Jeg har i et
innlegg i januar 2013, faktisk et av de første innleggende på bloggen, skrevet
om mitt forhold til Richard Herrmanns bøker mv:
Jeg mangler kun en bok utgitt i 1976, Kvinner for freden, og to lydbøker; samlingen er derfor nesten komplett. De fleste bøkene har jeg kjøpt brukt. Over til London fra 1967 er en bok jeg
ikke har lest tidligere.
Boken består av seksten kapitler. Ikke alle temaene er like interessante for meg, som f eks kapitlene
om daværende statsminister Harold Wilson og utenriksminister George Brown. Det
han skriver om cricket er for meg verdt hele boken på 191 sider. Det er lenge
siden jeg har lest noe som er så morsomt formulert og så levende beskrevet. Jeg
har aldri sett noen spille cricket annet enn på film, og da tenker på «landsby-cricket»
og det er det som han beskriver så morsomt.
Boken innledes
slik, og det er litt interessant med tanke på dagens Brexit – blir Brexit et
nytt vendepunkt for britene – er det en mulighet for at det ikke blir noe av
Brexit osv osv.
«Storbritannia er litt
— eller mye — av begge deler. Og det har sine grunner. I det hele tatt, britene
har større grunn til å være nettopp det de er enn noe annet folkeslag i verden.
De lever i verdens
eldste nasjonalstat. Deres politiske tradisjoner går direkte og uten brudd helt
tilbake til Wilhelm Erobreren. Parlamentet i London har nettopp feiret sitt
750-års jubileum, og mange av skikkene i det gotiske palasset ved Themsen er
like gamle, tungvinte og ubekvemme som Wilhelms rustning.
Da denne normannerhøvdingen
gikk i land på sørkysten i det Herrens svarte år 1066, trakk han forresten
rustningen på seg bak fram. Krigerne hans tok det som et tegn på ulykke. Men
Wilhelm snudde rolig jernbrynjen sin og sa:
«I dag opplever vi et
vendepunkt i historien.»
Og det ble faktisk det
eneste vendepunkt å snakke om i de siste tusen år, selv om det måtte en Winston
Churchill til for å hindre et nytt da Adolf Hitler trodde han kunne gjenta normannernes
invasjon i 1940.»
Et kapittel er
viet Buckingham Palace, og der skriver han bl a:
«Og aldri har den britiske kongefamilien
vært så populær og stått så trygt blant folket som i idag. Aldri har britisk
republikanisme vært så absolutt død som nå til dags.»
Dette skrev
Richard Herrmann i 1967, og de royale er ikke mindre populære i dag.
Da Richard
Herrmann skrev sin bok i 1967 var pundet i 20 NOK. Storbritannia hadde ikke fått
innvilget medlemskap i EU. Det har vært
endringer på mange områder etter 1967, være seg overhuset, parlamentet, innvandring,
osv osv. Det vet en når en leser faktabøker
av eldre årgang. Samtidig er det
interessant fordi han også skriver de historiske fakta bak institusjonene, f
eks Eton. Forfatteren har også tanker fremover. Det er det samme som de som i
dag spekulerer i konsekvensene av en Brexit, både for Storbritannia og Europa
forøvrig.
Han avslutter kapitlet om cricket og boken slik:
«I 30-årene var det engang en landskamp
med Australia oppe i Leeds, det var midtsommer og hetebølge, og australierne
slo engelskmennene veggimellom. Det var da det ble sendt budstikke over Leeds:
«England i fare, gå i gang og fyr på i peisen!»
De gode borgere av Leeds lempet køl i
solen og varmen, og det brant og røk, og røken hyllet inn byen, tykk og brun.
Australierne så ikke ballen til slutt, øynene
rant, de slo i tomme luften. Og da dagen var ute, gikk det forløsende ord ut til
borgerne: «Thank you, dere kan slutte å fyre. Vi greide det. Vi fikk uavgjort.»
Slik lyder i hvert fall historien, og vi
utvalgte i livet som tror på cricket — vi tror på alt.
Og kanskje det ikke er så dumt likevel
dette med cricket, nasjonalidretten som er blitt en livsform for britene:
Hvor selv de gebrekkelige i verden får
slippe til, hvor man tar tiden til hjelp, hvor man går under tak når det
regner, hvor man kaller det te når det er øl, og hvor man glemmer kone og barn
og liv og lemmer i kampen for et hederlig uavgjort.»
Den neste i rekken av bøker skrevet av Richard Herrmann er Paradisveien En gate i London som ble
utgitt i 1968. Den har jeg lest tidligere, og husker boken som veldig god.
For noen år
tilbake var jeg på en reise i Cornwall – da bodde jeg flere netter på The Headland. Cornwall er en flott
del av England og å bo på hotellet var en fin opplevelse. Det er et historisk
sus over stedet. På hotellet ble bl a The
Witches innspilt, etter en bok av Roald Dahl.
Noen bilder jeg
tok av hotellet og området rundt:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar