Alf van der Hagen: Kjell Askildsen. Et liv

Link til Oktober forlag der boken er presentert mv

Fra forordet:

«Men jeg er et menneske uten hukommelse. Det tror jeg på sett og vis kan være en fordel for en forfatter. Det er ikke umulig at man dermed har en vel så spennende underbevissthet, som kommer fram gjennom den konsentrasjonen man tvinger seg inn i når man er i skrivemodus. Hele livet har jeg skrevet på et sammensurium av erfaringer og glemte opplevelser som ligger i underbevisstheten. Det frigjorde meg til å plukke ut og blande sammen mens jeg var i en arbeidssituasjon. Det er klart jeg kan huske ting, men jeg har ingen hukommelse som jeg stoler på. Jeg har ikke brukt hukommelsen når jeg har skrevet. Å skrive var for meg en forskning i sinnet. Jeg bygget opp en novelle som et byggverk. La ut noen spor i innledningen, og så la jeg stein på stein, setning på setning, uten å vite hvordan novellen skulle fullføres.»

Boken til Alf van der Hagen: Kjell Askildsen et liv er en blanding av intervju, biografi og memoarer. Den ble utgitt i 2014, er på 351 sider og jeg har lånt eksemplaret jeg har lest av biblioteket. 

Før jeg leste boken er det eneste jeg har lest av Kjell Askildsen han novellesamling som jeg skrev om i innlegget:

Noveller: Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten av Kjell Askildsen

Boken til Alf van der Hagen har fått gode anmeldelser. Det fortjener den. Virkelig. For dette er en god bok. 

Forfatteren Kjell Askildsen (f.1929) vokste opp Mandal i et strengt pietistisk hjem:

«De store trekkene ved barndommen kan jeg huske. Religiøsitet og redsel. En veldig frykt for helvete, bokstavelig talt for den smerten som er forbundet med at du skal stå med kroppen i en ildmørje i all evighet. Jeg var jo tvers igjennom et Guds barn. Jeg vokste opp i et miljø hvor det ikke fantes motforestillinger. Hvis jeg hadde gjort noe som ble betraktet som synd, skapte det en enorm frykt i meg. Denne følelsen av frykt satt i lenge etter at jeg tok avstand fra religionen. Den forfulgte meg i marerittene mine til langt opp i voksen alder. Men bare som drøm. Frykten for fortapelsen var sterk i vår familie.»

I de første to kapitlene forteller han om slekt, barndom og ungdom. Faren som var lensmann var streng og familien på syv tilhørte byens borgerskap. Synden var et sentralt tema i hjemmet og synd forbandt Askildsen tidlig med klasse – «det var i arbeiderklassen synden var, og syndens hus i Mandal var Folkets Hus».

Under krigen ble det dramatisk for familien. De konfiskerte radioene var det faren som lensmann som hadde ansvaret for. Broren Haakon, som var med i motstandsbevegelsen, stjal nøkkelen til loftsrommet der de ble oppbevart, lyttet på meldingene fra London som han distribuerte. Her deltok også Kjell. Faren kjente til aktiviteten. Det endte med at faren ble arrestert og fikk dødsdom. Han klarte å rømme fra fengslet, og faren og moren rømmer til Sverige. Broren ble også arrestert og ble kraftig straffet med tortur. Kjell og to yngre søsken måtte bo hos en pleiefamilie til krigen var slutt.

Askildsen forteller at om hvordan det var å miste troen på Gud:  

«Det var en befrielse. Enorm befrielse, og på et blunk var jeg blitt ateist. Det gikk veldig fort. Jeg fant ut at Gud ikke eksisterte. Mine foreldre og jeg fikk helt forskjellig syn på tilværelsen. Senere begynte det å komme reaksjoner fra far. Han var ikke fanatisk overfor meg, men han var så redd for at det skulle gå galt med meg.

Hvordan galt da? En av dine barndomsvenner har fortalt meg at din far var livredd for at du skulle komme til helvete?

Ja visst. Det handlet om helvete.»

Om farens forhold til litteratur:

«Han leste også god litteratur. Vi hadde et lite bibliotek hjemme. Også Ibsens samlede verker, men de sto innelåst i bokskapet på hans lensmannskontor. For han hadde sensurert dem. Sto det «pokker», strøk han det og skrev «søren» over i stedet. Jeg syntes det var fælt, for jeg hadde jo en kamerat som het Søren.»

Med unntak av gymnastikk klart Askildsen seg fint på skolen. Å skrive begynte han med i puberteten. Men hans skrev alltid kort og ble bedt om å skrive lengre av norsklæreren. Når det gjelde litteratur nevner han at Dostojevskijs Forbrytelse og straff gjorde stort inntrykk på han som sekstenåring.

Debutboken var novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem (1953). Med sognepresten i spissen ble boken forbudt på biblioteket i Mandal. Faren brente eksemplaret han hadde fått tilsendt. Askildsen tror de reagert på de erotiske skildringene, og mener selv at han mistet jobben som turistsjef pga boken. Han ble regelrett kastet ut av byen. Det ble en tøff tid med dårlig økonomi. Han ga ut to romaner i den perioden uten at han fikk noe gjennombrudd som forfatter.

I en periode flyttet han og ektefellen og to barn mye før de skaffet seg en bolig i Oslo på 1960 tallet:

«Hvis jeg spurte Edith om hvordan du var å leve sammen med på Ammerud i de årene, hva tror du hun ville svart?

At vi hadde det greit. Jeg tror ikke hun merket noe videre. For jeg klaget ikke. Materielt hadde vi det greit, ikke sant. Men jeg hadde et følelsesliv som jeg i dag vil karakterisere som umodent. Det var et romantisk element i det som lå nærmere puberteten enn mitt eget alderstrinn. Jeg hadde levd fra hånd til munn så lenge, og det ble ingen bedring på det, bortsett fra at husleien var lav og hyggelig. Men jeg hadde det ikke vondt med min kone på noen måte. «

Novellesamlingen Kulisser (1966) fikk gode kritikker. Men det var også på det tidspunkt kona forlot han pga utroskap.

I kapitlet om 1970-tallet forteller Askildsen om sitt liv som kommunist – en hard tid med mye splid. Et nytt samlivsbrudd som han var skyld i. En periode med misbruk av alkohol og piller pga psykiske problemer og personlige frustrasjoner. Enda en situasjon han kun kunne skylde seg selv. Han forteller at romanen Kjære, kjære Oluf (1974) er den eneste boken han har skrevet som ligger tett opp til han selv. Boken ble på en måte hans redningsplanke, en livbøye han kunne klamre seg til. En roman som han selv mener er den nest svakeste han har skrevet. Selv om ikke alle er enige i det. Forfatteren oppsummerer 1970-tallet som de sørgelige årene da mye gikk galt for han.  

I kapittelet fra 1970-tallet forteller han også om sitt problematiske forhold til/syn på familie og slekt. Hvorfor han ikke reiste i farens begravelse. Om egne barn sier Askildsen at foreldre skal ta godt vare på barna sine, men på spørsmålet om frihet var et nøkkelord i hans barneoppdragelse er svaret han gir:

«Ja, selvfølgelig. Da jeg selv ble far, hadde jeg jo forstått hvordan friheten kan bli hemmet av religiøs overtro.»

På 1980-tallet byttet Askildsen forlag og gikk over til Oktober forlag. Forlagssjef William Nygaard i Aschehoug har uttrykt at de forsømte seg alvorlig hva angår Kjell Askildsen. Da overgangen var et faktum forsøkte Nygaard å få han tilbake. I et svarbrev som er sitert skriver Askildsen bl a til Nygaard:

«Det er hverken din eller min skyhet som er årsaken, på ingen måte, og for stor pågåenhet bare skremmer meg. Du har aldri vist meg annet enn vennlighet, som jeg har satt pris på. På den annen side er jeg vel litt overrasket over at Aschehoug nå som det er kjent at jeg vil prøve et annet forlag, signaliserer en såpass stor interesse for meg. Selv har jeg nok, i likhet med mange andre, hatt følelsen av å være nær drukningsdøden når en av bøkene er blitt markedsført i konkurranse med forlagets mer profitable prosjekter, f.eks. kjendislitteraturen, og det er en avgjørende årsak til at jeg vil prøve et lite forlag som har skjønnlitteratur som hovedsak...»

Kapitlene om 1990- og 2000-tallet handler mye om litteratur i alle former. Egne utgivelser, hvorfor han skriver, kritikk han har fått og reaksjon på den osv osv. Bl a dette: 

«Det må være noe dynamisk i litteraturen. Det nytter ikke bare å fortelle om en tur i skogen. Det må finnes motsetninger i et tema. Skal du lage en novelle som skal være spennende på et eller annet plan, nytter det ikke å fortelle en solskinnshistorie. All kunst skal være noe som pirker i folk. Det skal være noe som stikker dem, noe som kanskje gjør dem litt redde. Det mener jeg er kunstens oppgave. Ikke lulle i søvn. Ikke fortelle pene historier. De stygge historiene kan være veldig pene når det kommer til stykket, for de kan få folk til å innse at det de ser i seg selv, som de nødig vil ut med overfor andre mennesker, det kan de finne igjen hos helt normale og greie mennesker i mine noveller.»

Askildsen sier at det at det er menneskesinnet som er hans tema, og at det skal være gjenkjennelig for de som har sinn til å like hans noveller.

Det har referert til er bare noe av det man kan lese i den gode boken som jeg har lest. En bok jeg på sikt må få kjøpt. Den forteller ikke bare om Askildsens liv, men også om samfunnsutviklingen. Hvor trangsynt det norske samfunnet var. Om det at Mandal i ettertid har gitt Askildsen annerkjennelse som forfatter sier han bl a dette:

«I 1999 hadde jeg ikke noe som helst agg til Mandal, så jeg har ikke lyst til å snakke stygt om Mandal som by nå heller. Byen har reparert og reparert. Jeg synes det er skikkelig og voksent gjort, og jeg tror de mener alvor med den annerkjennelse de gir meg. Den er kanskje litt ekstra sterk på grunn av fortiden. Derfor dro jeg også ned dit de gangene jeg ble spurt om noe som hadde med litteraturen å gjøre.»

Målet mitt er å få lest flere av Askildsens novellesamlinger. En må ikke være forfatter for å kunne kjenne seg igjen i en del av det han forteller og reflekterer over. Merker at de siste to kapitlene gjorde spesielt inntrykk å lese. Men jeg setter punktum med disse setningene som boken slutter med:

«Jeg forsøker å gi et sant bilde av forholdet mellom mennesker. Jeg kan ikke, som enkelte andre, peke på veien fremover. Hva jeg kan vise, er hvor fattig forholdet mellom mennesker blir etterhvert. Og at det har sine gode grunner.»

Privat foto