Krim: Savnede var iført... (Last seen wearing) av Colin Dexter - nr 2 i serien om Inspektør Morse

«Men hva er det De vil jeg skal gjøre? Ainley klarte jo ikke å finne henne?»

Politiinspektør Strange svarte ikke med det samme. Han så forbi Morse og bort på rekkene med røde og grønne arkivboksen som stod pent oppstilt tett i tett bortover hyllene.

«Nei,» sa han til slutt. «Nei, han fant henne ikke.»

«Og han hadde saken helt fra begynnelsen.»

«Helt fra begynnelsen,» gjentok Strange.

«Og han kom ingen vei.» Strange svarte ikke. «Han var vel ikke dum heller?» drev Morse på. Hva spilte det egentlig for pokkers rolle? En jente rømmer hjemmefra og blir aldri sett siden. Hva så? Hundrevis av jenter stikker hjemmefra. Flesteparten skriver til foreldrene etter en stund - i hvert fall så snart forgyllingen skaller av og pengene tar slutt. Noen av dem kommer ikke hjem igjen. Javel. Noen av dem gjør aldri det, og for hver dag som går, kjenner de ensomme som sitter og venter, et nytt stikk i hjertet. Nei. Enkelte av dem kommer aldri hjem ... Aldri.

Strange avbrøt de mørke tankene hans. «Du tar deg av det?»

«Hør her, hvis Ainley ...»

«Nei. Hør her du!» hugg Strange til. «Ainley var pokker si mye dyktigere som politimann enn du noen gang kommer til å bli. Og grunnen til at jeg ber deg ta denne saken er nettopp at du ikke er noen særlig dyktig politimann. Du er altfor svevende. Du er altfor ... Jeg vet ikke.»

Men Morse skjønte hva han mente. På en måte burde han føle seg smigret. Kanskje gjorde han det. Men det var to år siden. To hele år! «Saken er kald nå, sir - det skjønner De vel. Folk glemmer. Noen trenger å glemme. To år er lang tid.»

Saken som Morse og Lewis jobber med, og som er historien i Colin Dexters roman Savnede var iført, handler om forsvinningen til Valerie Taylor. Romanen ble utgitt i 1976, og eksemplaret jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Den andre romanen i serien om Inspektør Morse. 250 sider med god puslespill-krim.

Valerie var 17 år da hun forsvant for to år og tre måneder siden. Ainley som har etterforsket forsvinningen, er drept i en bilulykke. Morse mener at Valerie må være død. Det trodde Ainley også jf Strange. Ainley hadde sagt at det var sider ved den som gjorde han urolig. Dagen etter at Ainley døde kommer et brev til foreldrene:

«Kjære mamma og pappa!

Bare for at dere skal vite at alt er i orden med meg så ikke vær redde. Lei for det at jeg ikke har skrevet før men alt er i orden.

Hilsen Valerie.»

Morse sier at han har lite til overs å jobbe med etterlysningssaker. Men Strange beordrer Morse til å ta saken.

Er det Valerie som har skrevet brevet eller er det en annen. Og dersom det siste, hva vil så vedkommende oppnå med brevet. I tillegg til moren og stefaren til Valerie, er det tre personer ved skolen Valerie gikk på som Morse får mistanke til kan kjenne flere detaljer om forsvinningen. Lewis skal delta i etterforskningen:

«Det var ikke så verst å jobbe sammen med Morse. Merkelig type noen ganger, og han burde ha giftet seg for lenge siden; det var noe alle sa. Men det var ikke så verst. Han hadde arbeidet sammen med ham før, og for det meste hadde han likt det. Noen ganger virket han som en helt alminnelig fyr. Selve problemet var at han bestandig måtte finne på så innviklede løsninger på alt mulig, og Lewis hadde nok erfaring med politiarbeid til å vite at kriminell aktivitet for det meste hadde sitt utspring i enkle, billige og skumle motiver, og at bare et fåtall forbrytere selv hadde tilstrekkelig intelligente eller innfløkte hjerner til å klekke ut alle de utspekulerte oppleggene Morse hadde så lett for å tillegge dem. Inne i skallen på Morse lot det til at de enkleste kjensgjerninger i en hvilken som helst sak et eller annet sted underveis ble utstyrt med kroker og øyeskruer, som muliggjorde en uendelighet av kombinasjoner og sammenføyninger. Hva denne store mann ikke var i stand til, tross all sin begavelse, var å kople sammen et par enkle fakta og komme frem til noe som var helt opplagt. Ta for eksempel brevene fra Valerie. Det første var etter alle sannsynlighet skrevet av Valerie selv, det hadde Peters sagt. Hvorfor da ikke gå ut fra at det var det, og så fortsette arbeidet ut fra det? Men neida. Morse måtte absolutt tro at brevet var forfalsket, bare fordi det passet bedre med en eller annen fantasifull forestilling -som viste seg å være dødfødt takket være en annen like usannsynlig hypotese. Og så var det det andre brevet. Morse hadde ikke sagt noe større om det; han hadde antagelig lært leksen. Men selv om han ble nødt til å godta at Valerie Taylor hadde skrevet brevene, kom han aldri til å gå med på noe så enkelt som det faktum at hun var gått lei, hjemme og på skolen, sånn som hundrevis av andre jenter gjorde hvert år. Så hvorfor ikke Valerie? Sannheten var at det ville vært altfor enkelt for Morse; ikke noen passende utfordring for den fullblodshjernen han gikk rundt med. Ja, det var det som var saken.»

Men det er den smarte Morse som leder etterforskningen og Lewis må pent finne seg i hans vurderinger av hva de skal gjøre. Det går en periode der det er motbakke og liten fremdrift. Heller tilbakeslag. Som gjør Morse motløs. Så bli en av de fem som Morse mistenker vet mer enn de sier om Valeries forsvinning, drept...

En skikkelig puslespill-krim.  Hele tiden håper jeg at de finner Valerie i live. Etterhvert har jeg lært å være ekstra skjerpet når det dukker opp opplysninger. Men akkurat som Morse og Lewis blir jeg lurt gang på gang.

Savnede var iført er den tredje romanen i serien om Morse jeg har lest og skrevet om; nr 1 og nr 10 har jeg lest tidligere. Nr 3, Nicholas Quinns tause verden har jeg ikke fått tak i. Derfor blir den neste nr 4: Døden i sakrestiet som jeg allerede har lånt. Og heldigvis er det en innbundet bok med normal skriftstørrelse.