30. sep. 2021

Mord i prestegården (The Murder at the Vicarage) – 1930 – Miss Marple kommer inn på arenaen for første gang

 


Til langt ut i 1927 gikk Agatha Christie til behandling etter hendelsene i 1926 som Janet Morgan skriver om i boken, som sitatene under er fra:

Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om

 Det var stor usikkerhet knyttet til ekteskapet med Archie, hvor hun skulle bo og hvilken innvirkning endringene ville ha på datteren Rosalind. Agatha trodde ennå på at ekteskapet kunne reddes, men gikk til slutt nølende med på skilsmisse. Skilsmisse ble innvilget i april 1928.

«Etter å ha konfrontert seg selv med sine mareritt hadde Agatha våget seg utenfor det velkjente. Trygg i sin suksess som uavhengig yrkeskvinne var hun klar til å utforske nye områder. Høsten 1928 bestemte hun seg for å oppsøke solen i Vestindia. To dager før hun skulle reise spiste hun middag med venner, og møtte et ektepar som nettopp var kommet hjem fra Bagdad. Agatha ble fascinert av deres begeistrede beskrivelse, og iveren steg da hun fikk vite at Bagdad kunne nås ikke bare med skip, også med Orientekspressen. Hun ble også beruset av vage minner fra eventyrene om Aladdin, Sinbad, oljelamper, sultaner og ånder. Også rare navn hadde magisk kraft, særlig når de sto på siden av et tog — dette romantiske fenomen. Her dreiet det seg om Simplon-Orient Express: London — Paris — Lausanne — Milano — Venezia — Trieste — Zagreb — Beograd — Sofia — Istanbul. Og siden, som Taunus-ekspressen, fortsatte den til Aleppo og Beirut.

For Agatha, som for tusener både før og senere, var et tog mirakuløst stemningsskapende. For henne dreiet det seg om damplokomotivet, som raget høyt over perrongen, og overveldet tilskueren med larm og utseende. Bare ved å kjøpe en billett kunne du reise anonymt mot horisonten — et virkelig frihetsløfte. Toget var dessuten så pålitelig og velordnet, fra stemplenes jevne slag og hjulenes rytme til den disiplin både skinner og rutetabeller sørget for. Ikke bare landet toget kjørte gjennom, men også toget selv var som en ny verden. De reisende var tilfeldig ført sammen, og hadde ulike formål, men på toget var de allierte, og måtte tilpasse seg visse konvensjoner, med anviste plasser og spisetider. Hver reisende kategoriserte raskt de andre, ikke bare etter hvilken klasse de reiste på, men etter nasjonalitet og alder, utseende og opptreden. Det som skjedde på en togreise var både forutsigbart og uventet, både trygt og farlig. Et ideelt sted for betroelser mellom fremmede, en forsamling som skal oppløses igjen, og — som Agatha allerede hadde funnet ut — et ideelt sted for en forbrytelse. Mange av hennes mest vellykte mord skulle finne sted og bli oppklart i omhyggelig avgrensede miljøer, og under forhold der man opptrådte litt formelt. I tillegg var kryssing av grenser et gjennomgangstema i britisk kunst og litteratur på den tiden Agatha slo igjennom. Det gjaldt ikke bare geografiske, men også de uklare moralske, emosjonelle og politiske grenser. Toget ga råstoff til fantasien — og mest fantastisk var Orientekspressen. Agatha ilte til reisebyrået og byttet billettene.»

Når man leser om denne reisen, er det ingen tvil om at Agatha fikk svært mye stoff fra den til sine bøker.

«I Bagdad klarte reisefeller å trekke henne inn i en gruppe av fastboende briter. Men Agatha ønsket ikke å være i en britisk-preget utflytter-koloni. Ikke langt fra Bagdad lå dessuten byen Ur og lokket — den sumeriske sivilisasjons vugge. Her oppsto kileskriften, livlig handel og imponerende ingeniørvirksomhet med et nettverk av kanaler som knyttet byer sammen. 1 1922 var utgravninger kommet i gang under ledelse av Leonard Woolley, en begavet arkeolog som før Den første verdenskrig hadde samarbeidet med T. E. Lawrence i Syria og senere i Egypt. Hans innsats gjorde det mulig å kartlegge Urs historie fra starten ca. 4000 år f.Kr. til slutten 200—300 år f. Kr.»

Agatha reiste hjem til England før jul i 1928 og var invitert til et nytt besøk til Irak av ekteparet Woolley to år senere. Det var her hun traff assistenten til Woolley, arkeologen Max Mallowan, som ble hennes nye ektefelle. De giftet seg i Edinburgh i 1930, samme år som romanen Mord i prestegården (The Murder at the Vicarage) ble utgitt.

Mord i prestegården er den tredje romanen som jeg har lest i mitt Agathe Christie-prosjekt. Den beste jeg har lest hittil. Jeg har flere ganger sett den filmatisert, men det blir noe annet å lese boken. I tillegg kommer alt jeg har lest om Agatha Christie i Janet Morgans biografi, og at jeg under lesingen tenker på hvor hun kan han hentet ideene til handling og personligheter fra.

Agatha trengte en ny detektiv, hun var lei av Poirot. I Mord i prestegården er det første gang peppermøen miss Janet Marple blir introdusert:

«Men Miss Marples personlighet har mye til felles med en av Agathas tidligere figurer: Miss Caroline Sheppard i The Murder of Roger Ackroyd. Også hun var en gløgg og observant gammel jomfru, som både ergret og imponerte de nedlatende menn som omga henne ved sin milde allvitenhet. Agatha beskrev henne i selvbiografien som «hjemmets komplette detektivtjeneste». Miss Marples hjemsted St. Mary Mead, som også er åsted for The Murder at the Vicarage (Mord i prestegården), ligner på landsbyer der Agatha bodde som småpike. Miss Marple selv hadde mange trekk fra de eldre damene som kom i kaffeslabberas hos Agathas bestemor i Ealing. Agatha benekter at Auntie-Grannie var hovedmodell «hun er langt mer pedantisk og jomfrunalsk enn bestemor noen gang var»), men de har et fellestrekk: «Enda hun var munter, ventet hun seg alltid det verste av alt og alle, og fikk med nesten skremmende nøyaktighet vanligvis rett." Senere avslørte Miss Marple andre vaner felles med AuntieGrannie: Hun likte å handle i hærens og marinens depoter, og å gå på utsalg for å supplere sine lagre av servietter 0g badehåndklær. Miss Marple var også penere, mer spøkefull og mildere enn Miss Sheppard. «Jeg assosierer henne hovedsakelig med ulldotter,» fortalte Agatha en gang til en beundrer.

Handlingen i boken foregår i landsbyen St. Mary Mead. Fortellerstemmer er presten herr Clemment som bor sammen med din tyve år yngre kone Griselda og nevøen Dennis om er seksten år. I landsbyen har de gamle damene god oversikt over det som skjer, og det meste får de vite gjennom hushjelper som sladrer over en lav sko av det som skjer der de jobber. Fra bokomslaget til boken jeg har kjøpt og lest:

«Oberst Protheroe er landsbyens mest upopulære mann. Til og med presten ønsker liver av han, og det er nettopp i prestegården Protheroe blir funnet myrdet. Miss Marple er straks på saken.

Miss Marple er en elskelig gammel dame med skarp tunge og intellekt. Hun er uforbederlig nysgjerrig og har full oversikt over det som skjer i landsbyen St. Mary Mead. I Mord i prestegården opplever vi for første gang Miss Marples unike evner som amatørdetektiv.

De mistenkte spenner fra oberstens utro kone og hennes elsker, til presten og hans unge kone. Miss Marple viser deg fra en enda mer nysgjerrig side enn i de senere bøkene om henne. Hun kombinerer intuisjon og menneskelig forståelse med en sylskarp hjerne, og i Mord i prestegården pønsker hun ut en usedvanlig frekk plan for å finne morderen.»

 


17. sep. 2021

Biografi om Kjell Aukrust av Sigmund Løvåsen – om livet til en multikunstner og et sammensatt menneske

 

«På Julaften morgen i 2002 døde Kjell Aukrust, åttito år gammal. Kari ville ikke ødelegge julaften for folk med en trist nyhet, så hun insisterte på å vente et par dager med å offentliggjøre dødsbudskapet. Men naboene fikk med seg det som hadde skjedd.

 

En liten gutt kom bort til Kari og sa: «Jesus er jammen heldig, som får Kjell i julepresang.»

 Sitatet over er slik biografien Sigmund Løvåsen har skrevet om Kjell Aukrust slutter. Biografien utgitt i 2020 er virkelig en gave å lese og ha i bokhylla.

 Når min interesse for Kjell Aukrust startet, vet jeg ikke. Selv om jeg synes filmen Flåklypa Grand Prix (1975) er en fin film, er det ikke den som fikk meg til å bli «blodfan» av Aukrust. Jeg kjøpte en samling av hans bøker, utgitt av J.W. Cappelens forlag i 1993 som jeg leser i innimellom.

 Det ville vært tragisk om et så levende menneske som Kjell Aukrust skulle vært presentert i en bok med en «klædd» av bilder midt i. Som dessverre er blitt regelen for faktabøker for at forlagene skal spare penger. Heldigvis har Cappelen Damm kostet på boken med bilder der de naturlig hører hjemme. 😊


«Våren 1996 sto endelig Aukrustsenteret klart, tegna av Sverre Fehn. Det vart en overkant stor dag for en urolig og engstelig gammal mann med hjerteproblemer. Som noen få andre ganger i livet, vart han i små øyeblikk tagal.

«Jeg er oppvokst i ei fjellbygd det ikke finnes maken til i hele verden. Det er ei bygd som har gitt en snørrete, liten guttunge en nistepakke gjennom livet med de gladeste og uforglemmelige barndomsminner. Og da sier jeg som Ludvig: Gud velsigne Vår Herre og alle alvdøler,» sa han i åpningstala.»

 Kjell Aukrust ble født i 1920 i Alvdal. Materielt sett var familien godt stilt der de bodde i  bestyrerboligen til Storsteigen landbruksskole. Han hadde en trygg oppvekst. Den skyggen som lå over familien, var at faren periodevis var plaget med depresjon.

 

«Farens sjukdomsperioder, og periodene han var bortreist, blir ikke nevnt i Kjell erindringsbøker. Heller ikke i intervjuer eller brev. Kanskje følge sønnen både lettelse og savn da far var ute av huset. De kunne leve et friere liv noen uker – samles til aftenbønn for den fraværende.»

Kjells prestasjoner på skolen skapte bekymring, særlig for faren. Når faren blir valgt inn på Stortinget og familien flytter til Oslo, blir Kjell plassert på en snekkerskole. Det var en vondt tid for Kjell med mobbing og mistrivselen gjorde til at han hadde selvmordstanker. Veien til kunsten begynte da han kom inn under vingene til maleren Henrik Sørensen som også hjalp til at Kjell Aukrust kom inn på Kunst- og håndverkskolen som 16 åring. Det ble starten på hans kunstnerliv.

For meg var det inntil jeg leste boken til Anders Heger I Kjell Aukrusts verden ukjent at Kjell Aukrust også var billedkunstner. I biografien til Løvåsen finnes bildet Villfugl som jeg har kopiert inn innledningsvis, sammen med denne teksten fra et intervju Frelsesarmeen hadde med Aukrust:

 

«På vei hjem fra Italia kom vi en gang inn i et forferdelig regnskyll med lyn og torden, og stanset i Lübeck. Der sto katedralen som ble bombet sønder og sammen under krigen. Vi løp over plassen og søkte tilflukt i kirken mens det dramatiske uværet raste utenfor. Der inne, bak et alter, oppdaget jeg tre nonner som sto tett sammen med foldede hender. Det hele var så andektig, og det grep meg så veldig. Tordenen dundret mellom veggene mens de sto der stille i bønn.

 

Det var en slik stillhet og en høytid så stor, som om Gud selv sto der. Jeg kan ikke forklare hva jeg opplevde, men det var noen voldsomme greier! Det gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg malte i ett sett i tre uker, både natt og dag, da jeg kom hjem.»

 

Den interessante biografien om en stor kunstner og et sammensatt menneske blir presentert slik av forlaget:

 

Kjell Aukrust var en av Norges mest elskede kunstnere gjennom alle tider. Som tegner, forfatter, filmskaper og humorist har han satt sitt preg på tre generasjoner nordmenn. Alle føler seg litt i slekt med Solan, Ludvig og Reodor Felgen. Men hvor godt kjenner vi mannen som skapte dem?


Sigmund Løvåsen gir oss historien om et eventyrlig kunstnerliv, fra barndommens guttestreker i Alvdal til en feiret og folkekjær forfatter. En fortelling som også innholder prisen det koster å få alle andre til å smile.

 

I den første utfyllende biografien om Kjell Aukrust, bygget på et unikt kildemateriale og utallige møter med de som sto ham nær, kommer vi multikunstneren og mennesket nærmere enn noen gang tidligere. Beretningen om Kjell Aukrusts liv er fortalt like sprudlende morsomt, vart poetisk og dypt alvorlig som mesterens egne skildringer.

 


7. sep. 2021

Familieleksikon av Natalia Ginzburg – god bok!

 

 

«Natalia Ginzburg (1916–1991), født i Palermo på Sicilia, oppvokst i Torino, er en av de fremste forfatterne i italiensk etterkrigslitteratur. Hun skrev et dusintalls essayer, teaterstykker, noveller og romaner. Blant dem utmerker tekstsamlingen De små dyder (1962, utgitt på norsk i 1992) og Familieleksikon (1963) seg. For sistnevnte mottok Ginzburg Strega-prisen – Italias mest prestisjefylte litteraturpris. Ginzburg var gjennom hele livet politisk aktiv, og hun var valgt inn i det italienske parlamentet i årene 1983 til 1987.»

Det er skrevet mange positive omtaler av Familieleksikon av Natalia Ginzburg, utgitt på norsk i 2021;  og jeg kan anbefale dette intervjuet av forfatter Tove Nilsen som har skrevet forordet i boken. Det ble en god leseopplevelse. 

 Det norske forlagets omtale av Familieleksikon:

«I den selvbiografiske klassikeren "Familieleksikon" (1963) tegner Natalia Ginzburg et kjærlighetsfullt og uforglemmelig portrett av sin italienske familie og av det italienske samfunnet under fascismen og nazismen. Faren Guiseppe og moren Lidia - stadig på kollisjonskurs - fyller hjemmet i Torino med venner, bøker og politikk. Det krangles og diskuteres, og historier fortelles, om barn og barnebarn, beste- og oldeforeldre, tanter og onkler, bekjente og berømtheter. Midt i dette vokser de fem barna opp, samtidig som Mussolinis skygge faller over landet.»