28. feb. 2016

Krim: Peter Swanson - De som fortjener det (The Kind Worth Killing) - underholdning fra begynnelse til slutt


Det er sjelden jeg får lest bøker som er så «ferske» som romanen De som fortjener det av den amerikanske forfatteren Peter Swanson. Den ble utgitt i 2015 med tittelen The Kind Worth Killing, og på norsk i 2016 av Cappelen Damm som beskriver innholdet slik:

«Ted og Lily møtes tilfeldig i en flyplassbar på Heathrow. De skal begge ta nattflyet til Boston. Samtalen mellom dem utvikler seg raskt fra uskyldig flørt til dødelig alvor. Ted forteller om ekteskapet sitt som skranter – han har akkurat funnet ut at kona er utro. Det begynner som en halvhjertet spøk da han sier at han kunne tenke seg å drepe henne. Uventet svarer Lily at hun kan hjelpe ham. «

På bokomslaget er det sitert fra gode anmeldelser utenfor Norge. Men det var norske anmeldelser som fikk meg til å låne boken av biblioteket. 320 sider. Cappelen Damm siterer fra disse her. Bl a denne:

«De som fortjener det er en finurlig og effektivt fortalt thriller som bærer Alfred Hitchcocks bumerke fra begynnelse til slutt. "Pål Gerhard Olsen, Aftenposten»

Nå har jeg lest romanen, og den skuffet ikke. Tvert imot. Den var bedre enn jeg hadde våget å håpe på. Jeg er ingen ekspert på krim- og spenningsromaner, men den holdt meg i ånde fra begynnelse til slutt. Mange overraskelser underveis. Og slutten ryker det av – wow!

Lily mener at kona til Ted fortjener å dø og uttrykker det bl a slik:

«Som jeg sa tidligere, skal vi alle dø en gang. Hvis du dreper din kone, gjør du bare noe som på et eller annet tidspunkt vil skje uansett. Og du vil redde andre mennesker fra henne. Hun er en negativ størrelse. Hun gjør verden til et dårligere sted. Det hun har gjort mot deg, er verre enn døden. Alle dør, men ikke alle må se en de elsker sammen med en annen. Hun kastet første stein.»

Det er ikke til å komme fra at etterhvert som Ted forteller om kona, fortjener hun ikke å få med seg mye penger i en skilsmisse. Men fortjener hun å dø for det hun har gjort... Hvem er Lily, og hva er det som gjør at hun kommer med forslaget om å hjelpe Ted med å drepe kona. 


«Jeg hatet min kone, men jeg hatet henne fordi jeg engang hadde elsket henne. Var jeg i ferd med å begå et feilgrep, noe jeg kom på å angre på resten av livet? Når jeg tenkte på den måten, når jeg ble skremt av det jeg planla å gjøre, ønsket jeg å ta kontakt med Lily, ville høre henne snakke om mordet på sin ubekymrede måte, som om hun snakket om å kaste ut en gammel sofa.»

Jeg skal ikke røpe noe fra handlingen. Som nevnt tidligere, underholdende roman fra begynnelse til slutt. Den bør falle i smak hos mange som liker spenningsromaner. Det er mange som står i kø for å lese den på biblioteket. 

27. feb. 2016

Trygve Hoff: Snart gryr en dag

Privat foto

Klokka på nattbordet lyse i mørke og viseren kryp i mot sju.
Ute står byen med halvåpne øya og djupt inni søvnen e du.
Snart gryr en dag i våre hjerteslag, - e vi i lag. Snart gryr en dag.

Men først skal vi leve mens natta blir borte, - et sted mellom dikt og drøm.
Æ holde dæ stilt vi ser dagslyset stige og morran e mjuk og øm.
Snart gryr en dag i våre hjerteslag, - e vi i lag. Snart gryr en dag.

Kjenn denne timen da allting kan eies før kværdagen rive det bort
La oss få elske og vite ei sannheit, - at det vi har gjort har vi gjort.

 Snart gryr en dag i våre hjerteslag,- e vi i lag. Snart gryr en dag.


25. feb. 2016

Marit Eikemo: Alt inkludert


Det skjer at jeg både kjøper, selger og gir bort ting gjennom Finn.no. En spesiell erfaring jeg hadde og kom til å tenke på da jeg leste romanen Alt inkludert av Marit Eikemo, var da jeg byttet sofa i stua for en tid tilbake.

Jeg satte inn annonse om at jeg ga bort to stk. sofaer. En dame tok kontakt. Hun fortalte meg at hun var nyskilt. Hun hadde brukket benet. Venninnen som skulle komme og se på dem kunne ikke komme. Jeg insisterte på at hun burde se dem før hun sendte et transportfirma til å hente dem. Men da sa hun at hun hadde dårlig råd og hadde ikke råd til å være kresen. Jeg fikk følelsen av at noe av det hun fortalte meg i beste fall var halvsannheter fordi hun håpet at jeg skulle kjøre møblene til henne. Men der går grensen for meg – etter en uke uten at møblene var hentet sa jeg stopp. De som fikk tilbudet var svært fornøyd. 

Hovedpersonen Agnes i romanen Alt inkludert lyver. Etterhvert serverer hun ikke bare en, men flere løgner. Men hun er ikke den eneste som lyver.

Agnes kommer flyttende til en by sammen med datteren Maja som er seks år. Her møter Agnes husverten som hun skal leie leilighet av:

«- Det var noko eg skulle ha sagt.
Men han kom ikkje på det, og eg kunne heller ikkje
hjelpe han med det. Vi stod der og såg i kvar vår retning.
- Når kjem flyttelasset ditt? sa han.
- Eg har ikkje noko flyttelass. Eg har berre dette, sa eg
og peikte mot dei to koffertane.
- Berre det?
Han såg granskande på meg.
- Det er veldig uvanleg at folk ikkje har noko, sa han.
- Dei fleste har nokre møblar med affeksjonsverdi, om
ikkje anna, som dei gjerne vil ha med seg.
- Eg har ikkje noko slikt, sa eg.
- Da har vi eit problem, sa han.
Maja drog meg i armen og spurde om vi ikkje kunne
gå inn snart, ho ville sjå rommet sitt. For første gong
skulle ho få sitt eige rom. Det hadde ho gledd seg til.
- Er du sikker på at eg og du har same problem?
Kanskje nokon klarer seg med mindre enn andre? sa eg
til husverten.
- Om du så hadde vore amish, så er det grenser for
kor lite du kan klare deg med. Leilegheita er tom, sa han.
Dette hadde eg ikkje tolmod til. Eg var varm og
trøytt etter den lange reisa. Eg ville berre inn, sette frå
meg koffertane, ta av meg på beina og sette meg ned i
eit av møblane som naturleg følger ordlyden «delvis
møblert».
- Da må du nesten møblere med noko, sa eg.
Han såg vantru på meg og gjentok: - Da må eg nesten
møblere ... ? Leilegheita er umøblert. Det er vel
ikkje opp til meg å finne ut av korleis du ordnar deg
med møblar.
- Delvis møblert, korrigerte eg. - Den skulle vere
delvis møblert, ifølge annonsen.
- Kva seier du? Nei, da trur eg du har misforstått.
Han såg seg rådvilt rundt og mumla noko, mest til
seg sjølv, verka det som:
- Kan eg ha rykt inn feil annonse?
-Kva?
Han forklarte meg at det kanskje kunne ha skjedd ein
feil. I den gamle annonsen stod det at leilegheita var delvis
møblert, men det var for dei førre leigetakarane,
austeuropeiske bandittar, stakk av med alt inventaret.
Maja gjorde store auge og spurde om det hadde budd
bandittar her, men eg berre hysja på henne, eg ville
høyre om han snart kom opp med ei løysing til oss.»

Etter at Agnes har hvisket til utleier at de ikke kan dra tilbake dit de kom fra, er forslaget hans at hun kan få tilbakebetalt depositumet der og da, og slippe å betale leie for de tre første månedene. De har mye fint på Ikea og Finn.no sier han. Så drar han etter egen fortelling til Mexico der han skal drive forretninger.

«På vegen ut snudde han og kom tilbake. Det var ein
ting til.
- Eg ville ikkje sagt til folk i gata at du kom hit utan
møblar. Ikkje at leilegheita var robba, heller, for den
saks skuld, folk begynner berre å snakke. Kanskje dei
trur du kjem hit som ledd i eit program for vitnevern.
Eller at du har valdsalarm, eller noko.
- Det er vel ikkje mi skuld at leilegheita er tom, sa
eg irritert.
- Nei, men folk vil likevel tenke sitt. Du veit, plutseleg
har det flytta inn ei dame og ei lita jente i nabolaget
med ingenting anna enn to koffertar. Det er jo litt ...
spesielt?
- Folk spør vel ikkje om slikt, sa eg.
Han såg på meg.
- Spør om kva?
- Om eg har valdsalarm?
- Har du det, da?
-Nei!»

I første etasje bor en jusstudent og en litauer. I andre bor medisinstudenter i et kollektiv og på kvisten bor en eldre dame som er forfatter. Etterhvert skal Agnes blir kjent med de andre i huset.

Den første natten sover Agnes og Maja med klærne over og under seg. Så starter søket etter møbler på Finn.no. Rune har en sovesofa fra Ikea som han gir bort. Agnes tar med seg Maja på bussen, og planen er å frakte sofaen tilbake med maxitaxi. Men familiefaren og politimannen Rune foreslår å kjøre dem med sofaen i SUV-en. Etterhvert kommer han også med et sofabord, og han dukker til stadighet opp i leiligheten i uniform.

Romanen omhandler rundt et halvår i livet til Agnes og Maja. Vi får ikke vite noe om livet deres før de flytter inn i kjellerleiligheten. Ingen andre får heller vite noe. Verken de andre leieboerne i hybelhuset, de Agnes møter gjennom Finn.no eller naboene i husene rundt. Når Agnes får spørsmålet om hvorfor de ikke har møbler, serverer hun løgnen at de venter på flyttelasset. Etterhvert økes løgnen med at hun er blitt svindlet av flyttebyrået. Hun får noe kjøkkenutstyr av naboen Frøydis.

Frøydis er den geskjeftige naboen som er ekspert på å bygge nettverk og engasjerer seg i naboområdet. Hun har en datter som skal begynne på skolen sammen med Maja. Maja, som når hun ikke har barn å leke med, spiller Nintendo. Som til stadighet har vondt i magen. Også moren er hensatt til dataspill. Andre leker har Maja ikke. Agnes får etterhvert kjøpt klær til Maja på Finn.no. Avstanden Agnes har til samfunnet blir hun gjort oppmerksom på etterhvert som Maja får venner i nabolaget og på skolen. Ser forskjellen mellom den tilværelsen hun og moren lever under og hvordan andre barn har det.

Jeg likte romanen svært godt. Vanskelig å legge fra seg. En roman jeg kommer til å ha i tankene lenge. Det store spørsmålet er hva som skjer fremover med Agnes og Maja. Det er i utgangspunktet historien om en tragisk tilværelse vi blir fortalt, særlig for Maja. Fattig-Norge i økonomisk målestokk. Agnes er en person jeg til tider kunne bli oppgitt over. Passiviteten. At det er greit delvis å leve på andres almisser. Ikke opp mot hva det påfører Agnes, men Maja. Hvorfor tar hun ikke Maja med til legen når Maja har så ofte vondt i magen. Samtidig virker det om Agnes har ressurser som ligger der, og spørsmålet er hvorfor og hvordan hun er havnet der hun er nå. Er det frivillig eller har det skjedd noe. Uten å vite noe om det er det vanskelig å felle noen «dom» over Agnes.

Men flere av de som bor rundt Agnes er ulykkelige på sin måte. Hvorfor drikker f.eks Frøydis seg sanseløs når hun har anledning til det. Hun som er en aktiv hjemmeværende mor med tre barn. Har en ektemann som tjener nok penger at de har god økonomi. Har et stort nettverk. Lever et liv som er helt motsatt av hvordan Agnes lever sitt. Hva med bloggeren som har sagt opp jobben for å blogge om livet sitt. Og hva er det som gjør at Rune viser slik interesse for Agnes. Mange morsomme scener der noen var tragikomiske.


Romanen er på 320 sider, utgitt i 2015 og jeg lånte den av biblioteket. 

23. feb. 2016

Emily St. John Mantel: Fordi overlevelse ikke er nok (Station Eleven)


«På stille ettermiddager i brorens leilighet tenkte Jeevan ofte på hvor menneskelig storbyen var, hvor menneskelig alt var. Vi beklaget oss over hvor upersonlig den moderne verden var, men det var løgn, syntes han nå, den hadde aldri vært upersonlig i det hele tatt. Det hadde alltid eksistert en enorm, skjør infrastruktur av mennesker som arbeidet ubemerket rundt oss, og når folk slutter å gå på jobb, går hele systemet gradvis i stå og stopper opp. Ingen leverer drivstoff til bensinstasjonene eller flyplassene. Biler strander. Fly kan ikke fly. Lastebiler blir stående på utkjøringsstedet. Mat når ikke frem til byene, matbutikker stenger. Næringslokaler blir lukket og deretter plyndret. Ingen kommer på jobb på kraftanleggene eller understasjonene, ingen fjerner trær som faller over strømledninger. Jeevan sto ved vinduet da lysene slukket.»

Det er fem dager etter at den store katastrofen har inntruffet Toronto og resten av verden. Jeevan Chaudhary, tidligere paparazzi og kjendisjournalist, er i leiligheten til broren Frank. Det var dit han gikk etter at han i teatret prøvde å redde skuespilleren Arthur Leander som fikk hjerteinfarkt under en oppsetning av Kong Lear, der Jeevan var publikum. Skuespilleren dør, men dette var det som fikk Jeevan til å forstå at han er på rett vei i livet ved å utdanne seg til ambulansemedarbeider. Ved det kan han ta et skritt frem i livet.

Men slik går det ikke. For på vei til brorens leilighet får Jeevan en telefon fra en venn, legen Hua som jobber på Toronto General. Hua kan fortelle at influensaviruset Georgia er kommet til Canada med et fly fra Moskva. 99% av jordens befolkning skal etterhvert dø av viruset. Det tar bare 48 timer fra en blir smittet til en dør. Jeevan er en av de får som overlever. Først og fremst på grunn av denne advarselen fra Hua. Samfunnet bryter sammen, og denne dagen starter en ny tidsregning

Forfatteren tar oss 20 år frem i tid. En teatertrupp, reiser rundt i USA og spiller Shakespeare stykker. Fordi overlevelse ikke er nok. Samfunnsfunksjonene er forsvunnet, og folk bor rundt omkring i små samfunn. Selv om det kaoset som oppstod da katastrofen var et faktum, ville tilstander med plyndring, vold og drap, er det ikke trygt å reise rundt slik. I et av samfunnene møter de mennesker som har samlet seg om Profeten. Han som har fått folk til å tro at katastrofen var varslet i Bibelen. Som bruker vold for å nå mål de setter seg. 

Romanen Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel ble utgitt i 2014 og på norsk i 2016. 377 sider og eksemplaret jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Den er kategorisert som science fiction, postapokalyptisk, endetidsroman og dystopi, dog ikke så mørk som det er vanlig at slike romaner bruker å være. En roman som ikke spesielt henvender seg til unge lesere.

Jeg er enig at den ikke er så mørk og dyster som dystopier bruker å være. Det har å gjøre at forfatteren flytter seg i tid. Fra før katastrofen er et faktum til i år 20 etter katastrofen. Omhandler mange personer med forbindelseslinjer.

Romanen fikk meg til å reflektere over alt vi i de moderne samfunn tar for gitt, og som forsvinner når katastrofen rammer samfunnet. Mange ønsker seg «tilbake til naturen». Jeg er ikke en av dem. En av de som ikke har «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» som favoritt TV-program. Av mange årsaker setter jeg pris på samfunnet vi lever i selv om jeg synes at vi bør ta bedre vare på naturen. At samfunnet på enkelte områder er på vei i feil retning. 


Romanen har fått gode kritikker. Jeg er mindre begeistret for den enn kritikerne. Klarer ikke å ta frem de store superlativene om min leseopplevelse. Det har mest med å gjøre at den er i en sjanger som i utgangspunktet ikke fenger meg. Jeg klarer ikke å la være å overse det som jeg synes virker urealistisk. Tror at viljen til helt å leve seg inn i historien er en fordel. Den manglet hos meg til tider under lesingen. 

21. feb. 2016

Krim: Jo Nesbø - Snømannen (The Snowman) - Harry Holde bygger rede - vil det gå bra tro?

Harry Hole lurer på hvor han skal hente neste kvist...


Det er vårlig ute. Snøen er borte. Harry Hole på bildet over driver og bygger rede i stor einer vi har i hagen. Harry Hole er en skjære. Det må være en optimist tenker vi, han bygger høyt oppe der eineren har delt seg. Den svaier godt når vinden tar tak. En einer som vi mange ganger har trodd skal visne ned, brun og fæl som den har vært til tider. Men den har tydeligvis ni liv.

Skjæra ga jeg navnet Harry Hole etter å ha lest Snømannen, og etter at jeg for noen timer siden så skjæra var i kamp med en spurvehauk. Spurvehauken fløy etter basketaket opp i et tre på foringplassen, og all fuglekvitter stilnet. Men da jeg fikk hentet kamera var fuglen bokstavelig talt fløyet. Harry Hole lar seg ikke stoppe av en seriemorder, den flyr frem og tilbake med kvist og kvast som den dytter inn til madammen som bygger, og fjærfokket står til tider. Selv om det etterhvert kommer til å bli et lurveleven uten like, håper jeg de lykkes med prosjektet.



Hovedpersonen Harry Hole lar seg heller ikke stoppe av en seriemorder som er tema i romanen Snømannen av Jo Nesbø. Snømannen utgitt i 2007 og som er den syvende romanen om politietterforskeren Harry Hole, startet jeg å lese for flere år siden, men jeg avsluttet etter ca 100 sider da jeg tenkte at jeg måtte lese de seks første først. Men slik ble det ikke. Jeg leste romanen Gjenferd som ble utgitt i 2011 og der også Harry Hole er med. Men Gjenferd synes jeg var så mørk og dyster at jeg slo fra meg tanken om å lese flere bøker av Nesbø. Men så kom nyheten at Snømannen skal filmes, og da måtte jeg bare få lest den. Det har jeg gjort, og min oppsummering er at romanen er veldig god.

For Harry Hole er Oslo byen i hans hjerte. Jeg ser at han beskrives som en antihelt. En rufsete politietterforsker som en lett kan få sympati for. Jeg forstår det slik at han i utgangspunktet har et godt utseende, men på grunn av det livet han har levd, er han det man kaller for herjet. Nå strever han med å holde seg unna alkoholen. Det er slutt mellom han og Rakel, som har funnet seg en ny kjæreste som er lege. Men Harry har fortsatt kontakt med Rakel og sønnen hennes Oleg.

Harry er en uortodoks politietterforsker som skaper hodebry for sjefene. Men når det etterhvert viser seg at drap og forsvinningssaker knytter seg til en seriemorder, er det Harry lærte på FBI-kurset en kompetanse som endelig kommer godt med. Han får en ny kollega, den lekre og intelligente Kathrine Bratt fra Bergen.

Forlaget Aschehoug beskriver handlingen slik:

«Det er november og årets første snø har falt i Oslo. Birte Becker kommer hjem fra arbeid og skryter av snømannen som ektemannen og sønnen har laget i hagen. Men de har ikke laget noen snømann. Når familien stiller seg ved stuevinduet og forbauset ser på snømannen, slår det sønnen at den står vendt mot huset. At de sorte kulløynene stirrer mot vinduet. På dem.

Førstebetjent Harry Hole har mottatt et anonymt brev undertegnet Snømannen. Innholdet referer til en seriemorder Harry jaktet på syv år tidligere. Katrine Bratt er nyansatt på Voldsavsnittet og studerer gamle forsvinningssaker. Hun finner et alarmerende fellestrekk - gifte kvinner som er blitt borte samme dag som den første snøen har falt.

Samme natt kaver en kvinne seg gjennom snøen i en skog utenfor Oslo. Hun vet at hun løper for livet, men hun vet ikke hva som er etter henne. Og hun vet heldigvis ikke hva som ligger foran henne.»

Har du ikke lest bøker om Harry Hole før og liker krim, synes jeg du skal få med deg denne. Råspennende og med overraskede vendinger. Ulike karakterer som skaper god dynamikk. Noen som er perifere i begynnelsen, men som etterhvert kommer sterkere inn i historien. Skal bli spennende å se hvordan karakterene vises i filmen.

I tillegg til at jeg har Gjenferd og Snømannen i bokhyllen, står Politi av Nesbø der. Om jeg leser den har jeg ikke helt bestemt meg for. Jeg har ikke kjøpt noen av bøkene av Nesbø, det er andre her i huset som også kjøper bøker.


En privat snømann som ble laget for en del år tilbake av helt andre hensikter enn å signalisere mord. 


14. feb. 2016

Anneli Drecker/Arvid Hanssen: Little Tree - Prakt Magnolia Galaxy




I april 2015 ble Rocks & Straws med Anneli Drecker utgitt. Artistens tredje soloplate. Denne gangen er det Arvid Hanssens tekster som er oversatt til engelsk av Roy –Frode Løvland. 

Jeg har kjøpt platen/Cd’n i tillegg til at jeg har den på Wimp. Hadde håpet at tekstene var på coveret, men det var de ikke. Men nå har hun lagt de ut – du finner de her

En av tekstene som er på platen er Te ei lita grein i vijnterskogen.

Little Tree -To a small tree in the winter woods

Little tree, little tree
do you stand in the woods awaiting?
Asking with your cold and naked twig
if there will be much more waiting?

Little tree, little tree,
do you stand in the woods awaiting?
Remembering sunshine and summer’s heat.
Do you stand in the woods awaiting?

Little tree, little tree,
do you stand in the woods awaiting?
The frost covers branches and stones, can you see

how many are standing awaiting?


Jeg tenker på den når jeg ser mitt nye Magnolia-tre som er på bildet over. Plantet sommeren 2015. Treet er en Prakt Magnolia Galaxy.

Endelig fikk jeg kjøpt et. Det var ikke «gi bort pris» - jeg måtte ut med 1 275,- for treet. Det er ikke til å komme fra at jeg er spent om det overlever vinteren. Tenkte i høst på at vi skulle pakke det inn for vinteren, men det ble ikke gjort. Men jeg synes det ser bra ut – det er lenge siden det kom knopper på treet. 



Overlevde det kulda vi hadde i januar tenker jeg at det overlever det meste.
Men jeg tror ikke at det blir 5 meter (eller håper ikke det!) 



11. feb. 2016

Biografi: Thor - Thor Hushovd i samarbeid med Jostein Ravnåsen

Februar er første runde i biografisirkelen her på bloggen Moshonista, og kategorien er Sport. Følg med på bloggen til Moshonista (Ingalill) og på Bokblogger.no  hvilke bøker andre bloggere har valgt.

Valget mitt ble til slutt biografien Thor, Thor Hushovd i samarbeid med Jostein Ravnåsen. 



Det er en selvbiografi som tar for seg livet til Thor Hushovd frem til han ga seg som toppidrettsutøver i 2014. I denne artikkelen i Aftenposten, som er fra bloggen til Jostein Ravnåsen, fetteren til Hushovd, skriver han hvordan det var å lansere boken. At det journalistene var spesielt interessert i var det Lance Armstrong innrømmet overfor Hushovd da han besøkte Armstrong i LA. Dagbladet var i kjent stil mest interessert i håret til Hushovd; Thor Hushovd brukte 140 000 kroner på to hårtransplantasjoner.

Så ærlig skal jeg være at biografien og skriveriene om den har gått meg «hus forbi». Hårmanken til Hushovd, hans privatliv forøvrig, og Lance Armstrong interesserer meg lite. Det som jeg synes var mest interessant å lese om, var hvordan det er å være proffsyklist. Det er ingen «dans på roser» skal jeg legge til grunn det jeg har lest, men råtøft. Både fysisk og psykisk.

Boken innledes med, og siste kapittel omhandler, slutten på karrieren. Motgangen startet i 2012, og de siste årene gikk det opp og ned på grunn av sykdom. Hushovd mener selv det må ha vært kyssesyke som var årsaken, og som legene har påvist at han har utviklet antistoffer mot, uten å kunne påvise tidspunktet han fikk viruset. Det var ikke noe enkelt valg å gi seg som proffsyklist.

«Jeg har syklet aktivt i 27 år av mitt liv, og hele livet mitt blir snudd opp med nå som jeg legger opp. Jeg må endre livsstilen min totalt, for jeg vet at jeg har levd et spesielt liv. Formen vil bli dårlig og kroppen vil forfalle, medieinteressen vil forsvinne og jeg vil miste kicket det er å konkurrere. Jeg vet at jeg kommer til å savne den gode følelsen det er å stå på seierspallen. Følelsen av å ha lykkes, prestert godt og oppnådd noe stort, kanskje større enn jeg trodde var mulig. Jeg er forberedt på at det kan bli vanskelig.»

Boken er oppdelt i 20 kapitler, og kapittel 1 omhandler VM-gullet han oppnådde i 2010 som han beskriver som det største øyeblikket som syklist. I dette kapitlet og flere andre kapitler skriver han om hvor viktig treneren Atle Kvålsvoll har vært for hans karriere. Med unntak av kona Susanne, er det ingen som kjenner han bedre enn Atle Kvålsvoll som han kan snakke med om alt.

Alt startet i Grimstad:

«Jeg har hatt en fantastisk god oppvekst. Den har nesten vært for god for å være sann. Susanne har sagt til meg noen ganger at jeg har hatt det for perfekt. Ikke en eneste bekymring. Hun mener jeg som voksen ikke klarer å kjenne på hva bekymringer er, fordi oppveksten min har vært så trygg og god. Det går faktisk an at noen barn vokser opp på en slik måte. Jeg er et bevis på det. Jeg og søsknene mine, Ronny og Hege.»

Da Thor var syv og broren Ronny var ti begynte de å sykle. Etterhvert begynte også søsteren Hege å sykle. De ble en skikkelig sykkelfamilie. Da Thor var ti år og kunne begynne å konkurrere, fikk han en brukt racersykkel. Hushovd drev på med flere typer idrett. Han vant sitt første sykkelløp da han var ti år. Etterhvert ble friidrett, fotball og ski valgt bort til fordel for sykkel:

«Innerst inne visste jeg vel allerede da at jeg var en individualist.»

Det var nære på at han ga seg som syklist. I 1997 gikk han på Norges Toppidrettsgymnas i Bærum og var møkk lei alt som hadde med sykling og toppidrett å gjøre. Det var nyheten om at Kurt Atle Arvesen hadde vunnet U-23 VM i Spania som trigget han til å fortsette. Som tyveåring vant Thor Hushovd U-23 VM i Nederland. I 2000 skrev han under kontrakt som gjorde han til Crédit Agricole-rytter, og livet som proffsyklist startet.

Det er hans liv som proffsyklist som er bokens hovedtema. Oppturer og nedturer. Tour de France - de ulike etappene. Den vanvittige farten de har i nedoverbakker var hårreisende å lese om. Også andre løp er omtalt, bl a klassikeren Paris–Roubaix som Hushovd hadde som mål å vinne, men aldri vant. Bytte av klubber. Forholdet til andre proffsyklister og ledere. I begynnelsen av karrieren var hans argeste konkurrenter Robbie Mc Ewan og Tom Boonen. Han nevner flere enn disse to, men senere skulle det komme en som ble en skikkelig rival:

«Så kom Mark Cavendish i 2007. Alle skjønte at her kom det en ny superspurter, en lynrask og spesifikk sprinter. Jeg husker det var litt irriterende at en fersking kom og vant så lett, både en og to og tre etapper på rad. Han klarte noe jeg ikke klarte. Det skjedde aldri at jeg vant mange etapper på rad. Jeg måtte velge ut mine etapper og kunne vinne dem hvis alt klaffet og jeg hadde dagen.

Cavendish plukka seirer hele tiden, og det så så lett ut når han vant. Han hadde også et veldig sterkt lag rundt seg. HTC-toget preget ofte spurtene og klarte veldig ofte å plassere Mark i gunstige posisjoner på oppløpet. Så kom han som ei kule de siste meterne.

I 2009 gikk jeg og Mark Cavendish fra å være arge konkurrenter til å bli bitre fiender. Det ble rett og slett vondt blod mellom oss fordi vi hadde flere fighter der jeg mener han var direkte ufin, skapte farlige situasjoner og oppførte seg som en dårlig sportsmann. Gjennom hele Tour de France i 2009 kjempet vi en innbitt kamp om den grønne spurttrøya. Vi kjempet med nebb og klør om hvert eneste poeng. Det var en intens duell i tre uker. Det toppet seg under den 14. etappen...»

Doping – der han bl a skriver dette:

«Jeg er forundret over naiviteten vi nordmenn har til doping. Jeg er naiv selv også, det ser jeg.  Jeg ønsker jo å tro det beste om folk, og spesielt norske idrettsutøvere, men likevel har jeg mange ganger undret meg over hvor blåøyde vi er. Norske idrettsledere kan ikke gå rundt å tro at ingen nordmenn doper seg og samtidig være mistenksomme mot alle andre. Idrettsledere i Norge burde være mer skeptiske, lete mer etter signaler som tyder på doping i sitt eget miljø. I Norge har vi en guffen dobbeltmoral. Hva gjør vi når en norsk utøver tester positivt og blir tatt? Når en norsk utøver har unormale blodverdier? Jo, vi snur på flekken når det gjelder våre egne. Vi nekter å innse at det finnes norske utøvere som doper seg. I stedet forsvarer vi dem som tester positivt og leter etter alle mulige forklaringer på hvorfor testen slo ut som den gjorde.»

Om vektjaget:

«For meg, som er en ganske stor mann, ble det en evig kamp mot vekta. Jeg turte ikke å spise det jeg ville og hadde behov for. Jeg følte meg rett og slett overvåket. Jeg følte at de fulgte med på hver bit jeg tok, og jeg kunne gå sulten fra fellesmiddager. Fettprosenten ble stadig målt. Fokuset ble enda større på meg som var så stor. Når jeg er tynn, er jeg faktisk blant dem med lavest fettprosent på laget. Men likevel er jeg stor i forhold til de fleste andre syklister.
Det er et vanvittig vektjag i sykkelsporten. Er det noen som synes det er mye mas om vekt hjemme i Norge og i Olympia- toppen, med skihoppere og langrennsløpere, må jeg si at det er ingen ting i forhold til hva som er tilfellet i internasjonal sykkelsport.

Der er det et vekthysteri uten like. Det er helt vilt. Vi er på grensen til å være syke, alle mann.

Vektfokuset var den desidert største forskjellen fra å være syklist på et norsk lag til å bli proff i utlandet.»

Det jeg har nevnt er noen smakebiter. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å lese biografien om Thor Hushovd. Den er både underholdende og interessant. Å se på sykkelløp etter å ha lest boken kommer helt sikkert til å være noe helt annet enn før jeg leste den. Det virker for meg som en ærlig beretning der Hushovd ikke har tilslørt hva hans meninger er om de tema han skriver om. Det eneste som jeg savnet i boken var tydelige tidsangivelser enkelte steder for sammenhengens skyld. Boken er på 512 sider inkl. bilder, og bilder er det mange av. Jeg har lånt eksemplarer jeg har lest av biblioteket.


I april er tema i Biografisirkelen Rock (som i rocka poplegender og poppa rockere). Da er det bare å begynne å lete etter biografier jeg tror vil fenge. 

7. feb. 2016

Oppsummering januar 2016


Det er som alltid et ønske å lese flere bøker enn de jeg rekker å lese. Nå er det nytt år og nye utgivelser i tillegg til alle bøker fra 2015 og tidligere år som jeg ønsker å lese. Når jeg ser på bokhyllene over egne bøker, vokser antallet uleste bøker. Jeg kommer aldri til å si at jeg ikke har noe å lese.

