Terrasse du café le soir (Vincent van Gogh)

«Sommeren 1888 malte van Gogh mange nattbilder hvor både det kunstige lyset fra gasslyktene og den klare nattehimmelen interesserte ham. Den intime stemningen på nattkafeer og bordeller hadde han gjengitt i interiørbilder (side 37), hvor figurene synes å gå i ett med rommene i det gule lampelyset. Nå dro han dem ut i den varme sommernatten for å fange inn spesielle naturinntrykk under den blå stjernehimmelen. Om natten satte han opp staffeliet sitt på Place du Forum for å male terrassen til Grand Café clu Forum i sentrum av byen. Ved små runde bord sitter anonyme, mørke figurer under gasslampene på kafeens terrasse. Det kunstige lyset får veggene til å lyse i sjatteringer fra gult og oransje til fiolett og brer seg utover brolegningen i brune og oransje fargetoner. Rue du Palais går forbi kafeen og inn i mørket i bakgrunnen, hvor bare noen få vinduer er svakt opplyst. Som en kontrast over det hele ligger den klare, nattblå himmelen med stjerner som synes å eksplodere som i et fyrverkeri. «

Sitatet over er fra Dieter Beaujeans bok som på norsk har fått tittelen Vincent van Gogh Liv og virke. En bok jeg nettopp har kjøpt. Årsaken til at jeg kjøpte den, var at jeg fant igjen et sitat fra biografien om Kafka av Ernst Pawel, og kom til å tenke på bildet til van Gogh, Terrasse du café le soir, som jeg har et papirtrykk av på kjøkkenveggen.

Ideer til bøker kan komme på de merkeligste måter. Både van Gogh og Kafka hadde problemer med sine autoritære fedre, og uttrykte det i brev.  

Franz Kafka trivdes med å gå på kafé: 

«Kafeen var en helt annerledes og betydelig eldre institusjon enn Lesehalle. Kafkas eventyr om kafeens opphav, som han senere fortalte til Baum, men sannsynligvis aldri fikk ned på papiret, forteller hvor glad han var for dette «forsøk på å overvinne menneskenes ensomhet», ved å la dem «komme sammen uten å være formelt invitert, bare for å treffe andre, snakke med dem, observere dem uten å bli innblandet i noe nært forhold. Enhver kan komme og gå som han vil, uten forpliktelser, og likevel føler han seg velkommen, uten det minste hykleri».

Fra Don McLeans Vincent (Starry Starry Night):

“Starry

Starry night

Paint your palette blue and grey

Look out on a summer's day

With eyes that know the

Darkness in my soul.

Shadows on the hills

Sketch the trees and the daffodils

Catch the breeze and the winter chills

In colors on the snowy linen land.

And now I understand what you tried to say to me... “