Jeg kjøpte
boken til Ragnar Kvam Jr.: De fire store
Og hvordan de ledet sine menn, utgitt i 2000, på loppemarked. De fire store
er polfarerne Robert Falcon Scott (1868-1912), Roald Amundsen (1872-1928), Ernst Shackleton (1874-1922) og Fridtjof
Nansen (1861-1930).
Boken på 231 sider inkl. register er interessant, spennende og
tankevekkende. Historiene er godt fortalt og
fremstilt. Det er ikke vanskelig å la seg rive med. En bok som
inspirerer til å lese flere bøker skrevet om polarheltene, men også andre bøker
Ragnar Kvam Jr. har utgitt. Smakebitene jeg gir i dette innlegget er fra
historien om Scott.
En tanke
som slo meg imens jeg leste denne boken, er ledere som ønsker å kvitte seg med ansatte som tør å si sin mening. Jeg har notert meg et innlegg i DN 13. juni 2016 fra
denne artikkelen «Expert på snuoperasjoner» - om å rydde opp tapsbringende
virksomheter, og at i en slik opprydning kan feil folk forsvinne – der NHH-professor
William Brochs-Haukedal sier dette:
«Det er
naturlig at en bedrift som taper penger vil kvitte seg med dem som ikke skaper
verdier for lønnen, men problemet er å finne hvem det gjelder. Siden mennesker
er komplekse, mener han at det alltid er en fare for at lederen ikke leser
adferd og intensjoner riktig. Dermed kan feil folk forsvinne ut. Bedriftene
risikerer å miste de som er mest tiltrengt, de som har kunnskap, erfaring og er
villig til å si fra. «
Villige til
å si fra; det er poenget. Lydighet var et stikkord rundt ekspedisjonene. Selv
om det er forståelig at det måtte være slik, tapte lederne på at de ikke klarte
å skille mellom det som egentlig var gode råd, og det som var forsøk på
mytteri. Amundsen klarte ikke det overfor Hjalmar Johansen. En tragedie jeg blir like rørt av hver gang den fortelles.
I mars 2015
skrev jeg blogginnlegg om bøkene:
Gjennom ovennevnte bøker kjente jeg en god del til det han skriver om Amundsen og
Nansen. Om Scott kunne jeg minimalt fra før. Litt mer om Shackleton. Jeg har
kjøpt en biografi om Nansen og Shackleton på loppermarkedet som jeg skal lese,
og vi har flere biografier om Shackleton på engelsk som jeg skal lese
etterhvert.
Alle fire var menn med fremdrift. Men de var ulike som mennesker og dermed ulike som ledere. Det får Ragnar
Kvam Jr. frem i denne boken. De konkurrerte mot hverandre, og det var også en
kamp mellom nasjoner. Det var ære og berømmelse knyttet til at de nådde sine
mål, og det var knyttet forventninger til at de nådde målet fra de økonomiske
bidragsyterne. Ekspedisjonene var i
utgangspunktet private, men fikk ofte preg av nasjonale foretak. Norge var
en ung nasjon, og polarekspedisjonene var en del av nasjonsbyggingen. Derfor
ble bragdene til Nansen og Amundsen så store.
Scott
på vei til Sydpolen:
«Nå hadde Scott slått rekorden til
Shackleton, og på dette tidspunkt av reisen hadde han mer mat igjen enn
rivalen. Men han hadde ikke bedre tid. Opprinnelig hadde han håpet å nå
polpunktet senest til jul, nå ville han etter alt å dømme ikke være fremme før
i midten av januar. Og stod han først på polen, var ikke hjemveien mindre lang,
med den risiko han dermed løp for å bli innhentet av vinterstormene.
Men målet overskygget alt, og
lederen for den mest prestisjetunge britiske polarekspedisjon siden Sir John
Franklins forsøk på å trenge gjennom Nordvestpassasjen i slutten av 1840-årene
tenkte ikke lenger rasjonelt. Halsstarrig og med de spinkleste marginer brøt
Scott leir etter noen timers rastløs søvn og fortsatte sydover. Men den smule
energi Scott hentet i triumfen over Shackleton, brant snart opp. I det
gudsforlatte terrenget rundt Sydpolen var det ikke plass til hovmot.
Samtidig, men det var ikke Scott
klar over, viste ekspedisjonen de første spede tegn på skjørbuk; ikke i form av
blødende tannkjøtt eller oppsvulmede lemmer, da ville han skjønt det, men i form
av begynnende depresjoner, skjørbukens forløper.
Snøen forble dyp, og de måtte stadig
knipe på maten. «Vi er så trette at vi nesten ikke kan mer,» skrev han dagen
etter at de hadde passert Shackletons gamle leir.»
I tillegg til å slå sin rival
Shackletons rekord, var en annen rival på vei til Sydpolen: Amundsen. Som hadde lurt alle inkl. Nansen ved
å gi inntrykk av at han skulle til Nordpolen. Som hadde bedre forutsetninger til
å komme først. Amundsen var bedre til å planlegge, hadde valgt annet utstyr og
la til grunn andre kriterier når han valgte ut ekspedisjonsmedlemmene.
«Når Scott skulle gjøre det endelige
valg, var han vel så opptatt av å betone hva han mente det ville si å være
mann, og forfengelig som han var, la han vekt på utseende og sosial bakgrunn.