Jeg har meldt meg på to leseopplegg dette året, Bokhyllelesning 2016, der jeg har lest boken til Strindberg, og Biografisirkelen, jeg leser nå en biografi om Thor Hushovd. Begynte på en biografi om Petter Solberg, men avbrøt fordi jeg syntes at kvaliteten var «så der...» Biografien om Thor Hushovd synes jeg er bra, og er kommet halvveis.

Planene for februar er å få lest bøker fra egen bokhylle, herunder en del som ble utgitt i 2015. Her lånt to og reservert tre bibliotekbøker. Jeg har endelig fått kjøpt en bok av Dostojevskij, Brødrene Karamasov, men boken på nesten tusen sider vil ta sin tid å lese. At det ble nettopp denne av forfatteren er fordi så mange forfattere har nevnt Brødrene Karamasov i sine bøker. Jeg har kortlista til Bokbloggerprisen 2015 i tankene når bøker velges, frem til nå har jeg lest to av syv bøker. Om jeg leser alle på lista avhenger bl a av om bokens innhold er interessant for meg å lese.

Bøker jeg leste i januar og link til innleggene:









5. feb. 2016

Samar Yazbek: Inn i tomheten - dagbok fra Syria (Bawwabat ard al-adam)

På bokomslaget står det om forfatteren til boken som på norsk har fått tittelen Inn i tomheten – Dagbok fra Syria:

«Samar Yazbek er en av Syrias best kjente og høyst respekterte uavhengige stemmer. Hun er alawitt (samme minoritet som president Assad), og har markert seg som en uredd aktør fra det syriske opprøret brøt ut i 2011. Yazbek har vunnet en rekke internasjonale priser for sitt humanitære og litterære arbeid. Hun har skrevet journalistikk, skjønnlitteratur, film- og TV-manus og poesi. På norsk kom romanen En duft av kanel i 2013.»



Her er link til omtalen av forfatterens roman som jeg leste i november 2013:





«Den amerikanske forfatteren Lorrie Moore skrev en gang om strandferier, om feriegjester i solen som leser bøker om folkemord «for å innføre alvor i en ferie som manglet det». Akkurat slik er motivasjonen for å lese om forferdelige ting mens man selv har det bekvemt. Og det er liten tvil om at Samar Yazbeks «Inn i tomheten – dagbok fra Syria» ligger under juletreet til mange samfunnsinteresserte nordmenn, en påminner til både giver og mottager om at livet er mer enn korsang på radio, furunålsduft og akevitt.

Og han avslutter artikkelen med:

«Hva man lærer om Syria av å lese «Inn i tomheten», er ikke så godt å si. Man blir i hvert fall mindre skråsikker på enkle løsninger. Men mest lærer man seg om mennesker.»

Boken jeg har lest lå ikke under juletreet – det er et lesereksemplar jeg spurte om å få fra norske forlaget Cappelen Damm etter å ha lest Bjørn Gabrielsens omtale. Forlaget omtaler den her.

Jeg begynte på den før jul, men så stoppet det seg opp sånn ca midt i. Det ble for brutalt å lese samtidig med de debattene mv som florerte om flyktninger fra Syria. Særlig i det modus jeg kom inn i da jula startet. 

Å lese boken er som å komme fra en tilstand der en har «sett» krigen fra et fugleperspektiv til å lande midt i helvete som denne krigen er. Når det ble for mye for meg å lese om, hvordan er det da for sivilbefolkningen. De som ikke har muligheter til å flykte. Jeg begynte på den om igjen i januar, og denne gangen hadde jeg Google Maps oppe imens jeg leste slik at jeg kunne se hvor forfatteren beveget seg under de tre reisene hun var i Syria og det hun opplevde ble nedtegnet i dagboken. 

For meg er boken nedtegnelser fra en slagmark som er så fjernt fra det livet vi lever i Norge som det kan få bli. Når jeg hører om bombing i Syria etter at jeg begynte å lese boken tenker jeg: hva er igjen å bombe? Hvorfor lese dystopier når man kan lese en slik bok.

Formålet med den første reisen i august 2012, der Samar Yazbek ble smuglet inn over grensen fra Tyrkia under et piggtrådgjerde, var ikke for å skrive bok, men for å sette i gang med prosjekter for kvinner og barn i de frigjorte områdene nord i Syria.

«Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe om dette før jeg reiste tilbake igjen for annen gang. Jeg hadde forlatt Syria i juli 2011, og da jeg nå kom tilbake i august 2012, var det for å sette i gang små prosjekter for kvinner og opprette en organisasjon i Nord-Syria som kunne skape nye muligheter for kvinner til å klare seg selv, og legge til rette for undervisning av barna. Jeg prøvde å komme på ideer jeg kunne sette ut i livet som kunne hjelpe til med å opprette sivile, demokratiske organisasjoner i områdene utenfor Assads kontroll. Jeg tenkte ikke på å skrive disse dagbøkene, jeg forberedte meg på å begynne på en ny roman. Ting forandret seg, jeg lot romanen ligge. En liten hendelse fikk meg til å endre kurs. Den gjorde at jeg begynte å tenke på å skrive ned det jeg hadde opplevd.»

Hendelsen skriver hun om i forordet slik:

«I en veisperring kontrollert av opprørsgruppen al-Farouq får hun høre at opprørssoldatene ønsker en sekulær stat, men samtidig snakker en av dem nedsettende om alle alawittene blant offiserene i hæren. Han får hvisket en beskjed i øret, kaster fra seg våpenet, og bryter sammen foran Yazbek som et barn som er tatt i å gjøre noe galt. Han ber om hennes tilgivelse og bedyrer at han ikke hater noen.

Hendelsen gjør stort inntrykk på Yazbek. Hun forteller at hun ser den sønderknuste opprørssoldaten for sitt indre blikk når hun lukker øynene. En ung gutt som ber om tilgivelse fra henne for forbrytelser han ikke er ansvarlig for. Tilgivelse for at han forbannet personer som tilfeldigvis tilhører samme minoritet som Yazbek. Personer som selv aldri har bedt Yazbek om tilgivelse på tross av at de har forfulgt henne, arrestert henne, mishandlet henne og satt henne på en liste over alawitter som bør likvideres. Personer som har bidratt til at hun må leve i eksil, og snike seg tilbake inn i sitt eget hjemland ved hjelp av menneskesmuglere.

Yazbek har vært i opposisjon til regimet i Damaskus og president Bashar al-Assad siden de første demonstrasjonene i byen Deraa...»

Samar Yazbek blir transportert videre med bil og sitter i baksetet sammen med to opprørssoldater og skal bo hjemme hos den ene, Muhammad som er i 20 årene og skal bli en trofast venn som hjalp henne med arbeidet hun var komme for å utføre.

Forfatteren beskriver mennesker hun møter, som har gått fra en normal tilværelse som Muhammad som studerte økonomi før han ble opprører, til de som ligger lemlestet på sykehus. Om spøkelsesbyene der alt er ødelagt. Snikskyttere og bomberegnet fra Assads hær. Selv midt på dagen bombes det. Som torturerer, lemlester og dreper opprørere og deres familie. Det samme med de som deserterer fra Assads hær. Voldtar. Ødelegger avlinger. Flyktninger i eget land. Barn som lever i dette krigshelvete. Det finnes ingen grense for brutaliteten. IS som beskrives som kriminelle utlendinger.

Neste gang Samar Yazbek reiser inn i Syria, februar 2013, er fremmedkrigerne økt i antall – hun ser det på flyplassen i Antakya. Hun reiser også denne gangen gjennom den tyrkiske byen Reyhanh som ligger på grensen mot Syria. En by som kveles av flyktninger og der en av de verste og største flyktningeleirene ligger.

«I Reyhanh la jeg merke til at mange av butikkene var kalt opp etter syriske byer og landsbyer, med skilt på arabisk side om side med de tyrkiske butikkene. Det er som om et jordstykke fra Syria er rykket opp og plantet her, som en kjøttbit glefset løs fra kroppen og slengt hit, for så å forsvinne ned i den slimete kloakken under byen.

En gutt som ikke kunne være mer enn ti år gammel dukket opp til høyre for bilen. Han strakk ut en liten hånd med ting han ville selge. Barna løp om kapp for å få vist frem varene sine. Skolegang, et trygt hjem og en sorgløs barndom er tapt for alltid. De heldigste er her sammen med familiene sine, men de fleste er foreldreløse. Fra en butikkinnehaver fikk jeg høre at mange av dem hadde flyktet over grensen alene, og nå levde de på gata.»

To av fremmedkrigerne fra hun så på flyplassen, de kommer Saudi Arabia og Jemen, og en av var fransk tunisiske røtter, med blir smuglet inn i Tyrkia sammen med henne.

Når de kommer til Binnish er byen helt tom, og Nusra-fronten har tatt over byen, og blandet seg inn i folks liv. Bl a er det forbudt å gå med bukser, og dette gjelder også for menn. Nå er det afgansk stil som gjelder, og de fikk med seg mange i byen med på dette.  

Deler av familien hun bodde hos i Saraqib er reist til Tyrkia, det er ikke trygt for dem i byen lenge. Huset oppleves tomt uten lille Ala som hun fikk så god kontakt med på den forrige reisen. Nusra-fronten har tatt kontroll over domstolen, noe som innebærer strengere straffer. Det er store ødeleggelser, prisene er gått opp og folk er slitne. Allikevel er folk gjestfrie. Dagliglivet går sin skjeve gang. Noen har ikke annet sted å bo enn i grotter. De er skitne, traumatiserte og avmagret. Det er også konflikter mellom de ulike opprørsgruppene som har ulike langsiktige mål. Det er ikke alle som ønsker at Syria skal bli en sekulær stat.

Når hun reiser til Syria for tredje gang, juli 2013 er det skjedd store forandringer. På flyplassen i Antakya møter hun en strøm av flyktninger gjennom ankomsthallen og stort sett fra middelklassen, de fattige blir igjen i flyktningeleirene. Også fremmedkrigerne har økt i antall:

«Til høyre for meg i avgangshallen satt en jordansk fremmedkriger. Han var kraftig, og så ikke opp fra mobilen i det hele tatt. Skjegget var tynt, bare noen få  lange tuster som så ut som ormer. Jeg satt og studerte ansiktet hans da det plutselig kom en gjeng og satte seg ved siden av ham. Det var fire bevæpnede menn, svartsmuskete med runde, mørke øyne. Den ene satt ved siden av meg på flyet, og da fant jeg ut at han var fra Jemen. Alle fire hadde på seg militærjakker, og lot ikke til å merke hvor forbauset noen av de andre reisende ble da de fikk se dem. De stirret på dem der de gikk rundt med store sekker på ryggen. Dette var første gang jeg la merke til at fremmedkrigerne nå hadde begynt å se ut som Shabiha-militsen. De hadde samme ansiktstrekk og kroppsfasong. Store muskler og vidåpne øyne med blanke blikk som skuer utover, men ikke ser noen ting. Det var akkurat dette jeg hadde sett hos Shabiha-soldatene i begynnelsen av revolusjonen. De sugde alt liv ut av omgivelsene bare ved å være så fullstendig åndsfraværende. Og nå møttes de altså, disse to slukene, tyranniet under Assad - en despotisk avgrunn av hat - og det suicidale juvet av religiøs tro som bare finner livet verdt å leve i møtet med døden. Den første tomheten er opphavet til den andre.»

Heldigvis skjedde noe gledelig:

«Med ett skjedde det noe som fikk meg til å glemme tungsinnet som kom over meg da jeg så hvor mange fremmedkrigere det var på flyplassen i Antakya. Maysara, Ala og Riham dukket plutselig opp ved gaten. Vi hadde opplevd så mye sammen. Det var kanskje ikke akkurat for eventyr å regne, men det virket som noe som foregikk inne i en krystallkule. Da jeg forlot landet reiste jeg fra dem også, men nå når jeg kom tilbake igjen, var de her. Jentene hadde vokst på det året som var gatt. Ala overøste meg med kjælenavn, og nektet å hoppe ned fra fanget mitt. Så begynte hun å fortelle om da hun flyktet sammen med faren sin, opprørssoldaten, om hvordan de krysset maisåkre og endte opp i Reyhanli. Det hadde vært tidlig om morgenen, og en av de andre flyktningene bar lillebroren mens de gikk gjennom den gjørmete åkeren. Jentene var magre, og moren sa nesten ingenting. Jeg kunne knapt høre stemmen hennes, hun var skral, stille og forsagt. Sorgen lå tung i øynene på henne nå som hun hadde måttet forlate huset hjemme i Saraqib.»

Det blir igjen en dramatisk tur inn i Syria. Forfatteren beskriver all elendighet krigen har skapt. Vansirede mennesker og krøplinger. Forholdene i flyktningeleirene langs grensen. Barnebrudene.

«Teltene skjermer mot sola, og er spent opp mot oliventrær så det skal bli mest mulig skygge. De er rene inni, og noen av flyktningene har sådd små hager utenfor. Vi gikk rundt i leiren. Det var en dyster fattigdom. Beinrangel og tøyfiller. Det var mange barn som lekte barføtt under den stekende sola. Alle kvinnene gikk med hijab, og noen med burka. Jeg snakket så vidt med en av dem, men så kom mannen hennes som ikke ville ha noe av det. Jeg rakk å spørre om det stemmer at små jenter blir giftet bort til eldre menn. Hun kunne bekrefte at det skjer hele tiden. Fra noen aktivister hadde jeg fått navnet på en jente som var blitt giftet bort, men så skilt etter bare en måned. Deretter var hun blitt giftet bort igjen, denne gangen til en mann fra Jordan som var 40 år eldre enn henne. Det varte i tre måneder. Jeg ba om å få snakke med henne, og var ganske pågående, men mannen hennes viftet meg vekk fra teltet deres.»

Hun kjenner raseriet flomme når de møter IS i veisperringene. Som gjør at hun som kvinne må fremstå underdanig. Ikke-eksisterende. Dette er hennes land, hvorfor kommer utlendinger og tar seg til rette på denne måten! Samfunnet er på nytt i forandring, og hun får beskjed om at siden det nå er flere leiesoldater enn opprørere er det fare for at hun kan bli bortført. Assads bomber regner ned fra himmelen som aldri før. Tønnebomber som er vannkanner, søppelbøtter eller oljefat fylt med dynamitt eller andre eksplosiver sammen med stumper av armeringsjern. Som er ment å ramme og rammer sivile. Det er de fattige det går mest utover. Opprørerne har ikke våpen som kan matche Assad & co. Hun møter døden og maktesløsheten. Mennesker som IS har halshugd og likene er kastet i veigrøftene. Når hun besøker enkene som er med i hjelpeprosjektene hun har satt i gang, kan en av dem fortelle at barna hennes ikke gikk på skolen lenger:

«Det var kommet en saudisk jihadist for å pugge Koranen med dem, og det forstod hun ikke vitsen med.

Jeg satte meg ned og snakket med alle sammen etter tur. Jeg forsto snart at det langt på vei var Ahrar al-Sham og deres hjelpearbeid som holdt liv i disse familiene. De betalte ut penger til de etterlatte, og drev sitt eget sykehus og et bakeri. Ahrar al-Sham opererte altså med en egen parallell økonomi. De hadde rekruttert folk fra byen til å drive dette hjelpearbeidet. Nå hørte vi rykter om at de hadde beordret kvinner til å gå med burka, og at de jobbet for å opprette et kalifat. De ville hente inn lærde og bruke dem som rådgivere og ministre som en del av arbeidet med å forme en ny islamsk nasjon. Kvinnene var enige om at de ikke kunne ha overlevd uten denne hjelpen, og dermed gikk de med på alt de fikk beskjed om for å ikke risikere å gå glipp av nye utbetalinger. En av dem var gift med en opprørssoldat som slåss for Ahrar al-Sham, og han tjente 200 dollar i måneden. De sikret seg lojalitet ved å passe på at folk var avhengige av disse pengene. I Raqqa hadde de til og med overtatt en bank, og da de forlot byen, fikk IS videreføre det arbeidet. Ahrar al-Sham sto veldig sterkt omkring Idlib. De hadde trengt inn i den sosiale strukturen. Sharia-rådet ble den dømmende kraft overalt hvor islamistenes faner vant frem.

Jeg spurte hvordan det fungerte i moskeen. De sa det hadde kommet en mann fra Jordan sammen med Abu Qudamah fra Nusra-fronten for å holde prekener. IS og Nusra-fronten kontrollerte området langs grensen den gangen. Senere fikk de kontroll også over Saraqib. De angrep Ahrar al-Sham og Den frie syriske hær, og det endte med at de andre trakk seg ut av byen og lot Ahrar al-Sham styre.»

Til slutt må de som ennå bor igjen i Saraqib flykte fra byen pga bombingen. De gamle må bli med, noen protesterer og blir sinte. De vil ikke ende som flyktninger, men dø med verdigheten i behold. Det er for farlig for forfatteren å oppholde seg i byen og resten av oppholdet er hun ved pressesenteret i byen Kafr Nabl. Hun blir vitne til at IS bortfører en utenlandsk journalist, besøker fronten, intervjuer ledere for islamistgrupper osv osv.

Samar Yazbek reiste ut av Syria i august 2013. Første utkastet til boken ble hun ferdig med høst 2014. Historiene hun forteller om mennesker hun er sammen med og det de opplever og har opplevd; det er umulig å tro at ting kan bli verre enn det hun beskriver. Mennesker som lever så tett opp til døden som er mulig å leve. Både enkene og barna opplever press fra islamistene, som vil gifte seg med enkene, og vil at barnas utdanning ene og alene skal være studie av Koranen. Befolkningen opplever at verdenssamfunnet har sviktet dem.

Jeg har fått en bedre oversikt over det som skjer i Syria, hvordan den har utviklet seg. Men å få den fulle oversikt vil jeg vel neppe få selv om jeg følger med i media. En av tingene som kompliserer er at shiamuslimske Iran er på Assads side. Gruppene som anser dette som en krig mellom religioner, herunder mellom shia og sunni, har økt i antall. Grupper som drømmer om en islamsk stat etter at Assad er styrtet som skal styres etter Koranen av et shura-råd. Samtidig lever håpet hos de som startet opprører med fredelige demonstrasjoner og ønsker at Syria skal være en sekulær stat. Som fortsatt har dette som mål. 

Men hvordan skal en kunne gjenreise et land som er bombet tilbake til steinalderen, med så mange konflikter;  det er ikke enkelt å tenke seg er mulig på kort sikt.  I dag leste jeg at sunnimuslimske Saudi-Arabia, ønsker å gå inn i konflikten for å bekjempe IS. En forsker sier at det er en farlig cocktail med russiske, iranske og saudiarabiske styrker på bakken. I tillegg kommer konflikten mellom Russland og Tyrkia som har motsatte interesser i Syria, Russland vil beholde Assad og Tyrkia vil ha han fjernet. 

Link til et intervju med Samar Yazek i Vårt Land der hun bl a forteller at originaltittelen kan direkte oversettes til «Portalen til et tilintetgjort land»

«Det ble min oppgave å bli deres hukommelse, sier Samar Yazbek som har skrevet bok om de som aldri rakk å flykte.»