Franz Kafka: Prosessen

«En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt. Han leide et værelse hos fru Grubach, og piken hennes kom hver dag litt for åtte inn til ham med frokosten. Men den dagen kom hun ikke. Det var aldri skjedd før. K. ventet en stund for han ringte, fra sin seng kunne han se den gamle damen som bodde like over gaten, hun holdt øye med ham med en nyfikenhet som ellers ikke var hennes vane. Han ble urolig og samtidig merket han at han var sulten. Like etter at han hadde ringt, banket det på døren, og inn kom en mann som han ikke kjente. Den fremmede var slank, men kraftig bygget, han bar en velsittende, mørk drakt som lignet en sportsdress, den var forsynt med en mengde rynker, lommer, spenner og knapper samt et belte; den virket meget praktisk uten at en riktig gjorde seg rede for hva alle disse tingene skulle tjene til.

«Hvem er De?» spurte K. og reiste seg opp i sengen. Men mannen overhørte spørsmålet og lot som om det var en helt naturlig ting at han var kommet inn, han svarte ikke, men sa bare: «De ringte?» — «Jeg venter på frokosten,» sa K. og lette i sin hukommelse for å bringe på det rene hvem mannen var. Men den fremmede lot ham ikke få altfor god tid til dette, han snudde seg mot døren, åpnet den på klem og sa til en som åpenbart sto like utenfor: «Han venter på frokosten sin!» I sideværelset var det noen som lo, det var ikke lett å høre om det var en eller flere personer. Og til tross for at den fremmede slett ikke hadde kunnet erfare noe han ikke visste på forhånd, sa han til K. i en tone som overbrakte han en beskjed: «Det lar seg ikke gjøre.» — «Det var da høyst besynderlig,» sa K., hoppet ut av sengen og trakk på seg buksene. «Jeg skal sannelig bringe på det rene hva det er for slags mennesker som Fru Grubach har sluppet inn, og som tillater seg å forstyrre med på denne måten...»

Slik starter romanen Prosessen av Franz Kafka. Fra de to vokterne får K. ikke vite noe om prosessen som er satt i gang mot han. De har sine instrukser om ikke å gi han noen opplysninger. Når tiden er inne vil han få beskjed.

«Hva var det de snakket om? Hvilken myndighet hadde de? K. levde da i et ordnet, fredelig samfunn hvor rettssikkerheten var stor, hvem våget slik uten videre å trenge inn i hans leilighet? Han pleide ellers å ta tingene tålelig og ikke frykte det verste før det verste viste seg. Han lot hver dag ha nok med sin plage, selv om fremtiden var aldri så truende. Men denne saken måtte han ta annerledes, det følte han.»

K. spør vokterne om hvordan i all verden han kan være arrestert og gir dem sine legitimasjonspapirer.

«Hva bryr vi oss om dem?» skrek den høye vokteren. «De bærer Dem som en unge. Hva vil De egentlig? Tror De at De kan få en ende på denne fordømte prosessen Deres ved å kjekle med et par voktere om legitimasjonspapirer og arrestordre. Vi er underordnede folk som ikke skjønner oss stort på legitimasjon og slikt, det vi har å gjøre her, er å passe på Dem ti timer hver dag, og det får vi vår betaling for. Men vi skjønner da såpass at de høye embetsmenn i hvis tjeneste vi står, tenker seg om både vel og lenge for de lar en mann arrestere. Her foreligger ingen misforståelse. Jeg kjenner riktignok bare de laveste grader innen var embetsstand, men vet at de ikke søker de skyldige, de blir, som det står i loven, tiltrukket av skylden; derfor må de sende ut voktere. Slik er loven. Her er det ikke rom for misforståelse.» -— «Jeg kjenner ingen slik lov,» sa K. — «Så meget verre for Dem,» sa vokteren. — «Det er vel bare noe dere finner på,» sa K., han ville gjøre seg til venns med vokterne og lure seg til å forstå dem. Men vokteren svarte bare avvisende: «De kommer nok til å få føle det.»

Etterhvert kommer en oppsynsmann. Heller ikke av oppsynsmannen får K. vite hva han er arrestert for. Han får et råd om å tenke mindre på dem og å tenke mer på seg selv.

«K. stirret på oppsynsmannen. En mann som så ut til å være yngre enn han, behandlet ham som en skolegutt. Han hadde sagt sin mening like ut og var blitt straffet med en advarsel, og han hadde ikke fått vite noe om hvorfor arrestasjonen var satt i verk.»

K. får beskjed at nå er oppsynsmannens oppdrag utført. K. kan gå til banken der han arbeider som prokurist. For at det ikke skal vekke oppsikt at K. ikke har kommet på arbeidet denne dagen, har oppsynsmannen med seg tre av K. sine underordnede funksjonærer.

Kafka døde i 1924 og den uferdige romanen ble første gang utgitt i 1925, og på norsk første gang i 1933.

Jeg var klar over at romanen ville bli en utfordring å lese. Det er derfor jeg leste biografien Ernst Pawel har skrev om Kafka. Men selv om jeg har lest om livet til Kafka, en interessant biografi, og skrevet mange innlegg om den, må jeg si at jeg sitter igjen som et spørsmålstegn etter å ha lest Prosessen.

Prosessen betraktes som et mesterverk, og det er ikke få som skriver om den. De fleste i positive ordelag. Men jeg har ikke klart å finne konkret hva det er som er så enormt med denne romanen. Jeg må innrømme at tanken på eventyret til H. C Andersen: Keiserens nye klær var til stede imens jeg leste. At de såkalte intellektuelle fremhever denne romanen som så fantastisk slik at de skal få oss om er hoderystende til innholdet til virke uopplyste, uintelligente mv. For på denne måten å heve seg selv opp på et høyere nivå. Gjennom å gjenbruke hva andre såkalte intellektuelle har filosofert seg til. Men heller ikke disse tankene er noen eksakt vitenskap - men et utslag fra en forvirret og utslitt hjerne etter timer i selskap med Kafkas uferdige roman.

Med Josef K. går det ikke bra. Han og vi får aldri vite hva han anklages for, og historien blir mer og mer absurd. Systemet som har satt i gang denne prosessen, er et system utenfor systemet. Han oppdager at mange vet om prosessen og er på den måten overvåket. At det nærmest er en industri som slike prosesser gir grunnlag for. For det er ikke bare Josef K. som har slike prosesser mot seg.

En ting er rettssystemet som mange mennesker kjenner seg overkjørt av, og kan være grunnlag for denne romanen. Advokat- og dommerstanden som en kan ha lite tiltro til. Men en tanke jeg hadde var om Kafka med denne romanen kan ha tenkt å beskrive hvordan det hele tiden foregår prosesser mot oss som enkeltmenneske som er satt i scene av mennesker rundt oss. Av samfunnet som system. Prosesser utenfor rettssystemet som baksnakking, sladder, usannheter osv. Som er vanskelig å oppdage og få stoppet. Så lenge vi ikke er utsatt for det, merker vi ingenting eller vi bryr oss ikke om det. Vi kan til og med være delaktige i slike prosesser. Prosesser som ikke følger samfunnets normale spilleregler og kan bringes inn for domstolene. Josef K. setter i gang med å bevise sin uskyld, han lar seg drive inn i prosessen og blir på den måten en del av systemet.

Kafka var utdannet jurist; han avla eksamen i 1906. Han jobbet i et forsikringsselskap. Om Prosessen skriver Ernst Pawel at Kafka hadde skrevet første kapittel i 1914 og Pawel skriver bl a dette:

«At vår egen verden har tatt igjen og overgått Kafkas visjon i irrasjonell brutalitet, forklarer mye av romanens berømmelse og appell i vår egen tid . Prosessen kan i dag leses som en deprimerende realistisk, men neddempet beskrivelse av livet i mange deler av verden, og ikke minst i Kafkas hjemby, der boken forståelig nok er forbudt. Men selv på dette overfladiske plan har den en tryllemakt hinsides analogiene og gir en dunkel anelse om noe uutsigelig som ligger under språkets overflate.»

Selv om romanen til Kafka er i underkant av 200 sider, ble den etterhvert som absurditetene økte, et slit å komme gjennom. Jeg tenker uansett ikke at å lese romanen har vært bortkastet tid. Det vises ofte til den i ulike sammenhenger, og det vil nå være mer interessant hva andre skriver og tenker om den. Pr nå tenker jeg det er helt utelukket at jeg leser den igjen slik en del lesere skriver at de har gjort. Uansett, ser jeg ikke bort fra at jeg kan få andre tanker om innholdet. Jeg har lånt en tegneseriebok om romanen og er spent om den lede meg inn på riktig spor.