Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn

Forfatter og journalist Agnes Ravatn (f.1983) har fått et nytt medlem i fanklubben. Og det fikk hun etter at jeg har lest essay-samlingen Stillstand – sivilisasjonskritikk på lågt nivå utgitt i 2009 av forlaget Samlaget. Den første boken jeg har lest skrevet av Ravatn.

Ikke la deg lure av det trege omslaget til boken på 125 sider og som forlaget beskriver slik:

«I essaysamlinga Stillstand, frå 2009, skriv Ravatn ein serie essay med utgangspunkt i situasjonar der ingenting skjer. Resultatet vart eit humoristisk og sivilisasjonskritisk portrett av Noreg, med høg gjenkjenningsfaktor.»

  

 Romanen Veke 53 (2007) og Folkelesnad (essay - 2011) ligger klar til lesing. Alle bøkene har jeg lånt av biblioteket. Her er link til forlaget der du kan lese mer om forfatteren. Der jeg har hentet dette bildet fra:

Forfatteren har bl a besøkt en kafe. Et kjøpesenter. Hun skriver fra et opphold på Lillehammer litteraturfestival. Fjorten steder totalt. Det er enkelte ganger hysterisk morsomt å lese. Boken viser at selv den mest kjedelige settingen kan bli morsom dersom den ses gjennom øynene av en forfatter med humoristisk sans og skråblikk på seg selv.

 Fra kafeen i Ålesund:

«Mens eg sit og er sivilasjonskritisk, går dei to kvinnene over til å snakke om sudoku, men på ein urimelig dramatisk måte. Det er merkeleg å være tilhøyrar til dette, men oppklaringa kjem då dei to damene heilt samstundes oppdagar at dei har forveksla ordet ‘sudoku’ med ‘tsunami’. «

Fra kjøpesenteret – angsten for rulletrapper – gjenkjennende:

 «Enno har det gått bra, men berre fordi eg er så ufrivillig årvaken i denne transportsituasjonen. Tre meter før eg er oppe, legg eg inn ein passeleg svikt i knea for å førebu eit spenstig hopp over på den trygge sida. «

Fra litteraturfestivalen:

«Ein litteraturfestival osar av baktankar. Her skal nettverk byggas! Forlagsfolka vifter med plastkorta sine og kastar middagar og halvliterar over tilfeldige forbipasserande. Det som skil litteraturfestivalar frå andre festivalar, er at det ikkje er tomme angrepillebrett som ligg strødd på bakken om morgonen, men visittkort.»

Dette er bare et lite utdrag. Det er så mye snadder i denne boka. Så mye jeg kan kjenne seg igjen i. Det er kanskje derfor mye av det hun skriver om blir så morsomt å lese.