«Vi
sier at det finnes en uskyldens tid: barndommen. Og når mennesket forlater
barndommen, mister det uskylden. Men det finnes mørke og motstridende følelser
i manges barndom, det er ikke en uskyldig tid for alle.
Da
jeg var barn, var jeg ikke sikker på hva jeg følte for mor eller far. De var
gode foreldre som gjorde sitt beste, men de var vesensforskjellige, ikke bare
fra hverandre, men også fra meg. Med resten av slektningene mine føltes det
enda sterkere. Jeg følte meg fremmed overfor mine egne, men kunne ikke forklare
dem hvem jeg var. Det fikk meg til å føle meg ensom.»
Første
kapittel i romanen Den svovelgule
himmelen av Kjell Westö, utgitt i 2017 og på norsk samme år av Pax Forlag,
leste jeg midt på natten. Jeg våknet og fikk ikke sove, boken lå på nattbordet
og jeg tenkte at jeg kunne lese litt for å sovne igjen. Jeg ble bare
mer våken av å lese i den. Nå er romanen på 458 sider lest, og den skuffet
ikke. Tvert imot.
Jeg synes Kjell Westö har
et flott språk og fortellingen bare flyter avgårde. Den svovelgule himmelen var virkelig verdt å bruke lesetimer på. Jeg har
underveis tenkt at romanen kan være grunnlag for en film eller TV-serie.
Romanen
er en episk fortelling som strekker seg fra 1960 - årene og frem til i dag. Handlingen
foregår i Helsingfors og området rundt byen.I
begynnelsen av romanen møter vi fortellerstemmen, en mann, i nåtid.
«En
lørdagskveld i oktober jobbet jeg sent. Jeg skrev om latinamerikansk
litteratur, jeg hadde lovet å skrive et essay for et tidsskrift.
Arbeidstittelen var «Fra Borges til Bolano», jeg ville trekke paralleller
mellom de to, men hadde lest for lite av Bolano til at tankene ville komme. Jeg
lot albuene hvile på skrivebordsplaten, støttet haken på de knyttede hendene
mine og kjente hvor hul jeg var. Jeg leste og jeg skrev - det var slik jeg
levde livet mitt - men likevel visste jeg ikke stort og hadde fint lite å
melde. I bunn og grunn visste jeg ikke engang hvem jeg var, jeg visste ikke om
det jeg husket var mine virkelige minner.»
Han oppdager en mann bak noen busker i nærheten av huset. Han blir redd og går
ut på verandaen og veiver med en lommelykt. Han ser en person med en veske
reise seg bak buskene og lister seg vekk. To uker etter får han vite at Alex
Rabell er blitt knivstukket på gaten. Flere måneder etterpå får han vite av
politiet at gjerningsmannen er den sammen mannen som hadde gjemt seg i buskene,
og at vedkommende hadde hatt et gevær med seg. Han forsøker å glemme alt
sammen:
«Men
jeg visste allerede at det ikke ville være mulig, at jeg var knyttet til alt
som hadde hendt, ikke bare det som hadde hendt i nået, men også alt som hadde
utspilt seg i årenes og tiårenes løp, som hadde leder frem til det punktet hvor
jeg nå sto. Et punkt der jeg, som så mange andre, følte jeg sto og stirret inn
i et tetnende mørke hvor volden og de kommende krigene beveget seg som
flakkende skygger.»
Så blir leseren
tatt med til barndommen til fortelleren. Han vokser opp som enebarn sammen med
moren og faren – en familie som tilhører nedre middelklasse. Troen på fremtiden
var lys og det var samforståelsen mellom han og faren selv om verden var
nedsyltet i kriger, sammensvergelser og terrorisme som alltid.
«Og
enda bedre tider var i vente, for verden og vår lille familie. Min og fars
tiltro til fremtiden var absolutt, vi kunne ikke rammes av ulykker og ikke
beseires. Og allerede da, selv om jeg bare var rundt ti år, visste jeg at vi
var annerledes enn familien Rabell. Men den gangen tenkte jeg bare på at
Rabellene var så mye finere enn oss. Det sto en gyllen glans rundt Alex Rabell
og hele familien hans, de var uten plett og lyte og skulle så være. Far og jeg
var uovervinnelige på vår måte, men mot familien Rabell kom vi til kort.»
I 1969 – en
av somrene han tilbringer med foreldrene på et skogstorp – møter han
rikmannssønnen Alex Rabell. Familien Rabell blir kalt hovmodige og sære og eier
en herskapsbolig ikke langt fra torpet. Han treffer Alex og søsteren Stella ved
butikken og inviteres hjem til dem på Ramsvik Gård. Han oppdager at bak fasaden
er det en dysterhet som all verdens penger ikke er botemiddel mot. Til tross
for klassemotsetninger skal relasjonen til familien Rabell følge han gjennom
livet. Men det er Rabell-familien som bestemmer vilkårene.
«Det
lå en tidlig glans over de tidlige årene med Alex og Stella. Dype skygger
fantes også, jeg var blant de få som hadde sett dem, men så lenge jeg var barn
og tenåring, snudde jeg meg bort og prøvde å holde blikket festet på alt som
var lyst og vakkert. Nå har disse somrene fått en svart ramme omkring seg, og
jeg vet at rammen var der allerede fra begynnelsen. Jeg så den bare ikke. Da
jeg var elleve år og kjørte gjennom Dianasparkens sjakt og inn i Ulrikasborg,
var jeg for liten til å forstå hva som gjør fortellinger gripende: at i enhver
fortelling verdt navnet, finnes det et brådypt mørke, og dette mørket kommer
fra fortiden.»
For meg
viser fortellingen bl a hvor brutal barne- og ungdomstiden kan være. Hvor
livsviktig det kan være å være en del av et fellesskap når man er ung. En skal
ha sterk ryggrad for å ta avstand. Det er ikke lekkert å lese hvordan fortelleren
lukker øynene for hvordan den maktsyke Alex raljerer.
Kjell Westö
har skrevet en bok med en fortelling og karakterer som jeg tror vil engasjere mange lesere. Utgaven jeg
har lest er et leseeksemplar. Pax
Forlag beskriver her innholdet slik:
«I
1960- og 70-årenes Helsingfors vokser en ung gutt opp i skyggen av den
velstående Rabell-familien, som har et staselig sommersted i nærheten av hans
egen families enkle feriehytte. Han blir venn med den jevngamle Alex, men
oppdager snart at det ligger mye under Rabell-familiens vellykkede overflate.
Etter hvert vokser det fram et sterkt, men opprivende kjærlighetsforhold mellom
ham og Alex’ lillesøster Stella. Gjennom årtiene fortsetter de to å kretse
rundt hverandre, uten å klare verken å velge eller å velge bort kjærligheten.
Den
svovelgule himmelen strekker seg fra barndommens solblekte minner til vår
tids voksende mørke. Det er en mesterlig fortelling om hvordan kjærlighet og
vennskap oppstår og utvikles over tid, men også om hvordan vi preges av kjønn,
klasse og tiden vi fødes inn i – en episk skildring av generasjoner og
familiebånd, drømmer og håp, fra vinneren av Nordisk Råds litteraturpris 2014.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar