Lars Saabye Christensen: Stille lengde – Noveller i utvalg ved Roy Jacobsen

 

Boken ble utgitt i 2006 og det er utvalgte noveller fra samlingene Ingens (1992). Den misunnelige frisøren (1997), Noen som elsker hverandre (1999) og Oscar Wildes heis (2004), med etterord skrevet av Roy Jacobsen. 

Jeg har lest mange bøker Lars Saabye Christens har skrevet, men aldri noveller han har skrevet. Novellene i boken er gode med et bredt spekter av tema. Historiene overrasker, gjør meg trist, og som den første novellen i boken, En gang må være den første, den fikk meg til å gapskratte. En smakebit: 

«Det var i kjelleren hos Jonny vi fant den: vinballongen. Den stod innerst i boden, under hyllene med norgesglass, skismøring, malingbokser, musefeller og hermetikk. Et gummirør stakk opp av tuten. Det kunne man drikke av. Det gjorde vi. Det var lørdag. Verden stod stille. Vi satt med ryggen mot veggen.

— Jeg blir aldri full, sa Jonny.

— Åssen veit du det? spurte jeg.

— Bare veit det.

— Da så.

Jonny ga røret til meg og jeg sugde. Det smakte ikke noe særlig, tvertimot, men dette var heller ingen fornøyelse, det var blodig alvor.

  Kjenner ingenting, sa jeg.

  Det er det jeg sier.

Jeg ga røret til Jonny igjen. Han dro inn, ble helt flat i trynet og øynene bulte liksom ut, han ligna en passe sliten flyndre.»

Min kinesiske farmor av Lars Saabye Christensen

 

 

«De som dør tar minnene med seg, såfremt de ikke har rukket å gi dem videre til de som blir igjen. Det er en arv vi slipper å betale avgift på: minnene som skjøtes til en annens erindring. Vi rekker det dessverre sjelden. Når det gjelder døden er vi aldri ute i god tid. Vi våger ikke. Vi tror vi lever i morgen også. Noe annet kan vi heldigvis ikke tenke oss. Så haster det plutselig. Døden er en vert som går rundt i huset etter at gjestene har gått, og slukker lyset.»

 

Sitatet over er fra Lars Saabye Christensens bok i Min kinesiske farmor. Anmeldere har jublet over boken. Jeg er ikke overrasket. Mye fint å lese i denne. Det jeg er overrasket over, er tittelen. Jeg synes jeg har fått mere kjennskap til forfatterens farfar, far og forfatteren etter å ha lest boken. Og kun et omriss av farmoren. 

Samuel Johnson skal ha sagt:

 

En forfatter begynner bare en bok. En leser avslutter det.

 Ut ifra det øvrige Lars Saabye Christensen skriver om i boka er det jeg selv som må fylle ut portrettet om jeg skal få et bilde av hvem denne kvinnen var. Samtidig er det tidstypisk for den tiden hun levde, kvinnene er det lite spor etter. 

 

Slik er boken utgitt i 2020 omtalt:

Etter år med konflikter og uroligheter ble det i 1898 inngått en avtale der britene skulle få leie Hongkong i 99 år.

Det er til denne britiske enklaven, et knutepunkt for handel og sjøfart og en internasjonale smeltedigel der øst møter vest, Jørgen Christensen drar i 1906. Han er på vei for å bekle en stillingen i Svitzers Bjergings-Enterprises tjeneste. Bergingsselskapet, med hovedkontor i København, er framtidsrettet og opprettet kontor i Hongkong. Et par måneder senere kommer hans Hulda etter. Jørgen og Hulda Christensen er Lars Saabye Christensens farfar og farmor. 

På sin fars dødsleie spør Lars Saabye Christensen om Hongkong, om farfaren og farmorens år i Østen. Hvem var disse menneskene han stammer fra? Hva fikk en ung dame fra København til å legge ut på en lang og strabasiøs sjøreise alene? Hvordan var livet blant kolonister og handelsfolk? 

Lars Saabye Christensen åpner en kinesisk eske, der det som er inni den, ikke alltid er det vi forventer. Han har gjennomgått brev og bilder i familiens eie, skriftlige kilder fra offentligheten og møysommelig gravd fram historien. I prosessen oppdager han at den skjønnlitterære forfatteren ikke kan hjelpe ham, her kan han ikke la fantasien eller gjettingen tett igjen hullene i historien, her kan han ikke løfte fram dem som ikke er alt er dokumentert i historiens annaler. Men nettopp gjennom å være tro mot det som er dokumentert, tegner Lars Saabye Christensen et fascinerende bilde av en tid, en familie, et par og et individ. Med det også et besnærende bilde av vår tid – og kanskje også av oss og forfatteren selv? 

 

Byens spor Skyggeboken av Lars Saabye Christensen – fin avslutning på trilogien

«En fiktiv person som bare lever i en bok, kan bli like tilstedeværende i noens liv som et virkelig menneske.»

Sitatet over fra denne artikkelen: Kan en bok endre livet ditt?

Jeg skal ikke påstå at bøkene til Lars Saabye Christensen har endret livet mitt. Men han skriver slik at personene i bøkene er så til de grader til stede i livet mitt under lesingen og etterpå. Det var de også i den siste romanen Skyggeboken i trilogien Byens spor. 

I Skyggeboken følger vi Maj, Stine og Jesper og naboer og bekjente videre. I tillegg har forfatteren flettet eget liv inn i romanen. Nesten umerkelig vandrer han mellom fiksjon og eget liv. Det mellommenneskelige, tids- og miljøskildringene; det er få forfattere som jeg synes skriver så godt om de nære ting som Lars Saabye Christensen. Høsten er kommet inn i livet til forfatteren og sykdom preger livet hans, og tvinger han til å reflektere over mye. Tankevekkende å lese. Jeg er glad han avsluttet romanen slik han gjorde. Nå kan jeg legge historien fra meg uten at det er for trist å forlate personene. Så har du ikke lest trilogien, er den å anbefale.

Forlaget omtaler Byens spor Skyggeboken slik:

Hva hører vi når vi lytter til byens lyder? Hvilke spor etterlater den i oss? Hvem er det i andre enden når det ringer?

Sentralt i Byens spor står Maj Kristoffersen, hennes skjebne er tett vevd sammen med byen og gatene hun lever i: Men like mye menneskene hun deler byen med, først og fremst barna, Jesper og Stine. Kvinnene i Røde Kors som utgjorde Fagerborgs usynlige sosiale ryggrad. Barna er blitt voksne og tidene forandrer seg. Håp og drømmer får brynt seg på en verden som ikke lenger går på skinner. Voksesmertene preger dem alle når nye dører åpner seg og de gamle lukker seg.

Lars Saabye Christensen har lagt øret inntil byens konkylie og lyttet til dens spor. Med finstemt følsomhet avlytter han hver enkelt rille. Han ser lyset kaste skygger den ene veien når solen går ned over byen som en gang var, og den andre veien når solen står opp over en by som våkner til en ny tid. Uvegerlig reiser spørsmålet seg: Hvem er vi som bor i denne byen, dette landet og denne tiden – og hvem vi vil være?

Medrivende, storslått og tankevekkende avslutning på trilogien Byens spor.

Byens spor Maj av Lars Saabye Christensen – mange gode lesetimer

Jeg kunne ikke huske at jeg likte den første romanen Maj, Jesper, Stine og de andre så godt som jeg likte fortsettelsen jeg nå har lest i romanen; Byens spor Maj. Derfor måtte jeg lese hva jeg skrev i april 2018 innlegget:

Byens spor av Lars Saabye Christensen

Jeg ble trist av å lese den selv om jeg likte den, skriver jeg der. Det ble jeg definitivt ikke av å lese romanen jeg nå har lest.

Wow; jeg har lest en del bøker av Lars Saabye Christensen og jeg har likt dem alle. Men jeg kan ikke huske å ha hatt en slik leseopplevelse som ved å lese Byens Spor Maj. Det var så lunt og fint å være der selv om det er nok av små og store dramaer som utspiller seg. Han får frem latteren. Det er gode dialoger. Får fremt tidsånden som hersket. Kvinnens plass i samfunnet. Trangboddheten. De unges løsrivelse. Klare karakterer. Og han unngår det depressive sporet som for mange norske forfattere lett går inn i. 

Romanen Byens spor Maj ble utgitt i 2018 og er på 540 sider. Mange gode lesetimer har det vært, og jeg synes den fortjener alle de gode anmeldelsene den har fått.

