Lørdagsstubber: Alf Prøysens kortnovelle Fattigdom (1967)

I 1967 ble det utgitt 42 kortnoveller. Mer om boken i innlegget:

Lørdagsstubber: En smakebit fra Alf Prøysens kortnovelle Kjærlighet på rundpinne (1951)

Kortnovellen Fattigdom som ble utgitt 25. februar 1967:

Det er to slags fattigdom.

Den eine fattigdommen er god. Det er den dom har, dessa

som tæk jobb i skuleferien, gjenne på brygga, hell som dasstømmer,

det er nesten likere enda, for kresne er dom itte. Dom

er kvikke og livate, ser dom noen dom kjinne ifra sitt eget

miljø når dom driv med grisarbe og er møkkete og telklint

så gjømme dom seg itte unna. Nei, dom helse, hoje og helse

og vifte og vinke. Sjå på meg! Ser je itte ut som en ekte dasstømmer?

Hæ? Dasstømmer med framdrift! Når je er ferdig

med jobben ska je en tur tel Nederland hadde je tenkt, sjå på

van Gogh og andre store malerisamlinger. Om je har peing

nok tel det? Det veit da fåglerna! Det går an å haike, og så får

je stotre litt skuleengelsk så kjæm je nok fram. Je er itte den

fysste i slekten som har gitt seg ut på langreise uten å ha så

mye som en femøring. Tippoldefar min kom læinnvegen ifra

Tyskland en gong i tien, hæintværkersvenn, gessel, så slo

‘n seg ned i Norge, så nå er navnet vårt som norsk å regne, så

vælkjent som det er.

Så var det den andre fattigdommen.

Den er vond. Det er den dom har dessa som gjømme seg

bort og servere på små kafeer, og er livredde for å møte kjenns

folk når dom går som ekstrahjelp, viserpike, hell visergutt,

dom har slutte  skulen, dom var itte flinke nok, og nå lyt dom

ta seg arbe der det er noe å få. Dom er reine i klæom, der dom

går forbi folk etter stasjonsvegen og nesten itte helse. Ja dom

er nesten litt for fine, dom har itte hensiktsmessige plagg,

og finklæa dom går i er kænskje det eneste dom har på

seg. Det er dom som legg to brødskiver i lag så ingen ska sjå

å dom har på maten. Og blir det prat om slekta gjømme dom

unna slike individer som itte nådde opp tel å æinna hell

arbesfolk, dom klamre seg tel en tremenning i en by langt

unna, en som har vørti lege og skriv etternavnet på  en æinn

måte, men det er samma navnet, dom er i slekt. Sjøl har dom

både z og tøddel over e-en.

Slik fattigdom er vond. For den ska gi inntrykk ta rikdom.

Den andre ska gi inntrykk ta fattigdom. Så rik er den.»