I
bok nr. 8 i mitt nostalgiprosjekt, Den gamle herregården Mazo de la Roche, er vi kommet til
1927 det året Adeline (f.1825) dør. I sitt testamente overrasker hun alle med
hvem som blir hennes enearving. Men før Adeline dør er det mye som skjer, og
det er barnebarnet hennes Finch (f. 1908) som har hovedrollen i hendelsene.
Etter at Finch strøk
til artium, får han ikke lov til å drive på med musikk av broren Renny,
patriarken. Renny er ikke fornøyd med at Finch er med i et amatørteater.
«Da
nattens ro og fred hadde senket seg over den urolige Jalna, syntes det gamle
hus å krype sammen under taket som en gammel mann under nattluen. Det syntes å
lene seg mot mørket og trekke seg inn i seg selv. Det så ut som om det knyttet
bandene på nattluen under haken og mumlet: Og så var det drømmene! Som en
nattskjorte hyllet det mørket om seg og trykket seg mot jorden. Og, som enda en
drøm som føyde seg harmonisk til de andre, flagret innvånernes tanker og
bevegelser som skygger fra værelse tilværelse.
Finch's
værelse lå under skråtaket på loftet. Det ene vinduet var lukket på grunn av
dryppet fra espalieret på den siden av huset. Her oppe var det alltid en svak lukt
av fuktig gips og gamle bøker. Taket trengte reparasjon, og de gamle bøkene —
som for størstedelen besto av avlegse verker om hesteavl, og tykke kataloger om
begivenheter i hesteverdenen — burde heist kastes, men ingen gjorde noe forsøk
på å forhindre en naturlig oppløsningsprosess. Når taket begynte å lekke så mye
at det ble en dam på gulvet, når skapene ikke lenger var i stand til å romme
mer skrap, da, og først da, ville man begynne å reparere.»
Oppe på
loftsrommet sitter Finch og forsøker å få lest pensum. Men tankene flyr alle veier.
Hans interesse for musikk leder han inn i et orkester. Det holder han hemmelig
for familien. Etter at han kommer full hjem fra en spillejobb, og får krasse
kommentarer til et brev familien finner i lomma hans, rømmer han til New York.
Der møter han etterhvert Alayne, broren Eden sin fraseparerte ektefelle. Hun
sender brev til familien og kan bekrefte at Finch er i New York.
«Alaynes
forbauselse over å se Finch var ingen ting sammenlignet med det hun følte da
hun åpnet døren for Ernest. Hun ville ikke blitt mer forbløffet om en av de
gamle trærne på Jalna hadde avlagt henne et besøk. Hun lot ham trykke seg i
handen og kysse seg på kinnet. Hun plasserte ham i sin lakkrøde lenestol, og
selv da kunne hun ikke tro at han var virkelig. Hun så mot døren som om hun
halvveis ventet å se resten av prosesjonen stige inn — bestemor og Boney,
Nicholas og Nip, Renny og hundene, Piers og Pheasant, lille Wake.
—
Så hyggelig det er å se deg igjen, Alayne, sa Ernest.
—
I like måte, sa Alayne og satte seg ved siden av ham og forsøkte å få stemmen
til å lyde naturlig.
—
Du er blek, barn.
—
Ja, du vet hvordan en vinter i byen er. Jeg er av og til dødsens trett.
Da
det første forbauselsens sjokk hadde gitt seg, forsto hun hvorfor han var
kommet. Naturligvis var han kommet for å hente Finch, og det ville hun om mulig
forhindre.»
Det viser
seg at Finch lengter tilbake til familien og Jalna. Det er en til som befinner
seg i New York, og det er en syk og nedbrutt Eden. Renny må komme for å hjelpe
til å få med seg Eden hjem. De overbeviser Alayne at det er riktig av henne å
bli med til Jalna for å pleie Eden. Når Adeline dør, skaper testamentet hun
etterlater seg stort drama. Og midt i dette drama befinner Finch seg.
Bok nr. 7 leste jeg i oktober 2018.
Med bok nr. 8 er jeg kommet halvveis i serien på 16 bøker. Jeg har kost meg
hvert sekund jeg har lest om familien på Jalna, og jeg gleder meg til å lese
bok nr. 9 som er Ung kjærlighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar