Gjestene av Agnes Ravatn – morsom og spennende

 

«Mens me åt, slo ein vemodig tanke ned i meg, nemleg at eg angra på at eg ikkje hadde vore meir ambisiøs i yrkeslivet. Livet mitt fortona seg plutseleg som ein serie behagelege resignasjonar — frå eg forlet posten min ved Iris sitt hoff den gongen og uforvarande gjorde far min til offer for ein intrikat hemnaksjon, til eg som nyutdanna jurist med svært god eksamen valde å arbeide på Vinmonopolet og til slutt søkte på og fekk den nesten lattervekkande lågthengande stillinga i kommunen.

Berre Kai var ein slags triumf, og han hadde til gjengjeld komme rekande på ei fjøl.

Hadde eg ikkje vore så uambisiøs den gongen, kunne eg kanskje vore ein tiltrudd tingrettsdommar i dag, eller ein ærgjerrig og profilert forsvarsadvokat. Forsvarsadvokat og hyttenabo, for i denne fantasien var hytta verkeleg vår, og det kunne vere ein ekte varme mellom oss, og me kunne besøke dei i Stockholm, der me kunne ha lange, stille samtalar, ikkje berre om litteratur og rettsvesenet, det ville bli slitsamt i lengda, men om livet slik det er, i form av vanskelege val, konfliktar, dilemma.»

Romanen Gjestene ble en god leseopplevelse. Jeg burde ikke blitt overrasket. Etter å ha lest tidligere bøker og tekster av Agnes Ravatn er hun en av mine favorittforfattere. Det at jeg ennå ikke har lest Dei sju dørane fra 2019 er merkelig.

Gjestene, utgitt i 2022, synes jeg er morsom og spennende. Ikke til å legge fra seg. Jeg fikk opp pulsen flere ganger. Det er det ikke alltid jeg får av bøker som kategoriseres som spenningsbøker. Ser at anmeldere kategoriserer romanen som et kammerspill (et skuespill som er skrevet for en liten, intim scene). Helt klart at handlingen i romanen hadde passet som et skuespill.

Romanen er på 174 sider, og jeg skal ikke avsløre handlingen utover forlagets omtale:

 

«Karin og Kai takkar motvillig ja til å låne ei luksuriøs hytte ved Oslofjorden. Men Karin er ikkje noko skjergardsmenneske, og det som kunne ha blitt eit fint avbrekk frå kvardagen, blir i staden ei påminning om alt det ho ikkje har. I møte med hyttenaboane, eit kjent forfattarpar, kjem Karin i skade for å servere ei kvit løgn, og snart har ho og Kai vikla seg inn i noko dei ikkje så lett kan vikle seg ut av.»

Dei sju dørene – Agnes Ravatn kaller romanen hun har skrevet en moderne gresk tragedie

Jeg er fan av forfatteren Agnes Ravatn og har lest alle bøkene hun har utgitt. Liker også at hun byr på seg selv innenfor fornuftige rammer, som her i NRK programmet Norge Rundt i 2017 i innslaget Forfattevenner der hun forteller fra sin nye tilværelse som småbarnsmor på et nedlagt småbruk i Sveio. Om at ønsket om ro til å skrive har gjort at hun begynner å skrive bøkene med penn, og at hun etterhvert går over til PC frakoblet Internett. Vi møter henne sammen med forfatteren Einar Økland som hun kaller en drømmenabo. Han kaller henne vår tids Sigrid Undset.

Om Agnes Ravatn kan sammenlignes med Undset skal ikke jeg våge meg på å mene noe om. Jeg har nå lest ferdig den siste romanen hun har skrever Dei sju dørene som forlaget Samlaget beskriver slik:

«Litteraturprofessor Nina Wisløff er i ei brytingstid. Arbeidet hennar kjennest mindre og mindre relevant, og huset hennar skal snart rivast. Mannen er travel helsebyråd, og forholdet til den kyniske legedottera er ikkje det beste.

Då leigebuaren deira, Mari, forsvinn sporlaust, går det ikkje lang tid før politiets etterforsking stansar opp. I det stille begynner Nina å nøste opp i kva som kan ha skjedd, og det ho finn, får store ringverknader.

Dei sju dørene er ein urovekkande roman om mørke løyndommar og farleg nysgjerrigheit.»

Her i TV programmet til Hans Olav Brenner forteller Agnes Ravatn om hvordan hun fikk ideen til romanen, hun kaller romanen en moderne gresk tragedie, og at hardbarka krimlesere kan forvente seg en nedtur.

Jeg ble ikke skuffet. Tvert imot. En godbit av en bok. Agnes Ravatn er en spennende forfatter å følge. En forfatter som skiller seg ut på en positiv måte.

Her i Sunnmørsposten kan du lese mer om romanen:

«Agnes Ravatn har ikke skrevet roman siden gjennombruddet med «Fugletribunalet» kom i 2013. Hun har skrevet selvhjelpsbøker, en bok om filosofi samt mange essays. Men nå merket hun at hun hadde «levd» litt, hun hadde noe på hjertet igjen.

– «Dei sju dørene» hadde ikke blitt til uten pasienterfaringen. Men boken er ikke blitt en «sykehistorie», det er bare bakt inn, forteller Ravatn oss. Og vil ikke avsløre for mye. Den nye romanen er nemlig en spenningsroman, en riktig page turner, som handler om en leietaker som forsvinner, en ekspert i greske tragedier og en travel helsebyråd. Bland inn en kynisk legedatter og en veldig mørk hemmelighet, så har du rammene for «Dei sju dørene».»

Stoisk uro og andre filosofiske smular av Agnes Ravatn

«Er det berre eg, eller er faget filosofi litt skuffande?»

Spørsmålet stiller Agnes Ravatn innledningsvis i det første kapitlet i boken Stoisk uro og andre filosofiske smular. For egen del er det å si at jeg, heldigvis, ikke har hatt det som fag i en utdanning noengang. Men jeg har kjøpt og lest bøker med tema filosofi. Noen bare begynt å lese og gitt opp. Så ja, jeg synes det er skuffende kjedelig.

Den siste boken jeg leste var Å leve med Kirkegaard av Sørine Gothfredsen. Jeg synes jeg fikk så lite ut av den at jeg ikke engang giddet å skrive et blogginnlegg. Så den står i bokhylla, og det er mulig jeg leser den om igjen for å finne ut om det den omhandler treffer bedre en annen gang. Men livet er for kort til at jeg lider meg gjennom det ved å lese bøker som kjeder meg. Det gjør ikke Agnes Ravatn som fortsetter slik i Stoisk uro og andre filosofiske smular:

«Det har alle føresetnader for å vere det mest interessante i verda, men så blir det likevel alltid akkurat litt for abstrakt, for kjedeleg, for tungt og umuleg å relatere til eige liv. Fra no av ønskjer eg å yte min vesle skjerv for å bøte på at dette fagområdet har forsømt seg så altfor lenge, ved å gjere teori om til praksis i dagleglivet mitt og med stor møde utforske denne «kjærleiken til visdom», som filosofien påstar at han både er og har.

Ein kveld for ikkje mange dagane sidan sat eg og såg ein realityserie på TV3 mens eg googla meg sjølv på laptopen eg hadde i fanget, sjekka Twitter på iPhonen og prøvde å lese ei bok. Brått blei eg kald: Ja vel. Slik har eg altså blitt, tenkte eg. Eit multimedieshow med ein papegøyes evne til konsentrasjon. Eg hadde latt meg søkke ned i ei hengemyr av dødssynder: rastløyse, apati, kikkarmentalitet, egosentrisme og idioti.

Eg som ein gong var så lovande, så nyfiken, så interessert i verda, ei interesse som verken fjernsyn eller internett kunne forpurre, eg som kunne arbeide uforstyrra i timevis, og som hadde ambisjonar av ein eller annan art.»

Agnes Ravatn humor er det som treffer meg, også i denne boken. Eller tekstene som hun skrev da hun levde et urbant liv i hovedstaden. Som hun skriver i innledningen, nå bor hun på et småbruk i bygda Valevåg på Vestlandet. De som ønsker å vite mer om hennes nye liv på landet, kan søke på NRK.no

Stoisk uro og andre filosofiske smular ble utgitt i 2018, og forlaget Samlaget beskriver boken slik:

«Er filosofi høgtsvevande og teoretisk visvas, eller kan det òg ha praktisk nytte? I denne underhaldande boka testar Agnes Ravatn ut korleis dei ulike filosofiske skulane fungerer i kvardagen, i eit halvhjarta forsøk på å bli eit betre menneske.

På vegen mot det gode livet går ho på ski med Kant, arrangerer symposium i Platons ånd og trulovar seg etter råd frå Kierkegaard. Stoisk uro og andre filosofiske smular er ei sjarmerande samling tekstar som vekker både latter og undring.»

Verda er ein skandale - Ei lita bok om livet på landet - av Agnes Ravatn

«Men mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså på kva haken kunne vere.

Ja da, snart kjem hausten mørk og våt og ufyseleg, men det vil jo ikkje kome som noka overrasking. Me har ikkje bil og er temmeleg fastlåste dersom me vil nokon stad. Men det vil me jo ikkje. Og det er kanskje få barn på same alder som guten vår i strøket. Men det hastar ikkje. Enn så lenge er han fornøgd med å bite på øyra til Nasse Nøff-dokka si. Derimot kan eg godt vedgå at eg ber på ein snev av frykt for å bli «gløymd». Det har alltid skine gjennom at om ein skal kunne overleve slik halvegs som kunstnar, iallfall når talentet berre er slik passeleg, så er ein heilt nøydd til å vere ein del av miljøet. Gå på festane, knyte kontaktar, innsmigre seg hos journalistar som vil løfte ein fram, heile tida sørge for å halde namnet sitt varmt. No som eg har flytta, er eg død. Og dei som var så heldige å treffe meg mens eg levde, og som likte meg, vil for lengst ha funne seg ei ny: eit nytt friskt pust frå Vestlandet, med enda skråare blikk enn mitt, yngre, med finare klede og meir naturleg sminke. Det er ingen frøkensport å tilhøyre kultureliten.»

På slutten av boken som sitatet over er hentet fra: Verda er ein skandale – Ei lita bok om livet på landet av Agnes Ravatn, står det at innholdet i boken er lett omarbeidde tekster som tidligere har vært trykt i avisen Dag og Tid. Boken er på 95 sider og jeg har lånt den av biblioteket. Jeg er fan av Agnes Ravatn og vil lese bøker og tekster hun skriver uansett hvor hun bor. Og jeg synes selvsagt at boken var herlig å lese.

 De som vil se Agnes Ravatn i levende live der Einar Økland sier at han ser likheten mellom Agnes Ravatn og Sigrid Undset, kan klikke seg inn på dette innslaget i Norge Rundt – Forfattervenner – anbefales.

Samlaget beskriver innholdet i boken slik:

 «Etter eit hektisk tiår i hovudstaden tek Agnes Ravatn mann og baby med seg frå Frogner og flyttar til den vesle vestlandsbygda Valevåg for å roe ned i permisjonstida. I eit forfalle småbruk utan Internett, omkransa av skog, fjell og sauer, milevis unna kulturandedammen i hovudstaden, snirklar dagane seg sakte forbi for den vesle familien. Kveldane går med til å drikke vin og samtale med den næraste naboen: vennen og forfattarkollegaen Einar Økland.

Verda er ein skandale er stasjonære reisebrev frå eit halvår på bygda. Det handlar om lykke, skriving, det enkle livet og jakta på det perfekte knekkebrødet. Tekstane er lett omarbeidde versjonar av essay som har stått på trykk i Dag og Tid.»

