Hva er et essay? Av Tor Eystein Øverås

Med et unntak fikk jeg ikke like mange lesetips ved å lese boken Hva er et essay? Av Tor Eystein Øverås som jeg fikk ved å lese boken jeg skrev om i innlegget:

I dette landskap - artikler og essays av Tor Eystein Øverås

I boken Hva er et essay? er det også tekster som tidligere er utgitt. Bakerst i boken utgitt i 2014 er det en oversikt over når og hvor de tidligere er utgitt.

Forlaget Gyldendal som har utgitt boken til Tor Eystein Øverås som jeg har kjøpt og lest, presenter den slik:

«Tor Eystein Øverås har lenge begeistret anmelderne. I bøker som Til, Livet! Litteraturen! og I dette landskap har han rettet sitt fininnstilte sanseapparat og sin tankekraft mot ulike kulturuttrykk: mot bøkene og forfatterne, filmene og regissørene, stedet og menneskene, stedet og historien. Kunnskapsmengden er stor, men håndtert med letthet og uforlignelig formuleringsevne.

I årets bok følger vi Øverås til Buenos Aires, til Sentral-Europa, til Frankrike, til Skåne og Nord-Norge, og til den forsvunne staten DDR. Og vi møter blant andre Witold Gombrowicz, Franz Kafka og Joseph Roth, Albert Camus og Jean-Paul Sartre. Og Petter Dass og Kråkesølv. Og ikke minst finner vi essays om film, om bildende kunst.»

Langt fra alt han skriver om var interessant å lese der og da. Innimellom ble jeg lei. Men jeg vet av erfaring at Hva er et essay? av Tor Eystein Øverås er en bok jeg er glad jeg har i bokhylla. Boken har tema jeg kommer til å lese om i andre bøker mv. Da kan jeg ta den frem igjen og lese en tekst fra boken med tema som er interessant der og da. Det blir, uten sammenligning forøvrig, som når han skriver om å gå på maleriutstilling:

«Når jeg vandrer gjennom retrospektivene tenker jeg så det knaker, noterer, tenker på hva kunst er, bør være, kan være, tenker på hvilken kunst jeg selv vil lage, altså hvilke bøker jeg vil skrive. På utstillinger arbeider hjernen min. I denne forstand er utstillingsbesøkene arbeid, men altså arbeid som er forberedelser til mitt eget arbeid, inspirasjon, vandringene gjennom museene og galleriene og kunsthallene er verkstedsamtaler, mine egne. Mine møter med kunst blir et råmateriale som jeg knar videre på når jeg selv skaper. Å se Leonardo da Vincis malerier skal ikke resultere i at jeg beskriver dem eller mener noe om dem, slik jeg gjør når jeg anmelder en roman, eller en film. Jeg arbeider, men arbeidet skal ikke resultere i et skriftstykke om utstillingen jeg ser. Hva arbeidet jeg utfører når jeg vandrer gjennom de dempet belyste salene i kjelleren på National Gallery vil føre til, aner jeg ikke. Kanskje kommer jeg en dag til å skrive om bildene jeg ser. Min erfaring er nemlig at noen ganger er det når du våger deg inn i et felt du på forhånd ikke behersker, at du kan skrive aller best. Du våger deg inn i nye rom uten all den bagasjen som hemmer aktorene i feltet. Du kjenner ikke tradisjonen de kan ut og inn, referansene, sjargongen de bruker, de uuttalte hierarkiene, den uuttalte konsensusen, om hva som er godt, og hva som er dårlig. Du vet i utgangspunktet ikke hva som er verdifullt, og hva som er uten verdi. Du kommer inn, litt naiv, ser deg rundt, beskriver det du ser. Du kan tillate deg å stille de dumme spørsmålene, som ofte gir de beste svarene. Er du heldig kan du få aktørene som er i feltet, med sin selvfølge, til å se seg selv.»