«Så mye av livet og det levende
handler om lyd, fra barnas løpende føtter som dunker mot gulvet, og deres gråt
og gledeshyl, til den jevne pusten deres om natten. Men litteraturen om livet
og det levende er nærmere forbundet med intet og det livløse, natten og
stillheten enn vi vanligvis tenker oss. Bokstavene er ingenting annet enn døde
tegn, og bøkene deres kister. Ikke en lyd har kommet fra denne teksten mens du
har lest den.»
Sitatet
over er fra teksten Stillheten i
boken Om Høsten av Karl Ove
Knausgård. En bok på 236 sider med ca 60 tekster. På bokomslaget står det at boken er
en personlig encyklopedi.
For meg inneholder boken korte tekster med ulike tema som er fordelt på månedene september,
oktober og november. Under september er det bl a tekster med tema epler,
plastposer, tenner, kirker, piss, skumring og hoggormer..
Jeg har
lånt boken jeg har lest av biblioteket og på bokomslaget står det:
«Et barn skal bli født. Og en far
setter seg ned for å skrive til det. Han vil vise barnet hva som
venter, den myriade av fenomener og materie, dyr og mennesker som
vi kaller verden. Han skriver om solen og om grevlingen, om termosen
og om pisset, om sengen og om ensomheten, mens barnet vokser i
mørket. «
Det er
typisk Knausgård å kunne skrive om så mange temaer så enkelt, som f eks teksten
Piss som starter slik:
«Å pisse er noe av det aller mest
rutineaktige vi gjør. I skrivende stund har jeg levd rundt 16 500 dager. Hvis
vi regner med at jeg gjennomsnittlig har pisset fem ganger liver av disse
dagene, blir det totale antallet ganger jeg har pisset rundt 75 000. Ikke en
gang har jeg undret meg over fenomenet, ikke en gang har jeg stått fremmed overfor
det, slik man kan gjøre overfor andre kroppslige lunksjoner og fenomener, som
for eksempel hjerteslagene eller tankeimpulsene, selv om det å pisse for
kroppen er en enestående handling, siden det forbinder den med omverdenen, som
gjennom pissingen blir noe som strømmer gjennom oss. Nei, jeg stiller meg bare
opp foran toalettskålen og pisser ned i vannet på bunnen av den, som langsomt
skifter bade farge og konsistens: Fra å være blankt og gjennomsiktig, går det
over til å bli svakt gulgrønt eller sterkt brungult, alt etter hvor konsentrert
pisset er, og fullt av små bobler og blærer...»
Noen tekster likte jeg
bedre enn andre. Teksten Løv var en
av de jeg likte best, og det på grunn av slutten av teksten. Her er den i sin
helhet:
«Bladene på kastanjetreet har begynt
å falle av nå, over stengangen på bakken, som bare her og der er synlig. Pilen
har også mistet sine blader, og må klippes, den vokser monstrøst fort. Også
kronen i epletreet er uttynnet, men i den henger eplene, de ligner små røde
lanterner blant alle de nakne grenene. Jeg spiste ett av dem i dag, de er
store, mer røde enn grønne, og saftige, kanskje litt for sure, de bor muligens
henge en uke til. Jeg gikk over gresset, langt, bløtt og grønt, med den syrlige
smaken i munnen, og tenkte på smaker, de forskjellige eplesortenes smaker,
disse smakenes alder. Når ble de krysset fram? Attenhundretallet?
Nittenhundretallet? Noen smaker i verden er identiske med smakene som fantes
for to tusen år siden. Den litt rare aromaen, det litt uvante man kan støte på
i et privat dyrket eple, gir meg glede. Jeg tenker ofte på min farmor da,
eplene fra hagen deres vi fikk om høsten, av og til en hel kasse, som lå nede i
kjelleren de neste ukene. Ja, lukten i kjelleren deres, av epler og plommer.
Hun var opptatt av alt som hadde med vekster og hage å gjøre. Hennes sønn, min
far, delte det med henne. Jeg føler likevel ingen kontinuitet når jeg tenker på
dem slik, de er fremmede for meg. Og det føles bra. Det føles som om jeg har begynt
noe nytt, noe helt annerledes, og det er denne familien. Det tenker jeg hver
eneste dag, at det er nå som gjelder, at det er nå, disse årene, alt viktig
skjer. Det tidligere livet mitt føles bare fjernere og fjernere. Jeg er ikke
lenger opptatt av min egen barndom. Ikke opptatt av studietiden, tyveårene
mine. Alt dette er langt, langt unna. Og jeg kan forestille meg hvordan det vil
være når det som skjer nå, er over, når barna har flyttet ut, tanken på at det
var da det viktige skjedde, da jeg levde. Hvorfor satte jeg ikke pris på det
mens jeg hadde det? For da, kan jeg tenke, hadde jeg ikke hatt det. Bare det som
glipper mellom fingrene, bare det som ikke finner ord, ikke har tanker, er helt
og fullt eksisterende. Det er prisen for nærhet: man ser det ikke. Vet ikke at
det er der. Så er det over, så ser man det.
De gulrøde lovene som ligger bløte
og glatte på steinene mellom husene. At steinene mørkner når det regner, lysner
når de tørker opp.»
Vi som har lest Min Kamp bøkene er kjent med forholdt til faren, farmoren og denne delen av familien. Men i tillegg er et mye av det Knausgård skriver som er tankevekkende og som kjennes veldig nært. Noen ganger treffer tekstene meg som et spyd. Som denne teksten.
Om høsten er først bind av fire. Om vinteren og Om våren er kommet ut, og jeg ser frem til å lese bøkene.
Privat høstfoto
Fint at du også har lest den. Jeg likte den godt. Personlig foretrekker jeg Min kamp bøkene av ham fordi de er noe for seg selv, men glad jeg har lest Om høsten også og har lyst til å lese de andre bindene fra denne novelleserien:)
SvarSlettPS: Vakkert høstbilde.
Enig med deg at Min Kamp serien var bedre enn denne. Da har vi noe å se frem til Om våren, som iflg anmeldelsene skal være god, og de ser på den som en fortsettelse av Min Kamp.
SlettOk, godt å vite, da skal jeg få med meg den også, for Knausgård er en ordkunster og liker at han er så direkte:)
SlettPsss:) Vet jeg lovte deg en sammenligning av boka Rosemary's Baby angående bok og film. Tenkte det ville komme onsdag eller torsdag denne uka, men må utsette det til neste uke for er ikke ferdig med det. Jeg jobber med saken og det er kjekt med et annerledes innlegg, trenger bare mer tid. Så det er ikke glemt:)
SvarSlettVenter i spenning jeg. Har tenkt å spørre deg om du har sett en annen film jeg grøsset til. Den hadde jeg glemt i farten, annerledes en Rosemary's Baby. Kommer tilbake til deg om den senere.
Slett