Agnes Ravatn : Operasjon sjølvdisiplin - en humoristisk tilnærming til tema

Samlaget skriver om denne boken:

«Sjølvhjelpsbok for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker

Sjekkar du Facebook på mobilen mens du les godnatthistorier for ungane? Har du konsentrasjonsvanskar og manglande impulskontroll? Ikkje-eksisterande treningsvanar og eit kosthald lagt opp etter innfallsmetoden? Då er denne boka for deg! 

Mangel på sjølvdisiplin er eit problem stadig fleire merkar på kropp og sinn. Slik var det òg for forfattar Agnes Ravatn, som i mange år var ein kronisk utsetjande internettslave, med frynsete livsstil og altfor høg kvilepuls. Heilt til ho bestemte seg for å ta eit grep. Resultatet er ein vitskapleg fundert og praktisk guide til korleis du kan gjenvinne viljestyrke og sjølvkontroll. Operasjon sjølvdisiplin er ei gjenkjenneleg og underhaldande bok spekka med råd om korleis du kan bryte dårlege vanar, arbeide konsentrert, få gode rutinar, og meir fritid utan dårleg samvit.

Boka passar like godt for studentar og folk i kontoryrke, som for deg som har vondt for å knyte på deg joggeskoa, eller har ein hang til å småete.

Tekstane i boka byggjer på ein artikkelserie i Dag og Tid.»

Jeg skal forsøke å gjøre dette innlegget så enkelt som mulig: jeg fikk en forkjølelse kastet over meg på fredag. Det er det med at noe har invadert kroppen min som jeg misliker veldig.

Vil du lese et fyldig og god anmeldelse av denne boken kan du lese innlegget som Rose-Marie har skrevet på sin blogg:

Hylende morsomt om manglende selvdisiplin og om veien til et bedre liv! 

Årsaken til at jeg lånte denne lille boka på 108 sider i et lite format av biblioteket, er ikke at jeg forventet mange nye råd hva angår selvdisplin utover det jeg har lest tidligere. Hun viser til en del forskning på området, og det meste har jeg lest om før, i bøker og artikler i aviser og tidsskrifter. Noe nytt er det å hente. Men det er erfaringen med forfatterens morsomme tilnærming til slike temaer som fikk meg til å lese boken.  

For som mange av oss mangler hun selvdisiplin på en del områder, som kan gi seg utslag i en del komiske tilstander og situasjoner, og det var det jeg ville lese om. Gjenkjennelsen beskrevet av Agnes Ravatns skarpe og morsomme penn. Hun skuffet ikke denne ganger heller.

For egen del er det å si at det er områder jeg har mer selvdisiplin enn andre. Jobb og økonomi er gode områder.  Trening under middels. Salte snacks er jeg en uforbederlig synder. Jeg drømmer bare om den dagen jeg kan finne en død rotte i posen med potetgull fra Maarud der favorittsmaken er Ost & Løk. Det vil nok være den beste kuren mot min dårlige selvdisiplin på området. Jojo-slanking kan jeg alt om. Både hvordan en går ned vekt og går opp igjen.

Jeg er en av de få som ikke har smarttelefon. Jeg leser her i en bokanmeldelse i VG at Agnes Ravatn hadde gått tilbake til en Nokia, en sånn som jeg har. Så glad jeg ble da jeg leste det - føler meg ikke så ensom lenger! Har lenge tenkt at jeg skal skaffe meg en smarttelefon for ikke havne utenfor den teknologiske utviklingen. Har også et stående tilbud på jobben som jeg hittil har takket nei til. Men når jeg observerer hvor avhengig mange er av smart-telefonen, har det foreløpig bare vært en tanke. Er redd for at den skal invadere meg på samme måte som forkjølelsen har gjort med kroppen min.

Men når det er sagt: jeg synes det er noe skummelt med de som er selvdisiplinerte på de fleste områder. Vi lever i et overflodssamfunn, og det skal en sterk rygg å lukke øynene for alle fristelsene. Men Agnes Ravatn har råd og tips som kan være til hjelp.

I et tidligere innlegg har jeg skrevet om listen jeg har hatt på kontoret mitt, en liste jeg har hatt omtrent siden jeg begynte å jobbe. Jeg fant den i et internt blad på jobben – og her er det mange råd som jeg har fulgt og som har gitt effekt jobbmessig – med det er det ikke sagt at jeg ikke synder innimellom også på det området:

·            Løs oppgavene i rekkefølge etter deres viktighetsgrad

·            Gjør "ubehagelige" ting tidligst mulig på dagen

·            Kom med løsninger, ikke bare problemer

·            Gjør en ting av gangen - og gjør den ferdig

·            Ta aldri i et stykke papir uten å gjøre noe med det

·            Løs beslektede oppgaver i sammenheng

·            Unngå impulsive avbrytelser i eget og andres arbeid

·            Gjør ikke ting bedre enn godt nok til å tjene sakens formål

·            Fastsett tidsfrister for arbeidet

·            Vær usvikelig presis ved oppfølging av tidsfrister

·            Analyser feil og forebygg gjentakelser

·            Årsaksforklar suksesser - og gjenta dem

Boken på vent: Operasjon sjølvdisiplin av Agnes Ravatn

Forlaget beskriver boken til Agnes Ravatn som en

«Sjølvhjelpsbok for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker:

Vel; antall selvhjelpsbøker i bokhylla viser vel at jeg hadde stor tro på det de skulle overbevise meg om da jeg kjøpte dem. Det er bare en ting å gjøre når jeg nå i ettertid ser dem stå der – det er å humre av meg selv for at jeg kjøpte dem. 

Det var ikke planlagt at jeg skulle låne boken til Agnes Ravatn da jeg var innom biblioteket i dag, men jeg måtte ta den med meg da den stod i bibliotekets «godis» -hylle – hun har en humor jeg liker – her er slik boken beskrives:

«Sjekkar du Facebook på mobilen mens du les godnatthistorier for ungane? Har du konsentrasjonsvanskar og manglande impulskontroll? Ikkje-eksisterande treningsvanar og eit kosthald lagt opp etter innfallsmetoden? Då er denne boka for deg!

Mangel på sjølvdisiplin er eit problem stadig fleire merkar på kropp og sinn. Slik var det òg for forfattar Agnes Ravatn, som i mange år var ein kronisk utsetjande internettslave, med frynsete livsstil og altfor høg kvilepuls. Heilt til ho bestemte seg for å ta eit grep. Resultatet er ein vitskapleg fundert og praktisk guide til korleis du kan gjenvinne viljestyrke og sjølvkontroll.

Operasjon sjølvdisiplin er ei gjenkjenneleg og underhaldande bok spekka med råd om korleis du kan bryte dårlege vanar, arbeide konsentrert, få gode rutinar og meir fritid utan dårleg samvit. Boka passar like godt for studentar og folk i kontoryrke som for deg som har vondt for å knyte på deg joggeskoa eller har ein hang til å småete.»

Vil du lese om flere bøker på vent eller ønsker å delta, her er en link til Beathes bokhylle.

Fugletribunalet av Agnes Ravatn

Det er skrevet mye fint om romanen Fugletribunalet skrevet av Agnes Ravatn og utgitt i 2013. Jeg kan slutte meg til det som er skrevet.

Det var merkelig nok ingen venteliste på romanen på biblioteket. Noe det bruker å være på nye bøker. Kanskje det er fordi noen er skeptiske til at Agnes Ravatn skriver på nynorsk. Det er det etter min mening ingen grunn til.

Jeg har lest to bøker av henne tidligere i 2013. Fugletribunalet viser at Agnes Ravatn kan mer enn å være vittig. 

Forlaget Samlaget presenterer romanen slik:

"TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?

I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?"

Hun klarte å holde meg engasjert fra side en til jeg hadde lest alle 206 sider. Til tross for det kun var to personer med i handlingen. I tillegg til en infam butikkdame som vi møter noen ganger og som kjenner igjen Allis.  Det er tilstrekkelig dersom disse har karaktertrekk som hun har gitt dem i denne romanen. Uforutsigbare som skaper en spesiell stemning og spenning.

Et lite sitat:

"Kor lenge varar eigentleg ein skandale? tenkte eg. Ikkje altfor lenge no til dags, folk har nok med seg sjølve, og dei gøymer så fort, éin skandale er ikkje nok, det må fyllast på, dei må heile tida ha fersk skam. Dette landet er så lite at ingen tør knuse andre fullstendig, berre litt, for dei veit det like godt kunne vore dei sjølve."

 Jeg håper Agnes Ravatn fortsetter å gi ut bøker. Uansett om det er i rollen som artig observatør av seg selv og andre. Eller som hun gjør i Fugletribunalet. I et intervju med Aftenposten 6. september 2013 sa hun at hun fikk ideen til romanen for fem år siden. Forrige gang hun ga ut roman var i 2007. Håper ikke jeg må vente altfor mange år på en ny roman. 

Innlegg om de to andre bøkene jeg har lest som er skrevet av Agnes Ravatn: 

Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn

Veke 53 av Agnes Ravatn

Veke 53 av Agnes Ravatn

Det var nå jeg skulle legge ut i det vide og det brede om all crazy-humoren som jeg fant i Veke 53 (2007) av Agnes Ravatn. Det var humoren en anmelder benevnte det som. Men nei, romanen fant jeg i overkant kjedelig. En lovende start, og noen små topper midtveis. Jeg leste og håpet, nå må det da skje noe. Men jeg fant lite humor i den. Mulig at det at jeg synes hovedpersonen var på minussiden hva angår sjarm gjorde at jeg fikk tunnellsyn. 

Romanen ble utgitt før boken jeg skrev om i innlegget og som jeg likte veldig godt:

 Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn

 Se det kjedelige omslaget:

Bokens hovedperson (fortellerstemmen) er Georg Ulveset.  Georg er lektor i videregående skole, skilt og har en voksen datter. Han bor alene. Har venner men føler seg ensom. Han beskriver ekteskapet som noe han godt kunne vært foruten.

Handlingen starter 18. desember. Georg skal ha elevsamtaler med elevene som han beskriver som ukarismatiske. Han blir overtalt til å være med i begravelsen til en tidligere undervisningsinspektør av kollega og venn Ottar. Etter begravelsen går disse to på pub. Etter å ha vært på pub går Georg hjem. Beathe som han leier hos har brukket lårhalsen. Beathes datter har bedt han sjekke døra til moren fordi hun mener den er ulåst. Han går inn, finner halvfulle spritflasker i et skap og drikker seg full. Dagen etter møter han full opp på skolen og blir sendt hjem av rektor. Det er starten på boken som tar for seg det som skjer i Georgs liv frem til 30. desember.

Jeg hadde nok for store forventninger etter å lest Stillstand. Som jeg skriver innledningsvis, boken startet bra. Men så skjer det lite frem til en fest han blir invitert i. Litt action og morsomme beskrivelser. For igjen å flate ut og bli kjedelig. For meg. Er nok mest påvirket av at personer som Georg irriterer meg litt mye. Jeg klarer sjelden å se det komiske i dem.  

For meg er Georg en person med en del innestengte vintre. Som han har sementert inne og aldri vil komme ut. En vinglete person som lett lar seg overtale til ting han i utgangspunktet ikke ønsker å være med på. Som en geléklump. Til å sitte på med en kollega, delta i begravelse og være med på fest osv. Han var t o m i bryllupet til tidligere ektefelle! Istedenfor å si nei,  går han i ettertid rundt og forbanner og irriterer seg over folk. Neppe mer karismatisk enn han beskriver elevene sine å være. Heldigvis var boken bare på 200 sider, med mange dialoger og kapittelinndeling. Det var godt å komme ut av universet til Georg.  

Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn

Forfatter og journalist Agnes Ravatn (f.1983) har fått et nytt medlem i fanklubben. Og det fikk hun etter at jeg har lest essay-samlingen Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå utgitt i 2009 av forlaget Samlaget. Den første boken jeg har lest skrevet av Ravatn.

Ikke la deg lure av det trege omslaget til boken på 125 sider og som forlaget beskriver slik:

«I essaysamlinga Stillstand, frå 2009, skriv Ravatn ein serie essay med utgangspunkt i situasjonar der ingenting skjer. Resultatet vart eit humoristisk og sivilisasjonskritisk portrett av Noreg, med høg gjenkjenningsfaktor.»

  

 Romanen Veke 53 (2007) og Folkelesnad (essay - 2011) ligger klar til lesing. Alle bøkene har jeg lånt av biblioteket. Her er link til forlaget der du kan lese mer om forfatteren. Der jeg har hentet dette bildet fra:

Forfatteren har bl a besøkt en kafe. Et kjøpesenter. Hun skriver fra et opphold på Lillehammer litteraturfestival. Fjorten steder totalt. Det er enkelte ganger hysterisk morsomt å lese. Boken viser at selv den mest kjedelige settingen kan bli morsom dersom den ses gjennom øynene av en forfatter med humoristisk sans og skråblikk på seg selv.

 Fra kafeen i Ålesund:

«Mens eg sit og er sivilasjonskritisk, går dei to kvinnene over til å snakke om sudoku, men på ein urimelig dramatisk måte. Det er merkeleg å være tilhøyrar til dette, men oppklaringa kjem då dei to damene heilt samstundes oppdagar at dei har forveksla ordet ‘sudoku’ med ‘tsunami’. «

Fra kjøpesenteret – angsten for rulletrapper – gjenkjennende:

 «Enno har det gått bra, men berre fordi eg er så ufrivillig årvaken i denne transportsituasjonen. Tre meter før eg er oppe, legg eg inn ein passeleg svikt i knea for å førebu eit spenstig hopp over på den trygge sida. «

Fra litteraturfestivalen:

«Ein litteraturfestival osar av baktankar. Her skal nettverk byggas! Forlagsfolka vifter med plastkorta sine og kastar middagar og halvliterar over tilfeldige forbipasserande. Det som skil litteraturfestivalar frå andre festivalar, er at det ikkje er tomme angrepillebrett som ligg strødd på bakken om morgonen, men visittkort.»

Dette er bare et lite utdrag. Det er så mye snadder i denne boka. Så mye jeg kan kjenne seg igjen i. Det er kanskje derfor mye av det hun skriver om blir så morsomt å lese.

Boken på vent: Veke 53 av Agnes Ravatn

Agnes Ravatn var en ukjent forfatter for meg inntil jeg leste to intervjuer med henne og blogginnlegg i forbindelse med utgivelsen av romanen Fugletribunalet.

Det jeg har lest har gitt meg store forventninger, og jeg starter med Veke 53 som var forfatterens debutroman utgitt i i 2007. På NRK.no i dag er den kalt crazykomisk. Nå er forventningene steget enda et hakk!! 

Forlaget Samlaget skriver om Veke 53:

«Georg Ulveset er ein middelaldrande, skild lektor som innser at han er misfornøgd med dei fleste vala han har teke i livet, utan at han heilt veit kva han skal gjere med det.

Han innser at han treng ein ny sjanse. Det nærmar seg juleferie, og han fryktar at han blir åleine på julaftan. Før den tid er han pålagd å gå i eit middagsselskap. Dei siste vekene i året byr på mange endringar for Georg, den beste vennen hans blir alvorleg sjuk, og han møter att ein stor kjærleik frå ungdommen. Alt dette medan han freistar så godt han kan å halde på den sjølvironiske fasaden.»

Vil du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: