Birger Emanuelsen: Fra jorden roper blodet

«Men han var vel glad for at du fattet interesse for arbeidet på gården?»,  sa han da han hadde fått igjen pusten.

«Jo da», sa Tallak.

«Ja, det var en nydelig plass dere hadde der nede.»

Tallak smilte, men forsto samtidig at Henrik virkelig var en fremmed. Han kunne kle seg opp med kniv og sekk og rifle, men Tallak hadde bodd i enebolig og levd et liv hvor alt han trengte, fikk plass i et bagasjesete. Henrik så dette livet slik alle andre så det, at Tallak skulle fatte interesse for arbeidet, som om det var snakk om hvilket fotballag han skulle holde med. Tallak husket hva faren hadde sagt, «her ute klatrer vi i tau, og slipper vi taket bare et øyeblikk, faller vi». Tallak forsto det, men det gjorde ikke Henrik, det gjorde ingen av de andre: De visste ikke at arbeidet aldri opphører. De tror han eier gården, og vet ikke at den eier ham. Dyrene som trenger ham, vannet som skal bæres, kjøttet som må saltes, alt som skal flås og slaktes og henges til tørk. Fingrene, alltid fulle av sår og rifter.

Det som gjorde mest vondt, var likevel ikke alt arbeidet, men hvor høyt faren elsket det, og hvor fremmed det gjorde ham. For ham var bygningene i enden av veien en beskjed til vinden og regnet: Her kommer dere ikke inn. Alt han bygget og skapte, som sto mot jorden som en skanse, ble en del av den han var.»

Tallak Nystuen er en godt voksen mann. Han står og ser ut over lysningen i skogen der gården Nordskog ligger. Der han vokste opp sammen med faren. Faren er død. Nordskog er solgt. Det skal bygges en demning der gården ligger og den skal legges under vann.

Tallak skal på villreinjakt. Han skadeskyter en bukk og får et illebefinnende da han skal lete etter dyret. Det vil være for langt å gå tilbake til gården, og han går innom stølen som er utleid til Henrik. Det er dagen etter samtalen over skjer, når mennene leter etter det skadeskutte dyret.

Vi får vite om en oppvekst sammen med faren på den avsidesliggende gården som ikke har vært lett. Moren forlot dem da Tallak var tre år. Om moren og årsaken til at hun forlot dem snakkes det ikke om. Fortielse er et stikkord for romanen utgitt i 2014 som er Birger Emanuelsens ( f.1982) første roman. Tidligere har han utgitt novellesamlingen For riket er ditt.

Det er et lite persongalleri i romanen. Tallak, faren, en onkel som kommer innom, Henrik og Tallaks lærer Elisabeth. Fine naturbeskrivelser. Absolutt ingen dårlig bok. 

Link til forlaget tiden der romanen er omtalt og der jeg fant bildet av forfatteren nedenfor. Der oppsummeres romanen slik:

«Fra jorden roper blodet er en konsentrert roman, rik på kjærlighet. Gjennom et lite og levende persongalleri vikles det ut en stor fortelling - om familie og arv, sannhet og løgn, om hvilke historier som former våre liv, og om hvordan alt kunne vært annerledes.»

Jeg ble ikke grepet av denne historien slik den oppsummeres. Skjebnen til Tallak og faren griper meg ikke slik at dette blir en stor fortelling. Jeg synes det er for mye usagt også fra forfatteren. Når da bildet tegnes bedre helt på slutten, er det for sent for meg. Jakten på reinsdyret og møtet med Henrik tar for stor plass i historien uten at den tegner et tilstrekkelig bilde av Tallak slik han er blitt.  For meg havner denne romanen/historien i grenselandet til å være for dyster/mørk. Gårdens beliggenhet, tilstand, det som skjer/blir sagt, det usagte, årstiden i nåtid (høst) osv osv. Romanen er på 222 sider og det var tilstrekkelig lengde for meg å oppholde meg i denne historien.  Romanen har jeg lånt av biblioteket.

Jeg leste om romanen første gang her hos Anita (Artemesias Verden) der du kan lese hva hun har skrevet om den.

Les også her en omtale i Aftenposten.