Til langt
ut i 1927 gikk Agatha Christie til behandling etter hendelsene i 1926 som Janet
Morgan skriver om i boken, som sitatene under er fra:
«Etter å ha konfrontert seg selv med sine
mareritt hadde Agatha våget seg utenfor det velkjente. Trygg i sin suksess som
uavhengig yrkeskvinne var hun klar til å utforske nye områder. Høsten 1928
bestemte hun seg for å oppsøke solen i Vestindia. To dager før hun skulle reise
spiste hun middag med venner, og møtte et ektepar som nettopp var kommet hjem
fra Bagdad. Agatha ble fascinert av deres begeistrede beskrivelse, og iveren
steg da hun fikk vite at Bagdad kunne nås ikke bare med skip, også med Orientekspressen.
Hun ble også beruset av vage minner fra eventyrene om Aladdin, Sinbad,
oljelamper, sultaner og ånder. Også rare navn hadde magisk kraft, særlig når de
sto på siden av et tog — dette romantiske fenomen. Her dreiet det seg om
Simplon-Orient Express: London — Paris — Lausanne — Milano — Venezia — Trieste
— Zagreb — Beograd — Sofia — Istanbul. Og siden, som Taunus-ekspressen,
fortsatte den til Aleppo og Beirut.
For Agatha, som for tusener både før og
senere, var et tog mirakuløst stemningsskapende. For henne dreiet det seg om
damplokomotivet, som raget høyt over perrongen, og overveldet tilskueren med
larm og utseende. Bare ved å kjøpe en billett kunne du reise anonymt mot
horisonten — et virkelig frihetsløfte. Toget var dessuten så pålitelig og velordnet,
fra stemplenes jevne slag og hjulenes rytme til den disiplin både skinner og
rutetabeller sørget for. Ikke bare landet toget kjørte gjennom, men også toget
selv var som en ny verden. De reisende var tilfeldig ført sammen, og hadde
ulike formål, men på toget var de allierte, og måtte tilpasse seg visse
konvensjoner, med anviste plasser og spisetider. Hver reisende kategoriserte
raskt de andre, ikke bare etter hvilken klasse de reiste på, men etter
nasjonalitet og alder, utseende og opptreden. Det som skjedde på en togreise
var både forutsigbart og uventet, både trygt og farlig. Et ideelt sted for
betroelser mellom fremmede, en forsamling som skal oppløses igjen, og — som
Agatha allerede hadde funnet ut — et ideelt sted for en forbrytelse. Mange av
hennes mest vellykte mord skulle finne sted og bli oppklart i omhyggelig
avgrensede miljøer, og under forhold der man opptrådte litt formelt. I tillegg
var kryssing av grenser et gjennomgangstema i britisk kunst og litteratur på
den tiden Agatha slo igjennom. Det gjaldt ikke bare geografiske, men også de
uklare moralske, emosjonelle og politiske grenser. Toget ga råstoff til
fantasien — og mest fantastisk var Orientekspressen. Agatha ilte til
reisebyrået og byttet billettene.»
Når man
leser om denne reisen, er det ingen tvil om at Agatha fikk svært mye stoff fra den til
sine bøker.
«I Bagdad klarte reisefeller å trekke henne
inn i en gruppe av fastboende briter. Men Agatha ønsket ikke å være i en
britisk-preget utflytter-koloni. Ikke langt fra Bagdad lå dessuten byen Ur og
lokket — den sumeriske sivilisasjons vugge. Her oppsto kileskriften, livlig
handel og imponerende ingeniørvirksomhet med et nettverk av kanaler som knyttet
byer sammen. 1 1922 var utgravninger kommet i gang under ledelse av Leonard
Woolley, en begavet arkeolog som før Den første verdenskrig hadde samarbeidet
med T. E. Lawrence i Syria og senere i Egypt. Hans innsats gjorde det mulig å
kartlegge Urs historie fra starten ca. 4000 år f.Kr. til slutten 200—300 år f.
Kr.»
Agatha
reiste hjem til England før jul i 1928 og var invitert til et nytt besøk til
Irak av ekteparet Woolley to år senere. Det var her hun traff assistenten til
Woolley, arkeologen Max Mallowan, som ble hennes nye ektefelle. De giftet seg i
Edinburgh i 1930, samme år som romanen Mord i prestegården (The Murder at
the Vicarage) ble utgitt.
Mord i
prestegården er
den tredje romanen som jeg har lest i mitt Agathe Christie-prosjekt. Den beste jeg
har lest hittil. Jeg har flere ganger sett den filmatisert, men det blir noe annet
å lese boken. I tillegg kommer alt jeg har lest om Agatha Christie i Janet Morgans
biografi, og at jeg under lesingen tenker på hvor hun kan han hentet ideene til handling og personligheter fra.
Agatha
trengte en ny detektiv, hun var lei av Poirot. I Mord i prestegården
er det første gang peppermøen miss Janet Marple blir introdusert:
«Men Miss Marples personlighet har mye til
felles med en av Agathas tidligere figurer: Miss Caroline Sheppard i The Murder
of Roger Ackroyd. Også hun var en gløgg og observant gammel jomfru, som både
ergret og imponerte de nedlatende menn som omga henne ved sin milde
allvitenhet. Agatha beskrev henne i selvbiografien som «hjemmets komplette
detektivtjeneste». Miss Marples hjemsted St. Mary Mead, som også er åsted for
The Murder at the Vicarage (Mord i prestegården), ligner på landsbyer der
Agatha bodde som småpike. Miss Marple selv hadde mange trekk fra de eldre
damene som kom i kaffeslabberas hos Agathas bestemor i Ealing. Agatha benekter
at Auntie-Grannie var hovedmodell «hun er langt mer pedantisk og jomfrunalsk
enn bestemor noen gang var»), men de har et fellestrekk: «Enda hun var munter,
ventet hun seg alltid det verste av alt og alle, og fikk med nesten skremmende
nøyaktighet vanligvis rett." Senere avslørte Miss Marple andre vaner
felles med AuntieGrannie: Hun likte å handle i hærens og marinens depoter, og å
gå på utsalg for å supplere sine lagre av servietter 0g badehåndklær. Miss
Marple var også penere, mer spøkefull og mildere enn Miss Sheppard. «Jeg
assosierer henne hovedsakelig med ulldotter,» fortalte Agatha en gang til en
beundrer.
Handlingen
i boken foregår i landsbyen St. Mary Mead. Fortellerstemmer er presten herr
Clemment som bor sammen med din tyve år yngre kone Griselda og nevøen Dennis om
er seksten år. I landsbyen har de gamle damene god oversikt over det som skjer,
og det meste får de vite gjennom hushjelper som sladrer over en lav sko av det
som skjer der de jobber. Fra bokomslaget til boken jeg har kjøpt og lest:
«Oberst Protheroe er landsbyens mest upopulære
mann. Til og med presten ønsker liver av han, og det er nettopp i prestegården
Protheroe blir funnet myrdet. Miss Marple er straks på saken.
Miss Marple er en elskelig gammel dame med
skarp tunge og intellekt. Hun er uforbederlig nysgjerrig og har full oversikt
over det som skjer i landsbyen St. Mary Mead. I Mord i prestegården opplever vi
for første gang Miss Marples unike evner som amatørdetektiv.
De mistenkte spenner fra oberstens utro kone
og hennes elsker, til presten og hans unge kone. Miss Marple viser deg fra en
enda mer nysgjerrig side enn i de senere bøkene om henne. Hun kombinerer
intuisjon og menneskelig forståelse med en sylskarp hjerne, og i Mord i
prestegården pønsker hun ut en usedvanlig frekk plan for å finne morderen.»