Alf Prøysen: Den Store Teskjekjerringboka illustrert av Annine Qvale

«Det var en gang ei kjerring som la seg og sovna om kvelden, slik som kjerringer pleier å gjøre, og dagen etter vakna hu, slik som kjerringer pleier å gjøre, men da var kjerringa blitt så lita som ei teskje, og det pleier ingen kjerringer å bli.

«Ja, når jeg er blitt så lita som ei teskje, så får jeg leve deretter,» sa kjerringa til seg sjøl, for hu hadde ingen å snakke med.

Mannen hennes var på jordet, og alle ungene var voksne.

Nå traff det seg slik at kjerringa hadde veldig mye å gjøre akkurat den dagen, for det første skulle hu gjøre reint i huset, og for det andre hadde hu lagt i vatn en stor klesvask, og for det tredje skulle hu steike pannekaker til middag.

 

«Jeg får se å komme opp av senga,» sa kjerringa og tok tak i den ene enden av teppet og rulla seg inn. Og rullen ble større og større, til slutt datt hele teppet på golvet, og kjerringa krabba ut og var like hel.»

 Sitatet over er fra den første av fortellingen Kjerringa som ble så lita som ei teskje i Den store Teskjekjerringboka illustrert av Annine Qvale. Boken som ble utgitt i 2010 står i min bokhylle. Boken inneholder 47 fortellinger om teskjekjerringa. Fra bokens omslag:

«Historiene om teskjekjerringa gjorde Alf Prøysen verdenskjent. Den store teskjekjerringboka er en komplett samling av alle fortellingene, og i tillegg en vakker gavebok til glede for barn og voksne, gamle som nye lesere. I Annine Qvales strek er teskjekjerringa blitt like full av liv og temperament, humor og ettertanke, hjelpsomhet og innfulhet, og akkurat så menneskelig og mangefassert som Prøysen skapte henne. «

 

 

Den store Teskjekjerringboka er en nydelig bok, ikke minst pga de flotte tegningene til Annine Qvale. Her er en som går over to sider i boka fra fortellingen Teskjekjerringa i eventyrskauen.

 

Jeg husker fortellingene fra da jeg var barn, og min undring over at kjerringa ble så lita som de minste dukkene mine. Kunne dette skje med meg? Jeg husker fortellingen Teskjekjerringa på basar. Teskjekjerringa som baker sirupssnipper, får besøk av tre fine fruer som går rundt og knakker på dørene for å fortelle om en basar som skal være til inntekt til guttemusikken. De lurer på om kjerringa har noe som kan loddes ut. Et fat med sirupssnipper som hun skal komme bort med, svarer kjerringa. Kjerringa har besøk av ei lita jente som løper hjem for å spørre om hun kan bli med kjerringa på basaren. Da hun er tilbake er kjerringa blitt så lita som ei teskje og har ramla i kakedeigen. Jenta må hjelpe henne. Herunder med hva som kan loddes ut på basaren nå siden kjerringa ikke får bakt ferdig sirupssnippene. De bestemmer seg for at ei pyntet teskjekjerring kan loddes ut som en trekkoppdukke. Det skaper kaostilstander på basaren.

 

«Jeg skal si det ble liv på basaren da jenta kom med dokka! Alle ville se på henne, alle ville ta i henne og jente stod og solgte lodder og venta på at kjerringa skulle blunke så hu fikk trukket henne opp.»

 

Jeg leser at Teskjekjerringa dukket først opp på barnesiden til Kooperatøren og i 1955 i Barnetimen på NRK. I Sverige ble Teskedgumman utgitt i bokform i 1956 og først året etter på norsk. Det finnes fortsatt fortellinger som ble utgitt på svensk som ikke er utgitt på norsk. Teskjekjerringa er filmatisert på svensk så tidlig som i 1967 og filmene finnen man på You Tube. Bøkene om Teskjekjerringa er oversatt til over 20 språk. I England der hun heter Mrs. Pepperot ble bøkene en suksess og Prøysen ble sammenlignet med Lewis Carroll som skrev Alice i Wonderland. Hun er også hovefiguren i en 130 lang japansk animasjonsserie og gjennom en japansk tegneserie. De er også å finne på You Tube, her finnes også noen av episodene som er oversatt til norsk som denne Barnepass:

 

Fra Alf til Alf av Alf Cranner

«Årets siste brev fra Prøysen begynner med et sitat fra den greske filosofen som morfar i Stavanger kalte «Aristototlass»:

Da Aristoteles engang ble spurt om hva vennskap var, svarte han: Det er en sjel som har tatt bolig i to legemer.»

Året er 1969, året før Alf Prøysen dør. Da har Alf Cranner hatt kontakt med Alf Prøysen fra det første møtet i 1964. De møttes, snakket i telefon. Men ikke minst brevvekslet de.  

Boken Fra Alf til Alf starter slik:

«Tidsskillene, øyeblikkene da noe avgjørende nytt hendte meg i livet, husker jeg for det som kom etterpå. Forandringene. Jeg husker naturligvis ikke alle, men de viktigste skillene ser jeg omtrent som klesklyper på ei tørkesnor. Det er mellom dem det skjer. Fra den ene til den neste strekker historien min seg ut som store og små plagg; noen falmet, andre med tydelige mønstre og farger.

To store flak overlapper hverandre: visesangerlivet mitt etter LP-debuten våren 1964, og vennskapet med Alf Prøysen som oppsto samtidig. Mønsteret i det ene skinner igjennom og kan ses i det andre.

Til tross for at Prøysen var tjueto år eldre enn meg og hadde en fortid i mellomkrigstidens husmannsmiljø på Hedmarken, mens jeg var en inngrodd bygutt fra Oslos vestkant, viste det seg etter hvert at vi var likere enn man skulle tro. Prøysen langt mer urban og jeg mindre vestkantgutt. Vi kom til å påvirke hverandre. Jeg ble viktig for ham både i arbeidet og hverdagen hans, og han endret synet mitt på visekunsten, meg selv og på menneskenes liv i denne verden. Takket være Prøysen skulle jeg med årene velge andre typer sanger og få en annen utsiktsplass enn den jeg hadde første gang jeg møtte ham.»

Boken ble utgitt i 2016 og er en bok jeg har kjøpt. Det var gjennom klubben Visens venner at Alf Cranner og Alf Prøysen ble kjent. Det var Erik Bye som fikk Alf Cranner inn i klubben. Det var nok av de i den såkalte kultureliten som så ned på Prøysen og nedsnakket han. Men Erik Bye var en av de som hadde stor respekt for Prøysen. En gang Prøysen opptrådte stod Cranner ved siden av Erik Bye:

«Hva er det han gjør? hvisket jeg. – Han er verken gitarist eller sanger, men han tar jo innersvingen på publikum...

-Jo det skal jeg si deg, hvisket Bye tilbake. –Han står der oppe og er bare Alf Prøysen. Bare seg selv.

Han nølte litt:

-Men dét er det bare mennesker med et stort innhold som kan tillate seg.

Da jeg senere fortalte om «Lomnæsvisa», nikket han:

-Du skal være klar over at om femti år kommer noen til å ta doktorgraden på Prøysen.»

Og Prøysen visste å sette pris på Erik Bye:

«Alf Prøysen ga ham en presang til 40-årsdagen: «Visa om Jørgen Hattemaker og Kong Salomo». Et utkast jeg fikk tilsendt, var enda et eksempel på hvordan han jobbet med detaljer. Verset som begynner med «Når dronningen av Saba gjør Salomo visitt ...» blir i utkastet fulgt av «så ser jeg skjøgens datter på stien stevner hit». I den ferdige visa har Prøysen forandret det til «je ser a Lea Lettvint, og hu har tenkt seg hit...». En liten vri ga stor forskjell.

Med presangen sin ville Prøysen takke Erik Bye for at han bøyde seg like dypt for hattemakeren som for kongen.

- Du skjønner, sa han. - Erik er den største av oss. Han er som et univers som har plass til alle.

Og Erik Bye sa en gang dette om Prøysen: «Han er en Jesus på jorda.»

Mest handler boken om forbindelsen mellom Cranner og Prøysen og livene deres de årene de kjente hverandre. I et av brevene skriver Prøysen:

«Dette har jeg aldri sagt til noen, jeg trur nesten ikke at jeg har tenkt det før, men du har en egen evne til å få meg til å se ting klart, jeg blir ofte forbauset over mine egne uttalelser når jeg sitter sammen med deg, og når du kommer med det klassiske «Så klok du er....» er jeg fullstendig enig og like overveldet som du.»

Fra Alf til Alf av Alf Cranner er en varm bok det var verdt å lese og en bok som er verdt å eie. Aschehoug forlag som har gitt ut boken skriver om innholdet:

«Alf Cranner hadde akkurat gitt ut sin første viseplate da han traff visemesteren Alf Prøysen. Vennskapet mellom de to oppsto umiddelbart. Gjennom vennskapet med Prøysen finner Cranner styrke til å konfrontere sin egen fortid, og sammen med Cranner får Prøysen være helt seg selv. De to hadde mer enn sceneskrekk til felles, og vennskapet utvikler seg fra lærergutt - mesterforhold til gjensidig, nært
samarbeid og dyp respekt.

Alf Cranner inviterer leseren inn bak scenen, og boka gir leseren et unikt innblikk i Prøysens store menneskelighet, fra en av dem som stod ham aller nærest.»

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Forkjølelsen hass Gunnar (1970) og en kort oppsummering

Da har jeg også lest novellene utgitt i 1970 og etterordet av Jan Erik Vold. Lørdagsstubber som jeg har kjøpt, inneholder kortnoveller Alf Prøysen skrev og som ble publisert i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) fra oktober 1951 til september 1970. Den siste ble utgitt 5. september 1970. Alf Prøysen døde kort tid etter: 23. november 1970.

Totalt ble det utgitt 753 noveller eller stubber som de ble kalt. Boken er på 1183 sider inklusive register. Jeg har lest alle novellene og gitt en smakebit fra hvert år, noen ganger deler av og noen ganger en hel novelle. Det første innlegget skrev jeg i desember 2016.

Alf Prøysen ble født 23. juli 1914. Som mange andre på den tiden, vokste han opp i materiell fattigdom.  Som husmannsgutt og etterhvert griskokk var han nederst på stigen i det klassedelte hedemarksamfunnet. Stua der han vokste opp:

Hans skaperkraft viser at oppveksten ikke skapte mental fattigdom hos Prøysen. Tvert imot. Etterordet viser den store og varierte produksjonen han etterlot seg. Temaene i novellene er også varierte selv om han stort sett holder seg i et kjent miljø for han – grågrenda og området rundt. Hans observasjonsevne og lettbente fremstilling av det han observerer er unik. Han så det store i det lille. Erik Byes sang til Alf Prøysen ,Alf, beskriver han så fint der første verset er:

Det gikk en kjempe igjennom landet

og hæin var ydmyk og hæin var stor.

Hæin trådte varsomt på væg og vidde

og hæin for itte med store ord

og itte veit je, men jamen trur je –

at hæin var redd for å setta spor

Noen ganger er Prøysen indirekte bitende mot Bygdedyret gjennom novellens tema, men det gjøres på en humoristisk måte. Humor er et fantastisk verktøy for å avkle snobberi og annet idioti og det behersket Prøysen. Selv om novellenes tema er over et bredt spekter viser de med stor tydelighet at Prøysen hadde et stort hjerte for barn.

Hvordan hadde Prøysen vært om han skulle levd i dag er noe jeg har tenkt på. Han hadde neppe skrevet innlegg på nettet med store bokstaver. Men Prøysen var ikke bare en koselig fyr som skrev koselige tekster. Han var mye mer enn det, og det var et budskap bak mye av det Prøysen skrev.

Da er det slutt for denne gangen. Jeg har kjøpt boken til Alf Cranner Fra Alf til Alf som jeg ser frem til å lese. Her er en smakebit fra året 1970 – dette året ble det tilsammen 27 kortnoveller – novellen Forkjølelsen hass Gunnar fra 23. mai 1970:

 «Hæin Gunnar har vørti riktig stussli å sjå på i vinter. Ja,

litt snufsete slik vår og haust har 'n nå vori i æille år, men nå

sette det seg helt fast.

- Ta deg en real dram, sa dokter'n.

- Å nei, sa 'n Gunnar, det var glasruter overæilt i bygden

og det var itte verdt noen såg at'n Gunnar hente firkæinte

pakker som sa «Klokk» ved rutebilen.

- For noe tull, sa naboa hass. - Det skulle bære mangle at

du itte fekk ta deg de medisina som du ska ha, detti er da et

ekstra tilfelle!

