Dette innlegget er fortsettelsen av
innleggene:
Det som jeg
er mest overrasket over etter å ha lest denne boken, er hvor ulik oppvekstvilkår
presidentene hadde. For mange var oppveksten ingen «dans på roser». Men dette
var mennesker som på en eller annen måte fikk en utdannelse som gjorde at de
fikk utnyttet sitt potensiale. Den eneste som for meg er en gåte ble president,
er Bush jr.
Som jeg
skrev i forrige innlegg, det er merkbart hvor komplisert presidentrollen blir
etterhvert med globaliseringen. Forventningene til presidentrollen øker, både
innenriks og fra utlandet. Det er enkelt å trå feil. Men tiden jobber for dem,
og mange har i ettertid fått oppreisning.
Det er så
mange detaljer at jeg på ingen måte er blitt en en ekspert på tema
boken inneholder. Men jeg tør påstå at
jeg kan mer enn før jeg startet å lese boken. Det er merkbart mer interessant å følge med på dagens valgkamp og det som skjer i USA. Jeg har lest flere bøker om
amerikansk historie tidligere, men det blir noe eget når en knytter den til mennesker som var med på å utforme historien.
Dette
innlegget er noen smakebiter om portrettene av Franklin D. Roosevelt – Barack Obama - den 44. president.
Franklin D. Roosevelt (1882-1945) –
president i tidsrommet 1933-1945
Franklin D.
Roosevelt ble født inn i en svært velstående familie. Han var en fjern
slektning til flere tidligere presidenter. Studerte juss, gjorde det høyst
middelmådig, og da han fikk advokatbevilling brød han seg ikke til å ta
avsluttende eksamen. Roosevelt fikk
poliomyelitt som 21 åring, og giftet seg med Eleanor da han var 23 år. Eleanor
hadde et stort sosialt og politisk engasjement, og er blitt stående som
prototypen på en førstedame som ikke bare var vertinne, men politisk partner
for presidenten.
Roosevelt
er kjent som en reformator og nyskaper. Under den 1. New Deal var fokuset på
økonomisk gjenreisning. Den 2. New Deal rettet seg mot de arbeidsledige. En
pakke som presidenten la frem i 1935.
«Roosevelt ble hatet av mange, men
han var elsket av langt flere. I tillegg til at folk fikk tillit til ham når de
så at ting skjedde og at ting ble gjort som gagnet alminnelige mennesker, var
han en strålende komunisator. Hans «Fireside Chats» var korte kåserier om
dagsaktuelle ting som han ønsket å formidle. Dette var et nytt medium som
skapte en ny form for kontakt, og han evnet å vinne folks fortrolighet gjennom
disse sendingene, slik at folk følge at de kjente ham og at han brydde seg om
hver enkelt. Da presidenten holdt sin første «Fireside Chat» fra Det hvite hus,
søndag den 12. mars 1933, satt 60 millioner amerikanere klistret til
radioapparatene. Roosevelt var ingen radikaler, og det er blitt sagt at han
reddet kapitalismen i USA.»
Roosevelt
er også kjent som en internasjonalist, og allerede fra starten lanserte han en
«god-nabo» politikk overfor Latin-Amerika. Han er også kjent for sin innsats
under 2. verdenskrig. Hans siste internasjonale innsats var under
Jalta-konferansen på krimhalvøye der han møtte Stalin og Churchill. Han var
svært svekket av sykdom, og det er i ettertid brukt som forklaring for at han
skal ha vært for ettergivende overfor Stalin, kritikerne mente sågar at han
hadde vært naiv. Han døde i 12. april
1945 etter en massiv hjerneblødning.
Harry S. Truman (1884-1972) –
president i perioden 1945 -1953.
Truman hadde
ingen høyere utdannelse. Han ville gjerne ta en militær karriere, men på grunn
av dårlig syn kom han ikke inn på krigsskolen. Da USA gikk inn i 1. verdenskrig
meldte han seg til tjeneste, og kom med etter å ha lært seg syn-test plakaten
utenat. Han steg i gradene fra løytnant til major, og mente selv at
krigstjenesten la grunnlaget for hans politiske karrigere.
Han fikk 82
dager i rollen som visepresident, og i denne tiden møtte han president Roosevelt
kun to ganger. Roosevelt hadde verken informert eller satt Truman inn i de
løpene sakene, og årsaken er senere forklart kan ha sin årsak i at presidenten
ikke var klar over hvor syk han var. Truman skal ha forklart sin overtakelse av
embetet med å få et høylass i hodet.
«Truman ble altså nærmest kastet inn
i en av de mest avgjørende epoker i verdenshistorien uten oppvarming, for å si
det på idrettsspråket. Verdenskrigen var inne i sin avsluttende fase,
grunnleggelsesmøtet for De forente nasjoner i San Francisco sto for døren, og
en mengde spørsmål i forholdet mellom de allierte og vedrørende organiseringen
av etterkrigssamfunnet måtte finne sin løsning raskt. Naturlig nok beholdt han
Roosevelt-administrasjonen omtrent intakt.»
Trumans
diplomatiske debut der han møtte den russiske utenriksministeren Molotov skal
ha vært med å forsure forholdet mellom supermaktene, og bidro vesentlig til den
kalde krigen. Han ble satt på mange store prøver både innenriks og uteriks, og
en av hans beslutninger han er blitt kritisert for er bombingen av Japan med
atombomber. I presidentperioden hans ble blant annet FN og NATO etablert. Han
er kjent for Truman-doktrinen som hadde som hovedprinsipp å demme opp for
kommunismen. Kommunistfrykten var stor og fikk enorm drahjelp av senator
McCarthys påstander om antall kommunister i utenriksdepartementet. Listen han
vist til som i begynnelsen var 205 aktive kommunister ble senket til 57, men
han kunne aldri fremskaffe listen. Han fikk herje fritt til han ble stoppet av
Senatet i 1954.
«Sjelden har en president overtatt
De hvite hus med så små forventninger stilt til seg og forlatt samme stilling
så upopulær blant velgerne. Men aldri har heller en ekspresident blitt så vidt
klart oppgradert i ettertid. «
Dwight D. Eisenhower (1890-1969) –
president i to perioder 1953-1961
Moren til
Eisenhower var pasifist og gråt da han dro til militærakademiet West Point. Eisenhower
fikk en strålende og variert militær karrière. Etter 2. verdenskrig ble han
stabsjef for hæren.
«Han søkte avskjed fra hæren i
februar 1948 og utga samme året sine krigsmemoarer, Korstog i Europa, som ble
en bestselger og gjorde han velstående. Med begrenset relevant akademisk
bakgrunn, men med en kolossal anseelse, ble han president ved det prestisjerike
Columbia University i New York det året. Han avslo tilbud om
presidentkandidatur fra begge partier.»
Truman
utnevnte Eisenhower til øverstkommanderende for NATO i 1950. Han valgte
etterhvert å stille som presidentkandidat for de konservative.
«Eisenhower var en moderat
konservativ, en pragmatiker og ikke en ideolog. Selv kalte han sin linje
«dynamisk konservatisme», og det betydde i praksis at han hadde forlatt mye av
det gamle tankegodset om det frie marked og «robust individualisme» og
akseptert en stor del av velferds- og reguleringspakkene fra New Deal og Fair
Deal. Således etablerte han allerede første året et føderalt departement for
helse, velferd og utdanning (HEW) som ikke gjorde han spesielt elsket blant
konservative delstatsforkjempere.»
Utenrikspolitikken
var dominerende i hans tid som president med virkningen av den Kalde krigen
høyt oppe på agendaen.
«Eisenhower er blitt kritisert for
at han ikke tok et realt oppgjør med Joseph McCarthy. Det er ingen tvil om at
han mislikte mannen og hans metoder, og i ettertid er det kommet for en dag
ting som viser at han bak scenen trakk i tråder for å stoppe ham. Men han ville
ikke ta et offentlig oppgjør. Han sa ved en anledning at han ikke ville gi seg
inn på «en brytekamp i gjørma med den fyren». Mange har hevdet at han til tider
så seg tjent med McCarthys virksomhet — slik han også gjorde bruk av Richard
Nixon - og at det var da McCarthy gikk løs på generalens kjære institusjon, Hæren,
at Eisenhower hadde fått nok. Men uansett var det Ed Murrows berømte TV-portrett
av McCarthy som startet demagogens fall, som til slutt fikk et tragisk,
alkoholisert punktum.»
John F. Kennedy (1917 – 1963) – president
fra 1961 til han ble drept i Dallas i 1963
John F.
Kennedy var nest eldste i en søskenflokk på ni. Faren var styrtrik, en formue
han hadde ervervet gjennom tøffe forretningsoperasjoner: bankvirksomhet,
spritsmugling i Forbudstiden, skipsbygging og filmindustri. Farens planer om at
en av sønnene skulle bli president falt på John etter at eldstebroren Joseph
ble skutt ned under krigen. John var mye plaget av sykdom. At han led av
Addison’s Disease ble først kjent utenfor den indre krets etter at han var død.
Han fikk flere utmerkelser for sine bragder under 2. verdenskrig. Johns
yrkesplaner var opprinnelig innenfor journalistikk, men dette ble endret til
politikk etter brorens død.
En bok han
skrev, Profiles in Courage, og som
hjalp Kennedy frem i lyset, mener man i ettertid ble «gost written». Hans
kvinnehistorier, både før og etter at han ble gift med Jacquline Lee Bouvier,
er mange. Hun hadde en solid utdannelse, var en skjønnhet og fra første stund
uten valgkampen ble hun pressefolkenes favoritt. Hun gjorde en kjempejobb med å
restaurere mange rom i Det hvite hus.
Kennedy var
med sine 43 år den yngste valgte president. Motstanderen var Richard M. Nixon,
og sammenlignet med Nixons sedate stil representerte Kennedy et friskt pust av
ungdom, liv og skjønnhet. Det var første gang TV-mediet spilte en sentral rolle
under en valgkamp. Kennedy-paret introduserte en helt ny og vital stil i det
tradisjonelle miljøet i administrasjonen og i Det hvite hus.
«Kennedys tiltredelsestale var en
samling velformulerte, symbolladede metaforer som trygt innenfor den nasjonale
tradisjonen utkrystalliserte essensen i amerikansk eksepsjonalisme på en
slående måte at mange vendinger lever – og siteres jevnlig – den dag i dag,
nesten på linje med Abraham Lincolns mest pregnante formuleringer. «
Kennedy
fikk nok å gjøre som president både innenriks og utenriks, og det var utenriks
han fikk de største utfordringene. Invasjonen av Cuba i april 1962 ble en
fiasko. Det samme ble toppmøtet i juni med Sovjetunionens leder i Wien.
«Men Kennedy lærte av denne fadesen.
Han forstod med ett at han hadde levd en skjermet tilværelse hvor hans
personlige sjarm og sosiale posisjon hadde forledet han til å tro at han kunne
turnere enhver situasjon til sin fordel. Nå oppdaget han at her ble spilt
«hardball», ikke «touch football».
Kennedy kom
ut av Cuba-krisen i oktober 1962, en krise som representerte kanskje de
farligste øyeblikk i verdenshistorien, som vinneren i vestlige massemedier, og
Khrusjtsjov hadde avgjort endret sitt syn på presidenten og fått respekt for
han.
Hans store unnlatelsesynd i likhet med flere andre, var at han ikke tok et oppgjør med McCarthys virksomhet. Mange mener at dette skyldes at McCarthy stod faren nær,
broren Robert hadde jobbet for McCarthy som sekretær i McCarthys komité, og at
i bunn og grunn var Kennedy enig i McCarthys i sak, om ikke hans metoder.
Turen til
Dallas 22. november var for å bidra til å løse en indre konflikt i partiet.
Drapet på Kennedy er et av de mest kjente og omtalte. Presidenten ble begravd
på æreskirkegården der den evige flamme er tent på graven.
Privat foto
av graven hans
Lyndon B. Johnson (1908-1973) –
president i perioden 1963-1969
Johnson var
utdannet lærer, og i sin første tid i Washington studerte han en kort tid juss.
Han ble dekorert for sin innsats under 2. verdenskrig. Han ble kjent som en
politiker som hadde voldsom energi og overtalelseskraft, noe som gjorde han til
en effektiv «maktmegler» og lobbyist.
«Det er blitt sagt at han var en
brutalt praktiserende psykologi-politiker, som kjente så vel menneskets
forfengelighet som dets nedrighet og dyder.»
Johnson var
en overbevist New Dealer etter å ha sett fattigdom og mangel på
utdanningsmuligheter blant meksikanske innvandrere i Texas. Han var antikommunist og gjorde lite for å
stanse McCarthys virksomhet.
Etter å ha
overtatt presidentembetet forsøkte han å gjøre det beste ut av den tragiske
situasjonen ved å fremstille seg selv som en videreføre arven Kennedy. Han
beholdt administrasjonen fra forgjengeren nærmest intakt. Forholdet til
utenriksminister Robert Kennedy var annet enn godt.
«Kennedy var nærmest sjalu opptatt
av å beskytte brorens minne, og tålte lite som kunne oppfattes som brudd med
hans linje. For Johnson, som ikke akkurat var den fødte diplomat, skapte dette
vansker...Liberale historikere med en viss hang til psykohistorie har i
ettertid langt på vei gjort Johnson til både psykopat og nevrotiker, mens de
har tatt lett på Bobby Kennedys til tider puerile atferd.»
Johnson
signerte Borgerettsloven 2. juli 1964, og bemerket at dette antakelig ville
koste demokratene sørstatene de neste 30 år, en skremmende nøyaktig
observasjon. Opptøyene etter at denne loven og Stemmerettsloven var
undertegnet, tolket Johnson som utakknemlighet. Han opplevde dette som blodig
urettferdighet.
Johnson var
en av USAs største presidenter når det gjelder innenrikspolitikk, og det løftet
han ga det amerikanske samfunnet generelt, er komme i bakgrunnen. Det var utenrikspolitikken som skulle gi
Johnsons presidentregime banesår. Han var besatt på at han ikke skulle bli den
første presidenten som blottla verden for kommunismen. Hans ettermæle er blitt
nesten totalt dominert av Vietnamkrigen.
Richard M. Nixon (1913-1994) –
president i perioden 1969-1974.
Nixon var
utdannet jurist. Han fikk hederlig omtale for sin tid i Marinen under 2.
verdenskrig. Som politiker markerte han seg tidlig som kommunistjeger. Han
sørget for å bli med i McCarthys komité.
«Nixon tapte valget mot John F.
Kennedy med knapt 118 500 stemmer nasjonalt. I ettertid er tapet gjerne
blitt tilskrevet den uheldige forestillingen Nixon gjorde på TV sammenlignet
med Kennedy i den første debatten, en hendelse som markerte fjernsynets
inntreden på den politiske arena for alvor.»
Etter Watergate-skandalen i 1974 ville Kongressen stille
Nixon for riksrett. Han valgte å gå av frivillig, og er den eneste presidenten
som har gått av frivillig.
«Det
positive bidraget som Nixon i dag huskes for – og som lenge ble overskygget av
Watergate og alle andre skurkestrekene han drev med – er at den innbitte
kommunistjegeren rakte ut en hånd til Kina og Sovjetunionen og fikk etablert
den såkalte avspenningspolitikken, «detente», og banet vei for Kina til FNs
sikkerhetsråd.»
Gerald R. Ford (1913-2006) –
president i perioden 1974-1977
Ford var
utdannet jurist. Han var den første president som verken var valgt til
president eller visepresident.
«En av hans første handlinger var å
utstede en betinget benådning for unge menn i vernepliktig alder som hadde
flyktet ut av landet for å unngå krigstjeneste i Vietnam. (Etterfølgeren Carter
gjorde denne til ubetinget.) Den 8. September ga han så Nixon en ubetinget
benådning. Det var etter hans syn slik
nasjonen best kunne komme over katastrofen som Watergate-skandalen var, men
svært mange så det som en korrupt hestehandel, og dette tilføyde Fords rykte
for hederlighet en alvorlig skjønnhetsplett. The New York Times skrev at dette
var «en høyst uklok, splittende og urettferdig handling» som med et slag ødela
den nye presidentens «troverdighet som en mann preget av vurderingsevne,
åpenhet og dyktighet». I historiens lys er det derfor på sin plass å nevne at
han i 2001 fikk The John F. Kennedy Profiles in Courage Award for denne
handlingen.»
Saker hans ektefelle Betty talte for var legalisering av abort, for
et likestillingstillegg til Grunnloven og for å utnevne kvinner til
Høyesterett. Hun arbeidet også for fysisk og mentalt funksjonshemmede. Betty
Ford stod også frem og snakket om sin brystkreftoperasjon, og senere om sine
alkohol og narkotikaproblemer som hun hadde fått pga en klemt nerve. Hun
opprettet senere Betty Ford-klinikken for alkohollidelser blant kvinner.
James Earl Carter (1924 - ) –
president i perioden 1977-1981
Carter ble
utdannet i Marinen, men sluttet da han overtok farens virksomhet som bonde og
peanøtt-handler.
Som
president ble det etterhvert klart at han lyttet mer på sine gamle venner fra
Georgia enn til sine fagstatsråder, og dette skapte konflikter. I visse kretser
ble hans uskyld tolket som ubehjelpelighet og naivitet og mangel på politisk
innsikt og realistisk sans, han var et «gudsord fra landet». En av hans store
seier var Camp-David-avtalen. I motsatt
retning er gisselsaken i Teheran.
«Få moderne presidenter, foruten
Richard Nixon, har forlatt Det hvite hus med så liten ære. Men det er vel ingen
sin i den grad har bygd opp igjen sitt renommé som Jimmy Carter.»
Ronald Reagan (1911-2004) –
president i perioden 1981-1989.
Reagan
hadde en karriere i radio, fjernsyn og før han ble politiker, bl a som
sportsreporter og skuespiller. Hans kone Nancy er kjent for sin ekstravaganse,
bl a for å ha pusset opp Det hvite hus for millioner av dollar i en tid Reagan
gjorde store kutt i sosiale programmer for de fattige.
«I tiltredelsestalen trakk Reagan
opp konturene av sin ideologi. Blant de mange konsise, slagordpregede
formuleringene hans var disse: «I denne krisen er ikke offentlig styring
løsningen; offentlig styring er problemet.... Vi trenger alle å bli minnet om
at den føderale staten ikke skapte delstatene; delstatene skapte den føderale
staten....Det er på tide for oss å innse at vi er en for stor nasjon til å
begrense oss til små drømmer....» I det hele lovet Reagan mye, og framfor alt
inngjøt han optimisme, ikke minst ved å gjøre patriotisme stueren igjen. Det
han sa, virket enkelt og tilforlatelig. Folk ble oppstemt av å høre hans glade
budskap. «President Feelgood» ble jo også hans navn blant hans kritikere.»
Drapsforsøket
på Reagan i 1981 økte hans popularitet enormt. Hans opptreden var som hentet ut
av en westernfilm, der hans kommentar til Nancy da hun besøkte han på sykehuset
var: «Jeg glemte å dukke, kjære» - lånt fra bokseren Jack Dempsey.
Reagan var
sverget til «sildre-ned» teorien om at skattelettelser til de høye inntektene
ville stimulere til investeringer som skulle gi økt aktivitet, større
avkastning og høyere skatteinntekter. Hans skattelettelser er fortsatt et
stridstema blant fagøkonomer og politiske ideologer, men fakta er at da han
forlot Det hvite hus hadde skattelettelsene ført til en «boble», hvor middelklassen
betalte mest og hvor gevinsten gikk til de mest bemidlede.
«Forholdet til Sovjetunionen hadde
vært selve kjernen i Reagans politiske karriere. I en tale til en forsamling av
evangelister i Orlando, Florida, 8. mars 1983 kalte han landet «Det onde
imperium». Derfor var det nesten mer enn ironisk at han skulle komme til å
gjøre mer enn de fleste amerikanske ledere for å oppnå avspenning i forholdet
til denne motstanderen. Hovedforklaringen er nok at i kontrast til det
abstrakte begrepet som USSR representerte i Reagans ideologiske hode, viste
Mikhail Gorbatsjov seg på nært hold å være et menneske som ham selv, som han
kunne snakke med. Da Gorbatsjov oppga sin motstand mot Reagans prosjekt for et
romplassert rakettforsvar, populært kjent som «Star Wars», og aksepterte
gjensidige inspeksjoner, kom de fram til INF-avtalen om fjerning av
mellomdistanseraketter, som var en symbolsk viktig avtale, selv om den bare
omfattet fire prosent av atomarsenalet.»
George H.W. Bush (1924-) president i
perioden 1989 - 1993
«Det er blitt gjort mye vesen av at
George Bush sr. – i motsetning til jr. – har gjort mye «for egen maskin», at
han ikke overtok farens firma, men startet på egen hånd i Texas, og arbeidet
seg opp «fra bunnen». Om det er mye sant i det, er han ikke akkurat noen
«self-made man» slik han gjerne fremstilles. Han hadde bra drahjelp, også
pengemessig i forretningskarrieren, men mest gjennom forbindelser, særlig i sin
politiske karriere.»
Arven fra
Reagan var et kjempeunderskudd på budsjettet, i tillegg den såkalte «spare og
låne» skandalen som var blitt feid under teppet der et selskap eid av Bush’s
sønn Neil.
«Kongressen måtte nå trå til for å
redde industrien fra sammenbrudd. Regningen var på 135 milliarder dollar, og
beregningene av den totale kostnaden varierte fra 300 til 500 milliarder over
30-40 år. Under valgkampen hadde Bush brukt slagordet «Les mine lepper». Ingen
nye skatter!» Åtte år under Reagan hadde lært Bush å akseptere
«voodoo-økonomi». Men han hadde et demokratisk flertall i Kongressen å forholde
seg til, og de lot ham ikke glemme det voksende budsjettunderskuddet. Reagan
hadde gjort et stort nummer av Carters underskudd på 74 milliarder dollar, som
var å pantsette framtiden for kommende generasjoner. I 1989 var tallet
tredoblet, og som et bidrag til budsjettforliket sommeren 1990 måtte Bush gå
med på en flertrinns skatte- og avgiftsøkning. Under valgkampen i 1992 ba han
om unnskyldning for dette «feilgrepet».»
Selv om
oppslutningen om Bush var stor etter Gulf-krigen, skjønte Clinton at økonomien
var Bush sin akilleshæl og spilte på det under valgkampen i 1992.
William J. Clinton (1946- ) –
president i perioden 1993 - 2001
Clinton har
understreket at årene 1948-1950, da han bodde hos besteforeldrene, da moren
videreutdannet seg som sykepleier, var deres tolerante holdning i rasespørsmål
med på å forme han. Forfatteren Toni Morrison sa ved en anledning at Clinton
var USAs første svarte president.
Det var
imens han studerte juss ved Yale han møtte Hillary som kom fra en velstående
familie sammenlignet med Clinton. Hun var en ener i klasserommet og aktiviteter
utenom.
Clinton
kvinnehistorier har primært forhindret han i å bli blant de store presidentene,
og de er det mange av i tillegg til den mer kjente Monica Lewinsky-historien
som medførte at det ble reist riksrettssak mot han. Hillary har senere kalt de
mange granskningene i saken satt i scene av høyresiden, og mye tyder på at det
er riktig.
Etter
folkefesten i forbindelse med innsettelsen som president møtte hverdagen
Clinton ganske raskt. Allerede to dager etter innsettelsen måtte han trekke
tilbake kandidaten som var nominert til justisminister fordi hun hadde avlønnet
en hushjelp svart.
«Den 25. januar annonserte Clinton
at Hillary skulle lede komiteen som skulle utarbeide planer for nasjonal
syketrygdordning. Både hennes rolle her
og presidentens avgjørelse om å gi henne kontorplass i Vestfløyen var kontroversielle.
Det viser kanskje i hvilken grad presidenten manglet innsikt i og sans for
konvensjonelle aspekter. Han gjorde mange ting som var klare brudd på etikette
i Washington. Ti år som guvernør med stor autoritet i en liten stat hadde gjort
at han hadde lagt seg til et handlingsmønster som han kunne tillate seg der,
men som det ikke var klokt å fortsette med i Washington, hvor slingringsmonnet
er mindre og vaktbikkjene flere.»
En seier
Clinton fortsatt er stolt av, er at han 5. februar 1993 signerte Familie- og
sykepermisjonsloven som garanterer betalt permisjon i opptil tolv uker med
barnefødsler og alvorlig sykdom i familien.
«Clinton etterlot et sterkt
rulleblad som leder av den utøvende gren av statsmakten. Han regjerte over den
lengste vekstperioden i etterkrigstiden, med 4 prosent vekstrate i snitt. Da
han fratrådte, var arbeidsledigheten den laveste på 30 år, 4 prosent, og inflasjonen
var den den laveste siden president Kennedys dager, 2,5 prosent. Underskuddet
på det føderale budsjettet var 290 milliarder dollar da han ble innsatt, mens
han forlot embetet med et overskudd på 236 milliarder dollar. Han ønsket å bruke
det overskuddet til å finansiere pensjonsfondet Social Security fram til 2020.»
George W. Bush ( 1946- ) president i
perioden 2001 – 2009
Hva Bush er
utdannet som har jeg ikke helt fått taket på. Både hans tid før han ble president og
presidentperioden er i all hovedsak tragisk lesning. Kort og greit fra deler
av forfatterens oppsummering:
«Det klassiske ordtaket om at det er
kort vei fra Capitol til Den tarpeiske klippe synes også å gjelde i dagens
amerikanske politiske liv. I meningsmålinger like etter 11. September 2001 hadde
president George W. Bush en oppslutning på ca. 93 prosent. Den 16. januar 2009,
fire dager før han fratrådte, var hans støtte kun 22 prosent i en meningsmåling
foretatt av CBS/New York Times, en av de verste sluttattester for noen
president i amerikansk historie.
Plasshensyn forhindrer meg i å gå i
detalj når det gjelder grunner til hans dramatiske tap i popularitet. Vi må nok
gå tilbake til president Nixon for å finne en administrasjon med en tilsvarende
mangel på respekt for lov og rett, selv om Reagans folk også tøyde lov og
direktiver til smertepunktet i Iran-Contra-saken. Videre er det blitt hevdet av
nådeløse kritikere at vi nok må helt tilbake til Warren Gamaliel Harding på
1920-tallet for å finne maken til udugelig president og notorisk korrupt
administrasjon. Et slikt syn er bygd på totaleffekten av Bush-regimet, hvor
presidentens internasjonale rolle som sjefsdiplomat i tillegg er tillagt
betydelig vekt. Det er imidlertid for tidlig å gi hans presidentskap en endelig
dom, men denne presidenten påførte seg selv og sitt ettermæle flere sår enn kanskje
noen annen president i nyere tid. Han fikk da også en lengre lame duck»-periode
- hvor han var så godt som handlingslammet - enn noen annen president i manns
minne. Han brukte opp både goodwill og økonomiske ressurser ved sin krigføring
i Irak og sin strinakkede holdning generelt. Siden han var så svakt fundert,
faglig og intellektuelt, var han avhengig av å ha folk som er personlig lojale
til ham, deriblant noen som syntes mer maktglade enn opptatt av av landets ve
og vel.»
Barack Hussein Obama (1961 – ) – president
fra 2009 og er det pr nu
Når boken
jeg har lest ble revidert og utgitt i 2013, var Obama president, og det er han fortsatt
når jeg skriver min oppsummering. Boken har mange sider om Obama, og det er
vanskelig å trekke ut noe for en oppsummering om hans virke så langt.
Jeg var
bortreist på jobbseminar da han ble innsatt som president i 2009, og sov som
vanlig dårlig. Jeg så da mye av hans innsettelse som president fra
hotellsengen.
Som de
fleste andre presidenter er Obama utdannet jurist. Han tok sin juristeksamen
med utmerkelse , og fikk jobbtilbud i flere prestisjetunge advokatfirma. Obama
avslo for å engasjere seg i lokalt sosialt arbeid og for å skrive en
selvbiografisk bok med hovedvekt på sin fars historie. Han avslo mange andre tilbud
også. En av professorene ved Harvard Law School mente at Obama er den flinkeste
studenten han har hatt.
Hvorfor mange
som satser på politikk studerer juss i USA finner jeg forklart i kapitlet om
Obama. Jusstudiet er regnet som «rekruttskolen» for politikere i USA. Studenter
med ambisjoner om en politisk karriere velger skatterett, forretningsrett eller
offentlig administrasjon fremfor forfatningsrett.
Det var
ingen enkel oppgave Obama hadde ønsket seg både innen- og utenriks. Obama hadde
et godt samarbeid med Bush som ble håndtert av admirasjonen. Når presidenter
overtar et «synkende skip» skulle en tro at dette var et større tema enn jeg
opplever det er for amerikanske presidenter.
«Den nye presidenten var også under
sterkt press, særlig fra grupper i sitt eget parti, om å sette i verk granskninger
av Bush-administrasjonens mange tvilsomme aksjoner i nasjonal
sikkerhetssammenheng: brudd på Geneve-konvensjonene om behandling krigsfanger,
i hvilken grad den politiske ledelsen visste om mishandlingene ved Abu
Graib-fengselet i Irak og Guantanamo-leiren, bruken av «nasjonale
sikkerhetsnoter» til å avlytte lovlydige amerikanske statsborgere, etc. Obama
var lite villig til dette, fordi det ville forsure samarbeidsatmosfæren og
dermed ha en høy politisk pris og fordi han ønsket å rette blikket framover,
ikke bakover, og bruke tid og ressurser på nasjonens problemer, ikke lete etter
syndebukker. Dessuten ville det stride mot
den amerikanske grunnholdning å la fortid være fortid -«letting sleeping dogs
lie».»
Portrettet
av Obama avsluttes slik:
«I sin skjebnetunge tale med
tittelen «A More Perfect Union» i Philadelphia fortalte Obama sin livshistorie
til nasjonen, en livshistorie som er en strålende illustrasjon av at Den
amerikanske drømmen fremdeles kan bli til virkelighet og det på en uovertruffen
måte. Han sa: «Jeg har brødre, søstrer, nieser, nevøer, onkler og søskenbarn av
enhver rase og enhver hudfarge, spredt utover tre kontinenter, og så lenge jeg
lever, vil jeg aldri glemme at ikke i noe annet land på jorden er min historie
en gang mulig». Han har sannsynligvis rett i det, og i alle fall har han ved
sitt eksempel vist at Den amerikanske drømmen lever og fungerer, i hvert fall i
noen tilfeller. Og i en nasjon som kanskje er mer avhengig av myter og
metaforer enn noen annen moderne nasjon, er denne optimistiske holdningen hos
landets leder en absolutt vital kvalitet. Men samtidig har han en solid
forankring i virkeligheten og et realistisk syn på hva som er mulig. Denne
blandingen av idealisme og bakkekontakt kombinert med omsorg for dem som ikke
er heldig stilt i kampen for tilværelsen, har vi sett hos hans forgjengere
Franklin Delano Roosevelt, John F. Kennedy og Bill Clinton. Kravene som stilles
til han er ikke mindre og utfordringen ikke lettere, men den 44. presidenten
Barack Hussein Obama står på dere skuldre, og derfra kan han kanskje skue enda
videre enn sine forgjengere. Og det kan behøves når en vet hvilke krefter han
har å kjempe imot og hvilke forventninger som fortsatt stilles til ham av en
nasjon som ga ham tillit etter fire år med store prøvelser.»