Min søster Ellie (How to be lost) av Amanda Eyre Ward

Skjønnlitteratur med handling fra urbane miljø liker jeg å lese. Muligens en av årsakene til at jeg liker romanen til den amerikanske forfatteren Amanda Eyre Ward, Min søster Ellie (How to be lost). Så bra synes jeg romanen er, at det er en andre gang jeg leser den. 219 sider (perfekt!), utgitt i 2004 og på norsk første gang i 2005. Eksemplaret jeg har, ble utgitt av Bokklubben i 2006 og det var vel deromkring jeg leste romanen første gang.

På forfatterens hjemmeside kan du lese om Amanda Eyre Ward født i 1972.  Om romanen skriver hun:

"I'm often asked if this book is really about my own family. For me, writing is a way of living other lives. I have a hard time making decisions, and in my fiction I like to explore the 'what ifs': what if one of my sisters had disappeared? What if I ran away to New Orleans and became a cocktail waitress? What if I stole a car and drove to Montana, leaving tonight? That said, I do have two sisters, and I grew up in suburban New York..."

Caroline Winthers er single og bor i New Orleans sammen med katten Georgette:

"Jeg var 32 år og hadde ikke vært ute med en mann på et år. I det siste hadde jeg begynt å lure på om jeg alltid ville forbli alene. Når det gjelder barn, var jeg dårlig utstyrt. Jeg var utålmodig, drakk tett, jeg kunne ligge i senga hele dagen med dårlige romaner og bare stå opp og ta på meg en joggedress lenge nok til å hente mat fra Taco Bell (jeg var henfallen til chalupas). Hva slags mor ville jeg blitt? Jeg jobbet om kvelden og fantaserte om fremmede menn. Jeg spiste pølse til middag av egen fri vilje. Fra bensinstasjonen på hjørnet. Tre for en dollar – jeg spiste alle tre. Jeg skulle egentlig ha blitt en berømt pianistinne, men jobbet på bar isteden. "

Det er like før jul. Moren, som bor i en småby ved New York der Caroline vokste opp, forventer henne hjem til jul. Til tross for at Caroline tenker at denne julen skal hun ikke reise hjem, får moren viljen sin. Også søsteren Madeleine og ektefellen Ron kommer til moren. Et av temaene for familien er lillesøsteren Ellie, som forsvant for seksten år siden. Madeleine mener de bør sette strek nå, de må innse at de ikke vil finne henne. Ikke minst fordi det nå er mistanke om at en massemorder kan ha drept Ellie. Moren bør slutte å lete etter søsteren som forsvant i en turbulent periode for familien:  

"Vi syntes ikke synd på dem, foreldrene våre, der de vandret ulykkelige det luksuriøse huset sitt som gjenferd. Alt vi visste, var at de ikke var som andre foreldre, og det hatet vi dem for. Andre mødre brukte ettermiddagen til å bake kake sammen med deg, ikke til å sove eller snakke om gamle kjærester. Andre fedre satte seg ved middagsbordet, og spilte Scoop på søndagsettermiddagene istedenfor å drikke på biblioteket. Når du er liten og strekker ut hånden og ingen tar den, slutter du å strekke den ut. Du vender deg innover isteden. Det var akkurat slik det var."

Faren er død og moren bor nå alene i en leilighet. I en artikkel i People finner moren en artikkel fra Montana – hun mener at Ellie er på bildet og viser det til Caroline:

"Hun stod med ansiktet mot kameraet og hadde på seg dongeribukser og en ermeløs topp. Det brune håret var samlet i en hestehale og ansiktet lyste opp i latter. Jeg klarte ikke å puste. Det var smilet hennes."

Hva gjør familien nå - er det Ellie de ser... Hvordan går det med Caroline og Anthony som hun møter i morens juleselskap.... Det får du vite ved å lese romanen.

Jeg synes ikke romanen er trist, men den beveger meg veldig innimellom. Ikke minst beskrivelsen av jentenes oppvekst og farens alkoholmisbruk. Men det er en optimisme i den som jeg liker. Selv om den lettlest, må en ikke lese så raskt at en ikke får med seg detaljene som ligge der. Samtidig får en ikke alle detaljer, det er noen løse tråder. Det er supert, da kan jeg dikte litt selv. Jeg husket litt fra før, men ikke mer enn at jeg fant den minst like god og spennende som sist jeg leste den. Men viktig å ha med seg at dette ikke er en spenningsroman.