Så mye lengsel på så liten flate - en bok om Edvard Munchs bilder av Karl Ove Knausgård

«Skammen min over noen bilder som kanskje ikke ville bli sett på som gode, og som jeg ikke engang hadde laget selv, men bare valgt ut, og den ryggradsløse angsten et par kritiske stemmer førte til i mitt indre, kan kanskje være en indikator på hvor sterke mekanismene i det sosiale er, hvordan de presser alt inn i konsensusens kanal, og hva det må koste ikke bare å trosse dem, men virke i dem - ikke som kurator, for det er virkelig ingenting, nada, null, nix, men som kunstner, hvilke krefter som er til stede allerede før penselen er løftet.

Det Vanessa Baird kanskje først og fremst gjorde da hun snakket om Munchs bilder, var å avmytologisere dem, og dermed kunsten i sin alminnelighet. Kunst er viktig, men den er ikke noe stort, det er ingen grunn til å opphøye den, gjøre den til noe som befinner seg høyt over oss. Det vesentlige ved Munchs kunst er at vi kjenner den igjen - altså, at den er som oss. Og det vi kjenner igjen, er litt flaut, kanskje nettopp fordi det er så vanlig og ikke helt tåler den kirkeaktige og helliggjørende plasseringen den har fått. Sjalusi er ingen stor følelse, det er en liten og dum og uverdig følelse. Melankoli, dette anstrøket av verdenslede, eksisterer ikke isolert, men sammen med potetene som skrelles og det svakt gule lyset som de fyller oppvaskkummen med når skallet er av, med katten som i vinterpelsen ser ut som en rullende ullball der den løper over plenen, med stemmen på radioen som snakker om noe fullkomment uvesentlig i bakgrunnen, barna som plutselig roper til hverandre et annet sted i huset. Og det sammenbruddet som Skrik representerer, er bare forferdelig, forferdelig.»

Så mye lengsel på så liten flate er boken Karl Ove Knausgård han har skrevet om Edvard Munchs bilder og som sitatet over er hentet fra.

Måtte Knausgård aldri slutte å skrive slik han gjør. Det kunne kanskje blitt slik har jeg av og til tenkt – at kritikken han fikk i forbindelse med Min Kamp-debattene hadde endret litteraturen som er hans kjennetegn.

Boken ble utgitt i 2017 i forbindelse med Knausgårds samarbeid med Munchmuseet om utstillingen Mot skogen – Knausgård om Munch. Eksemplaret jeg har lest har jeg kjøpt.

Forlaget Oktober som har gitt ut boken beskriver innholdet slik:

«Hva vil det si å være en av verdens største kunstnere? Hva var det med Munch som skilte ham ut fra hans samtidige, og som gjør at vi fortsatt ser på hans kunst og snakker om den? Karl Ove Knausgård nærmer seg Munchs bilder i et forsøk på å finne ut hva som stod på spill i dem, og på hvilke måter de lever videre i kulturen. Han oppsøker noen av Munchs steder, og han snakker om Munch med kunstnere og kunstkjennere, men først og fremst skriver han om sitt eget forhold til Munch, aldri langt unna det like grunnleggende som naive spørsmålet om hva kunst er og hva vi egentlig skal med den.»

Omgitt av sykdom og død i familien ble Munch et menneske som var så redd for å miste at han tok hånd om det ved ikke å skaffe. Det ble hans livstrategi å unngå å gå inn dit hvor det kunne gjøre vondt skriver Knausgård.

«Hvor viktig er denne informasjonen når vi ser på bildene hans? Det er det avgjørende spørsmål når det gjelder Munchs kunst, men også når det gjelder kunst i sin alminnelighet. Det er opplagt at det finnes en forbindelse mellom kunstneres personlige erfaringer og deres verk, men det er ikke like opplagt hva den forbindelsen skulle bestå i.»

Knausgård skriver at et kunstverk er som et punkt i et system med tre koordinatorer: det bestemte stedet, den bestemte tiden, og det bestemte mennesket.

«Jo lengre tid som har gått fra et verk kom til, desto tydeligere blir det at det individuelles betydning, det bestemte menneskets erfaringer og psykologi, spiller mindre rolle enn den kulturen det uttrykte seg i...Edvard Munchs tid er fortsatt så nær oss at biografien hans ennå ikke har forsvunnet inn i bildene, slik at vi fortsatt søker begrunnelsen for det idiosynkratiske, det som gjorde at han kunne bryte med samtidens kunst, i hans personlighet og egne erfaringer. Han mistet sin mor og sin søster da han var liten, og han var eksepsjonelt følsom, det var derfor han malte Skrik.

I boken stiller Knausgård mange spørsmål:

«Med en slik verden, så full av farger som spiller mot hverandre og som fremstår på en ny måte for hver dag, noen ganger ubegripelig vakker, full av gåter man kan grunne på et helt liv, kan man spørre seg hva vi skal med kunst. Kunst er selv en del av verden, selvfølgelig, slik alt vi lager er det, men kunsten skiller seg fra tingene ved alltid å være mer enn dem, ved at den foruten å være et objekt i virkeligheten også skaper en virkelighet i seg selv, på siden av eller over den vi vanligvis ser og er i.

Hva er egentlig det for et fenomen? Hva slags brukt har vi for det?»

Innimellom å skrive om Munch, hans liv og kunst, kunst og kunstnere generelt, er han tilbake til det vi kjenner han fra andre bøker – som Min Kamp-serien. Boken er delt i tre deler – her er fra begynnelsen på del to:

«Den 11. september satt jeg som jeg sitter nå, bak skrivebordet, og så på den snødekte plenen utenfor, himmelen over trærne oppe ved kirkegården, mens lyset langsomt begynte å tone ut. Jeg husker datoen så nøyaktig fordi jeg neste dag skulle holde en tale i kulturhuset i Elverum i forbindelse med at det var 150 år siden Edvard Munch ble født, i nabokommunen Løten. Og så skrev jeg en dagbok den gangen.

Det var bare noen timer igjen til jeg måtte dra, og jeg hadde ennå ikke skrevet noe jeg kunne bruke i foredraget. De siste ukene hadde vært kaotiske, jeg hadde vært alene med barna, måtte stadig kjøre hit og dit, bilen måtte på verksted, ett av barna hadde det vanskelig på skolen, det forplantet seg hjemme, og den snille, men dumme og for meg uregjerlige hunden hadde et sår på brystet som jeg ikke fikk gjort noe med. Så hadde først den ene, deretter den andre bestemoren til barna kommet hit, siden jeg skulle til Norge, og nye spenninger fylte huset. Jeg var så sliten at alt gikk på vilje, men når dagen – hvis høydepunkt alltid var veien hjem fra skolen i mørket med barna i bilden, over åkrene hvor mørket lå som et hav og lyset fra traktorene som kunne kjøre langt der ute fylte meg med fred - var over, ble jeg alltid sittende oppe på kontoret, jeg trengte tid for meg selv, det føltes viktigere enn å sove. Da satt jeg i stolen under lampen og drakk kaffe, røykte og så på bildene i de fire bøkene mine med Munchs samlede malerier. Jeg så på bilde etter bilde, og jeg ble etterhvert fortrolig med nesten alle sammen, uten at jeg av den grunn kunne komme på noe å si om dem.»

Hvor selvkritisk han er - og ærlig – angsten og skammen er en del av livet  - her etter at han hadde valgt ut bøker til utstillingen:

«Da jeg leste Stian Grøgaards bok, var utvalget allerede gjort, utstillingen i prinsippet ferdig. Først da forstod jeg hvor naiv jeg hadde vært, som bare hadde rasket med meg bilder i en strøm, for det Grøgaard gjorde, som ellers ikke var så vanlig i Munch-litteraturen, var å vurdere den malermessige kvaliteten i de enkelte verkene, på en måte jeg oppfattet som om ikke direkte objektiv, så i alle fall klarsynt og overbevisende.

De bildene jeg hadde valgt ut, ville de tåle et slikt sakligkritisk, før-kanonisert blikk? Jeg la merke til at Grøgaard kalte mange av bildene i Munchmuseets samling for «kjellerslitere», og en bunnløs angst grep meg, hadde jeg valgt ut alle Munchs dårlige bilder ut fra en underliggende tanke om at de var gode fordi de var malt av Munch?»

Det var noen smakebiter jeg har valgt i min omtale av boken. Men det er neppe siste gang jeg referer fra den – i andre sammenhenger - det er mye av det Knausgård skriver om som er verdt å reflektere over og som jeg har merket meg.