«Walter Such var oversetter. Han likte å
skrive med en grønn fyllepenn, som han hadde for vane å løfte litt etter hver
setning, nesten som om hånden hans var en mekanisk innretning. Han kunne si frem
linjer fra Blok på russisk og deretter gjengi Rilkes tyske oversettelse av dem
og påpeke skjønnheten i den. Han var en gemyttlig mann som iblant kunne være
irritabel, som stammet litt når han begynte å snakke, og som levde sammen med
sin kone slik det passet dem. Men Marit, hans kone, var syk.
Han satt sammen med Susanna, som de
begge kjente. Endelig hørte de Marit i trappen. Hun kom inn i rommet. Hun var
kledd i en rød silkekjole som hun alltid hadde vært besnærende i, med de løse
brystene og det glatte, mørke håret....
...— Du e-er nydelig, sa mannen
hennes.
— Det føles som mitt første
stevnemøte eller noe sånt. Har dere fått en drink?
- -- Ja.
— Jeg tror jeg vil ha en. Masse is,
sa hun.
Hun satte seg.
— Jeg eier ikke energi, sa hun, —
det er det aller verste. Den er vekk. Den kommer ikke tilbake. Jeg orker knapt
nok å reise meg og bevege meg rundt.
— Det må være veldig vanskelig, sa
Susanna.
— Du aner ikke.
Walter kom tilbake med drinken og
rakte sin kone den.
—Ja ja, skål da, for en hyggelig
kveld, sa hun. Og så, som om hun plutselig husket, smilte hun til dem. Et skremmende
smil. Det så ut som om det betydde det motsatte.
Det var denne kvelden de hadde
bestemt at det skulle skje...»
Slik starter den siste novellen Er du her ennå? i novellesamlingen av
samme navn av den amerikanske forfatteren James Salter.
Som jeg skrev i innlegget i går, jeg
satte den først ikke i forbindelse med noe annet han har utgitt. Men når jeg kom
hjem og leste om forfatteren på bokomslaget husket jeg at jeg hadde lest om romanen Lysår. Nå har jeg kjøpt romanen. Novellesamlingen synes jeg var god og den siste novellen ble «prikken over i-en.»
Her er forfatteren James Salter som ung og eldre.
James Salter er født i 1925,
utdannet jagerpilot og har fløyet over hundre tokt for U.S. Army. Romanen Lysår fra 1975 utgitt på norsk i 2013 regnes
som hans hovedverk. Gjennoppdaget for få år siden med nyutgivelser i USA og
oversettelse utenlands. Så sent som i 2013 utga han en roman som er utgitt på
norsk i 2015 med tittelen Alt som er.
Novellesamlingen Er du her ennå? som
jeg nå jeg har lest ble utgitt i 2005 og på norsk i 2014. Jeg har lånt den av biblioteket.
Å
bevege seg fra Emanuelsens bok til James Salters novellesamling var veldig
forenklet som overgangen fra TV-programmet «Der
ingen skulle tru at nokon kunne bu» til et amerikansk program om rike og overfladiske
mennesker på solsiden i USA. Til et goldt menneske-landskap. Men hjernen omstiller
seg rimelig raskt når det gjelder bøker.
Som
jeg viste til i innlegget i går, fant jeg en setning i en omtale om romanen Lysår som viste til den danske filosofen
Søren Kierkegaards laveste stadium et menneske kan leve i; det estetiske, og jeg siterer herfra:
«Den som lever på det estetiske stadium, lever i øyeblikket
og søker hele tiden å oppnå nytelse. Det gode er det som er vakkert,
tilfredsstillende eller behagelig. Et slikt menneske lever helt og holdent i
sansenes verden og er en slave av sine egne begjær og sinnsstemninger. Alt som
er kjedelig, er av det onde.»
Novellesamlingen på 159
sider inneholder ti noveller med ulike tema. Men med mennesker som ønsker å ta for seg
av det som for dem er livets goder. Et av temaene er utroskap og bedrag. Et
annet er når man er kommet dit i livet at man oppdager at livet har forsvunnet
fra en – valg man har tatt kan ikke tas om igjen. Mellom hver novelle måtte jeg
ha en pause – la det jeg har lest synke inn. Også fordi det er krevende å lese
noveller. Det gis minimalt med informasjon, og den må man ha med seg videre.
Jeg må i hvert fall lese sakte og konsentrert. Enkelte leste jeg om igjen. Noen
likte jeg bedre enn andre. Boken ble bedre og bedre etterhvert som jeg leste.
Den første novellen Komet handler om Adele og Philip (Phil). Det starter med at de
gifter seg. Philip tilber
den vakre Adele. Godene hun har med seg inn i ekteskapet har ikke
vært gratis:
«De innrettet seg i en felles tilværelse,
mest hennes. Det var hennes møbler og hennes bøker, selv om de stort sett var
uleste. Hun likte å fortelle historier om DeLereo, sin første mann — Frank het
han — arving til et søppelkjøringsimperium.
Hun kalte ham Delirium, men historiene var ikke uten ømhet. Lojalitet — noe hun
hadde med seg fra barndommen, ikke bare fra årene i ekteskapet, åtte utmattende
år, som hun sa — var hennes ledestjerne. Ekteskapsvilkårene hadde vært enkle,
vedgikk hun. Hennes jobb var å være kledd, ha middagen klar og bli pult en gang
om dagen... «
Adele og Philip er i middagsselskap
noen år etter at de giftet seg:
«En av gjestene rundt middagsbordet
var en mann fra Chicago som hadde tjent en formue på datamaskiner, en dust,
viste det seg snart, som i løpet av måltidet utbrakte en skål.
— For slutten på privatlivets fred
og et liv i verdighet, sa han.
Han var sammen med en beklemt kvinne
som nylig hadde oppdaget at mannen hennes sto i med en svart kvinne i
Cleveland, et forhold som på et eller annet vis hadde pågått i sju år. Det var
muligens et barn der også.
— Dere skjønner sikkert at det å være
her er som et friskt pust for meg, sa hun.
Kvinnene var fulle av medfølelse. De
skjønte hva hun måtte gjøre — hun måtte revurdere de siste sju årene
fullstendig.
— Nettopp, sa mannen hun var sammen
med.
— Hva er det som må revurderes?
ville Phil vite.
Svarene var utålmodige. Bedraget, sa
de, bedraget — hun var blitt bedratt i alle de årene. Adele skjenket seg mer
vin.
Servietten hennes lå over stedet der
hun allerede hadde sølt ut et glass.
— Men det var jo lykkelige år, var
det ikke det? Spurte Phil troskyldig. — De er levd. De kan ikke endres på. De
kan ikke bare gjøres om til ulykkelige år.
— Den kvinnen har stjålet mannen
min. Hun har stjålet alt han har lovt høyt og hellig.
— Unnskyld meg, sa Phil mildt. — Det
skjer hver eneste dag.
Det utløste et utbrudd av høylytte
protester, som fra et kor, med fremskutte hoder, som hvesende, hellige gjess.
Bare Adele satt uten å si noe...»
For
å vite hva som skjer videre i den første og siste novellen må du lese dem...
Fra bokomslaget om
innholdet i novellene:
«Er
du her ennå? er en fascinerende og urovekkende novellesamling. Det handler om
flammende følelser som holdes tilbake, om fordømmelse, forulemping og bedrag.
Salter har virkelig spisset blyanten og berører det store spørsmålet om hvorfor
det ofte er slik at vi behandler de vi er aller mest glad i og avhengig av, på
måter som i hvert fall leseren av disse novellene vil tenke nøye over - og
kanskje bli streifet av en dose skam. «
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar