.jpg)
TV-serien
om Morse og Lewis basert på romaner skrevet av Colin Dexter har jeg sett. Noen flere ganger. Om
jeg har sett alle vet jeg ikke.
Colin Dexters bøker om inspektør Morse
har jeg aldri lest før jeg kjøpte og leste romanen Veien gjennom skogen utgitt i 1992. Den er nr. 10 av 13 bøker om Morse jf her på Wikipedia. Romanen på 400 sider synes jeg var så god at
jeg har vært og lånt nr. 1 og 2 i serien på biblioteket: Siste buss til Woodstock og Savnede
var iført.
Med en gang
jeg begynte å lese kjente jeg god-følelsen komme snikende. Den fortsatte, helt
til siste side. At jeg har et bilde av karakterene fra TV-serien når jeg leser
har sikkert noe å si. Hadde jeg hatt mulighet hadde jeg lest hele dagen. Men
det er slutt på påskefri og da er det mindre tid til lesing...
Historien begynner med at Morse
reiser på ferie.
«Morse tok aldri ut all ferie han
hadde krav på, sa han til seg selv. Og det var også det han sa til politisjef
Strange den formiddagen tidlig i juni.
«Husk at De også må regne med den
tiden De jevnlig tilbringer på pubene, Morse!»
«Et par timer nå og da, kanskje, det
har De nok rett i. Det vil ikke være så vanskelig å regne ut hvor mange ...»
«'Kvantifisere' er ordet De er på
jakt etter.»
«Jeg er aldri på jakt etter så
stygge ord som 'kvantifisere'.»
«Det er et nyttig ord, Morse. Det
betyr - tja, det betyr hvor mange ...»
«Var det ikke nøyaktig det jeg sa?»
«Jeg skjønner ikke hvorfor jeg
gidder å diskutere med
Dem!»
Det gjorde ikke Morse heller.»
Morse
reiser bort fra Oxford til Dorset – i ferien skal han oppholde seg på Bay Hotel
i Lyme Regis. Det tar ikke lang tid før han fatter interesse for en attraktiv
kvinne. Men det er noe mer som han blir interessert i: et dikt som er satt inn
i Times og gjelder en uløst forsvinningssak.
«Karin Eriksson var blitt meldt
savnet et år tidligere da ryggsekken hennes ble funnet, og hun var fortsatt
betraktet som «savnet». Saken var teknisk sett ingen drapssak, av den enkle
grunn at det var ytterst uvanlig - og særdeles vanskelig - å iverksette en
drapsetterforskning uten noen mistanke om at en forbrytelse var begått, uten
kjennskap til noe mulig motiv, og fremfor alt uten et lik.»
Politietterforskningen, den gang ledet av førstebetjent Johnson, ga ingen resultater. Diktet i Times
medfører mange leserbrev der det spekuleres i hvordan dette diktet kan knyttes til
forsvinningen. Politisjefen vil at Morse skal overta saken. Morse går ikke
overens med Johnson. Det gjør Lewis, og nå vil sjefen at Lewis skal få Morse
til å avslutte ferien og komme tilbake på jobb:
«Lewis nikket taust over bordet og
holdt øye med sjefens ansikt, som ble stadig rødere av sinne.
«Jeg skjønner ikke helt hvor jeg
kommer inn i bildet...»begynte han.
«Jo, det skal jeg fortelle Dem! Det
er bare en ting som De og ikke jeg kan gjøre, overkonstabel, og det er å få den
gretne gamle surpompen tilbake på jobb - omgående. Jeg er under et helsikes
press fra alle kanter ...»
«Men han har ferie, sir.»
«Jeg vet at han har ferie, for
svingende. Jeg sa ham i går, hvor han satt med boblevannet sitt og lyttet til Schubert
- sammen med et eller annet kvinnfolk.»
«Er De sikker på at det var champagne,
sir?»
Men mer stillferdig nå, nesten
rørende, fremførte Strange sin bønn: «Gudene vet hvorfor, Lewis, men han strekker
seg alltid litt ekstra for Deres skyld. Er De klar over det?»
Han ringte fra Morses eget tomme
kontor.
«Det er meg, Morse. Lewis.»
«Jeg har ferie.»
«Sjefen har nettopp hatt et ord med
meg ...»
«Fredag - det var det jeg sa til
ham.»
«Har De sett brevet om Wytham?»
«I motsetning til deg og din åndsforlatte
omgangskrets, Lewis, inkluderer min daglige lesning de kongelige sirkulærer i The
Times, lederspalten ...»
«Men hva skal jeg si til Strange?
Han vil at vi - De og jeg - skal ta fatt med det samme.»
«Si til ham at jeg lar høre fra meg
- i morgen.»
«Mener De at jeg skal si at De
ringer?»
«Nei, si til ham at jeg er tilbake i
tjeneste i morgen tidlig. Si til ham at jeg vil være på mitt kontor fra klokken
syv om morgenen!»
«Han er ikke våken så tidlig.»
«Ikke vær for hard mot ham, Lewis.
Han begynner å bli gammel - og jeg tror at han har høyt blodtrykk.»
Da Lewis ytterst tilfreds la røret
på, skjønte Lewis at Strange hadde hatt rett - om Morse og ham selv. Fra i morgen
tidlig skulle de jobbe sammen igjen, om Swedish Maiden-saken.»
Det tar
ikke lang tid før etterforskningen gir resultater. De finner et lik i en skog.
Men etterforskningen skal vise seg å avsløre mer enn forsvinningen til Karin
Eriksson...
Mange vil
nok synes dette er gammeldags og traust krim. For meg er det helt perfekt. Gode
karakterer, forholdet mellom dem som får meg til å le, og akkurat passe
spennende. Gremmes gjør jeg også innimellom av hvordan Morse behandler Lewis. Mange
løse tråder som etterhvert nøstes sammen. Helstøpt er ordet som jeg synes passer
for romanen.
Om jeg
kommer til å lese alle romanene i denne serien vet jeg ikke nå. Jeg må bare
passe på ikke å lese de så tett opp mot hverandre at jeg går lei. Men er de
tilnærmet så god som jeg synes Veien
gjennom skogen var, har jeg mye å glede meg til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar