Foto: Happy – for å ære Titina (litt motvillig riktignok), 5 kg og skal heller ikke bli hundekotelett
«Det var
kanskje ikkje anna å vente at Nobile blei uglesedd i Noreg. Han hadde jo på
sett og vis gjort heltane våre til narr. Han viste dei vintervegen, sjølv om han
ikkje kunne gå på ski eller kjøre hundespann. Ved hjelp av kunnskap og ei vitskaplig
innstilling klarte han det Amundsen ikkje klarte: å fly over polarområdet for
eigen maskin.»
Sitatet over er slutten av boken jeg
nå har lest: Tragedien Umberto Nobile Polarhelt eller svikar? av Steinar Aas. Det var tilfeldig at jeg fant boken
utgitt i 2002 på loppemarked. At Roald Amundsen kunne være en drittsekk og at
det ligger mange lik i hans fotefar, var jeg kjent med etter å ha lest disse
bøkene som jeg har skrevet om i innleggene:
Det overrasker
meg heller ikke at man den gang ikke kjente til Roald Amundsens drittsekkfakter. Men at han
fortsatt i dag ikke har fått den slagside han burde ha, er mer enn interessant.
Samtidig burde det ikke overraske meg. Det er sider ved norsk sjåvinisme som
gir meg vond smak i munnen for ofte.
Historien rundt luftskipet Norge er beskrevet i Tor Bomann-Larsens biografi. Lite om historien om luftskipet Italia. Tidlig i boken til Steinar Aas beskriver han det som skjedde da skipet Città di Milano kom til Narvik med de overlevende fra Italia-ekspedisjonen, herunder Nobile.
«Om bord satt ein nedtrykt mann,
installert som om han var fange, med pålegg om ikkje å ha kontakt med nokon av
dei frammøtte journalistane som stod og venta inne på land. I ein månad hadde ei heil verd vore opptatt av
lagnaden til italienarane som no satt på «Città di Milano», og i malmbyen var
det fleire som spurde seg om dei ikkje burde vore skambanka. Andre meinte at dei
ikkje burde sette føtene sine på norsk jord, langt mindre få lov til å reise
gjennom Noreg.
Italienarane
hadde lagt ut på ein ekspedisjon med luftskipet «Italia» i polarområda våren
1928. På den siste av tre turar over polhavet havarerte luftskipet 25. mai. Ti
av mannskapet fall ned på isen da gondolen dei satt i, blei slått mot drivisen
aust for Nordaustlandet på Svalbard, og seks forsvann sporlaust med restane av
luftskipet ut i isøydet. I over ein månad var store internasjonale
hjelpeaksjonar i sving med isbrytarar og fly for å finne og berge havaristane. Mellom
redningsmennene var Roald Amundsen og eit mannskap på fire i flybåten Latham.
18. juni letta det tunglasta flyet fra Tromsø, og kom aldri tilbake. Den norske
polarhelten
var borte for alltid.»
Stopp en halv, var det første jeg
tenkte, det var vel ingen som trodde at en mann som gjorde alt for å få
oppmerksomhet hadde ve og vel til Nobile & co i tankene da han bestemte seg
for å bli med på redningsaksjonen.
Tor Bomann-Larsen skriver i sin biografi om Amundsen som bruker denne reisen
til å rømme fra en kvinne som er på vei for å gifte seg med han:
«Men venter brudgommen på sin brud?
Tvert imot. Han setter himmel og jord i bevegelse for å komme vekk. Det kan se
ut som Roald Amundsen heller vil omfavne sin verste fiende på et isflak nord
for den 80. breddegrad, enn å ta imot den kvinnen som har lagt alt bak seg for å
komme ham i møte med amerikabåten. Det er mer enn et tankekors. Det ligner en
flukt - en flukt over hals og hode - fra Uranienborg, fra et liv som pensjonist,
fra en død bak huset og fra kvinnen som kommer.
Han rømmer tilbake til helterollen,
til det gamle eventyret - inn i rampelyset. Der kan han sitte, midt i verdens
oppmerksomhet, godt skjult i ridderens rustning. Tydeligere enn noen gang
demonstrerer Roald Amundsen at han er en mann med svekket kjerne; han kan bare
eksistere i kraft av verdens beundring.»
En mann med svekket kjerne, det var
jaggu godt sagt om Amundsen.
Nobile var luftskipsingeniør og tegner,
og en kunnskapsrik forsker på sitt område. Han var i utgangspunktet ikke
opptatt av polarområdene, og slett ikke noen polfarer.
«Sett med norske auge var ikkje
Nobile nokon eigentlig polarhelt. Han representerte noko heilt anna enn det heltar som til dømes Amundsen og Nansen
gjorde. Ikkje var han fysisk sterk. Han var
heller ikkje ein representant for den einslige heltens kamp mot isen, eller
mannen med stor M. Nobile var familiemannen som følte med kona si, og nærte ei
kjærlig omsorg overfor barnet sitt. Han var polarhelten som skreiv eit eige
kapittel om hustrua i boka om polarbragdene, og som tok bilde av sine to kjære
med seg i gondolen for å døyve saknet.»
Det var Amundsen som kontaktet
Nobile.
«Den 15.
juli 1925 mottok Umberto Nobile eit telegram frå Oslo. Det kom frå den
verdskjende polarforskaren Roald Amundsen som ville møte Nobile til viktige og
hemmelige forhandlingar. Telegrammet skulle komme til å prege resten av livet
til Nobile.»
Det
aspektet burde Amundsen & co hatt med seg da de utsatte Nobile for den
voldsomme kritikken i ettertid.
«Thommessen
var Nobile sitt faste anker i førebuingane. Han visste ei heilt anna openheit enn dei to andre
hovudaktørene. Mussolini og Amundsen. Mussolini hadde ein eigen
agenda for ekspedisjonen. Dersom
ferda lukkast, kunne han nytte ho i propagandasamanheng. Han heldt ein relativt
låg profil enno, men stilte raust opp med ressursar til forebuingane.
Kva så med Roald Amundsen? Nobile
hadde stor respekt for Amundsen, men då han blei spurd om han likte han i eit
intervju i Dagbladet i 1953, tenkte Nobile lenge over spørsmålet for han
svarte: «Likte og likte. Jeg beundret ham.» I andre samanhengar var ikkje
Nobile like diplomatisk. Det er ikkje til å stikke under ein stol at Nobile følte
seg liten i Amundsen sitt selskap. Nobile hadde vanskar med å bli akseptert av Amundsen.
Han påstod mellom anna at Amundsen rekna luftskipet som ein drosje og Nobile
som ein drosjesjåfør, og at han var einspora og eigenrådig alt i
planleggingsfasen.
I forebuingane var det lite kontakt mellom Nobile og Amundsen. Roald Amundsen
heva seg liksom over alle trivielle diskusjonar. Hjalmar Riiser-Larsen og
Lincoln Ellsworth fekk ta seg av det. Dei var blitt ein del av Amundsen sitt
hoff etter dei to siste flyoperasjonane til Amundsen i 1925. Riiser-Larsen stod
for den flyfaglige kompetansen, medan Ellsworh var den amerikanske
rikmannssonen som hadde forbarma seg over Amundsen, di alt såg som mørkast ut
for finansane til den gamle polarkjempa. No skulle dei to få betalt for sin
lojalitet overfor Amundsen og delta i det store prosjektet.
Amundsen
hadde ikkje tenkt å gi ved dørene. Dette var hans ekspedisjon. Nobile skulle
raskt oppleve det. I tida som kom, var han ei lita brikke i eit større spel. Både
Mussolini og Amundsen kjempa kvar på sin kant for heider og ære, og midt mellom dei stod Nobile.»
Riiser-Larsen,
Amundsen, Ellsworh, Nobile og Titina– kilde for bildet: https://www.spitsbergen-svalbard.com/spitsbergen-information/history/the-race-to-the-pole-3.html
Det var
ikke så viktig for Amundsen at luftskipet holdt seg i luften som det var for
Nobile. Om de landet på polen skulle de alltids komme seg ut på egen hånd; det
ville bli en ny stordåd for «Chefen». At Nobile tok med seg sin hund Titina,
var ikke noe Amundsen likte. Men, dette skriver Tor Boman-Larsen i sin
biografi:
«Når polfareren tenker nærmere
etter, kan dyret vise seg å komme godt med. Han ser på Wisting og husker
Slakteren. Nobiles nipsdyr anslås til fem kilo. Wisting vet å partere hunder og
å få mest mulig ut av dem. Det blir ikke mye på hver mann, men den skal deles
likt. I det øyeblikk de går ned på isen, er det ham, Chefen, som bestemmer,
over mennesker, dyr og dagsrasjoner.
Hundekoteletter er godt.
Altmuligmannen kan sine kokekunster. Retten kalte de bare «bikkje». Polfareren
kaster et blikk på det spisse, mørke, lille hodet. Kroppen er glatt og hvit. Er
det i det hele tatt noen hund?
Det vil vise seg.»
Kilde: http://barkpost.com/first-dog-to-fly-over-north-pole-titina/After the success of the mission, Nobile refused to be photographed
without his precious Titina, and eventually she became more famous than the
rest of the crew.
Titina var
med på begge ekspedisjonene og ble berømt – fra boken til Steinar Aas:
«Nobile var
bymannen som helst såg på hunden som ein venn og turkamerat. Han tok med seg
fanghunden Titina, ein liten spisshund, og Titina hadde ingen annan funksjon på reisa enn å vere ein kjær følgjesvein. Det
var alt Nobile trong av venner om bord, skreiv han seinare.
Dermed fekk
Titina ein viktig plass både i reiseskildringar og bilde fra ekspedisjonane.
Han blei den mest berømte polarhunden i historia, trass i at han trulig passa
best trygt heime i Napoli, som turkamerat når familien Nobile gjekk ein
kveldstur på den nærmaste piazza. Titina blei ikkje berre gjord udødelig
gjennom polarlitteratur, fotomateriale og annan dokumentasjon. Den dag i dag
kan ein sjå den høgt elska hunden til Nobile utstoppa på Museo
Storico-Aeronautica Militare i Vigna di Valla, like Nord for Roma. Slik
behandla ikkje dei norske polarheltane sine hundar. Kjenslene deira for andre
heldt dei for det meste for seg sjølv. Nobile fann plass for Titina i bøkene
sin om polferda, og forholdet mellom Nobile og hunden hans var nær sagt
rørande.»
I et privat brev til Amundsen kalte
en god venn av Amundsen, apoteker Zappfe i Troms, italienerne som var med på
ekspedisjonen over Nordpolen for svarte tatere. De passet ikke inn blant «Nordmænd».
Vel, historien viser at hadde man en venn som Amundsen fikk man en fiende på
kjøpet. Umberto Nobile har bare gode skussmål når man trekker fra de som var
under hælen til Amundsen. Nobile fikk sin oppreisning i alle andre land enn
Norge. Etter å ha lest boken til Steinar Aas mener jeg at Nobile ihvertfall ikke var en sviker.
Fra slutten
av boken til Steinar Aas:
«Den norske
behandlinga av Umberto Nobile er eit svart kapittel i nyare norsk historie. Rykte
og indisium, klappjakt og lynsjestemning skapte ei felles norsk haldning.
Kulturelle og rasemessige fordommar florerte og førte til at anti-italienske
haldningar fekk utvikle seg og feste seg blant den jamne nordmann.
Historia om
Nobile-tragedien fortel om eit folk som blei lurt opp i stry, og som med sin
flokk-mentalitet gjekk rett inn i ein mørk tunnel. Det korkje evna eller ønskte
å snu, men ville heller halde fram med å kverne vidare på den betrevitande,
nasjonale arrogansen.
Det mest
skammelige er likevel at dette skjedde med hjelp fra norske avisfolk og utan at
norske politiske eller intellektuelle miljø mukka. Når journalistar kastar seg
samstemde inn i hekseprosessen og det elles er taust på alle kantar, er det
alvorlig. Like alvorlig er det når representantar for den norske staten får den
same kollektive blackouten.
Kva så med
norske historikarar og polarforskarar, kunne ikkje dei ha gjort noko?
Nobile-saka vitnar om at norske forskarar og vitskapsmenn på det
polarhistoriske området ikkje har evna å rive seg laus frå den
ishavsimperialistiske og rekordfokuserte polartradisjonen. Enno i 2002 driv ein
på og dyrkar dei gamle nasjonale heltane.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar