I dette innlegget på bloggen
i 2015:
Merkelig
vær i Tokyo (Strange Weather in Tokyo) av Hiromi Kawakami- romanen kan fint
sammenlignes med filmen Lost In Translation
skriver jeg:
«Jeg ønsker meg flere bøker som
Merkelig vær i Tokyo. Og flere filmer som Lost In Translation. Heldigvis har
jeg nå både boken og filmen og de kan fint repeteres...»
Filmen Lost
translation har jeg sett om flere ganger etter dette. Merkelig vær i Tokyo har jeg
ikke lest om igjen. Jeg fant romanen Herr Nakanos forretning for avlagte
gjenstander tilfeldig på biblioteket. Romanen ble utgitt i 2005 og på norsk
i 2019. Ut ifra tilstanden til eksemplaret jeg har lest er det neppe mange som har
lånt boken.
Under lesingen ble jeg
igjen ble jeg satt inn i en egen stemning ved å lese om hverdagslivet til Hitomi,
herr Nakano, Takeo og Masayo når de møtes i bruktforretningen i Tokyo. Samtalene
dem imellom er herlig lesning. Hitomi er
fortellerstemmen og romanen starter slik:
«Herr Nakano begynte nesten alle setninger med: «Men asså».
Øyeblikket tidligere hadde han for eksempel overrasket meg med følgende utsagn:
«Men asså, kan du ikke sende soyasausen?»
Vi var tre som var ute for å spise
en tidlig lunsj. Herr Nakano bestilte stekt svinekjøtt i ingefær- og
soyasausmarinade, Takeo bestilte fisk kokt i kraft og soyasaus, og jeg bestilte
ris med curry. Både svinekjøttet og fisken kom med det samme. Herr Nakano og
Takeo nappet til seg hvert sitt par spisepinner fra boksen på bordet, knekte
dem fra hverandre og hogg innpå. Takeo mumlet riktignok et knapt hørbart «bare
begynner, jeg», men herr Nakano kastet seg over maten uten et ord.»
Selv om det ikke er
ofte at de er ute og spiser lunsj sammen, er det ofte beskrivelse av hva som
spises.
«Takeo og jeg jobbet i herr Nakanos butikk. Han hadde drevet
brukthandel i en studentbydel ute på vestkanten av Tokyo i 25 år. Før det hadde
han visstnok hatt jobb hos en middels stor matvareprodusent, men rakk knapt å
begynne i stillingen før han gikk lei hele kontortilværelsen og sa opp. Alle
drømte jo om å bryte ut av rotteracet på den tiden, men jeg slutta jo før jeg
engang hadde begynt, så jeg følte meg ikke akkurat stolt den gangen, fortalte
herr Nakano slepende i en ledig stund på jobben en gang.
«Det
du må skjønne, er at vi ikke driver med antikviteter her. Vi driver med avlagte
gjenstander,» hadde han sagt under jobbintervjuet.»
Mer
om butikken:
«Butikken
hans, som altså slett ikke drev med antikviteter, men avlagte gjenstander, var
nær bokstavelig talt begravd i sistnevnte. Fra sammenleggbare stuebord og
slitte bordvifter til klimaanlegg og dekketøy — hele gulvet var fylt opp fra vegg
til vegg med alle mulige slags husholdningsartikler fra 50-tallet og framover.
Hver formiddag åpnet herr Nakano rullegitteret foran inngangen og gikk fram og
tilbake med en røyk i munnviken mens han satte fram «lokkevarene» — stilige
keramikkskåler, retrolamper, to brevpresser i imitert onyks formet som en
skilpadde og en kanin, og noen gamle skrivemaskiner — som han stilte
kunstferdig opp på trebenken utenfor. Om han sølte tobbakksaske på skilpadda,
tørket han det skjødesløst bort med fliken av det svarte forkleet han alltid
gikk i.»
Om
ettermiddagen etter lunsj er Nakano og Takeo ofte ute på henting, og som oftest
er det restene etter et dødsbo som de henter til butikken.
«Takeo
begynte en liten stund før meg, som henteassistent. På mindre oppdrag ble han
ofte sendt på egen hånd.
«Men hvor mye skal jeg tilby, lissom?» spurte han engstelig
første gang herr Nakano sendte ham ut på henting alene.
«Men asså, bare bestem en pris. Du veit jo omtrent hvor jeg
legger lista.»
På det tidspunktet hadde Takeo vært ansatt i tre måneder og
følte overhodet ikke at han hadde noen oversikt, i hvert fall ikke over hvor
«lista» burde ligge. Men selv om herr Nakanos utsagn slo ham som i overkant
skjødesløst, gikk butikken godt, så Takeo måtte bare anta at denne
skjødesløsheten ikke styrte alt herr Nakano gjorde. Han la i vei, relativt
skjelven i beina da han dro, men sitt vanlige jeg igjen da han kom tilbake.
«Var
jo lett som en plett, da,» sa han eplekjekt og fortalte at han gitt 3500 yen
for hele lasset. Herr Nakano nikket først mildt anerkjennende, men da han fikk
se hva lasten inneholdt, gjorde han store øyne.
«3500 for alt dette, Takeo? Noen ganger lønner det seg å
ikke vite hva man driver med!» sa han og lo.
Bare en av krukkene på lasset ble solgt
for 300 000 yen, fortalte Takeo meg.»
Masayo er Nakanos søster:
«Frøken Masayo var
midt i femtiårene og singel. Nakanoene hadde fra gammelt av vært en velstående
familie som eide flere gårder i denne bydelen, og selv om lykken hadde snudd nokså
drastisk i forrige generasjon, genererte eiendommene fortsatt inntekter nok til
å brødfø frøken Masayo. «Hun er en kunstnersjel, skjønner du,» pleide herr
Nakano spøkefullt å si, uten at han av den grunn mislikte sin kunstnerbesjelede
søster. Nå skulle frøken Masayo åpne en ny utstilling i et lite galleri i annen
etasje over kafé Pozy ved stasjonen. Temaet denne gangen var «Dukker som
uttrykksform».
Jeg får vite akkurat
nok om de fire hovedpersonene til at jeg får klare bilder av hendelsene som jeg
får ta del i og personlighetene deres. Å lese Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander ble
en god av leseopplevelse.
Forlagets omtale
«Bruktforretningen minner om alle
andre bruktforretninger i de smale forstadsgatene i Tokyo: Alle tingene i
hyllene har en historie, men ingen kjenner historien lenger. Det er på samme
måte med menneskene som kommer hit. Fortelleren Hitomi for eksempel, som hadde
kommet til forretningen på jakt etter en jobb som ga henne akkurat nok inntekt
til å overleve uten å måtte jobbe for mye. Herr Nakano selv, brukthandleren med
alle ekskonene og sin gudegitte evne til å prute. Nakanos gåtefulle søster,
kunstneren Masayo. Eller Takeo – den mutte og megetsigende hjelpemannen som Hitomi
syns det er stadig vanskeligere ikke å tenke på.
I herr Nakanos forretning føres
gjenstander, mennesker og hendelser sammen på overraskende måter – som gir oss
et nytt blikk på verden, kjærligheten og livet. Eller som herr Nakano selv
pleier å si det, når han skal forklare hemmeligheten bak en god
bruktforretning: «Folk kjøper ting fordi de er ubrukelige.»