Scott handlet dessuten ofte på impuls, som regel diktert av dype svingninger i
humør, avhengig av om dagen hadde vært god eller dårlig. Slik kunne planer bli
omkalfatret på kort varsel, viktige forberedelser bli skjøvet ut i tid eller
glemt, alt mens han boret seg ned i meningsløse detaljer. Særlig hadde han en
hang til å skjule ubehageligheter, for seg selv og andre, og han kunne lide av beslutningsvegring,
ofte til sine menns fortvilelse.»
Men det var
ikke bare ekspedisjonslederen som gikk for ære og berømmelse, de ønsket alle
sammen å fortsette. Det er heller
ikke sikkert at de fire Scott valgte å ta med til polpunktet var de sterkeste.
Når de endelig kommer frem til
Sydpolen møter de noe som blir en skuffelse av dimensjoner: lurifaksen Amundsen
har vært der før dem:
«De går bort til teltet. De legger
merke til at det bæres av en eneste bambusstang, og at det har en aerodynamisk form.
Fra toppen vaier det norske flagget, og under flyr en vimpel med innskriften
Fram.
De åpner teltduken. På stangen
henger en plate. Der har fem menn skrevet sine navn: Roald Amundsen, Olav
Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, Oscar Wisting.
Dato: 16. desember 1911.»
Scott og Shackleton kjente hverandre
fra Discovery-ekspedisjonen som Scott ledet. Scott ville ikke ha han med, men det ville en av
ekspedisjonens viktigste bidragsytere, og Shackleton mønstret på som tredjestyrmann
med løytnants grad:
«Det viste seg å være et heldig valg
- iallfall en stund. I likhet med Scott hadde ikke Shackleton tidligere
demonstrert noen interesse for polarforskning. Men som sin kommandant forsto han
at deltakelse i en ekspedisjon til Antarktis kunne gi ham et etterlengtet puff
på karrierestigen. Han eide en sjelden menneskelig varme, og med sine talegaver
og sitt vidd kunne han holde mennene fjetret hvor lenge det skulle være. Han
var blottet for den innesluttethet som preget Scotts forhold til omgivelsene,
og i tillegg rådet han over det harde ekspedisjonslivets viktigste egenskap:
Han hadde selvironi. Et menneske som ikke kan le av seg selv, kan heller ikke
le av andre med krav på å bli respektert. Her skilte Shackleton seg særlig fra
en mann som Amundsen, som i sin pompøsitet ikke tålte at noen spøkte med hans
person, og som derfor kunne bli dødelig fornærmet. Men Nansen og Scott var også
selvhøytidelige nok til at mennene snart lærte seg hvor grensen gikk.
Alt under seilasen ut med Discovery vokste
Shackleton fram som en slags moralsk leder for flokken, selv om han voktet seg vel
for åpenlyst å tre inn på Scotts enemerker. Til å begynne med lot selv Scott seg
smigre, inntil han forstod at han måtte gripe tømmene selv dersom ikke hans
base som leder skulle forvitre. Men det hvilte noe anstrengt over Scott, han
ble aldri en av gutta, og ikke ønsket han å være det heller. Han var ute på sin
første kommando, med det press det medførte, ikke minst på grunn av oppdragets
spesielle karakter. I en slags sosial angst styrte han med avstand til mennene,
i motsetning til Shackleton, som la inn nærhet som bjelke i det lederskap han
skulle komme til å utvikle.»
Både Scott
og Shackleton var bærere av et kraftig ego, og det gikk etterhvert hardt for
seg mellom kamphanene. Shackleton må etterhvert
forlate ekspedisjonen. Han må gå med på å godta en sykemelding og reise
hjem med skipet Morning da det andre
alternativet er å bli sendt hjem i vanære:
«Mens Shackleton stod på dekket av
Morning og så Mount Ererbus forsvinne, sverget han på at han ville vende
tilbake til Antarktis for å vise at han var av kraftigere kaliber enn mannen
som hadde forstøtt han.»
En av de
som var med Scott til Sydpolen, Oates skrev i sin dagbok:
«Selv tror jeg disse Norskies utgjør
en tøff gjeng. De har 200 hunder og (Hjalmar) Johansen med, og han er jo ikke
akkurat noe barn. Mens vi må nøye oss med å gå til fots, er nordmennene
glimrende skiløpere. Hvis Scott gjør noe dumt, som å gi ponniene for lite mat,
vil han bli slått, like sikkert som døden.»
Det at
Scott ikke satset på ski og hunder, tok med seg ponniene som jeg mener var
dyremishandling på sitt verste, var noe av det som gjorde at de ikke nådde
målet. Scott og mennene døde på veien tilbake fra Sydpolen. En gruppe menn fra
Kapp Evans fant teltet året etter med Scott sitt budskap i Message to the Public der han oppsummerte slik:
«Vi er svake, og det er vanskelig å
skrive. For egen del angrer jeg ikke på denne reisen, som har vist at
engelskmenn kan tåle strabaser, være hverandre til hjelp og gå i døden i møtet
med samme store mot som noen gang i historien...Måtte disse uferdige ord og
våre døde legemer vitne om vår saga...»
England var
på vei inn i en krig, og budskapet fra Scott var den oppmuntring landet trengte. I tillegg hadde han
med seg brevet til Kong Haakon som Amundsen hadde etterlatt seg på Sydpolen. Scott
ble helten, martyren, og hans død ble hengende ved Roald Amundsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar