Biografi av Heather Kirk om forfatteren bak Jalna -serien: Mazo de la Roche – Rich and famous writer

 

Mazo de la Roche som skrev Jalna-serien ble en rik og berømt forfatter. I de første årene hun bodde i England leide hun bolig. Så rik ble hun at hun kunne kjøpe Vale House på bildet over som var 300 år og som, lå like ved Winsdor Castle der «upper-class» bodde. Men da 2. verdenskrig startet, flyttet hun tilbake til Canada og bodde der resten av livet. I 1946 ble eiendommen ekspropriert av britiske myndigheter. Dette skriver Heather Kirk i biografien om forfatteren.

 

Det at boken Whiteoaks of Jalna, boken som jeg leste som bok nr. 8 i serien, ble teater i West End i London, bidro til Mazo de la Roches berømmelse:

 

“London theatre-goers flocked to the play for the next three years until the Second World War, when Nazi bombing made collective evening activities dangerous. People laughed uproariously whenever Gran Whiteoak  was on the stage. The Dowager Queen Mary, widow of King George V, went to see the play four or five times and even requested a private meeting with Boney. The play also went to Broadway in New York City, across central Canada, and around England.

 

More than any single event except the novel Jalna winning an international competition, the phenomenal success of the play Whiteoaks established Mazo's reputation as a writer.”

 Mazo de la Roche ble ikke født inn i en rik og berømt familie, men i en stor familie som hun kunne hente inspirasjon til karakterene og handlingen i bøkene hun skrev.

 Mazo ble født 15. januar 1879 i York County, Ontario i Canada. Hun levde store deler av livet sammen med morens foreldre. Besteforeldrene ble som foreldre for Mazo fordi moren og faren til Mazo ikke hadde et eget hjem. I tillegg fikk moren til Mazo helseproblemer etter å ha hatt skarlagensfeber. Men Mazo hadde kontakt med foreldrene og farens familie. Besteforeldrene tok også til seg en kusine av Mazo, Caroline Clement. Mazo og Caroline ble bestevenner fra første dag og de var som søstre og bodde sammen hele livet.

 Bøkene i Jalna-serien ble ikke utgitt i rekkefølgen slik jeg har lest dem. Mazo utga flere bøker før hun utga første bok i Jalna-serien (Jalna- som er blitt nr. 7 i serien) og som hun ble starten på hennes forfatterkarriere:

"TORONTO WOMAN WINS $10,000 ATLANTIC MONTHLY NOVEL PRIZE" was the caption below the front-page photo of Mazo and Bunty in the Toronto Star of Monday, April 11, 1927. Overnight, Mazo had become a rich and famous writer. Her telephone and doorbell rang all day. Messenger boys arrived with telegrams of congratulations. Florists' boxes arrived containing every kind of flower. Reporters arrived to interview her. Friends arrived to congratulate her. The partying went on for months.

 

Novelists from all around the world had entered their work in an American competition for best novel, and a Canadian — Mazo de la Roche — had won!

 

Mazo's big win after many years of financial and personal struggle was wonderful, but it was not to be her only triumph. She would go on to write sixteen novels about a Canadian family called the Whiteoaks living in a house called Jalna, and these novels would sell in the millions in many languages and many countries. Her Jalna novels would be made into a Hollywood movie and a Broadway play. This same play, Whiteoaks, would be the first Canadian play to be mounted on a professional stage in London, England. And it was a hit!

 

Mazo would write other books too, and she would win more awards. She would live in a mansion next door to the king and queen of England. She would become one of Canada's most popular authors ever.”

 

Heather Kirk skriver om et innholdsrikt liv med oppturer og nedturer. Etter å ha lest bok nr. 16 i serien stilte jeg meg spørsmålet om Mazo hadde tenkt å skrive flere bøker i serien. Og her forteller Heather Kirk at Mazo var i gang med bok nr. 17 da hun døde:

 

“Mazo de la Roche died quietly in the early morninz July 12, 1961 at her home in Toronto, in bed in tie presence of her family. She had been bedridden and z the care of nurses for several years, but she had been working on a seventeenth Jalna novel — never completed. After Mazo passed away, Caroline immediate*' went into her own room and closed the door. Later day she sent a telegram to Mazo's publisher: '"MAZO LEFT US LAST NIGHT PLEASE TELL THE OTBERS." She burned Mazo's diaries.”

Om boken Mazo skrev på før hun døde det var en fortsettelse på bok nr. 16 fikk jeg ikke vite ved å lese biografien. 

Kvaliteten på bøkene til Mazo de la Roche kan alltids diskuteres opp ot den overfloden av bøker som er i markedet i dag. Men at hun i sin tid var en populær forfatter kan ikke benektes. Uansett, bøkene har gitt meg så mange gode lesestunder, og jeg er ikke i tvil at serien jeg leste første gang som barn var med å legge  grunnlaget for at jeg er en boknerd. 

 

Jubileum på Jalna (Centenary at Jalna) - bok nr. 16 og siste i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

 

«Det beste som fantes i verden var å komme hjem, tenkte Finch. A reise hjemmefra var nesten som å dø. Selv om han etter hånden hadde vennet seg til at en pianist var en offentlig størrelse, likte han det ikke. Når han holdt konsert, kunne han rett som det var glemme publikum, ja, han kunne nesten føle seg ett med det. Men til slutt ble tilhørerne hans fiender. Og da møtte han dem utmattet, med et smil som kvinnelige journalister kalte «troskyldig og vennlig, eller «guttaktig og sjenert'. En ting var sikker, tilhørerne likte ham. De likte den sleivete, guttaktige måten han gikk mot flyglet på. De likte hodeformen hans og de lange, fine hendene.

 

Nå var turnéen slutt for denne gangen (han håpet forresten at det skulle bli hans siste), og han var kommet hjem til sitt eget hus, til sin egen kone. Det var lenge siden han hadde hatt noen av delene. Malingen utenpå var helt ny ennå. Huset var bygget på en tomt der det tidligere hadde ligget et gammelt hus som var brent. Hans nye ekteskap var bygget på ruinene av det første. Han innrømmet villig at huset slett ikke passet sammen med de andre husene i nabolaget — iallfall ikke med Jalna med de falmete, røde murveggene under villvinen, med de fem pipene på der duer evig og alltid kurret og flakset og slapp sine visittkort ned på vinduskarmer og blad, der røk alltid steg opp fra en eller flere piper, og der de gamle taksteinene så ofte lekket måtte skiftes ut.»

 Det som blir det store problemet for Finch i den siste boken i Jalna-serien, er hvordan han skal håndtere sønnen som han har fra det forrige ekteskapet, Dennis. Dennis vil bo sammen med faren. Det er også han nye kone Sylvia innstilt på. Men Finch har ingen følelser for sønnen. Tvert imot. Han ser så mye i sønnen som han fant frastøtende i den første konen Sarah og ønsker ikke at han skal bo i huset. Dette er med på å legge grunnlag for en tragedie i familien Whiteoak.

 Romanen avsluttes med at familien feirer at det er 100 år siden Jalna ble bygd og at Adeline gifter seg med den mannen Renny mener er den beste for henne. Boken avsluttes med flere løse tråder. Kanskje Mazo de la Roche hadde planer om å skrive flere bøker i serien. Det håper jeg å finne ut av etter å ha lest en biografi om henne som jeg leser nå.

 Uansett, dette er siste bok i serien som jeg leste som barn, kjøpte for å kunne se om jeg kunne finne igjen den gode leseopplevelsen jeg hadde den gang. Den fant jeg. Jeg har kost meg med bøkene. Med det er det å si at det ikke bare er koselige hendelser. Som i den siste boken er det flere tragedier opp gjennom årene som familien må håndtere. Nå skal biografien til Heather Kirk om Mazo de la Roche leses ferdig før jeg er kan sette punktum. Men serien kommer til å leve med meg alltid, og viser at gode leseopplevelser kan jeg finne i mange ulike kategorier av bøker. 

                               Det siste slektskartet: 

Sol og skyer over Jalna (Variable Winds at Jalna) - bok nr. 15 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

«Selv om Nicholas selv var gått bort og hans døde kropp lå på kirkegården, var det som om han fremdeles levde i huset. Det var som om duften av hans sterke, maskuline personlighet hang igjen i de værelsene han hadde hatt tilhold i. I stuen, like ved tebordet, sto stolen hans, den gode, dype stolen som var så deilig å synke ned i, men så vanskelig å heise seg opp av, når man var en tung, gammel mann med gikt. Stolarmene var blitt brede og flate, fordi han hadde presset dem ned med hendene. Fremdeles levet minnet om ham, når han satt ved flygelet og spilte sin yndlingskomponist, Mendelssohn, med ildskjæret fra kaminen spillende på ansiktet. Når han hadde spilt hadde han tatt dem som hørte på, med seg tilbake til en annen tid, fått dem til å føle seg som en del av den tiden.

 

I biblioteket sto hans stol ved kaminen, der var pipa og den blikkdåsen han hadde hatt tobakk i. Der hadde han lest aviser og hørt på radio. Og så var det hans plass ved spisebordet, og den massive sølvserviettringen med en hvilende kvinneskikkelse i greske gevanter. Og mange gode måltider hadde han spist, mens han med dyp, rungende stemme hadde tilkjennegitt sitt syn på forskjellige ting. Han hadde aldri vært redd for å sløse bort tiden. Han hadde vært så sikker på at han ville få mer enn nok av den. Han hadde aldri latt seg rive med av strømmen.

 

Og så var det hans eget værelse med hans egne ting — flygelet, der det alltid sto en karaffel med whisky og en sifong med soda, og i de senere årene en medisinflaske eller to. Bøker og magasiner lå også ofte stablet på det — gamle yndlingsbøker som ble lest om og om igjen — Vanity Fair, Esmond, Harry Lorreqwer, Somerville og Rosskataloger fra hesteutstillinger — dem hadde han fått av nevøene — eksemplarer av Punch og Country Life, en kasse sigarer. På veggene bilder som hadde hengt der i sytti år og lenger et innrammet fotografi av Oxford-åtteren en gang han selv hadde vært med — et fargefotografi av Lily Langtry med muffe og skjelmskt smil. Rundt om var fotografier av nieser, nevøer og forskjellige av familiens småbarn. Værelset var proppfullt av ting og en prøvelse for alle som skulle tørke støv. I skapet hang hans velbrukte tøy, i den engelske læresken lå flosshatten som han sist hadde brukt, da broren ble begravd for to år siden. Og der var sengen!»

 

I roman nr. 15 i Jalna-serien dør Nicholas Whiteoak 98 år. Når jeg leste sitatet fra romanen over, tenkte jeg på de gamle herskapshusene jeg har besøkt i England, flere av dem overtatt av National Trust. Det er mange tanker man gjør seg ved slike besøk. Også at menneskene som bodde i husene var privilegerte sammenlignet med storparten av befolkningen. Det er også familien Whiteoak i Canada selv om det går opp og ned med økonomien.  

Handlingen i romanen foregår i 1950, og vi er flyttet oss to år frem i tid sammenlignet med roman nr. 14. Etter at Nicholas er død, er det Meg som er den eldste i familien. Men denne boken handler mest om de unge i familien. Adeline har fått besøk av Maitland som hun forelsket seg. Det er planlagt bryllup. Han forsøker å tilpasse seg livet på Jalna, å jobbe i stallene som Renny driver og på gården som Piers driver. Men han sliter med å trives og drømmer om at Adeline skal flytte med han til New York der han kan få seg en jobb. Adeline er bundet til Jalna og ser ikke for seg et annet liv. Det oppstår et brudd, og Maitland forlater Jalna. 

 

Det er mye annet som skjer i bok nr. 15,; det er både sol og skyer over Jalna i boken som er den nest siste i serien. Jeg husker ikke hvordan serien sluttet da jeg leste serien som barn. Derfor er jeg spent på det og har allerede begynt på siste bok. Jeg trenger plassen til andre bøker. Og skal starte på et nytt leseprosjekt-  Blir rart å pakke ned bøkene, forhåpentligvis er det noen andre som vil lese serien. Det er god underholdning synes jeg. Om jeg hadde syntes det samme dersom jeg ikke hadde lest serien som barn, det får jeg ikke vite.

Rennys datter (Renny’s Daughter) - bok nr. 14 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

I Rennys datter er vi kommet til året 1948. Små og store hendelser, positive og negative, preger som vanlig livet til Whiteoak-familien.

Adeline er 18 år og møter kjærligheten på en reise til Irland sammen med onkelen Finch. Imens disse to er på reise, dør den eldste på Jalna, Ernest Whiteoak, og de må avbryte reisen pga Ernests begravelse.

 Naboeiendommen brenner ned og eieren brenner inne. Den tragiske brannen medfører at familien blir kvitt et problem. De blir kvitt en nabo som har skapt problemer og uvennskap med sine byggeplaner.

 Boken avsluttes med at Ernest begraves. Finch kjøper naboeiendommen for å bygge seg et hus der, og Renny lover Adeline at han og hun skal reise til Irland slik at Adeline kan få treffe sin store kjærlighet igjen.

Hjem fra krigen (Return to Jalna) - bok nr. 13 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

Da er romanen Hjem fra krigen på 473 sider lest. Jeg er ikke den eneste som leste serien som barn. Det samme forteller forfatteren av boken som jeg skrev om i dette innlegget at hun gjorde:

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten

Godfølelsen er veldig til stede når jeg leser bøkene nå også. Jeg misunner Mazo de la Roche f. 1879 som hadde evne og vilje til å skrive bøkene i serien. Det ble en suksess. Tenk om noen kunne sett potensialet til å filmatisere historien…

I bok nr. 13 er vi kommet til 1943. Unge Maurice Whiteoak f. 1926 kommer hjem til Canada fra Irland der han har bodd hos en slektning:

«Da den første sommeren i Irland var over, kom krigen. Nå hadde den vart i fire år. Tross alle brevene hjemmefra hadde Maurice følt seg uendelig fjernt fra krigen, like fjernt som fetter Dermot. Selv da faren og onklene hadde reist ut for å være med og kjempe, selv da han fikk høre at hans far var tatt til fange i Tyskland, hadde han følt seg fjernt fra krigen og fortsatt sitt fredelige liv sammen med sin lærer og den gamle fetteren.»

Fetteren og velgjøreren Dermot Court er nå død, og Maurice arver Dermot når han blir 21 år.

I løpet av krigen er onkel Maurice, gift med tanten Meg, død. Faren Piers kommer hjem etter hvert med et ben mindre. Patriarken Renny på Jalna kommer også hjem.

Det er mye som skjer, ikke minst fordi Meg selger huset til en initiativrik investor Clapperton som skaper mye støy med sine planer for eiendommen. Den unge Adeline f.1930 tegner å ha arvet utseende fra sin farmor og en sterk vilje av sin far. Når boken slutter, er året 1945. 2. verdenskrig er over og et nytt familiemedlem er kommet inn i familien, Dennis, sønnen til Finch.

Nå har jeg tre bøker igjen av serien på 16 bøker. I tillegg må jeg lese ferdig biografien av Mazo de la Roche. Den må jeg prioritere å lese  i sommer og høst.

Farlig forelskelse (Wakefields Course) - bok nr. 12 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

Handlingen i romanen Farlig forelskelse av Mazo de la Roche starter våren 1939 og avsluttes høsten 1940. I denne perioden skal det skje mye rundt familien Whiteoak på Jalna. 

Vi får være med til England, Irland og Wales. Wakefield og Finch bor i London. Wakefield forsøker seg på teaterscenen. Finch er musiker. En hest gjør at brødrene reiser til slektninger i Irland der Finch gjenforenes med sin kone Sara, til familiens store fortvilelse. Renny tar med seg Adeline til London for å besøke brødrene og til Irland for selv å se hesten som spås store fremtidsutsikter. Wakefield treffer Molly fra Wales på teateret og forelsker seg. Men det planlagte giftemålet blir det ingenting av, og årsaken er et forhold Renny hadde for mange år tilbake.

Når romanen slutter er 2. verdenskrig i gang, og Renny, Piers og Wakefield deltar i krigen. Et nytt familiemedlem er kommet til verden og et har forlatt verden. God underholdning fra første og siste side.

Flukt og forsoning (Whiteoaks Harvest) - bok nr. 11 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

Bildet over er malt av Torun Holland

«De slentret bortover stien som slynget seg parallelt med veien. Gresset var lysegrønt, og løvetannen lyste gult og muntert overalt. En kunne ikke riktig se på himmelen om den hadde tenkt å la det regne eller skinne sol, og småfuglene fløy fra tre til tre, nesten som de hadde tenkt å forfølge brødrene der de gikk.

De stoppet et øyeblikk foran kirken som var blitt bygget av bestefaren, kaptein Philip Whiteoak, for over åtti år siden, og   ble stående en stund og høre på bekken som slynget seg rundt kirkegården, hvor faren, hans to koner, to nyfødte brødre og en søster, en voksen bror og besteforeldrene var begravd. Kirken lå på en bakkekam og så like fjern og utilnærmelig ut som  da skogen lå tett opp til den og bare en liten sti som Whiteoakene, deres naboer og folk fra landsbyen hadde tråkket, førte  frem til døren. Den grå steinbygningen lå der som en uinntagelig festning. Renny elsket den, men mer fordi den var bygget av familien, enn fordi den var tempel for hans Gud. Det var vondt å tenke på at Wakefield som snart skulle gifte seg med Pauline Lebraux — hun var katolikk — var gått over til den katolske tro. Han hadde ikke satt seg mot det, for han ville gjerne at Wakefield skulle gifte seg med Pauline, men han lot sjelden sjansen til å lufte sin misbilligelse gå fra seg. Nå sa han: — Det synd du er blitt papist, Wake. Han brukte det ordet han hadde hørt bestemoren bruke, den bestemoren han lignet på så mange måter, både åndelig og legemlig.»

Vi er på 1930 tallet. På Jalna er det ikke mange som bor når boken starter.  Det er Renny, kona Alayne og datteren Adeline. I tillegg den yngste broren Wakefield. Som skal gifte seg med datteren til Clara Lebraux. Det skal vise seg at Wakefield får andre planer, og det blir ingenting av giftemålet til familiens store overraskelse. Men familien skal få flere overraskelser. Alayne reiser til tanten sin i New York etter at hun oppdager at Renny har hatt et forhold til Clara Lebraux. Det som får begeret til å flyte over for henne, er at Finch og kona Sarah kommer til til Jalna og har med seg Edens datter som ingen kjente til. Roma blir raskt innlemmet i familien forøvrig. Ikke minst den ellers uregjerlige Adeline tar henne godt imot.

Drama er det nok av også i denne boken i serien. Men når boken slutter har ting roet seg. Alayne er flyttet hjem igjen, tidsnok til å føde sønnen Archer. Med seg tilbake til Jalna har hun tanten som blir en stabiliseringsfaktor i familien. Onklene er hjemme igjen etter å ha vært en periode i England. Sarah, den brysomme kona til Finch er flyttet fra Jalna.

Jeg har kost meg like mye med denne boken som de øvrige i dette nostalgiprosjektet som jeg har planer om skal være avsluttet til sommeren. I de nærmeste dagene skal vi få smak av vår her på kysten av Østfold 😊 Et lysglimt i en ellers traurig tilværelse. 

Herren på Jalna (The Master of Jalna) - bok nr. 10 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

Jeg har lagt en plan om at jeg skal ha lest hele Jalna-serien på 16 bøker innen sommeren 2021. Jeg må rydde plass i bokhyllene, og da er det bøker som må ut av bokhyllene. Da må tempoet opp, og derfor valgte jeg å lese bok nr. 10 Herren på Jalna nå i desember fremfor å lese nyere uleste bøker i bokhylla.

Som alltid er det nok drama rundt den etter hvert omfangsrike familien Whiteoak. Når boken starter er Renny som fortsatt er overhodet på Jalna . Han er 45 år, og siden han er født i 1886, er handlingen denne gangen like etter 1930. Det er lite penger hos familien, og forsøk på å skaffe kapital og problemene det skaper, er den røde tråden i handlingen.

Renny er rundhåndet som lar familiemedlemmer bo på gården. De gamle onklene Nicholas og Ernest, og tante Augusta som er på besøk fra England. Piers bor der sammen med Pheasent og deres etter hvert tre barn. Broren Wakefield likeså. Etter hvert kommer broren Finch hjem for å bo der.

Renny er fortsatt gift med Alayne og de har nå datteren Adeline som er som snytt ut av nesen på avdøde Adeline. Hun sliter ut moren, men sjarmerer de andre i familien. Alayne og Renny er ikke kommet nærmere hverandre, og etter hvert innleder Renny et forhold til en annen kvinne.

Eden, som ikke kan bo på Jalna pga Alayne og Piers, bor hos søsteren Meg når han kommer hjem. Selv om han friskner til med god pleie av søsteren, blusser problemene med lungene opp og utpå våren dør han. Senere på året dør Augusta etter at hun er reist tilbake til England.

Dette er noe av det som skjer det året leseren av Herren på Jalna omhandler. Underholdende og avslappende lesning.

                                                     Bilde malt av Torunn Holland. 

Ung kjærlighet (Finch’s fortune) - bok nr. 9 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

 

Roman nr. 8 i serien om familien på Jalna leste jeg i august 2019, og det var på tide å lese nr. 9: Ung kjærlighet.

Vi følger familien et år. Handlingen foregår på slutten av 1920 tallet. Romanen starter med at Finch, som arvet pengene etter bestemoren Adeline, fyller 21 år, og får hånd om arven. Han deler rundhåndet med sin familie. Blant annet tar han med seg onklene Nicholas og Ernest for å besøke tanten Augusta som bor i England. Der møter han kjærligheten. Romanen slutter med at en ny Whiteoak blir født på Jalna, sønnen til Piers og Pheasant.

Det er avslappende og koselig å lese om små og store dramaer i familien, romaner som jeg første gang leste da jeg var barn. Har tatt frem bok nr. 10 slik at det ikke går et år til jeg leser neste bok i serien i mitt nostalgi-prosjekt. Det er som å møte en venn det er lenge siden jeg har sett, som jeg har gode minner om, og der til min overraskelse ingenting er forandret mellom oss. Dette sier ganske mye hvor mye bøker har betydd og fortsatt betyr for meg.

 

Den gamle herregården (Whiteoaks of Jalna) - bok nr. 8 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

I bok nr. 8 i mitt nostalgiprosjekt, Den gamle herregården Mazo de la Roche, er vi kommet til 1927 det året Adeline (f.1825) dør. I sitt testamente overrasker hun alle med hvem som blir hennes enearving. Men før Adeline dør er det mye som skjer, og det er barnebarnet hennes Finch (f. 1908) som har hovedrollen i hendelsene.

Etter at Finch strøk til artium, får han ikke lov til å drive på med musikk av broren Renny, patriarken. Renny er ikke fornøyd med at Finch er med i et amatørteater.

«Da nattens ro og fred hadde senket seg over den urolige Jalna, syntes det gamle hus å krype sammen under taket som en gammel mann under nattluen. Det syntes å lene seg mot mørket og trekke seg inn i seg selv. Det så ut som om det knyttet bandene på nattluen under haken og mumlet: Og så var det drømmene! Som en nattskjorte hyllet det mørket om seg og trykket seg mot jorden. Og, som enda en drøm som føyde seg harmonisk til de andre, flagret innvånernes tanker og bevegelser som skygger fra værelse tilværelse.

Finch's værelse lå under skråtaket på loftet. Det ene vinduet var lukket på grunn av dryppet fra espalieret på den siden av huset. Her oppe var det alltid en svak lukt av fuktig gips og gamle bøker. Taket trengte reparasjon, og de gamle bøkene — som for størstedelen besto av avlegse verker om hesteavl, og tykke kataloger om begivenheter i hesteverdenen — burde heist kastes, men ingen gjorde noe forsøk på å forhindre en naturlig oppløsningsprosess. Når taket begynte å lekke så mye at det ble en dam på gulvet, når skapene ikke lenger var i stand til å romme mer skrap, da, og først da, ville man begynne å reparere.»

Oppe på loftsrommet sitter Finch og forsøker å få lest pensum. Men tankene flyr alle veier. Hans interesse for musikk leder han inn i et orkester. Det holder han hemmelig for familien. Etter at han kommer full hjem fra en spillejobb, og får krasse kommentarer til et brev familien finner i lomma hans, rømmer han til New York. Der møter han etterhvert Alayne, broren Eden sin fraseparerte ektefelle. Hun sender brev til familien og kan bekrefte at Finch er i New York.

«Alaynes forbauselse over å se Finch var ingen ting sammenlignet med det hun følte da hun åpnet døren for Ernest. Hun ville ikke blitt mer forbløffet om en av de gamle trærne på Jalna hadde avlagt henne et besøk. Hun lot ham trykke seg i handen og kysse seg på kinnet. Hun plasserte ham i sin lakkrøde lenestol, og selv da kunne hun ikke tro at han var virkelig. Hun så mot døren som om hun halvveis ventet å se resten av prosesjonen stige inn — bestemor og Boney, Nicholas og Nip, Renny og hundene, Piers og Pheasant, lille Wake.

— Så hyggelig det er å se deg igjen, Alayne, sa Ernest.

— I like måte, sa Alayne og satte seg ved siden av ham og forsøkte å få stemmen til å lyde naturlig.

— Du er blek, barn.

— Ja, du vet hvordan en vinter i byen er. Jeg er av og til dødsens trett.

Da det første forbauselsens sjokk hadde gitt seg, forsto hun hvorfor han var kommet. Naturligvis var han kommet for å hente Finch, og det ville hun om mulig forhindre.»

Det viser seg at Finch lengter tilbake til familien og Jalna. Det er en til som befinner seg i New York, og det er en syk og nedbrutt Eden. Renny må komme for å hjelpe til å få med seg Eden hjem. De overbeviser Alayne at det er riktig av henne å bli med til Jalna for å pleie Eden. Når Adeline dør, skaper testamentet hun etterlater seg stort drama. Og midt i dette drama befinner Finch seg.

Bok nr. 7 leste jeg i oktober 2018. Med bok nr. 8 er jeg kommet halvveis i serien på 16 bøker. Jeg har kost meg hvert sekund jeg har lest om familien på Jalna, og jeg gleder meg til å lese bok nr. 9 som er Ung kjærlighet.

Hans brors hustru (Jalna) - bok nr. 7 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

I noen lesetimer flyttet jeg inn hos familien på Jalna. Mitt nostalgiprosjekt. I juli 2017 leste jeg bok nr.6 i serien: Gull og kjærlighet. Etter det hadde vi et oppussingsprosjekt her i huset der jeg fikk en ide: gi bort alle Jalna-bøkene. Etter å ha lest nr. 7 i serien Hans brors hustru er jeg glad for at dette kun var en tanke som kom i kaoset med blant annet å flytte på bøker.

Det er i utgangspunktet skummelt å lese bøker om igjen som det knytter seg minner til. For risikoen for at jeg skulle synes at historien som Mazo de la Roche skapte med serien om familien på Jalna var banal, var høyst til stede da jeg kjøpte serien og startet å lese den om igjen i 2013. Men jeg storkoser meg fortsatt.

Mazo De La Roche skrev ikke og bøkene ble ikke utgitt i rekkefølgen de er blitt i serien. Boken fra serien som jeg nå har lest var den første som ble utgitt. Sitat fra omslaget til biografien jeg har kjøpt om henne skrevet av Heather Kirk:

«In 1927, Mazo de la Roche submitted her manuscript to the competition for a prestigious U.S. literary prize, the Atlantic Monthly-Little, Brown Award for Best Novel. She won the cash prize of $10,000, and Little, Brown and Company published her novel, "Jalna". This book became an immediate best-seller. Suddenly, she was rich and famous. Mazo de la Roche went on to publish 16 novels in a popular series about a family named Whiteoak, living in Southern Ontario in a big, old, red-brick house named Jalna. A hit play, a Hollywood movie, and TV mini-series in both Canada and France all were based on her saga of the Whiteoak family. The millions of books sold in 193 English-language editions and 92 foreign-language editions of the series produced substantial royalty cheques. Her success allowed her to travel abroad and to live in a mansion near Windsor Castle. Mazo de la Roche hated being a celebrity and tried to escape the public attention her fame brought. She was a private person whose creativity depended on a quiet daily routine. She created unforgettable characters who come to life for her readers, but she was secretive about her own life.

When she died in 1961, her cousin and life-long companion Caroline Clement burned her diaries, adding to the aura of mystery that already surrounded Mazo. Once Canada's best-known writer internationally, Mazo de la Roche published 37 books in her long career. "The Jalna" stories, based on memories of her family and the places in Southern Ontario where she grew up, depict a way of life that is gone forever. And her own life story is as intriguing as the plots she created in her fiction.”

 Historien Mazo De La Roche har skrevet er enkel. Men det er personligheten til aktørene, blant annet at de er forskjellige, tiden de lever i og omgivelsene som jeg liker. Omslaget til bøkene jeg har kjøpt gjennom Finn.no og er fra 1962, se bildet over, tilsier at de inneholder en grå masse. Men det er det ikke, innholdet er for meg som en fargesprakende rakett. For meg er det ikke et eneste dødpunkt i historien. Stor tempo. Det  dveles ikke ved detaljer. Mye humor finner jeg i dem. Bokomslaget på den engelske utgaven jeg fant på Bokklubben.no fremstiller huset familien bor i:

Boken slutter med at Adeline fyller 100 år- det er 1925. Det yngste barnebarnet, den bortskjemte og vakre Wakefield, er samme år fylt 10 år. Ingen dør i løpet av handlingen selv om dramaene som etterhvert utspiller seg kunne endt med forferdelse. De andre aktørene er sønnene til Adeline (1825) som er Nicholas (1852) og Ernest (1854) som bor på Jalna. Datteren Augusta (1851) er på besøk når boken slutter. Barnebarnet Renny (1856) er patriarken og fortsatt ugift. Det samme er hans søster Meg (1884). I tillegg «halvbrødrene» som i tillegg til Wakefield (1915) er poeten Eden (1901), Piers (1904) som jobber på gården og Finch (1908) som studerer og ikke finner seg til rette i livet.

Fra begynnelsen; familien er begynt å spise når Wakefield kommer inn i stuen. Søsteren Meg ber Renny gi han kjøtt uten fett:

«Renny skar av et par stykker oksekjøtt og en fettklump ved siden av.

Bestemors stemme var utydelig av mat: — Si han skal spise fett. Han har godt av det. Barn er bortskjemt nå for tiden. Gi ham fett. Jeg spiser fett, og jeg er nesten hundre år.

Wakefield stirret rasende på henne over bordet. — Vil ikke spise fett. Vil ikke bli hundre år.

Bestemor lo hest, slett ikke fornærmet.

— Ikke vær redd, barnet mitt. Det blir du heller ikke. Det blir ingen av dere. Ni og nitti og ikke forsømt et eneste måltid. Litt saus, takk, Renny, på dette brødstykket.

Hun holdt skjelvende tallerkenen fram. Onkel Nicholas, hennes eldste sønn, som satt ved siden av henne, tok den fra henne og sendte den til Renny, som helte litt på stekefatet, så all sausen samlet seg i den ene enden. Så øste han to skjeer på bestemors brødstykke.

— Mer, mer, befalte bestemor. Han ga henne en tredje skje.

— Nok, nok, mumlet Nicholas.

Wakefield satt som forhekset og så på at hun spiste. Hun hadde innsatte tenner både i over- og undermunnen, sannsynligvis de beste kunstige tenner som noensinne har vært laget. De malte i stykker alt som kom innen rekkevidde, og mange av hennes ni og nitti år skyldtes dem. Meg hadde lagt små, appetittlige hauger med potetpure og stuet kålrabi på hans egen tallerken, men dem rørte han ikke. Han stirret bare på bestemor.

— Ikke glo slik, hvisket Meg, — spis maten din.

— Ja, hvis du vil ta vekk fettet, hvisket han tilbake.

Hun tok det over på sin egen tallerken.

Samtalen fortsatte som før. Hva snakket de i grunnen om? tenkte Wakefield, men han var for opptatt av middagsmaten til å bry seg om det. Setninger fløy over hodet på ham, ord støtte sammen. Det var høyst sannsynlig bare en av de gamle diskusjonene: Hva de skulle dyrke i år; hva de skulle gjøre med Finch som gikk på skolen i byen; hvilke av bestemors tre sønner hadde stelt seg verst i livet — Nicholas som satt på hennes venstre side og hadde ødet fedrenearven på et utsvevende liv i sin ungdom; Ernest til venstre  for henne, som hadde ruinert seg på vanvittige spekulasjoner og pengelån til brødre og venner; eller Philip, som lå på kirkegården og hadde giftet seg to ganger (annen gang under sin stand!), og produsert Eden, Piers, Finch og Wakefield, unødige tilvekster til familiens allerede altfor store byrder.»

Uromomentet i romanen oppstår når Piers i hemmelighet gifter seg med Pheasant, datteren til naboen Maurice som er en god venn av Renny. Pheasant som Maurice fikk ansvaret for etter et eventyr med en kvinne like før han skulle gifte seg med Meg. Hun brøt forlovelsen og har etter dette forblitt ugift. Etter at Piers og Pheasant har giftet seg, tar han Pheasant med til Jalna. Da blir det oppstyr med bestemor i føringen:

«— Nå, snerret bestemor, da hun hadde fått dem foran seg.

— Skammer dere dere ikke?

— Nei, svarte Piers fast. — Vi har bare gjort det som masser av mennesker gjør. Giftet oss i all stillhet. Vi visste at hele familien ville sette seg mot det hvis vi fortalte det, og derfor holdt vi det for oss selv.

— Og tror du, hun dunket med stokken i gulvet, — og tror du jeg vil tillate deg å ta med den lille bastarden hit? Forstår du hva det betyr for Meg? Maurice var hennes forlovede, og; han fikk denne ungen —

— Mamma! utbrøt Ernest.

—    Ta det med ro, forsøkte Nicholas. Finch begynte plutselig å le, høyt og hysterisk. Meg hevet stemmen: — Ikke stans henne! Det er sant.

— Ja, hva var det jeg sa? Dere kan bare våge å stanse meg. Denne ungen — denne ungen, som han fikk med en —

Piers bøyde seg over henne og stirret inn i det rasende, gamle ansiktet.

— Hold opp! ropte han. — Hold opp, sier jeg.

Boney våknet plutselig av orkanen rundt seg. Han stakk nebbet fram over bestemors skulder og rettet de små, grusomme øynene mot Piers og brast ut i en stram av hindustanske skjellsord:

— Shaitan! Shaitan ka batka! Shaitan ka batka! Piakur!; Jab kutr!

Så kom en kaskade av spotsk, metallklingende latter, og den, rugget fram og tilbake på bestemors stolrygg.

Dette ble for mye for Pheasant. Hun brast i gråt og skjulte ansiktet i hendene. Men Boney overdøvet henne helt; og Finch ristet fra hode til fot av hysterisk latter.

Piers' solbrente ansikt var høyrødt av raseri; han tok den skrikende fuglen og kastet den voldsomt i gulvet, der den ble liggende og utstøte merkelige, hostende lyd.»

Det er patriarken Renny som etterhvert får slått ned opprøret:

«Renny sank ned i en stol med en kopp te og et stykke smørbrød. Ansiktet var rødere enn vanlig, men han sa med dyp tilfredshet på forsamlingen rundt seg. Han hadde slått ned opptøyene. De var avhengige av ham, fra heftige, gamle bestemor til svakelige, lille Wake. De var avhengige av ham og stolte på ham. Han følte at hver enkelt av dem var bundet til ham med sterke usynlige bånd. Han kunne føle at de trakk i bandene: Bestemor; tosken Finch; Piers med et lommetørkle mot det blødende øret; Meg, som trodde at Maurice i alle disse årene hadde beklaget tapet av henne. Det var forresten ikke tvil om at Maurice var en underlig skrue. Han hadde latt to kvinner forme seg til en ganske annen mann enn naturen hadde bestemt ham til. Renny følte hvordan båndene fra ham selv strakte seg mørke og sterke mot hvert enkelt medlem av familien. Plutselig kjente han et nytt napp, et nytt band. Mellom Pheasant og ham. Hun var en av dem nå. En av hans. Han så på henne som hun satt rett opp og ned i den store stolen med øynene hovne av gråt. Øynene deres møttes, og hun smilte svakt og bønnfallende til ham. Renny smilte oppmuntrende tilbake.

Rags var kommet inn, og Meg ba om mer te.

Slik var Whiteoak-familien da Alayne Archer kom rett fra New York og inn i den.»

Mer røpes ikke fra romanen som ble utgitt i 1927. Bok nr. 8, Den gamle herregården, er den neste i serien.

Gull og kjærlighet (The Whiteoak Brothers) - bok nr. 6 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

«-Jeg traff ham på toget. Jeg må forestille deg. Han er virkelig en forbløffende fyr. Klort seg oppover. Se på den planen han ga meg.»

Det er Eden som har møtt en mann som heter Konk – etter egen påstand medeier i et selskap som skal drive Indigo Lake-gruven – i et område der det skal være mye gull. Konk er ute etter aksjonærer som vil investere i gullgruven. Eden skal få provisjon for de aksjene han selger for Konk.

«De to brødrene studerte planen ivrig, og rett som det var kom Piers' sterke never nær Edens slanke kunstnerhender. Da Piers var gått, satte Eden seg ved skrivebordet, utkjørt. Han støttet hodet i hendene og spurte seg selv hvorfor han var nødt til å gå gjennom alt dette for å sikre seg penger nok til å få sitt innerste ønske oppfylt. Da onklene var unge hadde de tatt det som en selvfølge at de skulle ut og reise. Renny hadde vært mye ute - i Irland, i England, i Frankrike under krigen, i New York på hesteutstillinger. Men han – han som av hele sin sjel higet etter å komme til Frankrike eller Italia - måtte finne seg i å bli sittende i denne avkroken, der familiens eneste tanke var å holde fortidens tradisjoner ved like. Det var mer i livet enn god mat, fine hester, velstelte frukttrær og søndagsgudstjenester i den lille kirken bestefaren hadde bygget. Det var vel og bra for Renny. Det passet ham helt. Og Piers — det ville passe ham fortrinnlig, også - han ville mer enn gjerne la seg binde til jorden. Det var vel og bra for en kvinne som nærmet seg de hundre, men hun hadde hatt en begivenhetsrik fortid i Irland og India - ikke for det, hun levde slett ikke i fortiden som de fleste gamle mennesker. Hun var robust opptatt av nåtiden og snakket ofte om fremtiden - Gud velsigne henne. Men det kunne ikke vare lenge til hun døde . . . hun var minst verd hundre tusen dollars... sett at hun testamenterte femti tusen til Renny og delte resten likt mellom de andre barnebarna. Ti tusen på hver. Det var uanede ting han kunne utrette med ti tusen dollars! Han ville riste av seg de juridiske studiene som en slange rister av den stive, motbydelige hammen og dra ut og se seg om i verden. Men det kunne han gjøre med atskillig mindre enn ti tusen dollars. Bare lite grann! Han var ikke fordringsfull - men hele sitt korte liv skulle han komme til å mangle penger.»

Året er 1923 når boken starter – det er bok nr. 6 i Jalna-serien: Gull og kjærlighet (The Whiteoak Brothers) utgitt i 1953. En serie skrevet av Mazo de la Roche og som jeg leste som barn, og har kjøpt og leser av nostalgiske årsaker. Om leseopplevelsen nå er den samme som da jeg leste den som barn det er vanskelig å si. Uansett; jeg har godfølelsen når jeg leser. Det er som å få et frikvarter fra livet. Det var det også da jeg leste serien første gang.  Så pass husker jeg av den første leseopplevelsen.

På samme måte som Konk og kona klarer å overbevise Eden, klarer Eden å overbevise broren Piers, søsteren Meg, onklene Nicholas og Ernest og bestemoren Adeline om at å kjøpe aksjer gruven er god butikk. Ingen av dem vet at de andre har kjøpt aksjer. Til og med tanten Augusta og Dilly, en ung ugift kvinne med mye penger som tanten vil koble familiens overhode Renny med, klarer Eden å overbevise. Selv om Renny som familiens overhode alltid er i short for penger, lar han seg ikke overbevise. Men Boney, Adeline papgøye, snapper opp all snakket mellom Eden og Adeline og skriker ut; «Gull, rødt gull din gamle djevel!»

I tillegg til dramaet rundt denne investeringen, er det kjærlighet i luften. Dilly forsøker få Renny interessert i seg.  At Finch forelsker seg i Pheasent Vaughan faller ikke i god jord på Jalna. Meg er fortsatt er ugift etter at faren til Pheasent, Maurice, sviktet Meg. Pheasent er det direkte resultatet etter sviket som Meg aldri kan tilgi.

Når jeg forlater Jalna for denne gangen har det meste roet seg:

«En samling av Edens dikt skulle komme ut til høsten, og en velkjent New York-forlegger skulle utgi dem. Det var nesten morsomt å høre på den uenigheten som nå raste rundt bordet, for det var et pust fra omverdenen som hadde fatt den til å blusse så sterkt. Meg var stolt av gutten, men redd for at hans suksess skulle ta ham bort fra hjemmet. Ernest var også stolt av Eden og husket de litterære ambisjonene han selv hadde hatt en gang. Nicholas var fornøyd, men nøktern. Renny var skeptisk, trodde ikke at Eden var i stand til å ernære seg ved sin penn og beklaget at han hadde gitt ut så mange penger til brorens juridiske studium. Piers lo av Edens versemakeri, som han kalte det, og skrøt av sitt eget landlige yrke. Bestemoren ba forvirret om en forklaring. Eden var avvekslende lykksalig, rasende, stolt og sur.

Etterpå sto han alene i alleen med den varme solen i ryggen og vinden ruskende i håret og tenkte med et smil på scenen ved bordet. Når han var sammen med familien var han ofte irritert og forarget på den. Men når han var borte fra den, ble hans syn på den nesten romantisk. Han ville ikke ha dem annerledes, fra temperamentsfulle, gamle bestemor til lille Wakefield. Han visste at den tiden snart ville komme da han ville reise fra familien, forlate det gamle huset. Han visste at Jalna ikke var nok for ham. Likevel spurte han, litt vemodig, seg selv om verden utenfor ville kunne inspirere ham til ektere poesi enn den han hadde fremtryllet under dette taket . . . Jo, det kunne den sikkert! Hans fantasi presset på, forsøkte å se det som lå foran ham . . . Til sommeren skulle han på kanotur nordover. Det hadde han hatt lyst til lenge. Til høsten skulle han til New York. Det ukjente lokket ham der, alt det nye i et fremmed land.»

Renny (Whiteoak Heritage) - bok nr. 5 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

Privat foto

«I MIDTEN av desember snedde det voldsomt. Selv ikke Adeline kunne huske slikt snefall på den tiden av året. Det kom nesten uten varsel. De hvite skyene som majestetisk hadde seilt over himmelen en ukes tid , holdt plutselig opp å flytte seg. De samlet seg og stengte solen ute, så landskapet ble liggende i et stille, blåaktig lys. Gjennom små sprekker i skydekket kunne en se at den bleke solen gjorde seg i stand til å gå ned. Da folkene hadde låst stallen og gikk inn for å spise aftens, kom noen store flak dalende. Neste morgen våknet de til en ny verden. Sneen var falt, dyp og stille, uten vind, uten oppstuss. Den hadde utslettet alle stier og gjort veiene ufarbare. Trærne så ut som pynt på en julekake, husene som husene på julekort. Men det var ingen strålende julehimmel. De mørke skyene hang fulle av mer sne. Det var stillheten, livløsheten som gjorde mest inntrykk på Amy Stroud.»

Sitatet er fra bok nr. 5 serien om familien på Jalna, romanen med den norske tittelen Renny. Serien skrevet av Mazo de la Roche som jeg har kjøpt og leser mest av nostalgiske årsaker. Jeg bruker lenger tid nå enn da jeg som ti-åring slukte serien. Dengang lånte jeg bøkene av biblioteket, og da var reglene at man ikke kunne låne mer enn tre bøker av gangen. Og biblioteket var bare åpent to ganger i uken. Det var hardt for meg som dengang tidvis leste og leste.

Hva som gjorde at jeg falt for serien, er ikke enkelt å si. For den er i utgangspunktet ikke skrevet for barn. Uansett; selv om serien ikke er noe litterært mesterverk, er det god underholdning også for meg i dag. Og, det aller viktigste: jeg finner mye å le av.

Når handlingen er kommet til desember jf sitatet over, har mye skjedd. Amy Stroud er en sentral person. En nyinnflyttet enke som er kilde til mange konflikter. Stallen på Jalna er også et sted der mye skjer. Men romanen starter med at første verdenskrig er slutt og Renny, som er 3. generasjon,  kommer hjem til Jalna:

«Tredjemann var Renny "Whiteoak, Maurice Vaughans barndomsvenn og to år yngre. Han var så vidt fylt tredve. Han hadde gått på krigsskolen, og da krigen brøt ut, sluttet han seg til det regimentet hans familie hadde tilhørt i generasjoner. Han hadde fatt D.S.O.*) for fremragende tapperhet. Uniformen satt godt på den magre kroppen. Det var som kjøttet mer var et værbitt og sterkt dekke for musklene under enn bevis på at han hadde fått god og rikelig mat. Den kraftige, renskårne profilen, det kortklipte, mørkerøde håret og de livlige, brune øynene understreket inntrykket av nervøs vitalitet.»

Bestemoren Adeline lever fortsatt. Hun er 93 år, men fortsatt full av livskraft. Faren til Renny og kona Mary er død. Søsteren Meg bor fortsatt hjemme, og hun har ingen planer med å stifte bekjentskap med en mann etter bruddet med Maurice Vaughan. Heller ikke planer om å komme til en forsoning med Maurice.

Maurice som kommer hjem sammen med Renny, er også ugift. Men han kommer ikke hjem til et hus fullt av familiemedlemmer. Det bor kun datteren Pheasant som han har etter eventyret som førte til bruddet med Meg og til at bryllupet deres ble avlyst.

Onklene Ernest og Nicholas bor nå på Jalna, det samme gjør tanten Augusta. I tillegg de fire halvbrødrene Eden, Piers, Finch og den yngste; Wakefield.

Renny kommer hjem for å gå inn i rollen som overhode på Jalna. En av utfordringene han får, er Eden og hans forhold til Amy Stroud:

«EDEN vandret rundt i en tilstand av ikke ubehagelig dorskhet, som iblant grenset til melankoli. Hans sinn var fullt av tanker, som han gjerne ville ha tid til å klarlegge. Han ville gjerne skrive, men hver morgen når han våknet, lå en alminnelig hverdag foran ham. Han lå i sengen til siste minutt, rev på seg tøyet og slukte frokosten, styrtet til toget, satt på forelesningene og kjedet seg som oftest, reiste hjem og stjal seg til å være sammen med Amy Stroud noen timer. Det var så mange bøker han ville lese, men han hadde så liten tid til å lese dem. Han var ikke nitten år ennå. Han var vokst sterkt. Av og til når han kledde seg i en fart etter alt for få timers savn, følte han seg avvekslende oppspilt og trett, opplagt og nedbøyd. Først og fremst følte han avsky for alt som het ansvar, han ville nyte det deilige høstværet på sin egen måte. Han lengtet etter å være sammen med fru Stroud mange timer hver dag. Hans seierrike, men teatralske dyst med Ernest hadde gjort henne enda mer attråverdig, men mindre virkelig. Følelsene for henne var som følelsene for ham selv og familien: så innviklet at de tilsynelatende var selvmotsigende. Likevel higet han bare etter frihet og enkelhet.»

Det er ingen enkel oppgave for Renny å overhode for Jalna. Hans interesse for hester gjør at han kommer i kontakt med leieboerne til Amy Stroud. Episodene står i kø og mot slutten av boken skjer det noe dramatisk.

Gleder meg til å lese neste bok i serien som er Gull og kjærlighet. Bok nr. 4 leste jeg i august 2014. Jeg kan ikke la det gå så lenge til neste bok. Det er spennende hva som skjer fremover. For jeg husker selvsagt ikke detaljene fra da jeg leste bøkene som ti-åring.