Tove Jansson: Mummipappa på eventyr (Moominpappa's Memoirs)

«En kald og blåsende høstkveld for lenge siden fant man en avispapirpakke på trappen til huset for mummihittebarn. I pakken lå jeg, meget liten og frossen, og uten en anelse om hvor min pappa og mamma holdt til. (Av og til har jeg tenkt at det ville ha vært så mye mer romantisk hvis mamma hadde lagt meg i en liten kurv med grønn mose i bunnen. Men hun hadde vel ikke noen.)

Hemulen som hadde bygd hittebarnhuset, fnyste litt og satte et segl på halen min for ikke å blande meg sammen med de andre mummibarna.

Det var fullt av dem, alle sammen like alvorlige og ordentlige, for hemulen vasket oss dessverre oftere enn hun kysset dem.»

Sitatet er fra begynnelsen av  Mummipappa på eventyr som ble utgitt i 1950. Den fjerde i rekken som jeg har lest og skrevet om. Jeg blir bare mer og mer imponert over det mulitikunstneren Tove Jansson skapte. Boken er et av mange eksempler på at hun utnyttet sitt talent med fulle.

Med boken jeg har kjøpt brukt fulgte det to bursdagskort til Theodor som fylte fem år. Jeg håper han ble lest til eller selv leste denne fine boken. Jeg tror at er et barn redd for spøkelser kan man bli kvitt denne redselen av denne historien.

Boken har jeg kjøpt og lest inspirert av boken jeg skrev om i innlegget:

Biografi: Tove Jansson - Arbeid og elsk, av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.

I biografien står det bl a om en hemuls karaktertrekk:

«Det vrimler av hemuler overalt rundt oss. De er lærere, myndighetspersoner, parkvakter og representanter for lov og orden. Hemulene steller og ordner styrer. De er bekymret for oss andre, for «hvor han så, var det noe å legget til rette, og han slet seg fordervet for å få dem til å forstå hvordan de skulle ha det." Hemulenes rolle er ikke alltid særlig lett. De er av og til store, klossete, ser latterlige ut. De er ikke spesielt elskende eller elskelige vesener. I forfatteren er det mange av hemulenes karaktertrekk. Tove holdt nøye regning med arbeidene sine, salget og mottatte inntekter. I forholdet til arbeidsgivere var hun omhyggelig, nøyaktig og pålitelig til det ble ufattelig stressende. Hun skrev hele tiden om hva som skjedde i livet hennes, arkiverte informasjonen og brukte den alltid når tiden var moden.»

«Jeg glemmer aldri det huset vi bodde i. Det var på ingen måte slik som et mummihus skal være. Ingen overraskende vinkler og lønnkammer, ingen verandaer, trapper eller tårn. Hemulens hus var dystert og firkantet og lå på en tom hede.

Jeg husker tåken og nattfuglenes rop og ensomme trær i horisonten - og mørke ganger med lange rader av dører inn til firkantete, pilsnerbrune værelser.

Jeg husker at vi aldri fikk lov til å spise sirupssmørbrød i sengen og ha koselige smådyr under den, aldri stå opp om natten for å vandre eller prate. Jeg husker den melankolske lukten av havrevelling...»

Mummipappa skriver memoarene med sin erindringspenn. Trist begynnelse, men desto mer gøy blir fortsettelsen. For han rømmer. Den første han på treffer i sin nyvunne frihet, er et pinnsvin. Mummi må først forsikre seg at stedet han er kommet til ikke er eid av en hemul:

«- Hemul? sa pinnsvinet. - Hva er det?

Tenk, det lykkelige vesenet hadde aldri sett en hemul!

- En hemul har skrekkelig store føtter og er blottet for humor, forklarte jeg. - Nesen er litt flat, og håret vokser i ubestemte dotter. En hemul gjør aldri noe fordi det er morsomt, men bare fordi det bør gjøres, og forteller deg hele tiden hva du selv burde ha gjort og . ..

- Å herregud, sa pinnsvinet og rygget inn i bregnene.»

Mummi finner ut at det hemulfrie området er stedet han sette opp et eget hus.

«Det var svært lite, men høyt, og malt som et mummihus skal være og prydet med en mengde balkonger, trapper og tårn. Pinnsvinet lånte meg en løvsag til verandarekkverket i furukonglemønster. Messingdøren ble jeg dessverre nødt til å gi avkall på, men huset lignet allikevel en kakkelovn. (Dere forstår: mummitroll prøver alltid å holde på stilen fra den gang vi bodde bak kakkelovner. For sentralfyringen var oppfunnet.) Det spisse taket pyntet jeg med en nydelig topp i løkfasong og fant ut at jeg ville forgylle den senere en gang. Da alt var ferdig, gikk jeg opp i annen etasje, og så gikk jeg ned i første etasje, og hele tiden kjente jeg etter hvor tilfreds jeg var og tenkte at etter dette kunne hemulen gå hjem og legge seg.»

