Overtalelse (Persuasion) av Jane Austen

«Hvis dette høres ut som kiosklitteratur, skyldes det først og fremst at forfatterne av «romantikk» har lært av Jane Austen, enten de vet det eller ikke. Det betyr ikke at hennes kunst er billig, men at hun representerer et gjennombrudd i litteraturhistorien: Det ble skrevet store romaner før henne (tenk på Cervantes’ og Henry Fieldings mesterverk), men ingen med slik sans for hverdagsliv. Personene er stort sett «alminnelige» folk fra middelklassen, de strever med helt alminnelige problemer for sin aldersgruppe, vi møter dem i landsbyer og byer, hus og hotell, som er skildret med fine avskygninger og plassert presist i et geografisk og kulturelt landskap vi kan kjenne igjen. Fra linje til linje beveger fortellingen seg med langt større frihet enn før mellom det private og det offentlige, mellom intime rapporter fra sjeleliv og skildringer av store tablåer. Helt nye muligheter er skapt for gjennomsnittsleseren opplever en verden som det er lett å identifisere seg med i stort og smått.»

Sitatet er fra etterord skrevet av Bjørn Tysdahl i boken jeg har lest ferdig i går: romanen Overtalelse (Persuasion) av Jane Austen. Jane Austen døde i 1817 og romanen ble utgitt i 1818, etter at hun var død. Boken jeg har lest er en utgave på eBokBib – 241 sider inkludert etterord.

Ekspertene kan mene det de vil, men Jane Austen leses fortsatt – 200 år etter at hun døde. Og det lages filmer om henne og filmer med grunnlag i bøkene hun skrev. Jeg har sett mange filmer, og har bl a kjøpt en filmboks med fem filmer produsert av BBC der en av filmene er Persuasion produsert i 2007.

Det var en bekjent av meg som fortalte at hun synes Overtalelse er den beste romanen Austen skrev. I og med at jeg kun har lest Stolthet og fordom, en bok jeg leste i 2013, 200 år etter at den ble utgitt, og skrev om i innlegget:

Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) av Jane Austen

er det vanskelig å ha noe mening om jeg synes Overtalelse er den beste. Men jeg synes romanen var minst like god som Stolthet og fordom. Jeg ser ikke bort ifra at jeg kommer til å lese de andre romanene hun har utgitt, men ikke minst finne en biografi om henne. Det siste ser ikke ut til å være enkelt med mindre jeg må lese den på engelsk.

Hovedpersonen i Overtalelse er Anne Elliot, 27 år og ugift. Hun bor på Kellynch Hall sammen med faren sir William Walter Elliot og søsteren Elizabeth. Den yngste datteren Mary er gift. Gudmoren Lady Russel har vært Annes støtte og venninne etter at moren døde. For åtte år siden ble Anne overtalt av faren og Lady Russel til å bryte forlovelsen med sjøoffiseren Frederick Wentworth fordi han ikke hadde formue eller familieforbindelser som gjorde at han var fin nok for familien.

Den snobbete faren som er baronett har levd over evne, og nå må eiendommen Kellynch Hall leies ut for at han skal få økonomien på fote igjen. Inntil videre skal familien Elliot leie bolig i Bath. Dit reiser faren sammen med Elizabeth, som er like snobbete som faren. Det er ingen som betviler at Elizabeth skal bli godt gift. Anne derimot er det ingen som tror skal bli gift. Enken og venninnen til Elizabeth, Mrs Clay, har større verdi enn Anne, noe Elizabeth uttrykker i klare ordelag. Når Mary ytrer behov for støtte fra familien, er det Anne som får i oppgave å reise til henne i Uppercross Cottage. Det passer henne fint – Anne har ikke noe ønske om å flytte til Bath. Planen er at hun etterhvert skal reise til Bath sammen med Lady Russel.

Leietakeren til Kellynch Hall er admiral Croft og ektefellen. Heller ikke de er fine nok for familien Elliot. Fru Croft er søsteren til Frederick Wentworth som nå er blitt en formuende sjøkaptein. Han er fortsatt ugift og Anne møter han under oppholdet hos søsteren. Anne har fortsatt følelser for Frederick, men han tilkjennegir at han ikke har tilgitt at hun brøt forlovelsen. Frederick ytrer at han er klar for å gifte seg, men det er andre kvinner han har i tankene. Han sikter seg inn på Louisa, en av søstrene til Marys ektefelle Charles.

Sir William Walter Elliot har ingen sønner og uten sønner arves eiendommen av en nevø. En nevø familien tidligere har hatt liten kontakt med. Nå viser han interesse for familien og ser ut til å ha pekt seg ut et koneemne: Anne Elliot.

Overtalelse er i utgangspunktet en historie med et enkelt tema. Men der en forfatter av kiosklitteratur ville ha laget en serie på 12 bøker, har Jane Austen komprimert ned historien til litt over 200 sider. Allikevel får hun frem helt klare bilder av de involverte og miljøet. I tillegg skriver hun om noe som er observert og/eller selvopplevd. Selv om Jane Austen ikke var noen rødstrømpe, må hun som et intelligent menneske ha kjent tvangstrøyen et kvinneliv kunne være dengang. Det gir meg et ekstra grunnlag for å leve meg inn i historien. Anne Elliot skiller seg fra søstrene som begge er snobbete. Hun ser andre verdier i livet og møter derfor mennesker på en helt annen måte. For henne er å leve innestengt i Bath der alt har gjøre med å se og bli sett, å være en del av sosieteten, som å flytte inn i et fengsel. Hun trives på landet sammen med dem jordnære svigerfamilien til Mary, selv om oppholdet også innebærer å måtte overbære den sutrete Mary som også har snobbefakter. Derfor blir denne historien også morsom i tillegg til at det er en kjærlighetshistorie der en som leser håper og håper at Anne skal finne kjærligheten. Og; snobbete mennesker er ikke mindre komiske i dag enn de var på Jane Austens tid.

Etter at jeg hadde lest ferdig boken så jeg om igjen filmatiseringen fra 2007. Selv om historien er ytterligere komprimert i filmen og litt annerledes enn boken, synes jeg filmen får frem innholdet på en god måte. Jeg har sett filmen tidligere, men kan ikke huske at jeg dengang ble så engasjert i handlingen. Skuespillerne i rollen som Anne Elliot og Frederick Wentworth er Sally Hawkins og Rupert Penry-Jones. Sally Hawkins husker jeg fra filmene Blue Jasmine og Happy Go Lucky, men da hadde hun mer gøyale roller. Nå spiller hun den sarte Anne Elliot som er mer eller mindre duknakket og overkjørt av familien. Rupert Penry-Jones har jeg sett tidligere i serien Whitechapel, og som Frederick Wentworth var han kjempekjekk. Wow! 

Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) av Jane Austen

Jeg bøyer meg i støvet for Jane Austen. Tenk at det er 200 år (1813) siden Stolthet og fordom ble utgitt! Selv om jeg kan være påvirket av filmatiseringene av romanen, som jeg har sett mange ganger og i ulike versjoner, var det utrolig flott å lese den. Det er ikke merkelig at filmatiseringene er blitt så bra når man hadde et så godt grunnlag.  

Hun var en skikkelig «story-teller». Det jeg liker best med romanen er at hun ikke bruker en masse beskrivelser av klesdrakter, hva de spiser, interiør osv. Det er akkurat passe til at jeg som leser romanen kan danne meg bilder av karakterene osv. Det er ikke noe av det romanen inneholder som jeg synes kunne vært strøket. Ingen kjedelig passasjer.

Boken jeg har lest er en pocketutgave (358 sider) utgitt i 2007 av forlaget Aschehoug.

Og oversetteren Merete Alfsen har skrevet et fint etterord der hun bl a forteller om de valg hun tok ifm oversettelsen. Hun begynner etterordet slik:  

«Første pinsedag 1994 stod jeg, nokså tilfeldig, ved Jane Austens grav i Winchester Cathedral. Der har hun fått et ærefult hvilested, med minnestein innfelt i katedralgulvet. På steinen står det riktignok ikke et ord om at damen var en av sitt lands største forfattere. Det står at hun var snill og god og sin fars yngste datter – og at faren var sogneprest! Dette stod jeg der og mediterte over, lite anende at jeg skulle komme til å tilbringe dager, uker og måneder i intenst samvær med denne underfundige prestedatteren i de neste åtte årene. For dagen etter dro jeg hjem, og dagen etter det fikk jeg en telefon fra Aschehoug med spørsmål om jeg kunne tenke meg å oversette Jane Austen.»

Og avslutter slik:

«Dermed har jeg selvfølgelig stilt meg selv til for hogg. Det får så være. Jane er en krevende dame å danse med, men en ting er sikker: Man er i godt selskap. Jeg slutter aldri å fryde meg og forundre meg over denne landsens prestedatter som satt der i dagligstuen og sydde og skrev og iakttok og reflekterte, og maktet å anlegge det helt store, humoristiske perspektiv på den menneskelige komedie.»

Fra bokomslaget:

«Det er en allment anerkjent sannhet at en ungkar i besittelse av en pen formue, nødvendigvis trenger en kone." Med disse linjene slår Jane Austen an tonen for sin mest populære roman gjennom tidene. Få lesere har kunnet unngå å bli sjarmert av hovedpersonen, den livlige og selvstendige Elizabeth Bennet. Allerede ved første møte med den flotte og attraktive Mr Darcy, bestemmer hun seg for å mislike ham - en feilvurdering som i sin tåpelighet bare kan måle seg med Darcys egen arrogante stolthet. Men de første inntrykkene må etter hvert vike plassen for ekte følelser."

Det er lenge siden jeg en bok har fremkalt så mye latter. Og det tror jeg har med å gjøre at karakterene, de kan jeg finne i dagens samfunn. T o m trekk av seg selv skal jeg være ærlig. Vi mennesker forandrer oss ikke så mye selv om rammene endres. Det er på samme måte som jeg ler av «Borrettslaget» og «Etaten»; jeg finner likheter både med meg selv og andre i karakterene.

En annen ting jeg merket imens jeg leste, var at jeg endre holdning til karakterene. Jeg fikk f eks mindre sympati med Mr. Bennet utover i romanen. Og motsatt med Mrs. Bennet. Han ønsker seg er fred og ro inne på biblioteket. Med lukket dør. Stikker hodet i sanden og håper ting går over. Samtidig som han gjør narr av kona. Hun er den som hele tiden må tenke på døtrenes ve og vel. En ektefelle med penger er det viktigste for deres fremtid. Er det merkelig at ting går over styr for henne når hun har ansvaret for å skaffe ektefelle til fem døtre.

Men det er selvsagt hovedkarakteren som en fester seg mest med; den livlige, egenrådige og intelligente Elizabeth Bennet. Og den vidunderlige Mr. Darcy. Selv jeg som ikke er fan av kjærlighetsromaner, får jeg hjerteflimmer av å lese om romansen mellom dem. Jeg gleder meg til å se filmatiseringene på nytt.