Torill Stokkans bok "Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch" var interessant å lese

 

Det er nettopp utgitt en biografi om Edvard Munch, Stormen første del, av Ivo de Figueiredo. Andre bind kommer høsten 2024. Biografien ble omtalt her i Åpen bok. En person som ble omtalt i radioprogrammet var en kvinne som hadde betydning for livet til Edvard Munch: hans tante Karen.

Tante Karen er tema i Torill Stokkans bok Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Boken som ble utgitt i 2013 har stått «på vent; etter at jeg leste om den i A magasinet.  I boken er  geniet på sidelinja. Det er grunn til å stille spørsmålet: Hvordan hadde det gått med Edvard Munch dersom han ikke hadde hatt tante Karen i livet sitt.

I boken er brevene mellom familiemedlemmene fortellerstemmene:

«Korrespondansen mellom familiemedlemmene Munch var stor. Og brevene var etterlengtet De begynte tidlig å skive til hverandre, og det er et tegn på at det å lære og å lese var viktig. De aller første brevene, etter brevene mellom Christian og hans kone Laura Cathrine, er brevene mellom Christian og Karen og Christian og barna.»

I tillegg til brev som er sitert, er boken full av bilder og tegninger. Det var mange i familien som var kunstnerisk anlagt, også tante Karen.

Edvard Munchs tante Karen Marie Bjølstad ble født i 1839, to år etter søsteren Laura Cathrine. Søstrene stod hverandre nær under oppveksten og etter at Laura Cathrine ble gift med Christian Munch i 1861. Christian Munch var 20 år eldre enn Laura Cathrine. De var gift i 7 år og fikk 5 barn før Laura Cathrine dør av tuberkulose i 1868. Edvard var nummer 2 av søsknene, han var 5 år da moren døde. Det er vondt å lese brevet moren skriver før hun dør. Hun trøster seg selv og familien med at de skal møtes igjen i himmelen.

Christian Munch, som er lege, henfaller etter dødsfallet til religiøse grublerier, blir oppfarende og deprimert.  Det er Karen som blir barnas oppdrager og trygge holdepunkt. Etter eldstedatteren Sofie som døde av tuberkulose 15 år, finner de en lapp hun har samlet på der det står:

«Min tante Frk. Bjølstad har givet mig det Løfte at blive hos oss saa lenge hun lever, det er jeg Vidne på er sandt. Sofie Munch 31te August 1876. «

 Tante Karen ble hos familien, og hadde stor tro på at Edvard ville bli en stor kunstner. Brevene gir inntrykk av en familie som hadde det bra selv om de materielt sett ikke levde i overflod. De hadde ingen stor formue å tære på, og var avhengig av det Christian Munch tjente som lege. Men takket være tante Karen og stipend kunne Edvard utvikle seg til den kunstneren han ble.

Boken er ingen tristesse. Men det er ikke å komme fra at det gjør inntrykk å lese om en familie som det er knyttet så mye sykdom og død til. Også søsteren til Edvard, Laura, dør av kreft da hun er innlagt på asyl. Broren Peter Andreas er den eneste av søsknene som gifter seg og får barn. Han har en lysende fremtid foran seg. Men dør av lungebetennelse da han jobber som lege i Vesterålen og får aldri sett sin datter. Inger, den yngste, overlever både tante Karen og Edvard.

Jeg er spent på å lese hva Ivo de Figueiredo skriver om det jeg har lest om i boken til Torill Stokkan.

 

Monet av Henri Lallemand – en bok med fokus på Monets kunst

Det er utgitt mange bøker om  den franske maleren Claude Monet, hans liv og kunst. Boken Monet av Henri Lallemand som ble utgitt i 1994 og på norsk i 1998, kjøpte jeg på et loppemarked i høst. Den er i et stort format og inneholder mer enn 100 av Monets bilder. 

Det jeg ikke kjente til er at Monet hadde forkjærlighet for de kalde vintermånedene. Maleriet over som er en malt kopi av Monets Skjære, kjøpte jeg for en del år tilbake. Skjære som Monet malte i 1871 er utstilt på Musee d’orsay i Paris og beskrives slik i boken:

«Denne livløse snescenen er gitt liv ved fuglen på haveporten og aftensolens gylne glød. Skyggene fra muren skaper en livlig rytme i denne symfoni i hvitt."

 

Fra bokomslagets beskrivelse av Monet:

«Claude Monet (1840-1926) hadde mange roller i løpet av sitt lange liv, fra hans tid som kunstnerbohem i Paris i de tidlige år, som leder av impresjonistbevegelsen i 1870-årene og dl han i høy alder levde som patriark og skaper av den vidunderlige haven i Giverny. En biografi om Monet er på mange måter en gjennomgang av impresjonismens historie. 1 1860-årene sendte alle yngre malere i Paris sine bidrag til den årlige Salongen. Arbeider som ble vurdert som uortodokse ble vanligvis avvist. Ikke desto mindre malte de, også Monet, med tanke på utstillingen, siden det var den eneste relevante måten å få anerkjennelse på. I 1866 ble to av Monets arbeider akseptert av Salongens jury.

Sammen med Pierre-Auguste Renoir og Edgar Degas, var Monet en av organisatorene til den første impresjonistutstillingen i 1874. Blant de utstilte malerier av også Monets Impression: soleil levant, som kom til å gi bevegelsen dens navn. Utstillingen var ingen suksess, det samme var andre forsøk på å oppnå salg og anerkjennelse.

Monet gav imidlertid aldri opp impresjonismen. Han forlot det parisiske miljø, og begynte å male mer landlige miljøer. For Monet var impresjonismen en nasjonal fransk stil, og han benyttet gjerne motiver som poengterte det franske, som den gotiske katedralen i Rouen, naturperler i Normandie og Bretagne og nasjonale festdager.

I november 1890 kjøpte Monet et hus i Giverny. Det var her han malte sin vidunderlige serie malerier av vannliljer. Ved Monets død i 1926 var hans arbeider kjent over hele verden, og hadde influert en ny generasjon kunstnere. I dag er fortsatt Claude Monet av de største navn i malerkunstens historie.»

  

Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander – en ny god roman av Hiromi Kawakami

 

I dette innlegget på bloggen i 2015:

Merkelig vær i Tokyo (Strange Weather in Tokyo) av Hiromi Kawakami- romanen kan fint sammenlignes med filmen Lost In Translation

 

skriver jeg:

 

«Jeg ønsker meg flere bøker som Merkelig vær i Tokyo. Og flere filmer som Lost In Translation. Heldigvis har jeg nå både boken og filmen og de kan fint repeteres...»

 

Filmen Lost translation har jeg sett om flere ganger etter dette. Merkelig vær i Tokyo har jeg ikke lest om igjen. Jeg fant romanen Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander tilfeldig på biblioteket. Romanen ble utgitt i 2005 og på norsk i 2019. Ut ifra tilstanden til eksemplaret jeg har lest er det neppe mange som har lånt boken. 

 

Under lesingen ble jeg igjen ble jeg satt inn i en egen stemning ved å lese om hverdagslivet til Hitomi, herr Nakano, Takeo og Masayo når de møtes i bruktforretningen i Tokyo. Samtalene dem imellom er herlig lesning.  Hitomi er fortellerstemmen og romanen starter slik:

 

«Herr Nakano begynte nesten alle setninger med: «Men asså». Øyeblikket tidligere hadde han for eksempel overrasket meg med følgende utsagn:

«Men asså, kan du ikke sende soyasausen?»

Vi var tre som var ute for å spise en tidlig lunsj. Herr Nakano bestilte stekt svinekjøtt i ingefær- og soyasausmarinade, Takeo bestilte fisk kokt i kraft og soyasaus, og jeg bestilte ris med curry. Både svinekjøttet og fisken kom med det samme. Herr Nakano og Takeo nappet til seg hvert sitt par spisepinner fra boksen på bordet, knekte dem fra hverandre og hogg innpå. Takeo mumlet riktignok et knapt hørbart «bare begynner, jeg», men herr Nakano kastet seg over maten uten et ord.»

 

Selv om det ikke er ofte at de er ute og spiser lunsj sammen, er det ofte beskrivelse av hva som spises. 

 

«Takeo og jeg jobbet i herr Nakanos butikk. Han hadde drevet brukthandel i en studentbydel ute på vestkanten av Tokyo i 25 år. Før det hadde han visstnok hatt jobb hos en middels stor matvareprodusent, men rakk knapt å begynne i stillingen før han gikk lei hele kontortilværelsen og sa opp. Alle drømte jo om å bryte ut av rotteracet på den tiden, men jeg slutta jo før jeg engang hadde begynt, så jeg følte meg ikke akkurat stolt den gangen, fortalte herr Nakano slepende i en ledig stund på jobben en gang.

«Det du må skjønne, er at vi ikke driver med antikviteter her. Vi driver med avlagte gjenstander,» hadde han sagt under jobbintervjuet.»

 

Mer om butikken:

 

«Butikken hans, som altså slett ikke drev med antikviteter, men avlagte gjenstander, var nær bokstavelig talt begravd i sistnevnte. Fra sammenleggbare stuebord og slitte bordvifter til klimaanlegg og dekketøy — hele gulvet var fylt opp fra vegg til vegg med alle mulige slags husholdningsartikler fra 50-tallet og framover. Hver formiddag åpnet herr Nakano rullegitteret foran inngangen og gikk fram og tilbake med en røyk i munnviken mens han satte fram «lokkevarene» — stilige keramikkskåler, retrolamper, to brevpresser i imitert onyks formet som en skilpadde og en kanin, og noen gamle skrivemaskiner — som han stilte kunstferdig opp på trebenken utenfor. Om han sølte tobbakksaske på skilpadda, tørket han det skjødesløst bort med fliken av det svarte forkleet han alltid gikk i.»

 

Om ettermiddagen etter lunsj er Nakano og Takeo ofte ute på henting, og som oftest er det restene etter et dødsbo som de henter til butikken.

 

«Takeo begynte en liten stund før meg, som henteassistent. På mindre oppdrag ble han ofte sendt på egen hånd.

«Men hvor mye skal jeg tilby, lissom?» spurte han engstelig første gang herr Nakano sendte ham ut på henting alene.

«Men asså, bare bestem en pris. Du veit jo omtrent hvor jeg legger lista.»

På det tidspunktet hadde Takeo vært ansatt i tre måneder og følte overhodet ikke at han hadde noen oversikt, i hvert fall ikke over hvor «lista» burde ligge. Men selv om herr Nakanos utsagn slo ham som i overkant skjødesløst, gikk butikken godt, så Takeo måtte bare anta at denne skjødesløsheten ikke styrte alt herr Nakano gjorde. Han la i vei, relativt skjelven i beina da han dro, men sitt vanlige jeg igjen da han kom tilbake.

«Var jo lett som en plett, da,» sa han eplekjekt og fortalte at han gitt 3500 yen for hele lasset. Herr Nakano nikket først mildt anerkjennende, men da han fikk se hva lasten inneholdt, gjorde han store øyne.

«3500 for alt dette, Takeo? Noen ganger lønner det seg å ikke vite hva man driver med!» sa han og lo.

Bare en av krukkene på lasset ble solgt for 300 000 yen, fortalte Takeo meg.»

Masayo er Nakanos søster:

«Frøken Masayo var midt i femtiårene og singel. Nakanoene hadde fra gammelt av vært en velstående familie som eide flere gårder i denne bydelen, og selv om lykken hadde snudd nokså drastisk i forrige generasjon, genererte eiendommene fortsatt inntekter nok til å brødfø frøken Masayo. «Hun er en kunstnersjel, skjønner du,» pleide herr Nakano spøkefullt å si, uten at han av den grunn mislikte sin kunstnerbesjelede søster. Nå skulle frøken Masayo åpne en ny utstilling i et lite galleri i annen etasje over kafé Pozy ved stasjonen. Temaet denne gangen var «Dukker som uttrykksform».

 Jeg får vite akkurat nok om de fire hovedpersonene til at jeg får klare bilder av hendelsene som jeg får ta del i og personlighetene deres.  Å lese Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander ble en god av leseopplevelse. 

 

Forlagets omtale

 

«Bruktforretningen minner om alle andre bruktforretninger i de smale forstadsgatene i Tokyo: Alle tingene i hyllene har en historie, men ingen kjenner historien lenger. Det er på samme måte med menneskene som kommer hit. Fortelleren Hitomi for eksempel, som hadde kommet til forretningen på jakt etter en jobb som ga henne akkurat nok inntekt til å overleve uten å måtte jobbe for mye. Herr Nakano selv, brukthandleren med alle ekskonene og sin gudegitte evne til å prute. Nakanos gåtefulle søster, kunstneren Masayo. Eller Takeo – den mutte og megetsigende hjelpemannen som Hitomi syns det er stadig vanskeligere ikke å tenke på.

 

I herr Nakanos forretning føres gjenstander, mennesker og hendelser sammen på overraskende måter – som gir oss et nytt blikk på verden, kjærligheten og livet. Eller som herr Nakano selv pleier å si det, når han skal forklare hemmeligheten bak en god bruktforretning: «Folk kjøper ting fordi de er ubrukelige.»

 

Over land og hav Eit år med trekkfuglar av Brit Bildøen

 

«Eg henger ut meisebollar til småfuglane og matar skjorene i nabolaget med usalta peanøtter. Eg sluker historier om fuglar som flyg høgt og langt, ser gjerne fugleprogram på tv og har begynt å få ei ganske bra samling med fuglebøker. Eg frydar meg over nøttekråkene som kvar seinsommar kjem for å plukke kongler frå ei cembrafuru — eit slags pinjetre — i gata der vi bur, og som brukar ei veleigna kløft i vår eiga furu som nøtteknekkar. Eg lar det gjerne henge igjen litt eple i trea til sidensvansen, som kjem inn til byen i store flokkar om hausten for å meske seg i frukthagane. Kvart år er det like spennande å sjå kor mange ungar gråmåsen har klekt ut på stabburstaket ved sommarhuset vårt på Veiholmen. Men eg veit ikkje stort om desse fuglane som eg likar å betrakte. Korleis dei lever, kva dei lever av, kvar i verda dei er når eg ikkje ser og høyrer dei.»

Jeg kjenner meg igjen i Brit Bildøens beskrivelse av egen kompetanse i boken Over land og hav Eit år med trekkfuglar før hun startet sitt prosjekt som boken handler om. Det hun lærte deler hun med oss i boken. En bok som var verdt å lese. 

Forlagets omtale av boken:

«Fuglane lever tett på oss, men veit vi eigentleg så mykje om dei?

 

Vi har alltid drøymt om å vere fri som fuglen. Men fuglane er ikkje så frie som vi trur. Dei er sårbare, ikkje minst trekkfuglane som to gonger i året legg ut på lange og strabasiøse reiser over land og hav.

 

Brit Bildøen følgjer trekkfuglane gjennom eit år, og tar lesaren med på ei ferd frå forblåste fuglefjell og langstrakte myrlandskap her heime, til slettene i Andalucia og kystlandskapet utanfor Tanger. Her kan du lese om franskmenn sin morbide lidenskap for songfuglen hortulan, om vipa som snart er borte frå Lista og om gråmåsen som kvart år hekkar på stabburstaket ved sommarhuset hennar på Veiholmen. Over land og hav er ei kjærleikserklæring til fuglane rundt oss og dei fine naturopplevingane som ventar når vi berre får auga opp for dei.»