Mummi blir etterhvert litt trist –  han kjeder seg. Pinnsvinet og andre han treffer på har det for travelt til å komme på besøk. Kjedsomheten varer ikke lenge. Han treffer på Fredriksen – oppfinneren. Som mener det han sier  og aldri snakker i store bokstaver. Fredriksen presenterer mummi for Fjomsedyret – et dyr som fjatter/fjomser rundt i full fart og tankeløshet, mens det velter, søler og mister mest mulig. Som trives best i boksen der den bor med alt skrotet sitt.

«Er dere i familie? spurte jeg.

Min brorsønn, sa Fredriksen. – Jeg adopterte det. Faren og moren ble borte i en storrengjøring.»

En ny skikkelse trer inn på arenaen: Jokseren. Som ikke liker ting som er forbudt. I tillegg er han født lat. Jokseren har en betraktning rundt berømmelse. Etter å ha lest biografien om Tove Jansson er dette selvopplevd:

«Det er nokså kjedelig å være berømt, sa Jokseren. – Kanskje moro til å begynne med, men så blir man vant til det, og til slutt ender man med å bli kvalm av det. Som å kjøre med karusell.»

Etterhvert kommer det frem at Fjomsedyret blir faren til Sniff og Jokseren faren til Snusmumrikken. Her er de fire utenfor boksen til Fjomsedyret:

Fredriksen får ideen om en husbåt – huset på båten blir mummis hus. De drar på eventyr med båten som Fjomsedyret har feilmalt til Haffsårkesteret. I tillegg til at han aldri selv ble ren igjen av malingen. 

Mye skjer på turen. Mummi redder tanten til hemulen fra hufsa. Det skal han angre på etter at hun kommer ombord med alle sine påbud og forbud. Heldigvis blir de kvitt henne igjen ved hjelp av nappetassene...De møter de lettsindige hattifnattene – noe mummipappa ikke vil si og skrive noe om – det blir etter råd fra mummimamma «prikk, prikk, prikk»...

De havner etterhvert på en øy der lille My og søsteren, Mymlens datter, dukker opp for første gang – My er på dette tidspunkt en baby. Hun er født om Sankthansnatten og er søsteren til Snusmumrikken. Moren er Mymlen. Det vil si at Mymlen og Jokseren har «hatt seg». Mymlen beskrives slik i biografien:

«Mymlen er en urvidunderlig prototype på kvinnelighet og hattifnattenes feminine motpart. Det svenske navnet Mymlan er avledet av det finlandssvenske slagordet ‘mymla’ som Tove brukte, det vil si å elske. Mummidalens Mymla er mild, rund og kvinnelig og svært polygam. Hun har over tjue barn med forskjellige menn, og et av barna er My. Av natur er Mymlan narsissistisk og munter. Det viktigste er å nyte og være fornøyd, sove når man har lyst, og våkne når det er bryet verdt. «Det finnes ingenting som er så deilig som å ha det bra og ingenting som er så enkelt.» Som hattifnattene kan også Mymlan blir elektrisk.»

På øya møter de også  en enehersker, danner en lovløs koloni, ufarliggjør og sosialiserer et spøkelse, og mummipappa og mummimamma møtes for første gang. Fjomsedyret gifter seg med et sausedyr. Han har invitert tanta til hemulen til bryllupet pga at han har dårlig samvittighet for tidligere å ha ønsket henne dit pepperen gror og enda verre ting. Engstelsen brer seg for at hun kommer:  

«- Tror dere hun kunne skremmes bort med tråd og harpiks? spurte Øy-spøkelset som satt og broderte dødningehoder på en tevarmer til Sausedyret.

- Ikke hun, nei, sa jeg dystert.

- Hun kommer til å begynne med intelligensleker igjen, spådde Jokseren. - Kanskje t.o.m. hindre oss i å gå i hi når det blir vinter og tvinge oss til å gå på ski.

- Hva er det? spurte Mymlens datter.

- Subbe seg fram på nedbøren, forklarte Fredriksen.

- Kors, sa Mymlen.

- Nå døj vi snat, sa lille My.»

Men heldigvis har hun ikke tid til å komme i bryllupet. 

Foreldrene til Sniff, Fjomsedyret og Sausedyret, i brudestas: