Hans brors hustru (Jalna) - bok nr. 7 i Jalna-serien skrevet av Mazo de la Roche

I noen lesetimer flyttet jeg inn hos familien på Jalna. Mitt nostalgiprosjekt. I juli 2017 leste jeg bok nr.6 i serien: Gull og kjærlighet. Etter det hadde vi et oppussingsprosjekt her i huset der jeg fikk en ide: gi bort alle Jalna-bøkene. Etter å ha lest nr. 7 i serien Hans brors hustru er jeg glad for at dette kun var en tanke som kom i kaoset med blant annet å flytte på bøker.

Det er i utgangspunktet skummelt å lese bøker om igjen som det knytter seg minner til. For risikoen for at jeg skulle synes at historien som Mazo de la Roche skapte med serien om familien på Jalna var banal, var høyst til stede da jeg kjøpte serien og startet å lese den om igjen i 2013. Men jeg storkoser meg fortsatt.

Mazo De La Roche skrev ikke og bøkene ble ikke utgitt i rekkefølgen de er blitt i serien. Boken fra serien som jeg nå har lest var den første som ble utgitt. Sitat fra omslaget til biografien jeg har kjøpt om henne skrevet av Heather Kirk:

«In 1927, Mazo de la Roche submitted her manuscript to the competition for a prestigious U.S. literary prize, the Atlantic Monthly-Little, Brown Award for Best Novel. She won the cash prize of $10,000, and Little, Brown and Company published her novel, "Jalna". This book became an immediate best-seller. Suddenly, she was rich and famous. Mazo de la Roche went on to publish 16 novels in a popular series about a family named Whiteoak, living in Southern Ontario in a big, old, red-brick house named Jalna. A hit play, a Hollywood movie, and TV mini-series in both Canada and France all were based on her saga of the Whiteoak family. The millions of books sold in 193 English-language editions and 92 foreign-language editions of the series produced substantial royalty cheques. Her success allowed her to travel abroad and to live in a mansion near Windsor Castle. Mazo de la Roche hated being a celebrity and tried to escape the public attention her fame brought. She was a private person whose creativity depended on a quiet daily routine. She created unforgettable characters who come to life for her readers, but she was secretive about her own life.

When she died in 1961, her cousin and life-long companion Caroline Clement burned her diaries, adding to the aura of mystery that already surrounded Mazo. Once Canada's best-known writer internationally, Mazo de la Roche published 37 books in her long career. "The Jalna" stories, based on memories of her family and the places in Southern Ontario where she grew up, depict a way of life that is gone forever. And her own life story is as intriguing as the plots she created in her fiction.”

 Historien Mazo De La Roche har skrevet er enkel. Men det er personligheten til aktørene, blant annet at de er forskjellige, tiden de lever i og omgivelsene som jeg liker. Omslaget til bøkene jeg har kjøpt gjennom Finn.no og er fra 1962, se bildet over, tilsier at de inneholder en grå masse. Men det er det ikke, innholdet er for meg som en fargesprakende rakett. For meg er det ikke et eneste dødpunkt i historien. Stor tempo. Det  dveles ikke ved detaljer. Mye humor finner jeg i dem. Bokomslaget på den engelske utgaven jeg fant på Bokklubben.no fremstiller huset familien bor i:

Boken slutter med at Adeline fyller 100 år- det er 1925. Det yngste barnebarnet, den bortskjemte og vakre Wakefield, er samme år fylt 10 år. Ingen dør i løpet av handlingen selv om dramaene som etterhvert utspiller seg kunne endt med forferdelse. De andre aktørene er sønnene til Adeline (1825) som er Nicholas (1852) og Ernest (1854) som bor på Jalna. Datteren Augusta (1851) er på besøk når boken slutter. Barnebarnet Renny (1856) er patriarken og fortsatt ugift. Det samme er hans søster Meg (1884). I tillegg «halvbrødrene» som i tillegg til Wakefield (1915) er poeten Eden (1901), Piers (1904) som jobber på gården og Finch (1908) som studerer og ikke finner seg til rette i livet.

Fra begynnelsen; familien er begynt å spise når Wakefield kommer inn i stuen. Søsteren Meg ber Renny gi han kjøtt uten fett:

«Renny skar av et par stykker oksekjøtt og en fettklump ved siden av.

Bestemors stemme var utydelig av mat: — Si han skal spise fett. Han har godt av det. Barn er bortskjemt nå for tiden. Gi ham fett. Jeg spiser fett, og jeg er nesten hundre år.

Wakefield stirret rasende på henne over bordet. — Vil ikke spise fett. Vil ikke bli hundre år.

Bestemor lo hest, slett ikke fornærmet.

— Ikke vær redd, barnet mitt. Det blir du heller ikke. Det blir ingen av dere. Ni og nitti og ikke forsømt et eneste måltid. Litt saus, takk, Renny, på dette brødstykket.

Hun holdt skjelvende tallerkenen fram. Onkel Nicholas, hennes eldste sønn, som satt ved siden av henne, tok den fra henne og sendte den til Renny, som helte litt på stekefatet, så all sausen samlet seg i den ene enden. Så øste han to skjeer på bestemors brødstykke.

— Mer, mer, befalte bestemor. Han ga henne en tredje skje.

— Nok, nok, mumlet Nicholas.

Wakefield satt som forhekset og så på at hun spiste. Hun hadde innsatte tenner både i over- og undermunnen, sannsynligvis de beste kunstige tenner som noensinne har vært laget. De malte i stykker alt som kom innen rekkevidde, og mange av hennes ni og nitti år skyldtes dem. Meg hadde lagt små, appetittlige hauger med potetpure og stuet kålrabi på hans egen tallerken, men dem rørte han ikke. Han stirret bare på bestemor.

— Ikke glo slik, hvisket Meg, — spis maten din.

— Ja, hvis du vil ta vekk fettet, hvisket han tilbake.

Hun tok det over på sin egen tallerken.

Samtalen fortsatte som før. Hva snakket de i grunnen om? tenkte Wakefield, men han var for opptatt av middagsmaten til å bry seg om det. Setninger fløy over hodet på ham, ord støtte sammen. Det var høyst sannsynlig bare en av de gamle diskusjonene: Hva de skulle dyrke i år; hva de skulle gjøre med Finch som gikk på skolen i byen; hvilke av bestemors tre sønner hadde stelt seg verst i livet — Nicholas som satt på hennes venstre side og hadde ødet fedrenearven på et utsvevende liv i sin ungdom; Ernest til venstre  for henne, som hadde ruinert seg på vanvittige spekulasjoner og pengelån til brødre og venner; eller Philip, som lå på kirkegården og hadde giftet seg to ganger (annen gang under sin stand!), og produsert Eden, Piers, Finch og Wakefield, unødige tilvekster til familiens allerede altfor store byrder.»

Uromomentet i romanen oppstår når Piers i hemmelighet gifter seg med Pheasant, datteren til naboen Maurice som er en god venn av Renny. Pheasant som Maurice fikk ansvaret for etter et eventyr med en kvinne like før han skulle gifte seg med Meg. Hun brøt forlovelsen og har etter dette forblitt ugift. Etter at Piers og Pheasant har giftet seg, tar han Pheasant med til Jalna. Da blir det oppstyr med bestemor i føringen:

«— Nå, snerret bestemor, da hun hadde fått dem foran seg.

— Skammer dere dere ikke?

— Nei, svarte Piers fast. — Vi har bare gjort det som masser av mennesker gjør. Giftet oss i all stillhet. Vi visste at hele familien ville sette seg mot det hvis vi fortalte det, og derfor holdt vi det for oss selv.

— Og tror du, hun dunket med stokken i gulvet, — og tror du jeg vil tillate deg å ta med den lille bastarden hit? Forstår du hva det betyr for Meg? Maurice var hennes forlovede, og; han fikk denne ungen —

— Mamma! utbrøt Ernest.

—    Ta det med ro, forsøkte Nicholas. Finch begynte plutselig å le, høyt og hysterisk. Meg hevet stemmen: — Ikke stans henne! Det er sant.

— Ja, hva var det jeg sa? Dere kan bare våge å stanse meg. Denne ungen — denne ungen, som han fikk med en —

Piers bøyde seg over henne og stirret inn i det rasende, gamle ansiktet.

— Hold opp! ropte han. — Hold opp, sier jeg.

Boney våknet plutselig av orkanen rundt seg. Han stakk nebbet fram over bestemors skulder og rettet de små, grusomme øynene mot Piers og brast ut i en stram av hindustanske skjellsord:

— Shaitan! Shaitan ka batka! Shaitan ka batka! Piakur!; Jab kutr!

Så kom en kaskade av spotsk, metallklingende latter, og den, rugget fram og tilbake på bestemors stolrygg.

Dette ble for mye for Pheasant. Hun brast i gråt og skjulte ansiktet i hendene. Men Boney overdøvet henne helt; og Finch ristet fra hode til fot av hysterisk latter.

Piers' solbrente ansikt var høyrødt av raseri; han tok den skrikende fuglen og kastet den voldsomt i gulvet, der den ble liggende og utstøte merkelige, hostende lyd.»

Det er patriarken Renny som etterhvert får slått ned opprøret:

«Renny sank ned i en stol med en kopp te og et stykke smørbrød. Ansiktet var rødere enn vanlig, men han sa med dyp tilfredshet på forsamlingen rundt seg. Han hadde slått ned opptøyene. De var avhengige av ham, fra heftige, gamle bestemor til svakelige, lille Wake. De var avhengige av ham og stolte på ham. Han følte at hver enkelt av dem var bundet til ham med sterke usynlige bånd. Han kunne føle at de trakk i bandene: Bestemor; tosken Finch; Piers med et lommetørkle mot det blødende øret; Meg, som trodde at Maurice i alle disse årene hadde beklaget tapet av henne. Det var forresten ikke tvil om at Maurice var en underlig skrue. Han hadde latt to kvinner forme seg til en ganske annen mann enn naturen hadde bestemt ham til. Renny følte hvordan båndene fra ham selv strakte seg mørke og sterke mot hvert enkelt medlem av familien. Plutselig kjente han et nytt napp, et nytt band. Mellom Pheasant og ham. Hun var en av dem nå. En av hans. Han så på henne som hun satt rett opp og ned i den store stolen med øynene hovne av gråt. Øynene deres møttes, og hun smilte svakt og bønnfallende til ham. Renny smilte oppmuntrende tilbake.

Rags var kommet inn, og Meg ba om mer te.

Slik var Whiteoak-familien da Alayne Archer kom rett fra New York og inn i den.»

Mer røpes ikke fra romanen som ble utgitt i 1927. Bok nr. 8, Den gamle herregården, er den neste i serien.