Jeg er
etterhvert blitt mer skeptisk til å lese gamle bøker – det har vært for mange «stang
ut» leseopplevelser. Å lese den danske
forfatteren Tove Ditlevsen (f. 1917 – d. 1976) sine erindringsbøker Barndom (1967), Ungdom (1967) og Gift (1971)
derimot var en svært positiv opplevelse.
Selv om livet til forfatteren ikke beskrives
som en dans på roser, er det som Vigdis Hjorth siteres på bokomslaget; å lese
bøkene var «vondt, vakkert og vittig!»
Tove
Ditlevsen var ingen ukjent forfatter for meg før jeg leste bøkene som er utgitt
samlet i en pocketutgave i 2018. Jeg kjøpte boken her
gjennom Bokklubben som beskriver innholdet i bøkene slik:
«I
erindringsromanene "Barndom", "Ungdom" og "Gift"
(1967-1971) er Tove Ditlevsen usedvanlig ærlig og selvutleverende, og klarer å
heve private og intime opplevelser til det allmennmenneskelige. Ditlevsen
forteller om sin oppvekst i en arbeiderklassefamilie i København, om sin debut
og sitt gjennombrudd som forfatter, om sine mange ekteskap og sin narkomani.
Hun skildrer sin egen avhengighet: av andres aksept, av skrivingen, av
kjærlighet og av rusmidlers salige strøm gjennom kroppen.»
I bokhylla
står romanen De gjorde et barn fortred,
Den onde lykke og andre noveller og Dikt i utvalg. De gjorde et barn fortred (1941) var Tove Ditlevsens
gjennombruddsroman. Bøkene skal jeg lese om igjen.
Det som
fikk jeg til å kjøpe og lese erindringsbøkene, var NRK
programmet Brenners bokhylle der Kari Bremnes var gjest. Kari
Bremnes forteller om sin leseopplevelse da hun som 13-åring leste Tove
Ditlevsens Barndommens gate, og hvilken betydning Tove Ditlevsen har hatt for
henne som artist. Kari Bremnes
debutalbum Mitt ville hjerte er tonsatte tekster av Tove Ditlevsen.
I tillegg fikk jeg ekstra «spirit» av en artikkel i Aftenposten om Tove
Ditlevsen med overskriften:
«Hun
fikk tidlig spørsmål om det var sannheten hun skrev i sine erindringer, og da
svarte hun ofte:
«Et
menneske har mange fasetter, som det vender og dreier mot sine omgivelser. To
mennesker oppfatter aldri et tredje menneske helt likt.»
Hun
gjorde jevnlig oppmerksom på at det ikke var direkte og bokstavelig
overensstemmelse mellom personen Tove Ditlevsen og ordet jeg i hennes
bøker.
Men
samtidig sier hun:
«Å
skrive er å utlevere seg. Ellers er det ikke kunst. Man kan kamuflere, men det
er alltid seg selv man skriver om.»
Romanen Barndom starter slik:
«Om
morgenen var håpet der. Det satt som et flyktig lysskjær i mors svarte, glatte
hår som jeg aldri våget å ta på. Jeg hadde smaken av det på tungen sammen med
sukkeret på den lunkne havregrøten som jeg spiste langsomt mens jeg så på mors
spinkle, foldete hender som lå helt stille på avisen med meldinger om
spanskesyken og Versaillestraktaten. Far var gått på arbeid, og broren min var
på skolen. Dermed var mor alene, selv om jeg var der. Hvis jeg satt helt stille
og ikke sa noe, kunne den fjerne roen i hennes underlige hjerte vare helt til
formiddagen var blitt gammel og hun måtte ut i Istedgade og gjøre innkjøp som
andre koner.»
I en
kjærlighetsløs tilværelse, der det vanket slag fra en sint og irritert mor,
vokser Tove Ditlevsen opp:
«Når
håpet på denne måten var knust, kledte mor på seg med voldsomme og irriterte
bevegelser som om hvert klesplagg var en fornærmelse mot henne. Jeg skulle også
kle på meg, og verden var kald og farlig og uhyggelig, for mors mørke sinne
munnet alltid ut i at hun slo meg i ansiktet eller dyttet meg bort i kroken ved
kakkelovnen. Hun var fremmed og gåtefull, og jeg innbilte meg at jeg var blitt
forbyttet som spedbarn og at hun slett ikke var moren min. Når hun hadde kledt
på seg, gikk hun inn foran speilet i soveværelset, spyttet på lyserødt
silkepapir og gned seg hardt i kinnene med det. Jeg bar koppene ut på kjøkkenet,
og inne i meg begynte lange, underlige ord å krype over min bevissthet som en
beskyttende hinne. En sang, et dikt, noe dulmende og rytmisk og uendelig melankolsk,
men aldri sørgelig og trist slik jeg visste at resten av dagen ville bli det. Når
disse lyse bølgene av ord gjennomstrømmet meg, visste jeg at mor ikke kunne gjøre
meg noe, for nå sluttet hun å bety noe for meg. Mor visste det også, og øynene
hennes fyltes av kald fiendtlighet. Hun slo meg aldri når min sjel var beveget
på denne måten, men hun snakket heller ikke til meg. Fra nå av og til neste
morgen var det bare kroppene våre som var tett ved hverandre. «
Faren slår
ikke, men Tove har liten kontakt med han. De er fattige og enda mer fattigslig
blir det når faren er uten arbeid. Men det er de ikke alene om. Det er stor
fattigdom rundt dem. Når faren, sosialisten, leser bøker sier moren at folk
blir rare av lese. Planene for broren Edvin er lagt; han skal bli håndverker. Håndverkere
er ikke arbeidsløse og de er ikke sosialister. Edvin er pen og Tove er erklært
stygg. Når Tove spør faren hvorfor han leste Social-Demokraten, rynker faren
pannen og kremter. Moren og Edvin ler fordi Tove er så ukristelig dum.
«Mor
slo ofte og hardt, men det var som regel vilkårlig og urettferdig, og mens avstraffelsen
stod på, følte jeg en slags hemmelig skam og en tung sorg som drev tårene frem
i øynene mine og økte den smertelige avstanden mellom oss. Far slo meg aldri.
Han var tvert imot snill mot meg. Alle mine barndoms bøker var hans, og på min
fem års fødselsdag gav han meg en vidunderlig utgave av Grimms eventyr. Uten
den hadde min barndom vært grå og trist og fattigslig. Likevel hadde jeg ingen
sterke følelser for ham, noe jeg ofte bebreidet meg selv når han satt på sofaen
og så på meg med de rolige, forskende øynene sine som om han ville si eller gjøre
noe i retning av meg, noe som imidlertid aldri kom til uttrykk. Jeg var mors
pike, og Edvin var fars gutt. Den naturloven var ikke til å forandre på. En gang
sa jeg til ham: - Kummer, hva betyr det, far? Jeg hadde funnet uttrykket hos
Gorkij og elsket det. Han tenkte seg om lenge mens han strøk de oppoverbøyde
spissene på barten sin. - Det er et russisk begrep, sa han til slutt. - Det
betyr smerte, elendighet, sorg. Gorkij var en stor dikter. Glad sa jeg: - Jeg
vil også bli dikter! Da rynket han øyeblikkelig pannen og sa truende: - Ikke
innbill deg noe! En pike kan ikke bli dikter. Jeg trakk meg krenket og bedrøvet
inn i meg selv igjen mens mor og Edvin lo av dette skrullete innfallet. Jeg
lovte meg selv at jeg aldri skulle røpe drømmene mine for noen, og dette løftet
holdt jeg hele barndommen igjennom.»
En tøff
tilværelse. Samtidig langt fra så tøff som andre hadde det der det f eks der
det var alkohol med i bildet. Men for en jente var det et mål for
foreldre som ikke hadde økonomi til at hun tok videreutdannelse: at hun ble
godt gift og at den kommende ektefellen kunne forsørge henne. Han burde helst
være håndverker.
Det er en
stigning i romanene, den siste Gift, synes
jeg var desidert best. Samtidig tror jeg ikke at leseopplevelsen hadde vært den
samme uten at jeg hadde lest Barndom
og Ungdom først. Tilsammen er
romanene fordelt på 339 sider. Og igjen, selv om det jeg siterer fra Barndom er dystert, og at Tove Ditlevsen
fikk et tøft liv i andre ekteskap der hun ved hjelp av legeektemannen fikk
rusproblemer, er det som helhet ingen dyster historie. Den gir også et
tidsbilde av hvordan det var å vokse opp i et dansk fattigkvarter med en
dominerende mor og liten forventning til hva jenter kunne utrette i livet. Ved
et skrivetalent og giftemål forbedret livet seg for henne. Og forholdet til
moren var ikke dystert livet ut.