15. juli 2016

Karl Ove Knausgård: Om høsten

«Så mye av livet og det levende handler om lyd, fra barnas løpende føtter som dunker mot gulvet, og deres gråt og gledeshyl, til den jevne pusten deres om natten. Men litteraturen om livet og det levende er nærmere forbundet med intet og det livløse, natten og stillheten enn vi vanligvis tenker oss. Bokstavene er ingenting annet enn døde tegn, og bøkene deres kister. Ikke en lyd har kommet fra denne teksten mens du har lest den.»

Sitatet over er fra teksten Stillheten i boken Om Høsten av Karl Ove Knausgård. En bok på 236 sider med ca 60 tekster. På bokomslaget står det at boken er en personlig encyklopedi. For meg inneholder boken korte tekster med ulike tema som er fordelt på månedene september, oktober og november. Under september er det bl a tekster med tema epler, plastposer, tenner, kirker, piss, skumring og hoggormer..

Jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket og på bokomslaget står det:

«Et barn skal bli født. Og en far setter seg ned for å skrive til det. Han vil vise barnet hva som venter, den myriade av fenomener og materie, dyr og mennesker som vi kaller verden. Han skriver om solen og om grevlingen, om termosen og om pisset, om sengen og om ensomheten, mens barnet vokser i mørket. «

Det er typisk Knausgård å kunne skrive om så mange temaer så enkelt, som f eks teksten Piss som starter slik:

«Å pisse er noe av det aller mest rutineaktige vi gjør. I skrivende stund har jeg levd rundt 16 500 dager. Hvis vi regner med at jeg gjennomsnittlig har pisset fem ganger liver av disse dagene, blir det totale antallet ganger jeg har pisset rundt 75 000. Ikke en gang har jeg undret meg over fenomenet, ikke en gang har jeg stått fremmed overfor det, slik man kan gjøre overfor andre kroppslige lunksjoner og fenomener, som for eksempel hjerteslagene eller tankeimpulsene, selv om det å pisse for kroppen er en enestående handling, siden det forbinder den med omverdenen, som gjennom pissingen blir noe som strømmer gjennom oss. Nei, jeg stiller meg bare opp foran toalettskålen og pisser ned i vannet på bunnen av den, som langsomt skifter bade farge og konsistens: Fra å være blankt og gjennomsiktig, går det over til å bli svakt gulgrønt eller sterkt brungult, alt etter hvor konsentrert pisset er, og fullt av små bobler og blærer...»

Noen tekster likte jeg bedre enn andre. Teksten Løv var en av de jeg likte best, og det på grunn av slutten av teksten. Her er den i sin helhet:

«Bladene på kastanjetreet har begynt å falle av nå, over stengangen på bakken, som bare her og der er synlig. Pilen har også mistet sine blader, og må klippes, den vokser monstrøst fort. Også kronen i epletreet er uttynnet, men i den henger eplene, de ligner små røde lanterner blant alle de nakne grenene. Jeg spiste ett av dem i dag, de er store, mer røde enn grønne, og saftige, kanskje litt for sure, de bor muligens henge en uke til. Jeg gikk over gresset, langt, bløtt og grønt, med den syrlige smaken i munnen, og tenkte på smaker, de forskjellige eplesortenes smaker, disse smakenes alder. Når ble de krysset fram? Attenhundretallet? Nittenhundretallet? Noen smaker i verden er identiske med smakene som fantes for to tusen år siden. Den litt rare aromaen, det litt uvante man kan støte på i et privat dyrket eple, gir meg glede. Jeg tenker ofte på min farmor da, eplene fra hagen deres vi fikk om høsten, av og til en hel kasse, som lå nede i kjelleren de neste ukene. Ja, lukten i kjelleren deres, av epler og plommer. Hun var opptatt av alt som hadde med vekster og hage å gjøre. Hennes sønn, min far, delte det med henne. Jeg føler likevel ingen kontinuitet når jeg tenker på dem slik, de er fremmede for meg. Og det føles bra. Det føles som om jeg har begynt noe nytt, noe helt annerledes, og det er denne familien. Det tenker jeg hver eneste dag, at det er nå som gjelder, at det er nå, disse årene, alt viktig skjer. Det tidligere livet mitt føles bare fjernere og fjernere. Jeg er ikke lenger opptatt av min egen barndom. Ikke opptatt av studietiden, tyveårene mine. Alt dette er langt, langt unna. Og jeg kan forestille meg hvordan det vil være når det som skjer nå, er over, når barna har flyttet ut, tanken på at det var da det viktige skjedde, da jeg levde. Hvorfor satte jeg ikke pris på det mens jeg hadde det? For da, kan jeg tenke, hadde jeg ikke hatt det. Bare det som glipper mellom fingrene, bare det som ikke finner ord, ikke har tanker, er helt og fullt eksisterende. Det er prisen for nærhet: man ser det ikke. Vet ikke at det er der. Så er det over, så ser man det.

De gulrøde lovene som ligger bløte og glatte på steinene mellom husene. At steinene mørkner når det regner, lysner når de tørker opp.»

Vi som har lest Min Kamp bøkene er kjent med forholdt til faren, farmoren og denne delen av familien. Men i tillegg er et mye av det Knausgård skriver som er tankevekkende og som kjennes veldig nært. Noen ganger treffer tekstene meg som et spyd. Som denne teksten.  

Om høsten er først bind av fire. Om vinteren og Om våren er kommet ut, og jeg ser frem til å lese bøkene.

Privat høstfoto


5 kommentarer:

  1. Fint at du også har lest den. Jeg likte den godt. Personlig foretrekker jeg Min kamp bøkene av ham fordi de er noe for seg selv, men glad jeg har lest Om høsten også og har lyst til å lese de andre bindene fra denne novelleserien:)

    PS: Vakkert høstbilde.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig med deg at Min Kamp serien var bedre enn denne. Da har vi noe å se frem til Om våren, som iflg anmeldelsene skal være god, og de ser på den som en fortsettelse av Min Kamp.

      Slett
    2. Ok, godt å vite, da skal jeg få med meg den også, for Knausgård er en ordkunster og liker at han er så direkte:)

      Slett
  2. Psss:) Vet jeg lovte deg en sammenligning av boka Rosemary's Baby angående bok og film. Tenkte det ville komme onsdag eller torsdag denne uka, men må utsette det til neste uke for er ikke ferdig med det. Jeg jobber med saken og det er kjekt med et annerledes innlegg, trenger bare mer tid. Så det er ikke glemt:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Venter i spenning jeg. Har tenkt å spørre deg om du har sett en annen film jeg grøsset til. Den hadde jeg glemt i farten, annerledes en Rosemary's Baby. Kommer tilbake til deg om den senere.

      Slett