Cappelen Damm omtaler romanen slik:

«Sentralt i Byens spor står Maj, hennes skjebne er tett vevd sammen med byen og gatene hun lever i: Men like mye med menneskene hun deler byen med, først og fremst barna, Jesper og Stine. Kvinnen i Røde Kors som utgjør Fagerborgs usynlige sosiale ryggrad. Jespers kamerat Jostein som går i slakterlære og er på vei inn i arbeidslivet, et liv også Maj må tre inn i. For ting begynner å haste:

"Stine sover allerede på divanen innerst i spisestuen. Det er hennes rom, spisestuens hjørne. Snart sover Jesper også. Men Maj får ikke sove. Månen flytter seg fra vindu til vindu. Dagen gikk ikke opp likevel. Det er streker i regningen. Det er for mange tanker: Jesper, rekker han å lære seg det nye stykket før 17.mai? Og Stine, hvorfor har hun aldri noen venniner med seg hjem? Og denne Bjørn Stranger, slutter han aldri å gå fram og tilbake? Og nå har hun Margrethe å tenke på også, i tillegg til drakten på Steen & Strøm, hvitvasken og tiden, tiden som aldri strekker helt til. Det er disse tankene som holder henne våken. Og de munner ut i det som Maj aller helst ikke vil tenke på: Hun har ikke vært sammen med en mann siden Ewald. Skal hun leve resten av livet på samme vis?"

Byens spor av Lars Saabye Christensen

Dette innlegget blir så kort at jeg ikke kan kalle det en bokomtale engang. Jeg begynte å lese romanen Byens spor av Lars Saabye Christensen på eBokBib. Men jeg fant ut at en bok som i papirutgave er på 441 sider, passet best å lese i papirutgave. Da ble det flere måneder i bibliotek-kø. Nå er romanen lest og ble levert tilbake tidligere i dag slik at de som står i kø etter meg får lest den.

Jeg likte romanen, og den var vel verdt lesetiden. Samtidig ble handlingen, og særlig slutten, i overkant trist for meg. Men det er meg – det betyr ikke at andre vil ha samme leseopplevelse. Det viser at forfatteren fikk meg til å leve meg inn i livet til personene som er med i handlingen.

Kritikerne likte den - her kan du lese utdrag fra de gode anmeldelsene

Jeg overlater til forlaget til å omtale innholdet i romanen:

«Byens spor er første bind i en trilogi, og vi befinner oss på Oslo vest rett etter krigen der vi møter Ewald og Maj Kristoffersen med deres sønn Jesper. Ewald jobber i et reklamebyrå som får i oppdrag og lage kampanjen i forbindelse med Oslos 900-årsjubiléum og Maj engasjerer seg i Røde kors.

Bli med når vi legger øret inntil konkylien og lytter: Hør lyden av Oslo. Se gatene som binder den sammen, se menneskene som bor i dem. Se Ewald og Maj, se slakteren, se legen, hør hyggepianisten på Bristol, høre telefonen ringe hos fru Vik i etasjen over. Se Maj gå på møte i Røde Kors, hør glassen klirre på Bristol. Høre lyden av hvinende bremser.»

Saabyes Cirkus av Lars Saabye Christensen

Etter at jeg hadde lest boken jeg lånte av biblioteket og skrev om i innlegget:

Om å skrive av Hans Olav Brenner – jeg håper det kommet et bind 2!!

bestemte jeg meg for å lese en bok av hver av forfatterne Brenner har intervjuet. Uansett om jeg hadde lest bøker av dem tidligere. Derfor har jeg kjøpt boken til Brenner for å kunne lese intervjuene om igjen. Jeg har opprettet en egen «etikett»: Prosjekt om å skrive - der jeg linker innleggene.  

Den første forfatteren jeg har lest en bok av, er Lars Saabye Christensen. Tidligere har jeg lest romanene Beatles, Herman og Halvbroren. At jeg valgte å lese Saabyes Cirkus, var etter å ha lest bakgrunnen for at han skrev denne romanen i et intervju med Aftenposten. Og at jeg leste at andre lesere hadde likt romanen og at de fant mye humor i den. I et En smakebit på søndag-innlegg har jeg referert til intervjuet. Lars Saabye Christensen forteller også om den pinlige opplevelsen det var å falle ned fra podiet på en bokmesse i intervjuet med Brenner.

Saabyes Cirkus har jeg lånt av biblioteket. Den ble utgitt i 2006 og er på 207 sider.

Slik beskriver forlaget Cappelen romanen:

«En forfatter faller fra en scene i Paris. I dette grusomme øyeblikk, mens han strekker armene i været og vinker farvel for godt, ser han seg selv stå utenfor Bruns Musikk & Noter i Bygdøy allé og beundre en rød Fender Stratocaster. Han er 13 år gammel og vet bare én ting: Denne gitaren må bli hans. Han har 43 kroner på konto og gitaren koster kr. 2250,-. En ny verden åpner seg da han får jobb som blomsterbud hos Finsens Flora på Frogner.»

I intervjuet med Aftenposten beskrives Lars Saabye Christensen som sjenert og beskjeden. I intervjuet med Brenner sier Christensen bl a at han er best på små flater. Og synes ikke selv at han er den fødte forteller.

Jeg synes det hadde en ekstra verdi for leseopplevelsen å lese intervjuet med Brenner før jeg leste romanen. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å lese romanen Saabyes Circus. Universet han har bygget på en liten flate er så fint å lese. Persongalleriet er så godt beskrevet at det er som jeg ser dem for meg. Hører dem snakke. Miljøet det samme. Luktene. Lydene. Selv om det er et alvor og dybde i romanen, har han gjort det til et morsomt univers for meg å være i. Jeg synes at Lars Saabye Christensen er flink til å fortelle historier.  

Jeg skal gi noen smakebiter. Det er utrolig mange å velge mellom. Jeg vil helst ikke røpe for mye av handlingen som tidsmessig hovedsakelig er plassert i året 1965.

Hovedpersonen går inn på Finsens Flora. Han blir bedt om å snakke med Finsen Selv som sitter og røyker:

«Trenger dere et blomsterbud?

Finsen Selv var taus en stund. Det sluttet ikke å ryke fra hodet hans. Han hostet stygt. Skuldrene ristet. Så falt han til ro.

Han sa: Dere? Er jeg i flertall idag? Er jeg kongelig? Hva? Eller ser du dobbelt? Har du drukket? Da kan du ikke være blomsterbud.

Han forvirret meg. Og ingenting kunne gjøre meg mer uvel enn forvirring. Forvirring og skadefryd er likelydende...»

Når hovedpersonen kommer hjem, forteller han foreldrene om ansettelsen som blomsterbud. Her er deler av samtalen mellom tenåringen og foreldrene:

«Far skjenket vann i glasset mitt.

-      Og hva skal du bruke pengene du tjener til?

En Fender Stratocaster.
-      En fender hva?

Jeg sukket dypt. At de ikke visste. Og de visste ikke engang at de ikke visste det før noen sa det til dem i store bokstaver.

-      En elektrisk gitar.

Mor og far så på hverandre igjen. Mor la pekefingeren langs kinnet og trakk i huden mens hun løftet venstre øyelokk. Far tømte glasset og snudde seg mot meg.

-      Og hva skal du med elektrisk gitar? spurte han.

Skulle jeg virkelig svare på det? Var det ingen grenser for hva det var lov å spørre om i denne byen? Kunne de ikke bare holde på med sin egen dialekt og snakke i øynene på hver andre? «

På skolen er det ikke enkelt å være. Han kan ikke si «r». Og han har en plageånd i klassen;  Putte:

«-Bare vent, sier Putte. Bare vent.

Det er det uhyggeligste man kan si til noen, bare vent, det er en trussel uten tidspunkt og derfor har den tiden på sin side, tiden er en del av trusselen, hvert sekund gjør alt verre og den som bare venter, venter aldri på noe godt, bare vent.

-      På hva da? hvisker jeg. «

En smakebit på søndag: Saabyes Circus av Lars Saabye Christensen

På omslaget til romanen Saabyes Circus skrevet av Lars Saabye Christensen står det bl a: «Dette er en sann historie bygget på en løgn. Eller omvendt: en løgn bygget på en sann historie.» Den sanne historien romanen bygger på, leste jeg om i et intervju med forfatteren i Aftenposten 14. september 2013:

«Lars Saabye Christensen var å bokmesse i London i 2006, der han skulle si noe vettugt om norsk bokbransje foran et internasjonalt publikum av forleggere, journalister og forfattere.

Så skjedde det: idet han skulle skyve stolen nærmere scenekanten, vippet den over. Christensen falt ned fra scenen og ned på gulvet. Det hele var, ifølge han selv, ufattelig pinlig.

Jeg lekte noen sekunder med tanken på å spille død, men klarte å komme meg opp igjen på scenen og fortsatte innlegget, forteller han.

Den enorme pinligheten fylte han med raseri. Men hvem skal man bli rasende på når man har falt ned fra en scene? Man blir rasende på verden: et generelt raseri.

Senere skrev han episoden inn romanen Saabye Circus.«

Romanen begynner slik og her er smakebiten:

«Jeg falt i Paris. Rett foran øynene på mine forleggere og oversettere, ikke bare fra Europa, USA og Sør-Amerika, men også fra Australia, New Zealand og Japan, for ikke å glemme journalistene som selvfølgelig var til stede den kvelden, falt jeg altså fra scenen i det ærverdige auditorium 2, på den store bokmessen i Paris 4. mars, 2005, klokken 19.03. «

Det var min smakebit. Vil du lese flere smakebiter på søndag, finner du dem linket til Mari’s blogg ved å klikke på bildet som kommer nå: