Biografi: Hannah Ryggen En fri av Marit Paasche

Hannah Ryggen (1894-1970) var helt ukjent for meg til jeg leste en anmeldelse av biografien skrevet av kunsthistorikeren Marit Paasche: Hannah Ryggen En fri. Anmeldelsen var i Aftenposten – link til anmeldelsen der anmelderen skriver:

Marit Paasche med formidabel biografi om Hannah Ryggen Godt tenkt og formidlet om en av de største i norsk kunst. Marit Paasches biografi er en livsfortelling man blir berørt av.

Fra biografien:

«Hanna Josefina Maria Jonssön, som hun var døpt i Malmo i 1894, kom ikke fra privilegerte forhold. Hennes foreldre var fra arbeiderklassen. Moren, Kama Gall Jönsson, var opptatt av at de tre barna hennes skulle tjene til livets opphold. Både Hannah og lillesøsteren Agda Jönsson ble utdannet til barneskolelærere, mens broren Erik Gustav William Jönsson fikk arbeid i bank. Men læreryrket fylte ikke Hannahs tilværelse med nok mening. Med støtte fra søskenbarnet Emil Nilsson, som hun var spesielt knyttet til, tok hun derfor initiativ i kunstnerisk retning.»

Ved siden av sitt yrke som lærer tok hun utdannelse med sikte på å bli maler. Det var da hun av på en reise til Tyskland i 1922 at hun møtte Hans Ryggen som hun senere ble gift med. I 1923 bestemte hun seg for å slutte å male og gå over til å veve.

«Det er vanskelig å si hvorfor hun slutter med maleri akkurat idet hun er i ferd med å mestre det. Det vi vet, er at Hannah Ryggen ønsket å arbeide med hendene og at hun tidlig skjønte at hun kunne uttrykke noe annet i veven enn i maleriet. Veven knyttet an til folkekunsten og håndverket, og i dette lå det et politisk aspekt som hun tidlig identifiserte seg med og som var til i stede gjennom hele hennes virke: Det ble en egen måte å erfare på, et henders blikk.»

Hannah Ryggen uttalte at hun vevde uten mønster og ville utrykke sin samtid i veven: vev handlet ikke om mønster og kopiering, men om å skape med utgangspunkt i forestillingsevnen. Hun trakk også frem likheten mellom å veve og det å male.

«Som en maler står foran sitt tomme lerret mener jeg billedveversken skal sitte foran sin vev, uten mønster, uten ytre hjelpemidler. Som maleren ut av sin fantasi skaper maleriet på lerretet, vil jeg veversken skal skape veven ut av sin fantasi. Først da blir nemlig vevning en kunst.»

Hennes syn på forholdet mellom det sivile samfunn var i overensstemmelse med Arts and Crafts-bevegelsen som hadde slagordet – Kunst for alle, kunst i alt – som reflekterte at bevegelsen var svært opptatt av folkeopplysning og tilgjengelighet. Teppene hun laget var ment for allmennheten; de skulle henge i offentlige bygninger, skoler og andre steder. I tillegg mente hun at kunsten skulle virke i samspill med naturen.

«I årene fra 1935 til 1956 viet Hannah Ryggen billedveven til et forsvar for enkeltmennesket som trådte ut av fellesskapet for å si sin mening; til den som betalte en høy pris for å la sin stemme bli hørt. Samtidig ga hun også rom for å la hverdagen, livet på gården og naturen få komme til syne i veven.»

Og hvilken bok er det jeg leser om igjen annet enn Henry D. Thoreaus Walden Life in the Woods:

«Thoreau og Ryggen delte en uromantisk ærbødighet og vilje til å bruke naturen, samt et sivilisasjonskritisk ønske om å være i et med naturen. De delte også en politisk grunnholdning.»

De store teppene hun laget var svært arbeidskrevende, og hennes kunstneriske virksomhet var i begynnelsen et økonomisk tapsprosjekt for familie.

Biografien er lærerik. Konflikter og dystre hendelser i hennes levetid og som hun vevde inn i sine tepper, var det mange av. Som blir mer levende ved å lese om dem og se teppene hun vevde for å protestere. Som historien bak dette teppet Etiopia (1935) – Italias invasjon av Etiopia:

«Den etiopiske hæren var dårlig utstyrt; de fleste soldatene hadde bare håndvåpen å forsvare seg med. Haille Selassie måtte flykte. Selassie henvendt seg til Folkeforbundet, i en tale der han ba om militær støtte. Talen er godt kjent og ble avsluttet med ordene: « It is us today. It will be you tomorrow.» Folkeforbundets svar var imidlertid unnvikende og resultatet var kun en finansiell og handelsmessig boikott av Italia. Den passive holdningen ble inntatt fordi England og Frankrike ønsket å ha Mussolini som en alliert mot Hitler. Først da Italia offisielt ble med i andre verdenskrig på tyskernes side, gikk britene inn med militær hjelp og var med på å gjøre Etiopia til et selvstendig land igjen.»

På en utstilling i Paris ble verket sensurert – for ikke å støte de italienske representantene, ble den delen av verket der Mussolinis hode gjennomboret av spyd, brettet dobbelt.

Hvor store de største verkene til Hannah Ryggen  er, vises dette bildet fra en utstilling ved Nasjonalgalleriet i 2015 – det er teppet Verden i veven (1942) med Churchill i midten der han vokter sitt land:

I tillegg til Hannah Ryggens kunstneriske virke, kan vi lese om hennes liv sammen med Hans Ryggen og datteren Mona på Ørlandet.

En absolutt lesverdig biografi om en sterk person som hadde en klar retning for sin kunst. Jeg har lånt boken av biblioteket.

Biografien er utgitt på Pax Forlag i 2016 og forlaget beskriver biografien slik:

«Hannah Ryggen (1894–1970) var utdannet maler, men valgte å uttrykke seg kunstnerisk, politisk og personlig gjennom billedveven. Hun ble født i Malmø, men bodde mesteparten av sitt liv på Ørlandet og i Trondheim. Hennes rike kunstnerskap sprang ut av en nær tilknytning til naturen, og en sterk interesse for maleri, folkekunst og politikk.

Hannah Ryggens arbeider utgjør en egen form for modernisme. Hun var fri i sin kunst og hadde en enorm tro på kunsten som uttrykk – på mange måter målte hun krefter med Picasso. Et viktig trekk ved Hannah Ryggens tepper er de monumentale og sterke anti-fascistiske teppene, som Etiopia (1935), der vi ser Mussolinis invasjon av Etiopia og Gru (1936) av Francos herjinger i Spania. Eller Drømmedød (1936) der fredsforkjemperen Carl von Ossietzkys kamp mot nazismen er tema. Arbeider som dette vakte stor oppmerksomhet på 1930- og 40-tallet, og i europeisk sammenheng er de unike. Denne boken bygger på et omfattende kildemateriale, som bringer oss tett på Hannah Ryggens kunstnerskap.»