«Anna
betraktet sjøen. Det dukket opp en velkjent følelse der hun sto i vannkanten:
en høyspent blanding av tiltrekning og skrekk. Hva ville komme til syne hvis
alt dette vannet plutselig forsvant? Et landskap av bortkomne gjenstander:
sunkne skip, skjulte skatter, gull og edle stener og det armbåndet som hadde
falt av håndleddet og ned i en avløpskum. Lik, hadde faren alltid lagt til, leende. For
ham var havet en ødemark.»
Jeg synes
det jeg siterer over var fint da jeg leste det første gang. Hvordan det
sammenfatter historien til en av hovedpersonene i historien, Anna, ser jeg
først etter å ha lest den gode romanen Manhattan
Beach av den amerikanske forfatteren Jennifer Egan utgitt i 2017. Gyldendal
forlag har gitt ut romanen på norsk i 2018, og boken jeg har lest er et
leseeksemplar. Tidligere har jeg lest og skrevet om Bølle på døra utgitt av Jennifer Egan, som jeg også likte godt –
link til innlegget jeg skrev i 2013:
Anna
Kerrigan er elleve år når hun står på Manhattan Beach og skuer ut over havet. Hun
er sammen med faren Eddie hjemme hos restauranteier og gangster Dexter Styles.
Faren mistet jobben som aksjemegler under børskrakket. Økonomien i den lille
familien har rast ned til et bunnivå. Eddie Kerrigan har jobbet for Dunellen
som driver med lyssky aktiviteter på havna. En venn fra oppveksten på
barnehjemmet. Men nå krever den handicappede datteren Lydia at Eddie må tjene
mer penger, og da er Styles riktig mann å kontakte. Dette møtet vil prege
livene deres fremover. Havet vil bli sentralt for det yrket Anna velger og som
var, og fortsatt er (?), utradisjonelt for en kvinne.
I romanen
til Jennifer Egan Manhattan Beach på
463 sider følger vi Anna, Eddie og Dexter Styles og menneskene rundt dem. Handlingen
foregår i New York, nærmere bestemt Brooklyn, på 1930- og 40-tallet. En historisk
roman og helt forskjellig fra romanen Bølle
på døra, særlig hva angår form. Manhattan
Beach er i sin form en mer tradisjonell roman.
Når vi
møter Anna igjen, er hun en ung kvinne som har avbrutt studiene for å jobbe ved
Marineverftet i Brooklyn. Andre verdenskrig er i gang.
«Det
ble snart kjent at det de kontrollerte, var deler til slagskipet Missouri, som
hadde fått kjølen strukket i Tørrdokk 4 nesten et år før Pearl Harbor. Senere
var Missouris skrog blitt slept tvers over Wallabout Bay og til beddingen: et enormt
område, med inngjerdinger av jern som avsperret omverdenen, og gangbroer som
løp i sikksakk og minnet om den store berg-og-dalbanen på Coney Island. Det å
vite at komponentene hun kontrollerte, skulle bli en del av det mest moderne
slagskipet som noen gang var bygd, hadde faktisk gitt Anna litt mer glød i
arbeidet. Men ikke nok.»
Anna kjeder
seg, og i mot sjefens ønske forlater hun arbeidsplassen i matpausen. Hun kommer
for sent tilbake og kalles inn på teppet til sjefen, Mr. Voss. Under samtalen
sier han at han har lagt merke til at hun ikke har med mat hjemmefra. Da avslører hun at hun bor sammen med moren og den sterkt handikappede søsteren,
og at faren er forsvunnet.
«Hadde
Anna følt noe ved denne avsløringen, ville hun ha skjult det. Men hun følte
ingenting. Faren var gått hjemmefra slik han ville ha gjort på en hvilken som
helst dag - hun hadde ikke engang noen erindring om det. Sannheten hadde meldt
seg gradvis, som når skumringen faller på: en erkjennelse, når hun tok seg i å
vente på at han skulle komme tilbake, av at hun hadde ventet i dager, og så i
uker, og så maneder - og allikevel hadde han ikke kommet. Hun var fjorten, og
så var hun femten. Håpet ble erindringen om håp: en nummen, død flekk. Hun
husket ikke lenger klart hvordan han så ut.»
Jennifer
Egan skriver godt. Romanen er på et nivå som gjør at jeg nesten er redd for å
omtale den. Redd for at noen skal misforstå noe jeg skriver slik at de unngår å lese den og dermed går glipp av en god leseopplevelse,
Jeg synes Jennifer blant annet er rågod til å beskrive relasjoner mellom
mennesker uten å fortape seg i unødvendige detaljer og selvfølgeligheter. På en elegant måte beveger hun seg frem og tilbake mellom fortid og nåtid og mellom de tre personenes
ståsted i fortellingen. Eddie Kerrigans forsvinning skaper en spenning gjennom
hele romanen uten at det gjør fortellingen hesblesende.
Det er få
romaner jeg leser som jeg tenker kunne vært filmatisert. Manhattan Beach er en slik roman. Samtidig er det skummelt når jeg
har dannet meg så klare bilder av personer og miljø. Anna gikk inn i hjertet
mitt fra første side. Det samme er relasjonene hun har til familie, venner og
bekjente, og endringer i disse.
Her i Gyldendal Magasin forteller Jennifer om presset og
prestasjonsangsten etter suksessen med Bølle
på døra. Hun forteller at hun underveis i skrivingen var i tvil om hun
skulle få det til. Om du vurderer å lese romanen anbefaler jeg deg å lese
intervjuet. Når en har lest den forstår en hvor krevende det må ha vært å
skrive den.
New
York, 1930-tallet: Anna Kerrigan, tolv år og tøffere enn de fleste, blir med
faren Eddie når han skal ut på oppdrag som fagforeningsmann. Men under et besøk
hos rikingen Dexter Styles begynner hun å ane at faren driver med en litt mer
lyssky virksomhet, som er grunnen til at familien får visse privilegier. Men
Anna blir ikke skremt, tvert imot er hun stolt over å få dele en viktig
hemmelighet med faren sin, som hun elsker høyt.
Et
tiår senere: Andre verdenskrig raser, og kvinner har fått innpass i
tradisjonelle mannsyrker. Anna har fått arbeid ved marineverftet i Brooklyn,
der hun jobber med å måle små deler til skipskonstruksjon. Hun drømmer om å bli
dykker, men det er en jobb som fortsatt er forbeholdt menn fordi den er så
fysisk krevende og farlig. Annas far er sporløst forsvunnet, og Anna har
ansvaret for å forsørge moren og den usedvanlig vakre, funksjonshemmede lillesøsteren.
En kveld treffer Anna igjen Dexter Styles på en nattklubb, og gjennom ham får
hun innblikk i en brutal verden av gangstere og forretningsfolk som ikke skyr
noen midler – en verden hvor faren hennes åpenbart hadde en viktig rolle.
Jennifer
Egans første historiske roman omtales allerede som et mesterverk. Spennende som
en krimfortelling, og samtidig gripende om kjønn, familiebånd og lidenskap i en
tid da alt sto på spill.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar