«Denne
dekkoperasjonen er kanskje likevel en forsonende side av saken, hvor tok hun
motet og kreftene fram, hun som hadde autoritetsskrekk og sjelden eller aldri
var å se på foreldremøter? Hun som alltid ville gjøre seg usynlig? Hvordan falt
beslutningen, og hva kostet kalaset, som fattern antakelig måtte finansiere –
min mor var husmor og han var en mann på forskjellige buldozere og
gravemaskiner på stadig nye felter innover Groruddalen?»
Sitatet er
fra På randen av Vigeland av Roy
Jacobsen, en bok utgitt i 2019 på 60
sider inkl. bilder. Forlaget
Cappelen Damm kaller det en gavebok og presenterer den slik:
«Roy
Jacobsens bejublede fortelling om sin barndoms mange besøk i Vigelandsparken og
morens mystiske tannlegetimer - nå som egen bok med fotografier. Denne
personlige teksten er et must for alle Jacobsen-lesere.»
Boken viser
at det er mye fint som kan romme seg mellom to permer uansett antall sider og
hvilken genre teksten kan knyttes til. I boken er det utsnitt fra flere sterke
historier som kunne vært grunnlag for en roman. Jeg kan anbefale På randen av Vigeland, også
til de som ikke er Jacobsen-lesere.
En smakebit fra slutten. Etter å ha skrevet
om at turistene flokker seg rundt Sinnataggen, skriver Roy Jacobsen
avslutningsvis om Melankolien som finnes på bokomslaget:
«Men
så kan man snu seg og se det turistene ikke ser, den lille jentungen som er
Sinnataggens kalkulerte opposisjon, hun heter Melankolien, og registrere at hun
ikke berøres, på noen legemsdeler, at hun ikke har blankpolerte flater og er
synlig og demonstrativ eller på noe vis forsøker å ta seg ut, men at hun
allerede i en alder av kun tre eller fire har lagt seg til en beskjeden
attityde, at hun står der og håper at ingen skal se henne, og at hun lykkes med
det.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar