Pan av Knut Hamsun

Det å skrive noe fornuftig om min opplevelse ved å lese Pan av Knut Hamsun, er ikke enkelt. Selv om det ikke er første gang jeg leser den. Men det er egentlig ikke behov for det jf at denne boken er gjennomanalysert av de som innehar riktig kompetanse på området.

Denne gangen ble jeg inspirert til å lese romanen av det som er skrevet om den i boken   Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem og der står det bl a:

«»Hvert kapittel er et dikt», skrev Hamsun om Pan i et brev. «Hver linje er gjennomarbeidet. Jeg lyver ikke når jeg sier at hvert kapittel har kostet meg en ukes arbeid, selv om de er korte. Overalt er det syner, eventyr, symboler.» «

Boken jeg har, er en hundreårsutgave utgitt av Bokklubben i 1994. Den er illustrert med en billedserie av Håkon Gullvåg.

Det er løytnant Glahn som forteller, og han starter sin fortelling slik:

«I det sidste har jeg tænkt og tænkt på Nordlandssommerens evige dag. Jeg sidder her og tænker på den og på den hytte, som jeg boed i, og på skogen bag hytten, og jeg giver mig til å skrive noget ned for å forkorte tiden, og for min fornøjelses skyld»

Hans fortelling er vakkert skrevet, men ikke bare «fornøyelig». Beskrivelser av hans naturopplevelser og svermerier med flere kvinner. Ikke minst Edvarda, datter til Mack på Sirilund. Glahn med «dyreblikket» er høyt oppe. Men det som starter så bra, går over til konflikter innbefattet sjalusi og hevn. Den «onde ånd», Mack, går og lurer i kulissene. 

Jeg liker Benoni og Rosa mye bedre enn Pan. Det har vel med å gjøre at jeg ikke har den kompetansen og tålmodigheten som skal til for riktig å nyte Pan fullt og helt. Leste en gang at Hamsun slet med karakteren Edvarda. Og jeg kan ikke si at jeg får så mye grep om karakteren ved å lese boken.  Men ikke rart jf at historien kretser rundt hva den for meg selvopptatte og pompøse Glahn, beskriver. Avslutter med noe av det Rottem, som hadde kompetanse, skriver om Pan:

«Pan er et prosalyrisk mesterverk, en intens og medlevd historie om et kjærlighetsforhold som er dømt til å mislykkes, vevd inn i en skildring av den nordlandsnaturen som kjærligheten mellom Glahn og Edvarda utfoldes i. Det er en høysang til Kjærligheten og Nordlandssommerens evige dag. Kystlitteratur kan Pan neppe kalles. Det lille som finnes av miljøskildring, er underordnet kjærlighetsmotivet. Og naturen, den er symbolsk ladet og fungerer som resonansbunn for hovedpersonenes følelser – slik tilfellet gjerne er i romantisk diktning. Men naturrommet er umiskjennelig nordnorsk, med den flora og fauna som hører Nordland til, med sjøen og havet utenfor, og skogene innenfor. «

Fra stranda i dag - bare en enslig måke og noen sjøtroll: