I noen lesetimer flyttet
jeg inn hos familien på Jalna. Mitt nostalgiprosjekt. I juli 2017 leste jeg bok
nr.6 i serien: Gull og kjærlighet. Etter
det hadde vi et oppussingsprosjekt her i huset der jeg fikk en ide: gi bort
alle Jalna-bøkene. Etter å ha lest nr. 7 i serien Hans brors hustru er jeg glad for at dette kun var en tanke som kom
i kaoset med blant annet å flytte på bøker.
Det er i utgangspunktet skummelt
å lese bøker om igjen som det knytter seg minner til. For risikoen for at jeg
skulle synes at historien som Mazo de la Roche skapte med serien om familien på
Jalna var banal, var høyst til stede da jeg kjøpte serien og startet å lese den
om igjen i 2013. Men jeg storkoser meg fortsatt.
Mazo De La
Roche skrev ikke og bøkene ble ikke utgitt i rekkefølgen de er blitt i serien.
Boken fra serien som jeg nå har lest var den første som ble utgitt. Sitat fra
omslaget til biografien jeg har kjøpt om henne skrevet av Heather Kirk:
«In
1927, Mazo de la Roche submitted her manuscript to the competition for a
prestigious U.S. literary prize, the Atlantic Monthly-Little, Brown Award for
Best Novel. She won the cash prize of $10,000, and Little, Brown and Company
published her novel, "Jalna". This book became an immediate
best-seller. Suddenly, she was rich and famous. Mazo de la Roche went on to
publish 16 novels in a popular series about a family named Whiteoak, living in
Southern Ontario in a big, old, red-brick house named Jalna. A hit play, a
Hollywood movie, and TV mini-series in both Canada and France all were based on
her saga of the Whiteoak family. The millions of books sold in 193
English-language editions and 92 foreign-language editions of the series
produced substantial royalty cheques. Her success allowed her to travel abroad
and to live in a mansion near Windsor Castle. Mazo de la Roche hated being a
celebrity and tried to escape the public attention her fame brought. She was a
private person whose creativity depended on a quiet daily routine. She created
unforgettable characters who come to life for her readers, but she was
secretive about her own life.
When she died in 1961, her cousin and life-long
companion Caroline Clement burned her diaries, adding to the aura of mystery that
already surrounded Mazo. Once Canada's best-known writer internationally, Mazo
de la Roche published 37 books in her long career. "The Jalna"
stories, based on memories of her family and the places in Southern Ontario
where she grew up, depict a way of life that is gone forever. And her own life
story is as intriguing as the plots she created in her fiction.”
Boken slutter med at
Adeline fyller 100 år- det er 1925. Det yngste barnebarnet, den bortskjemte og
vakre Wakefield, er samme år fylt 10 år. Ingen dør i løpet av handlingen selv
om dramaene som etterhvert utspiller seg kunne endt med forferdelse. De andre aktørene
er sønnene til Adeline (1825) som er Nicholas (1852) og Ernest (1854) som bor
på Jalna. Datteren Augusta (1851) er på besøk når boken slutter. Barnebarnet
Renny (1856) er patriarken og fortsatt ugift. Det samme er hans søster Meg
(1884). I tillegg «halvbrødrene» som i tillegg til Wakefield (1915) er poeten
Eden (1901), Piers (1904) som jobber på gården og Finch (1908) som studerer og
ikke finner seg til rette i livet.
Fra begynnelsen; familien
er begynt å spise når Wakefield kommer inn i stuen. Søsteren Meg ber Renny gi
han kjøtt uten fett:
«Renny
skar av et par stykker oksekjøtt og en fettklump ved siden av.
Bestemors
stemme var utydelig av mat: — Si han skal spise fett. Han har godt av det. Barn
er bortskjemt nå for tiden. Gi ham fett. Jeg spiser fett, og jeg er nesten
hundre år.
Wakefield
stirret rasende på henne over bordet. — Vil ikke spise fett. Vil ikke bli
hundre år.
Bestemor
lo hest, slett ikke fornærmet.
—
Ikke vær redd, barnet mitt. Det blir du heller ikke. Det blir ingen av dere. Ni
og nitti og ikke forsømt et eneste måltid. Litt saus, takk, Renny, på dette brødstykket.
Hun
holdt skjelvende tallerkenen fram. Onkel Nicholas, hennes eldste sønn, som satt
ved siden av henne, tok den fra henne og sendte den til Renny, som helte litt
på stekefatet, så all sausen samlet seg i den ene enden. Så øste han to skjeer
på bestemors brødstykke.
—
Mer, mer, befalte bestemor. Han ga henne en tredje skje.
—
Nok, nok, mumlet Nicholas.
Wakefield
satt som forhekset og så på at hun spiste. Hun hadde innsatte tenner både i
over- og undermunnen, sannsynligvis de beste kunstige tenner som noensinne har vært
laget. De malte i stykker alt som kom innen rekkevidde, og mange av hennes ni
og nitti år skyldtes dem. Meg hadde lagt små, appetittlige hauger med potetpure
og stuet kålrabi på hans egen tallerken, men dem rørte han ikke. Han stirret
bare på bestemor.
—
Ikke glo slik, hvisket Meg, — spis maten din.
—
Ja, hvis du vil ta vekk fettet, hvisket han tilbake.
Hun
tok det over på sin egen tallerken.
Samtalen
fortsatte som før. Hva snakket de i grunnen om? tenkte Wakefield, men han var for
opptatt av middagsmaten til å bry seg om det. Setninger fløy over hodet på ham,
ord støtte sammen. Det var høyst sannsynlig bare en av de gamle diskusjonene:
Hva de skulle dyrke i år; hva de skulle gjøre med Finch som gikk på skolen i byen;
hvilke av bestemors tre sønner hadde stelt seg verst i livet — Nicholas som
satt på hennes venstre side og hadde ødet fedrenearven på et utsvevende liv i
sin ungdom; Ernest til venstre for
henne, som hadde ruinert seg på vanvittige spekulasjoner og pengelån til brødre
og venner; eller Philip, som lå på kirkegården og hadde giftet seg to ganger
(annen gang under sin stand!), og produsert Eden, Piers, Finch og Wakefield,
unødige tilvekster til familiens allerede altfor store byrder.»
Uromomentet i
romanen oppstår når Piers i hemmelighet gifter seg med Pheasant, datteren til
naboen Maurice som er en god venn av Renny. Pheasant som Maurice fikk ansvaret for etter
et eventyr med en kvinne like før han skulle gifte seg med Meg. Hun brøt
forlovelsen og har etter dette forblitt ugift. Etter at Piers og Pheasant har
giftet seg, tar han Pheasant med til Jalna. Da blir det oppstyr med bestemor i
føringen:
«—
Nå, snerret bestemor, da hun hadde fått dem foran seg.
—
Skammer dere dere ikke?
—
Nei, svarte Piers fast. — Vi har bare gjort det som masser av mennesker gjør.
Giftet oss i all stillhet. Vi visste at hele familien ville sette seg mot det
hvis vi fortalte det, og derfor holdt vi det for oss selv.
—
Og tror du, hun dunket med stokken i gulvet, — og tror du jeg vil tillate deg å
ta med den lille bastarden hit? Forstår du hva det betyr for Meg? Maurice var
hennes forlovede, og; han fikk denne ungen —
—
Mamma! utbrøt Ernest.
—
Ta
det med ro, forsøkte Nicholas. Finch begynte plutselig å le, høyt og hysterisk.
Meg hevet stemmen: — Ikke stans henne! Det er sant.
—
Ja, hva var det jeg sa? Dere kan bare våge å stanse meg. Denne ungen — denne
ungen, som han fikk med en —
Piers
bøyde seg over henne og stirret inn i det rasende, gamle ansiktet.
—
Hold opp! ropte han. — Hold opp, sier jeg.
Boney
våknet plutselig av orkanen rundt seg. Han stakk nebbet fram over bestemors
skulder og rettet de små, grusomme øynene mot Piers og brast ut i en stram av
hindustanske skjellsord:
—
Shaitan! Shaitan ka batka! Shaitan ka batka! Piakur!; Jab kutr!
Så
kom en kaskade av spotsk, metallklingende latter, og den, rugget fram og tilbake
på bestemors stolrygg.
Dette
ble for mye for Pheasant. Hun brast i gråt og skjulte ansiktet i hendene. Men
Boney overdøvet henne helt; og Finch ristet fra hode til fot av hysterisk
latter.
Piers'
solbrente ansikt var høyrødt av raseri; han tok den skrikende fuglen og kastet
den voldsomt i gulvet, der den ble liggende og utstøte merkelige, hostende lyd.»
Det
er patriarken Renny som etterhvert får slått ned opprøret:
«Renny
sank ned i en stol med en kopp te og et stykke smørbrød. Ansiktet var rødere
enn vanlig, men han sa med dyp tilfredshet på forsamlingen rundt seg. Han hadde
slått ned opptøyene. De var avhengige av ham, fra heftige, gamle bestemor til svakelige,
lille Wake. De var avhengige av ham og stolte på ham. Han følte at hver enkelt
av dem var bundet til ham med sterke usynlige bånd. Han kunne føle at de trakk
i bandene: Bestemor; tosken Finch; Piers med et lommetørkle mot det blødende øret;
Meg, som trodde at Maurice i alle disse årene hadde beklaget tapet av henne. Det
var forresten ikke tvil om at Maurice var en underlig skrue. Han hadde latt to
kvinner forme seg til en ganske annen mann enn naturen hadde bestemt ham til.
Renny følte hvordan båndene fra ham selv strakte seg mørke og sterke mot hvert
enkelt medlem av familien. Plutselig kjente han et nytt napp, et nytt band.
Mellom Pheasant og ham. Hun var en av dem nå. En av hans. Han så på henne som
hun satt rett opp og ned i den store stolen med øynene hovne av gråt. Øynene
deres møttes, og hun smilte svakt og bønnfallende til ham. Renny smilte
oppmuntrende tilbake.
Rags
var kommet inn, og Meg ba om mer te.
Slik
var Whiteoak-familien da Alayne Archer kom rett fra New York og inn i den.»
Mer røpes
ikke fra romanen som ble utgitt i 1927. Bok nr. 8, Den gamle herregården, er den neste i serien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar