Jeg heter Lucy Barton (My Name Is Lucy Barton) av Elizabeth Strout

«Jeg tenkte på at jeg når jeg kom ut fra sykehuset, skulle jeg aldri igjen gå bortover et fortau uten å takke for at jeg var ett av de menneskene, og i mange år gjorde jeg det - jeg mintes utsikten fra sykehusvinduet og var glad for fortauet jeg gikk på.»

Sitatet over er fra romanen Jeg heter Lucy Barton av den amerikanske forfatteren Elizabeth Strout. Romanen ble utgitt på norsk i 2017 av Forlaget Press. Les hva forlaget skriver om romanen her.

Jeg heter Lucy Barton er den romanen som har gitt meg den beste leseopplevelsen hittil i 2017. Jeg har lest boken på eBokBib og den er på 148 sider.

Forfatteren sier i dette intervjuet med Dagbladet:

«- Jeg vil at folk skal se verden på en annen måte, om enn bare noen korte stunder. Jeg vil de skal forstå hvordan det er å være en annen person, det gjør noe med empatimuskelen vår. Og jeg vil at de skal forstå seg selv bedre.»

I et innlegg i desember 2015 skrev jeg om en annen roman forfatteren har gitt ut:

Elizabeth Strout: Olive Kitteridge  

Jeg har etter det kjøpt og sett TV-serien som er produsert basert på Olive Kitteridge. TV-serien var like god som boken.

Vi er i New York. Lucy Barton innlegges på sykehus i mai for å fjerne blindtarmen. Det oppstår komplikasjoner som gjør at hun må være der i ni uker. Hun savner og bekymrer seg for døtrene. Mannen jobber og har ikke tid til å besøke henne ofte. Når døtrene kommer på besøk blir de redd av å se hvor tynn moren er blitt. Mannen insisterer på at hun må ha enerom, og da denne luksusen ikke dekkes av helseforsikringen, må disse utgiftene dekkes av sparepenger.

«Om lag tre uker etter at jeg var blitt innlagt, vendte jeg blikket bort fra vinduet en sen ettermiddag og oppdaget at moren min satt i en stol ved fotenden. »Mamma?» sa jeg.»

Lucy har ikke sett moren sin på årevis. I begynnelsen av de fem dagene moren er der snakker de så vidt sammen, det er som om de helt ikke vet hva de skal gjøre. Lucy er sliten og moren begynner å fortelle henne historier om folk hun hadde kjent for mange år siden.

I tilbakeblikk forteller Lucy leseren om en tøff barndom. De var fattige og var utskudd blant befolkningen. Lite og dårlig mat. De første årene bodde de i en kald garasje hos en slektning. Hun stenges inne i en pickup som femåring når foreldrene jobbet. Men det er bare noen glimt av omsorgssvikten vi får kjennskap til – det aller mørkeste blir bare antydet.

Lucy er flink på skolen og får plass på college med alle utgifter dekket. Kontakten med foreldre og søsken er liten etter dette. De opplever at hun svikter dem. For henne er det lettere å la være å besøke dem enn å gjøre det. Lucy kommer fra ingenting sier svigermoren når Lucy gifter seg med sønnen henne.

«Jeg ble ikke fornærmet, og jeg er virkelig fortsatt ikke det. Men jeg tenker: ingen i verden kommer fra ingenting.»

Lucy og moren kommer aldri inn på det vondeste under de fem dagene de er sammen på sykehuset. De sirkler bare rundt. På sykehuset opplever Lucy moren som en helt annen person enn den hun husker; en lavere, mer innstendig stemme og et mykere ansikt. Men å si om hun er glad i datteren sin, det kan hun ikke.

Jeg heter Lucy Barton er en roman som helt klart kan oppleves forskjellig fra leser til leser. Den er kort og til dels springende. Fortid, nåtid og fremtid. Ufullstendig på en måte. De hullene som er der må leseren selv fylle ut. Uansett; det er en fortelling som gjorde inntrykk på meg. Veldig.

Sarah Payne er en forfatter, som Lucy Barton jobber for å bli. Fra et forfatterseminar:

«Sarah Payne sa at hvis det er en svakhet i fortellingen din, så gå rett på sak, sett tennene i den og ordne opp før leseren skjønner det helt. Sånn skaffer du deg autoritet, sa hun, i en av de timene da ansiktet hennes var fylt av utmattelse etter å ha undervist. Jeg føler at folk kanskje ikke skjønner at moren min aldri kunne si ordene jeg er glad i deg. Jeg føler at folk kanskje ikke skjønner at: Det var greit.»

Privat foto