Ja, så reiste 'n Gunnar inn og kom hematt gla og blid, og

med god samvittighet. Og forkjølelsen gikk over.

Men like etterpå fekk a Johanne Moa forkjølelsen. Og da

var det slutt på medisinom hass Gunnar, så det vart tel det

at dom skulle slå seg i hopes så dom hadde litt på lur, det er

ingen som veit å ner en kæin bli forkjøle.

Det gikk bra ei stund, men da blekkræmer'n i Bakka begynte

å harke og hoste visste dom itte si arme råd folk i grenna.

Men hæin Juger-Fredrik vrei i hop rør og slanger og fekk tak

i tomkæinner og spæinn, det var riktig ei livat natt da dom

skulle «laga medisiner». Det var slutt på kjekl og slæidderprat,

æille var like gode, det var et aksjeselskap detti her, kom med

ei ny flaske og sett under, vi svir det to gonger så blir det sterkt.

- Og så blir vi freske ta forkjølelsen, sa 'n Gunnar der hæin

satt på en tomsekk ved døra og holdt vakt.

- Akkurat, sa de andre, og hoste på kommando.»

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Raublomen (1969)

Privat foto

I 1969 ble det utgitt 41 kortnoveller.  Det var det nest siste året Alf Prøysen skrev for Arbeiderbladet.  Det betyr at jeg nærmer meg slutten på det som må kalles en form for leseprosjekt. Jeg har 1970 og etterordet å lese. Derfor kommer det et innlegg til fra denne boken med en oppsummering.

Mer om boken i innlegget:

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Kortnovellen Raublommen ble utgitt 29. november 1969:

«Hvis du går oppover Stugulykkjevegen en gong vil du få

sjå noen rare blommer du itte har sett før. Dom står i rad og

rekke i glaskarmen med kreppapir rundt fiskebollbokser.

Overæilt. Og så er den så pen i farjen, den er rau, men itte slik

som andre blommer. Den er så klar og skjør i stælken, men det

gjør ittno om du bryt av en avlegger når du er inne i ei stugu

og kvile etter butikkvegen. Bære putt den i forklelommen,

den visne itte, hu Klara Moa gikk med en avlegger i lommen

i flere daer hu, og den var helt tørr og grå i bladverket da a

Klara fæinn att'n. Men hu bære sett 'n i ei blomsterpotte ved

sia ta en æinn blomme, og det varte itte lenge før avlegger'n

skaut opp og ville ha potta for seg sjøl. Og den store blommen

som sto ved sia ta, visne helt bort. Det nytte itte a ha andre

blommer ved sia ta den. Da døy dom, og blommen trekke att

seg farjer og luft og smak, dom er nesten lei hele blomstasen

folk etter Stugulykkje-vega, ja hu Johanne Asa tok og heiv ut

blommen tel slutt hu, for småjinta hennes fekk såre auer og

dokter'n sa det kunne kamma ta blommer og slikt.

Men trur du blommen visne for det? Å nei, den skaut rot og

grodde utover hele fjøsdynga og langt nedpå jordet.

Så nå veit dom itte si arme råd folk etter Stugulykkjevega

åssen dom ska få bli kvitt detta spetaklet.

Og når dom sitt og tala på det så lyt dom tenkje på den

fysste gongen blommen kom tel bygda. Det var hæin Johan

Bakka som skulle ha ny hushaulder. Så fekk 'n tak i ei fjåme

langveges unna, det var ingen som kjinte a. Og ingen brydde

seg om å bli kjint med a hell for den del. Lita og hælvrar som

hu var, ja dom var like rare både hu og 'n Johan, og når 'n

Johan døydde utpa våren visste a itte å hu skulle gjøra ta seg.

Så fæinn dom a under lavbjelken en måra, tauet hadde røki

av, men gjerninga var fullgjort og fattigkassa koste begravelse

etter fysst å ha ringt og herje rundt i æille kommuner som

fæintes for å få dom tel å ta omkostninga. Så vart stugua hass

Johan solgt og det kom orntlige folk dit. Flinke folk, og da den

nye kjærringa vaske rundt fekk hu sjå denna blommen som

sto bortgjømt i kammerset. Hu var gla i blommer, nykjærringa,

og plæinte om blommen og ga den god jord å slå rot i.

Og så begynte eventyret om raublommen etter Stugulykkjivega.»

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle A Flårens Naitingæl (1968)

I 1968 ble det utgitt 44 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget:

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Kortnovellen A Flårens Naitingæl som ble utgitt 17. august 1968:

«Det hendte en gong iblæintt at a mor fortalte om store

skikkelser. Det var itte stort hu hadde lesi, men hu hadde

evnen tel å «fange inn et levnedsløp og gjengi det i korte

drag», som det hette så fint.

Hu fortelte om a Kristina Nilsson som sang viser og spelte

to-rader på marten i Sverige. Og hu sang så pent at hu «vart

påkoste». Fekk opplæring og vart så flink at hu sang i fra en

høg veranda i Stockholm så folk rygge bakover og datt i vatnet

og drokne.

Det likeste hu fortælte om var a Florense  Nittingale . Hu

som var ta slik fin familie og enda syntes a synd på folk som

låg og var dausjuke. Hu hadde ei lita lampe som hu  gikk og

lyste med om natta og såg om dom som hadde det vondt .

Sleke fattige stakkarer som itte hadde no hem, sleke som var

utkommandert  i  krigen og som ingen tenkte på. Hele  natta

låg dom og vente på a Florense og når hu kom med den vesle

lampa si og bøygde seg over dom og strauk dom på kjækan da

vart dom så gla så dom græt. Det var itte mye finheta med’n

Florense skulle je tru, hu brydde seg itte om prismekroner og

slottssalonger, sjølve navnet var så mjukt og godt, «Florense»,

det var som et tynt, svalt flor som hu la over skæillen tel folk

som hadde vondt i hugu , «Nittingale», det betydde at hu var

oppe midt på natta for hanan begynte å gala.

«Florense Nittingale» -.

Æilt som fæinns ta drøm , oppofrelse og trøst bodde i det

navnet.

Je sa navnet hennes på skulen en gong da vi skulle nevne

folk som hadde ofre seg for å hjelpe andre.

- Flårens Naitingæl, sa lærer'n og lo, og de andre lo med.

Og navnet hennes Florense Nittingale dalte ned ifrå himmelens

høyder og hørdes ut som navnet på ei ny slåmaskin.»

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Fattigdom (1967)

I 1967 ble det utgitt 42 kortnoveller. Mer om boken i innlegget:

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Kortnovellen Fattigdom som ble utgitt 25. februar 1967:

Det er to slags fattigdom.

Den eine fattigdommen er god. Det er den dom har, dessa

som tæk jobb i skuleferien, gjenne på brygga, hell som dasstømmer,

det er nesten likere enda, for kresne er dom itte. Dom

er kvikke og livate, ser dom noen dom kjinne ifra sitt eget

miljø når dom driv med grisarbe og er møkkete og telklint

så gjømme dom seg itte unna. Nei, dom helse, hoje og helse

og vifte og vinke. Sjå på meg! Ser je itte ut som en ekte dasstømmer?

Hæ? Dasstømmer med framdrift! Når je er ferdig

med jobben ska je en tur tel Nederland hadde je tenkt, sjå på

van Gogh og andre store malerisamlinger. Om je har peing

nok tel det? Det veit da fåglerna! Det går an å haike, og så får

je stotre litt skuleengelsk så kjæm je nok fram. Je er itte den

fysste i slekten som har gitt seg ut på langreise uten å ha så

mye som en femøring. Tippoldefar min kom læinnvegen ifra

Tyskland en gong i tien, hæintværkersvenn, gessel, så slo

‘n seg ned i Norge, så nå er navnet vårt som norsk å regne, så

vælkjent som det er.

Så var det den andre fattigdommen.

Den er vond. Det er den dom har dessa som gjømme seg

bort og servere på små kafeer, og er livredde for å møte kjenns

folk når dom går som ekstrahjelp, viserpike, hell visergutt,

dom har slutte  skulen, dom var itte flinke nok, og nå lyt dom

ta seg arbe der det er noe å få. Dom er reine i klæom, der dom

går forbi folk etter stasjonsvegen og nesten itte helse. Ja dom

er nesten litt for fine, dom har itte hensiktsmessige plagg,

og finklæa dom går i er kænskje det eneste dom har på

seg. Det er dom som legg to brødskiver i lag så ingen ska sjå

å dom har på maten. Og blir det prat om slekta gjømme dom

unna slike individer som itte nådde opp tel å æinna hell

arbesfolk, dom klamre seg tel en tremenning i en by langt

unna, en som har vørti lege og skriv etternavnet på  en æinn

måte, men det er samma navnet, dom er i slekt. Sjøl har dom

både z og tøddel over e-en.

Slik fattigdom er vond. For den ska gi inntrykk ta rikdom.

Den andre ska gi inntrykk ta fattigdom. Så rik er den.»

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Fyssteklassinger (1966)

Privat foto

I 1966 ble det utgitt 44 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget: 

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Fra starten på kortnovellen Fyssteklassinger som ble utgitt 17. september 1966:

«-Nå syng vi litt før vi begynne dagen, seie lærerinna. - Nå

tæk vi « Alle fugler små de er».

-Je såg en dompapp i går je, seie ' n Geir.

-Tullbokken, det va itte en dompapp, svara’n Kjell kvikt.

-Va itte det dompapp kæin du kæille meg en krakk.

-Krakken! Krakken! Nå ska vi byne å kaeille ' n Geir krakken.

Krakken Syversen!

-Så da, seie lærerinna. - Ingen ska setta klengenavn på

Noen. Nå ska vi synge.

-Æilletre versa? spør a Turid.

-Vi har bære lært et vers ennå, seie lærerinna.

-Je kæin æille tre je, seie a Turid.

-Hu bære jug. Itte hør på a. Dom skryte og juge støtt dessa

Skroprud-folka.

-Kæin itte je æille versa. Å jo da. Alle fugler små de er, og

Blomster røde hvite blå, og Lille søster lille bror ... Bæ da!

-Je kæin hele «Jeg er så gla hver julekveld» je, seie a Nora.

-Åffer sang du itte på juletrefesten da a? Du bære satt og surve.

-Je hadde tæinnverken. Du va itte på juletrefesten du, så

du veit ittno om det. Var a Nora på juletrefesten?

-Nei! Nei! rope lærerinna.

-Det kæein du høre, lærerinna seie nei. Du va itte der du.

-Nei, nå sett de dekk stille aille!...»

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Fine bekjentskaper (1965)

Privat foto

I 1965 ble det utgitt 39 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget: 

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

En smakebit fra kortnovellen Fine bekjentskaper  utgitt 17. juli 1965:

«Hæin Bjørn og ‘n Per-Ivar ligg og græv i sæinnhauen.

Dom lage bilbane og skøytebane og er brone som dom skulle

vøri pusse med skokrem. Hæin Per-Ivar vil helst laga skøyte-

bane, hæin.  Men så seie’ n Bjørn at det er ingen som går på

skøyter om sammar’n.

-Du er så kry for at du hette Per-Ivar, du. Slik som’n Per-

Ivar-Moe, men det er mange som hette det. Veit du å far min

hette da? Hain hette Hjalmer akkurat som han Hjallis hæin.»

Guttene kjekler om kjendisene til Bjørn får siste ordet – det var han som kjente Berte Lykkjen først og de går for å spørre henne hva klokken er:

«Så går dom børrføtte bortover vegen og svinge inn ei lita

kvit grinn.  Dom tæk enæinn i hæinna og går pent og alvorlig

bortover grusgangen.

Så banke’n Bjørn på døra, og ut titte det er skrukkete blidt

æinsikt.

- Å mye æ klokka? spør dom i kor etter at dom har bukke

pent.

- Je ska sjå etter, svara a Berte og går inn .

Om ei stund kjæm hu ut att med ei mugge saft og to kopper

og fire smultringer.

- Klokka æ fem på fire. De får få litt tystedrekke i dag da.

- Tusen takk, og så et nytt bukk mye djupere enn det fysste.

Dom sett mugga på en stubbe og skjenker saft i koppa sine.

Og så et dom smultringer.

Å, dom kæin kjinne både’n Per-Ivar Moe og'n Harald Grønningen

og kongen og kronprinsen og for den del, det er

ingenting mot a Berte Lykkjen og gå dit fire gonger

om dagen og spørja å mye klokka er.«

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Hu Tull-Sara (1964)

I 1964 ble det utgitt 39 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget:

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Kortnovellen Tull-Sara fra 18. april 1964:  

«Je har bære ei lita historie som a mor hadde. Det var om

ei legdkjærring som vart kjørt fra gard t'el gard.

-Huff a meg, sa kjærringa på garden,-nå er det vår tur

å ha det spetaklet, hu luse ut den beste skinnfellen vår sist

hu var her...

- Å, den beste var det fell itte, sa stugujinta, hu sto og var

blank i auom og såg ut kjøkkenglaset.

- Du har vorti så nebbete i det siste du, så du ska få en

oppstrammer, sa kjærringa og var kvass i målet.

- Fløtt deg, så je får sli ut oppvaskvatnet, sa jinta.

Så gikk kjærringa inn i kammerset tel mæinn sin. Der låg

det gamle skinnbrev i brone skatollskuffer, og giktbrøtne

apaler med sure epler skrapte med kvasse greiner på glasruta.

- Hu kjæm a Tull-Sara nå, sa kjærringa og sto som en

dommedag ved døra.

- Du seie itte det? sa mæinn og snudde seg ifra skrivepulten

og hadde samma glimtet i aua som tenestjinta.

- Sist lag hu på drengestuguloftet, dit vil je itte ha a mer

bære sa du veit det, hu er så lusete og skurvete at det er ei skam!

- Åkke ska ha den skamma da? Den er mer vår enn hennes...

- Du er like gærn du som de andre, men denni gongen ska

hu Tull-Sara ligga på låven.

- Je får reise og hente a je da ...

-Du?

- Vi har plikt på oss tel å hente dom som går på legd...

- Du kæin sende tenestgutten, forresten kæin a gå sjøl, det er itte lengre vegen.

Så knakke  tenestgutten på døra.

-Je bære lurte på om je sku hente a Sara?

-Du har noe æinna å gjøra, fræste kjærringa, -gjør i stæinn

skigar’n  i hamningen du,og ...

-Ja,v men je da? sa en liten sveiserlæidd,- je kaein fell hente

a Sara.

-Ja, så reis du da, men du ska ta møkkjerra og gammel-

mærra.

Om kvelden kom aTull-Sara. Lusete og skurvete og med

oppredd flatseng på låven. Men hu Sara bære lo. Og hår eneste

kveld i fjoren dær satt a Sara på låvbrua og sang gamle viser

og hadde menigheta rundt seg.»

Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Nye skor (1963)

I 1963  ble det utgitt 37 kortnoveller.  Mer om boken i innlegget: 

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Kortnovellen Nye Skor fra 29. juni 1963:

«Hu vesle Kari hadde fått nye skor. Med reim over vrista, gule og fine og femten prosent, for 'n far kjinte ekspeditørn.

Nå skulle hu ut og te seg fram.

Den fysste  hu såg var ' n Tomas. Hæin dreiv og grov mark for hæin skulle på fisketur.

Goddag! sa hu Kari.

-Phø sa ' n Tomas. Hæin var stor hæin og gikk i femte-klassen og a  Kari i skulle begynne tel  haustes.

-Skal je hjelpe deg å grava mark? sa a Kari og strekte fram høgre foten.  - Je kæin grava med skoen je, sjå på, je kæin grava med skoen!

Gi deg, du a dø! sa 'nTomas, - je har mark nok.

Tregingen! sa a Kari, for det sa de store jiinten når gutta itte ville by dom på soft-is.

Så gikk a vesle Kari lenger. Og så kom hu te togbrua, der dreiv a May og Bitten og hoppe slengtau, hu Jorun skulle inn i ringen.

Bamse, bamse, ta i bakken,

bamse, bamse, snu deg om.

Bamse, bamse, s nu deg tilbake,

samme veien som du kom.

Hu Kari sto og såg på, men det var ingen som såg på de nye skoa hennes. Så sette hu skoen på tauet og flire..

-Gi deg du a dø! sa a May.

-Hu Kari prøve støtt å vara stor, sa a Jorun .

-Vi har itte bruk for blåbærkart så tidlig på sammar,n, sa a Bitten og lo.

Og så gikk a vesle Kari hem att t med skoa sine, og når hu kom tel stugua der bæssmor hennes bodde ville hun gå forbi, men a bæssmor sto i hagen og klypte graslauk, og så  gikk hu inn den gamle  skraklete grinna. Kænskje a bæssmor ...?

-Nei, men så pen du er i dag, da? sa a bæssmor. - Je tru jammen du har fått ny kjole?

-Gi deg du a dø! sa a Kari og gikk hematt.»