dra, og jeg hadde ennå ikke skrevet noe jeg kunne bruke i foredraget. De siste ukene hadde vært kaotiske, jeg hadde vært alene med barna, måtte stadig kjøre hit og dit, bilen måtte på verksted, ett av barna hadde det vanskelig på skolen, det forplantet seg hjemme, og den snille, men dumme og for meg uregjerlige hunden hadde et sår på brystet som jeg ikke fikk gjort noe med. Så hadde først den ene, deretter den andre bestemoren til barna kommet hit, siden jeg skulle til Norge, og nye spenninger fylte huset. Jeg var så sliten at alt gikk på vilje, men når dagen – hvis høydepunkt alltid var veien hjem fra skolen i mørket med barna i bilden, over åkrene hvor mørket lå som et hav og lyset fra traktorene som kunne kjøre langt der ute fylte meg med fred - var over, ble jeg alltid sittende oppe på kontoret, jeg trengte tid for meg selv, det føltes viktigere enn å sove. Da satt jeg i stolen under lampen og drakk kaffe, røykte og så på bildene i de fire bøkene mine med Munchs samlede malerier. Jeg så på bilde etter bilde, og jeg ble etterhvert fortrolig med nesten alle sammen, uten at jeg av den grunn kunne komme på noe å si om dem.»

Hvor selvkritisk han er - og ærlig – angsten og skammen er en del av livet  - her etter at han hadde valgt ut bøker til utstillingen:

«Da jeg leste Stian Grøgaards bok, var utvalget allerede gjort, utstillingen i prinsippet ferdig. Først da forstod jeg hvor naiv jeg hadde vært, som bare hadde rasket med meg bilder i en strøm, for det Grøgaard gjorde, som ellers ikke var så vanlig i Munch-litteraturen, var å vurdere den malermessige kvaliteten i de enkelte verkene, på en måte jeg oppfattet som om ikke direkte objektiv, så i alle fall klarsynt og overbevisende.

De bildene jeg hadde valgt ut, ville de tåle et slikt sakligkritisk, før-kanonisert blikk? Jeg la merke til at Grøgaard kalte mange av bildene i Munchmuseets samling for «kjellerslitere», og en bunnløs angst grep meg, hadde jeg valgt ut alle Munchs dårlige bilder ut fra en underliggende tanke om at de var gode fordi de var malt av Munch?»


Det var noen smakebiter jeg har valgt i min omtale av boken. Men det er neppe siste gang jeg referer fra den – i andre sammenhenger - det er mye av det Knausgård skriver om som er verdt å reflektere over og som jeg har merket meg.