Det var etter å ha lest novellesamlingen som jeg skrev om i
dette innlegget:
at jeg kjøpte og nå har lest romanen Lysår av James Salter. Utgitt i 1975, relansert i USA og utgitt på norsk i 2014. 400 sider. Med forord av Richard Ford. Er det forfatteren Richard Ford som har skrevet
den gode romanen Canada som jeg leste
og skrev om i 2014 tro.... Det er ikke umulig - James Salter er kalt «forfatternes
forfatter», som også Kjell Askildsen er kalt.
Bl a i innlegget om novellesamlingen viser jeg til
det Søren
Kierkegaard mente var det laveste stadium et menneske kan leve på:
«Den som lever på det estetiske stadium, lever i øyeblikket og søker hele tiden
å oppnå nytelse. Det gode er det som er vakkert, tilfredsstillende eller
behagelig. Et slikt menneske lever helt og holdent i sansenes verden og er en
slave av sine egne begjær og sinnsstemninger. Alt som er kjedelig, er av det
onde.
Familien og
omgangskretsen deres som romanen Lysår omhandler lever på det estetiske
stadium. Det virker ikke som de vil ut av det heller når misnøyen tar dem, men
heller dypere ned i dette stadium – mer penger og frihet til å gjøre mer av
ingenting. En må bore ned i deres levemåte for å oppdage hvor primitive de i realiteten er. Forfatteren har klart å sette denne levemåten helt på spissen slik at det blir ubehagelig å lese.
Ved Hudsonelven
utenfor New York bor familien fortellingen handler om:
«Langs breddene står
steinhus, ikke lenger moderne, og trehus, trekkfulle og nakne. Noen gods finnes
fremdeles, rester av fortidens store landeiendommer. Ved vannet ligger et stort
viktoriansk hus av hvitmalt murstein, trær rager over
det, en inngjerdet hage, et
falleferdig drivhus med smijern langs taket. Et hus ved elven, for lavt for
ettermiddagssolen. I stedet flommet morgenlyset inn der, lyset fra øst. Det var
på sitt vakreste midt på dagen. Enkelte steder har malingen mørknet, noen nakne
flekker. Grusgangene er i oppløsning, fugler bygger rede i skurene.»
Det er huset til ekteparet
Nedra og Viri og døtrene Franca og Danny som er syv og fem da vi møter dem i
1958- da fortellingen starter. En fortelling om de etterfølgende tjue år av
familiens liv.
Innledningsvis står
det om Nedra: «Jeg kommer til å beskrive livet hennes innenfra og ut, fra
kjernen, huset også...»:
«Hvem gjør rent i dette store huset, hvem
vasker gulvene? Hun gjør alt, denne
kvinnen, hun gjør ingenting. Hun er kledd i en havregul genser, slank som en
gjedde, det lange håret er satt opp, ilden spraker. Hennes virkelige bekymring
er selve kjernen i tilværelsen: måltider, sengetøy, klær. Resten betyr
ingenting; det ordner seg på en eller annen måte. Hun har stor munn, en
skuespillerinnes munn, pirrende, glinsende. Mørke flekker i armhulene, pusten
dufter av mynte. Hun er ekstravagant av natur. Hun kjøper på impuls, går innom
Bendel's som hun ville gått innom en venninne, plukker med seg fem eller seks
kjoler og går inn i prøverommet uten å bry seg om å trekke forhenget helt for,
et glimt av at hun kler av seg, magre armer, mager overkropp, bikinitruse. Ja,
hun vasker gulv, hun plukker opp skittentøy. Hun er åtte og tyve. Drømmene
hennes henger fremdeles ved henne, smykker henne; hun har selvtillit, hun er
fattet, hun er i slekt med langhalsede skapninger, drøvtyggere, forlatte helgener.
Hun er forsiktig, vanskelig å komme inn på. Livet hennes er skjult. Det er
gjennom sigarettrøyken og samtalen ved de mange middagene man ser henne:
middager på landet, middager på The Russian Tea Room, Cafe Chauveron med Viris
kunder, St. Regis, The Minotaur.»
Den første
kvelden vi møter dem er det invitert til middag og det er Nedra som lager den. Gjestene
er en venn av Viri, Peter, og hans kone Catherine. Nedra er gudinnen og fanger
Peters oppmerksomhet det meste av kvelden:
«Neste gang du gifter deg,» sa Catherine da hun kjørte hjem
med ektemannen, «burde du gifte deg med en som henne.»
«Hva mener du med det?»
«Ikke vær redd. Jeg mener bare at
det er tydelig at du gjerne skulle gjort det...»
«Ikke vær dum, Catherine.*
« . . . og det synes jeg du skulle.»
«Hun er en svært generøs kvinne, det
er alt.»
«Generøs?»
«Jeg bruker ordet i betydningen
flott, frodig.»
«Hun er den mest selvopptatte
kvinnen i verden.»
Viri – hvordan beskrives han – 32 år arkitekt av yrke:
«Han var jøde, den mest elegante jøde,
den mest romantiske, med en anelse tretthet i trekkene, de intelligente
trekkene som alle misunte ham, håret var tørt, klærne underlig slitt — det vil
si, ikke overdrevent velholdt, en knapp som manglet, en flekkete mansjettkant,
en anelse dårlig ånde, som ånden til en onkel som ikke lenger er helt frisk.
Han var liten. Han hadde myke hender og ingen forstand på penger, knapt noen overhodet.
Han var en albino i så måte, en vanskapning. En jøde uten penger er som en hund
uten tenner. At det kunne være en byrde, ja det fikk han ofte merke, men det
var med penger som med regn, enten kom det eller så kom det ikke. Han var
blottet for instinkt.»
Hvordan
står det til med denne middelklassefamilien som lever et tilsynelatende
lykkelig liv som folk misunner:
«Livet deres er hemmelighetsfullt,
det er som en skog; på lang avstand ser det ut som en enhet, det kan forstås,
beskrives, men på nærmere hold begynner det å skille seg, å brytes opp i lys og
skygge, tettheten blinder en. På innsiden er det ingen form, bare vidunderlige
detaljer som strekker seg overalt: eksotiske lyder, solglimt, løvverk, falne
tær, små dyr som flykter ved lyden av en kvist som knekker, insekter, stillhet,
blomster.
Og alt dette, avhengig av hverandre,
tettvevd, alt dette er et bedrag. I virkeligheten er det to slags liv. Det er,
som Viri sier, det livet folk tror at du lever, og så er det det andre. Det er
dette andre som skaper problemene, dette andre vi lengter etter å se.»
Hva bedriver
Nedra med i tillegg til det hun gjør (og ikke gjør) hjemme. Hun har daglige
turer inn til New York. Går til Viris kontor, i butikker, i museer, på restauranter.
Barna er passet av en jamaikansk kvinne, Alma. Her er en samtale hun har da hun
er i England for første gang:
«Hvordan er livet deres i Amerika?»
spurte Alba. «Hva gjør dere der?»
«Vel, jeg har familien min,» sa
Nedra.
«Utenom det.»
«Å, jeg studerer ting.»
«Er det ikke rart,» sa han.
«Hva da?»
«Amerikanske kvinner later alltid til å studere ting.»
Nedra protesterte
ikke.«
De er ikke rike –
Virils drøm om å bli en berømt arkitekt svinner med årene. Men de har penger
til å leve et sorgløst liv. Begge ektefellene er utro. Nedras elsker, Jivan, er
husvenn og Viril kjenner til forholdet.
«Livet deler seg opp i arr, som årringene i et tre. Hvor tette
virker ikke de tidligere, tiden presser dem sammen, tyve år blir umulig å
skjelne fra hverandre.
Hun var gått inn i en ny tidsalder. Alt som tilhørte den gamle
måtte begraves, ryddes bort...»
Den første Nedra
rydder bort er Jivan. Hans motargumenter mot at forholdet skal avsluttes endrer
ingenting:
«Hun var hevet over småkrangling. Hun hadde tatt en beslutning.»
Dette er bare
begynnelsen på Nedras ønske om å være fri – å få et nytt liv. Hun krever
skilsmisse. Flytter ut av hjemmet. Første gang hun oppdager at det nye livet
hun har så stor tro på ikke kommer til å bli så enkelt, er når hun øyner
muligheten for å bli skuespiller som 43-åring Først må hun ha undervisning hos
en kjent lærer, og opptaket til denne undervisningen krever et intervju. Hun
passerer ikke nåløyet:
«De var immune mot henne. Hun kunne ikke se øynene til mannen
hun snakket med, hun våget knapt å kaste et blikk på den andre. Hun hadde vist
dem alt, sin oppriktighet, sin hengivenhet, det var ikke nok.»
Viri takler ikke
livet uten Nedra – en samtale under et besøk hun har hos Peter og Catherine
etter skilsmissen:
«Jeg spiste lunsj med ham i forrige
måned,» sa hun. «Han er litt sliten av ... du vet, livet. Det har ikke vært
lett for ham, jeg vet ikke helt hvorfor.»
«Å, jeg tror det er en ganske enkel
grunn,» sa Peter.
«Man tar så ofte feil...»
«Ja, men du og Viri — når to
mennesker skilles, er det som å splitte en vedkubbe. Stykkene er ikke like. Et
av dem inneholder kjernen.»
«Viri har arbeidet sitt.»
«Men det er du som har dratt av gårde
med den helligste delen. Du kan leve og være lykkelig, det kan ikke han.»
Det er ikke enkelt å beskrive hvordan opplevelsen å lese denne romanen med den
nytelsessyke Nedra i førersetet har vært. Som beundres ikke minst av menn som
uttrykker at de er misunnelig på Viri. Mennene inkl den ettergivende Viri er som
hunder som logrer for henne. Det er hennes skjønnhet og antatte mystikk som er
tiltrekkende.
Det ligger en form
for bedøvelse over livet de lever. Teatralsk. En undervannsverden der det
kommer «blopper» opp av fiskene som svømmer under en. Uten innhold. Hva Nedra
er så misfornøyd med og vil bort fra, er ikke lett å se. Har hun ikke den
friheten hun ønsker sammen med Viri. Tilsynelatende ikke slik hun bedømmer det.
Lysår er en
lesverdig roman. Men det er en roman jeg tror må synke – en roman jeg kommer
til å tenke på fremover. Helt sikkert korrigere dette innlegget.
Privat foto fra New York
