Lysår (Light Years) av James Salter - om mennesker som befinner seg på det Søren Kierkegaard karakteriserte det estetiske stadium

Det var etter å ha lest novellesamlingen som jeg skrev om i dette innlegget: 

Er du her ennå? (Last Night) av James Salter - en samling gode noveller 

at jeg kjøpte og nå har lest romanen Lysår av James Salter. Utgitt i 1975, relansert i USA og utgitt på norsk i 2014. 400 sider. Med forord av Richard Ford. Er det forfatteren Richard Ford som har skrevet den gode romanen Canada som jeg leste og skrev om i 2014 tro.... Det er ikke umulig - James Salter er kalt «forfatternes forfatter», som også Kjell Askildsen er kalt.

Bl a i innlegget om novellesamlingen viser jeg til det Søren Kierkegaard mente var det laveste stadium et menneske kan leve på:

«Den som lever på det estetiske stadium, lever i øyeblikket og søker hele tiden å oppnå nytelse. Det gode er det som er vakkert, tilfredsstillende eller behagelig. Et slikt menneske lever helt og holdent i sansenes verden og er en slave av sine egne begjær og sinnsstemninger. Alt som er kjedelig, er av det onde.

Familien og omgangskretsen deres som romanen Lysår omhandler lever på det estetiske stadium. Det virker ikke som de vil ut av det heller når misnøyen tar dem, men heller dypere ned i dette stadium – mer penger og frihet til å gjøre mer av ingenting. En må bore ned i deres levemåte for å oppdage hvor primitive de i realiteten er. Forfatteren har klart å sette denne levemåten helt på spissen slik at det blir ubehagelig å lese.

Ved Hudsonelven utenfor New York bor familien fortellingen handler om:

«Langs breddene står steinhus, ikke lenger moderne, og trehus, trekkfulle og nakne. Noen gods finnes fremdeles, rester av fortidens store landeiendommer. Ved vannet ligger et stort viktoriansk hus av hvitmalt murstein, trær rager over

det, en inngjerdet hage, et falleferdig drivhus med smijern langs taket. Et hus ved elven, for lavt for ettermiddagssolen. I stedet flommet morgenlyset inn der, lyset fra øst. Det var på sitt vakreste midt på dagen. Enkelte steder har malingen mørknet, noen nakne flekker. Grusgangene er i oppløsning, fugler bygger rede i skurene.»

Det er huset til ekteparet Nedra og Viri og døtrene Franca og Danny som er syv og fem da vi møter dem i 1958- da fortellingen starter. En fortelling om de etterfølgende tjue år av familiens liv.

Innledningsvis står det om Nedra: «Jeg kommer til å beskrive livet hennes innenfra og ut, fra kjernen, huset også...»:

«Hvem gjør rent i dette store huset, hvem vasker gulvene?  Hun gjør alt, denne kvinnen, hun gjør ingenting. Hun er kledd i en havregul genser, slank som en gjedde, det lange håret er satt opp, ilden spraker. Hennes virkelige bekymring er selve kjernen i tilværelsen: måltider, sengetøy, klær. Resten betyr ingenting; det ordner seg på en eller annen måte. Hun har stor munn, en skuespillerinnes munn, pirrende, glinsende. Mørke flekker i armhulene, pusten dufter av mynte. Hun er ekstravagant av natur. Hun kjøper på impuls, går innom Bendel's som hun ville gått innom en venninne, plukker med seg fem eller seks kjoler og går inn i prøverommet uten å bry seg om å trekke forhenget helt for, et glimt av at hun kler av seg, magre armer, mager overkropp, bikinitruse. Ja, hun vasker gulv, hun plukker opp skittentøy. Hun er åtte og tyve. Drømmene hennes henger fremdeles ved henne, smykker henne; hun har selvtillit, hun er fattet, hun er i slekt med langhalsede skapninger, drøvtyggere, forlatte helgener. Hun er forsiktig, vanskelig å komme inn på. Livet hennes er skjult. Det er gjennom sigarettrøyken og samtalen ved de mange middagene man ser henne: middager på landet, middager på The Russian Tea Room, Cafe Chauveron med Viris kunder, St. Regis, The Minotaur.»

Den første kvelden vi møter dem er det invitert til middag og det er Nedra som lager den. Gjestene er en venn av Viri, Peter, og hans kone Catherine. Nedra er gudinnen og fanger Peters oppmerksomhet det meste av kvelden:

«Neste gang du gifter deg,» sa Catherine da hun kjørte hjem med ektemannen, «burde du gifte deg med en som henne.»

«Hva mener du med det?»

«Ikke vær redd. Jeg mener bare at det er tydelig at du gjerne skulle gjort det...»

«Ikke vær dum, Catherine.*

« . . . og det synes jeg du skulle.»

«Hun er en svært generøs kvinne, det er alt.»

«Generøs?»

«Jeg bruker ordet i betydningen flott, frodig.»

«Hun er den mest selvopptatte kvinnen i verden.»

Viri – hvordan beskrives han – 32 år arkitekt av yrke:

«Han var jøde, den mest elegante jøde, den mest romantiske, med en anelse tretthet i trekkene, de intelligente trekkene som alle misunte ham, håret var tørt, klærne underlig slitt — det vil si, ikke overdrevent velholdt, en knapp som manglet, en flekkete mansjettkant, en anelse dårlig ånde, som ånden til en onkel som ikke lenger er helt frisk. Han var liten. Han hadde myke hender og ingen forstand på penger, knapt noen overhodet. Han var en albino i så måte, en vanskapning. En jøde uten penger er som en hund uten tenner. At det kunne være en byrde, ja det fikk han ofte merke, men det var med penger som med regn, enten kom det eller så kom det ikke. Han var blottet for instinkt.»

Hvordan står det til med denne middelklassefamilien som lever et tilsynelatende lykkelig liv som folk misunner:

«Livet deres er hemmelighetsfullt, det er som en skog; på lang avstand ser det ut som en enhet, det kan forstås, beskrives, men på nærmere hold begynner det å skille seg, å brytes opp i lys og skygge, tettheten blinder en. På innsiden er det ingen form, bare vidunderlige detaljer som strekker seg overalt: eksotiske lyder, solglimt, løvverk, falne tær, små dyr som flykter ved lyden av en kvist som knekker, insekter, stillhet, blomster.

Og alt dette, avhengig av hverandre, tettvevd, alt dette er et bedrag. I virkeligheten er det to slags liv. Det er, som Viri sier, det livet folk tror at du lever, og så er det det andre. Det er dette andre som skaper problemene, dette andre vi lengter etter å se.»

Hva bedriver Nedra med i tillegg til det hun gjør (og ikke gjør) hjemme. Hun har daglige turer inn til New York. Går til Viris kontor, i butikker, i museer, på restauranter. Barna er passet av en jamaikansk kvinne, Alma. Her er en samtale hun har da hun er i England for første gang:

«Hvordan er livet deres i Amerika?» spurte Alba. «Hva gjør dere der?»

«Vel, jeg har familien min,» sa Nedra.

«Utenom det.»

«Å, jeg studerer ting.»

«Er det ikke rart,» sa han.

«Hva da?»

«Amerikanske kvinner later alltid til å studere ting.»

Nedra protesterte ikke.«

De er ikke rike – Virils drøm om å bli en berømt arkitekt svinner med årene. Men de har penger til å leve et sorgløst liv. Begge ektefellene er utro. Nedras elsker, Jivan, er husvenn og Viril kjenner til forholdet.  

«Livet deler seg opp i arr, som årringene i et tre. Hvor tette virker ikke de tidligere, tiden presser dem sammen, tyve år blir umulig å skjelne fra hverandre.

Hun var gått inn i en ny tidsalder. Alt som tilhørte den gamle måtte begraves, ryddes bort...»

Den første Nedra rydder bort er Jivan. Hans motargumenter mot at forholdet skal avsluttes endrer ingenting:

«Hun var hevet over småkrangling. Hun hadde tatt en beslutning.»

Dette er bare begynnelsen på Nedras ønske om å være fri – å få et nytt liv. Hun krever skilsmisse. Flytter ut av hjemmet. Første gang hun oppdager at det nye livet hun har så stor tro på ikke kommer til å bli så enkelt, er når hun øyner muligheten for å bli skuespiller som 43-åring Først må hun ha undervisning hos en kjent lærer, og opptaket til denne undervisningen krever et intervju. Hun passerer ikke nåløyet:

«De var immune mot henne. Hun kunne ikke se øynene til mannen hun snakket med, hun våget knapt å kaste et blikk på den andre. Hun hadde vist dem alt, sin oppriktighet, sin hengivenhet, det var ikke nok.»

Viri takler ikke livet uten Nedra – en samtale under et besøk hun har hos Peter og Catherine etter skilsmissen:

«Jeg spiste lunsj med ham i forrige måned,» sa hun. «Han er litt sliten av ... du vet, livet. Det har ikke vært lett for ham, jeg vet ikke helt hvorfor.»

«Å, jeg tror det er en ganske enkel grunn,» sa Peter.

«Man tar så ofte feil...»

«Ja, men du og Viri — når to mennesker skilles, er det som å splitte en vedkubbe. Stykkene er ikke like. Et av dem inneholder kjernen.»

«Viri har arbeidet sitt.»

«Men det er du som har dratt av gårde med den helligste delen. Du kan leve og være lykkelig, det kan ikke han.»

Det er ikke enkelt å beskrive hvordan opplevelsen å lese denne romanen med den nytelsessyke Nedra i førersetet har vært. Som beundres ikke minst av menn som uttrykker at de er misunnelig på Viri. Mennene inkl den ettergivende Viri er som hunder som logrer for henne. Det er hennes skjønnhet og antatte mystikk som er tiltrekkende.

Det ligger en form for bedøvelse over livet de lever. Teatralsk. En undervannsverden der det kommer «blopper» opp av fiskene som svømmer under en. Uten innhold. Hva Nedra er så misfornøyd med og vil bort fra, er ikke lett å se. Har hun ikke den friheten hun ønsker sammen med Viri. Tilsynelatende ikke slik hun bedømmer det.

Lysår er en lesverdig roman. Men det er en roman jeg tror må synke – en roman jeg kommer til å tenke på fremover. Helt sikkert korrigere dette innlegget.

Privat foto fra New York